Nei, der har du missforstått fullstendig hva jeg kaller "funksjon" som i å drite.

Det har ingenting med det å leke med en "spretten" tispe å gjøre. Tvert i mot. Det DU beskriver er en forstyrrelse din hund setter høyt.

Altså som i det å få gå spor for enkelte hunder. Som ligger over belønning i verdi.

Å drite er ikke i den kategorien.

De fleste unghunder har en periode hvor en eller annen forstyrrelse er for lystbetont til å fungere helt og fullt i "dressuren" vår. Som når din leker med tisper?

Det betyr bare at akkurat den forstyrrelsen akkurat nå er for sterk til å fungere innenfor "gjeldende" dressurnivå. Men disse tingene pleier faktisk å falle innenfor:) før eller siden.

Om man bare husker på 80% reglen i disse situasjonene. Og ikke forsøker å kalle inn og misslykkes i det. Mange ganger.

Så innkalling er det motsatte av "hverdagsoppdragelse"

Innkallingen må trenes inn med MER belønning enn annet. Nettopp for å fungere i de økte forstyrrelsene.

Der SKAL intensiteten være høyest mulig.

Opparbeider du for høy intensitet i forventningen til godbit under doærendet? så kan konsekvensen bli nokså motsatt av tenkt.

Og om du opparbeider for høyt stress rundt at bikkja skal belønnes for å sette det ene benet foran det andre som i å GÅ. Uten forstyrrelser?

Da tar du muligens feil fokus på det å gå tur, som er både funksjon og forsåvidt øvelse. Men 98% av alle hunder lærer seg selv å gå pent:) Såfremt ikke eieren ødelegger det med overdreven gå-pent trening for tidlig i modningen, for mye i forhold til at tur er positivt i segselv osv.

Så alle de som bruker et år på å lære "valpen" å gå pent har gjort segselv en stor bjørnetjeneste. Fordi det er en av de tingene hunder ikke trenger å lære (unntatt de 2%) som sannsynligvis er hinsides læring poå det. Dvs. det er noe de fint klarer å lære segselv. Uten stress med belønning eller straff. Akkurat som de stort sett blir renslige helt avsegselv. Uten noe "bra" også. Det bare hjelper på prosessen.

Angelcharm:

Jeg tror man skal være forsiktig med å bruke uttrykk som "sykelige forhold til" Jeg er ihvertfall ikke der, at jeg er kompetent til slike diagnostiske termer... Men jeg mener faktisk at endel har et såpass opphengt forhold til metodikken, og til godbiter som belønning i seg selv, at de ikke greier hverken å frigjøre seg fra dette, eller å se verdien av de hverdagslige tingene. De ser ikke hva som bygger opp den relasjonen som gir hundeholdet den ekstra dimensjonen. Det ser man ofte når problemer ift atferd blir presentert også. Man ser bare det enkelte problemet, og viser at i den konkrete situasjonen  har de forsåvidt gjort alt riktig, allikevel funker det ikke. Jeg opplever at det ofte er en sammenheng med det, og at de ikke evner å se helheten.

Og jeg presiserer at jeg nå snakker generellt, og ikke refererer til noen i denne tråden!

Det er ikke jeg heller, derav anførselstegn. :-) Har de det? Egentlig? Jeg har hørt en del ganger her på formet at jeg er en av disse- som alt er altfor mekanisk for, det er inn og ut og pluss og minus. Jeg mener virkelig det- min verden er sånn sett ganske enkel. Men det vil ikke si at jeg har problemer med relasjoner? Selv om jeg vet nogenlunde hvordan pluss og minus fungerer? Må man velge mellom å analysere og å klare å se en helhet?

Hvordan da hverdagslige ting egentlig? Se verdien av andre forsterkere enn pølse? Av å være mye sammen så man kjenner hverandre? Jeg har ikke sett eksempler på det du sier, at det er problemer man støter på, atferdsmessig, som man ikke klarer å endre ved riktig påvirkning- uavhengig av relasjonen. Fordi om kurdeltakerenes hunder går mye bedre med en fremmed instruktør- er det en god relasjon til fremmed menneske, dårlig til eieren- eller bare bedre trening som gjør dette? Eller hvordan tenker du?

syvendefar:

Vel, jeg er uenig. For meg er individer en helhet som du riktignok kan bryte ned i atferdsmessige momenter om man ønsker, men primært er de for meg en helhet. Så om en hund feiler er det først og fremst meg selv det går på. Hvor feilet jeg i prossessen og hva kunne og burde jeg gjort annerledes. Og dersom jeg ikke finner ut av det selv, så spør jeg vettuge folk som ser meg trene. I praksis.  Noe som vanligvis hjelper meg i treningen - og dermed også hunden. Men jeg går ikke i dagliglivet og analyser verken hunder eller folk. Spesielt ikke folk :)

Jammen jeg er ikke enig i at det er stort sett din feil om bikkja ikke gjør som du vil? For det er du som opplever det som feil. At jakthunden jakter og mallen vokter- det er ikke feil selv om vi kan oppleve atferden som ubeleilig og problematisk.

Mulig jeg er teit nå, men egentlig skjønte jeg ikke helt sammenhengen med å feile i treningen og hvem sin feil det er, kontra å analysere sine omgivelser? Jeg analyserer der jeg lurer på noe ihvertfall. Spooky? :-P

Zapp:
Nei, der har du missforstått fullstendig hva jeg kaller "funksjon" som i å drite.

Det har ingenting med det å leke med en "spretten" tispe å gjøre. Tvert i mot. Det DU beskriver er en forstyrrelse din hund setter høyt.

Altså som i det å få gå spor for enkelte hunder. Som ligger over belønning i verdi.

Å drite er ikke i den kategorien.

Jeg har ihvertfall vært ute og løpt i pysjsamas, så fort jeg klarte mens jeg skviset rumpeballer så jeg var rød i toppen, klokka fem om morgenen for å rekke til nærmeste toalett. Det var definitivt noe som økte intensiteten min ihvertfall, sånn ang. forsterkning og sånt. ;-)

Jeg rakk forøvrig ikke frem. :-/

belgerine:

 

 

 

Jeg har ihvertfall vært ute og løpt i pysjsamas, så fort jeg klarte mens jeg skviset rumpeballer så jeg var rød i toppen, klokka fem om morgenen for å rekke til nærmeste toalett. Det var definitivt noe som økte intensiteten min ihvertfall, sånn ang. forsterkning og sånt. ;-)

Jeg rakk forøvrig ikke frem. :-/

Ooohh shit!

Amatør.:

belgerine:

 

 

 

Jeg har ihvertfall vært ute og løpt i pysjsamas, så fort jeg klarte mens jeg skviset rumpeballer så jeg var rød i toppen, klokka fem om morgenen for å rekke til nærmeste toalett. Det var definitivt noe som økte intensiteten min ihvertfall, sånn ang. forsterkning og sånt. ;-)

Jeg rakk forøvrig ikke frem. :-/

Ooohh shit!

Bokstavelig talt. Jeg var 16 og holdt på å dø av skam :-D

Ja, nød er noe annet:)

Og de fleste normalfunksjoner kan jo bli unormale en gang i blandt:)

Men jeg tenker dobesøk som noe hunder flest er vel forsynt med tilgangen på. Og som noe de fleste av oss, og mange hunder også, foretrekker en viss grad av ro og privat opplevelse av.

Det å lage julekveld rundt en hundebærsj blir litt som å tråkke over mer enn en strek. For meg.

Litt som på gamlehjemmet der pleieren kommer og spør: og hvordan virket maven i dag da? hmmmm:)

belgerine:

 

Amatør.:

 

belgerine:

 

 

 

Jeg har ihvertfall vært ute og løpt i pysjsamas, så fort jeg klarte mens jeg skviset rumpeballer så jeg var rød i toppen, klokka fem om morgenen for å rekke til nærmeste toalett. Det var definitivt noe som økte intensiteten min ihvertfall, sånn ang. forsterkning og sånt. ;-)

Jeg rakk forøvrig ikke frem. :-/

Ooohh shit!

 

 

Bokstavelig talt. Jeg var 16 og holdt på å dø av skam :-D

Ja da er det helt krise. :/

belgerine:

Angelcharm:

Jeg tror man skal være forsiktig med å bruke uttrykk som "sykelige forhold til" Jeg er ihvertfall ikke der, at jeg er kompetent til slike diagnostiske termer... Men jeg mener faktisk at endel har et såpass opphengt forhold til metodikken, og til godbiter som belønning i seg selv, at de ikke greier hverken å frigjøre seg fra dette, eller å se verdien av de hverdagslige tingene. De ser ikke hva som bygger opp den relasjonen som gir hundeholdet den ekstra dimensjonen. Det ser man ofte når problemer ift atferd blir presentert også. Man ser bare det enkelte problemet, og viser at i den konkrete situasjonen  har de forsåvidt gjort alt riktig, allikevel funker det ikke. Jeg opplever at det ofte er en sammenheng med det, og at de ikke evner å se helheten.

Og jeg presiserer at jeg nå snakker generellt, og ikke refererer til noen i denne tråden!

Det er ikke jeg heller, derav anførselstegn. :-) Har de det? Egentlig? Jeg har hørt en del ganger her på formet at jeg er en av disse- som alt er altfor mekanisk for, det er inn og ut og pluss og minus. Jeg mener virkelig det- min verden er sånn sett ganske enkel. Men det vil ikke si at jeg har problemer med relasjoner? Selv om jeg vet nogenlunde hvordan pluss og minus fungerer? Må man velge mellom å analysere og å klare å se en helhet?

Hvordan da hverdagslige ting egentlig? Se verdien av andre forsterkere enn pølse? Av å være mye sammen så man kjenner hverandre? Jeg har ikke sett eksempler på det du sier, at det er problemer man støter på, atferdsmessig, som man ikke klarer å endre ved riktig påvirkning- uavhengig av relasjonen. Fordi om kurdeltakerenes hunder går mye bedre med en fremmed instruktør- er det en god relasjon til fremmed menneske, dårlig til eieren- eller bare bedre trening som gjør dette? Eller hvordan tenker du?

Og som jeg har skrevet flere ganger, nei, man må ikke velge mellom å analysere, eller å greie å se en helhet. Man bør helst si ja takk begge deler. Men analysen bør ikke ta fullstendig overhånd ;)

De hverdagslige tingene er alt fra lek, tur for turens skyld, vise hunden tillit, og vise seg tilliten verdig tilbake, gjennom å ikke forvente mer enn man har satt hunden istand til å mestre, skape trygghet  gjennom å være tydelig og forutsigbar med kjærlighet, eller rett og slett bare være sammen, dele en opplevelse, kosemose i gulvet, dele ut noen freebies ..and so on :)

Om en hund går bedre sammen med kursleder, enn med eier selv, sier neppe noe om en dypere relasjon til kursleder, men heller noe om tydelighet og rammer for forventning, samt kursleders evne til å formidle dette på en måte som er lettere forståelig for hunden? En kursleder er vel som oftest bra trent i å lese hunder og eier, plukke opp signaler når h*n står og observerer hund og eier osv. Det betyr ikke at h*n ville fått noen god progresjon i treningen med hunden på sikt, Om ikke relasjonen ble jobbet med.

Men det sier muligens noe om relasjonen mellom hund og eier, i den forstand at det ligger mye uoppdaget potensiale der? En god relasjon handler vel også om kommunikasjon, å lese hverandre og forståelse utover det verbale. Noe man etter min mening bygger gjennom alle de hverdagslige tingene.

Angelcharm:

 

 

 

Og som jeg har skrevet flere ganger, nei, man må ikke velge mellom å analysere, eller å greie å se en helhet. Man bør helst si ja takk begge deler. Men analysen bør ikke ta fullstendig overhånd ;)

 

Det er da ikke noe fasitsvar på dette. Men veldig mange analyserer ubevisst og ganske kjapt i en situasjon, og vurderer og handler deretter. Uten å tenke veldig mye over det. For så kanskje å evaluere i ettertid.

Men jeg tror ikke det er veldig vanlig å stå å klø seg huet i handlingslammelse i veldig lang tid uten å gjøre noe som helst. Å samhandle med hunden sin er jo en statisk aktivitet som man betrakter.

Amatør.:

Angelcharm:

 

 

 

Og som jeg har skrevet flere ganger, nei, man må ikke velge mellom å analysere, eller å greie å se en helhet. Man bør helst si ja takk begge deler. Men analysen bør ikke ta fullstendig overhånd ;)

 

Det er da ikke noe fasitsvar på dette. Men veldig mange analyserer ubevisst og ganske kjapt i en situasjon, og vurderer og handler deretter. Uten å tenke veldig mye over det. For så kanskje å evaluere i ettertid.

Men jeg tror ikke det er veldig vanlig å stå å klø seg huet i handlingslammelse i veldig lang tid uten å gjøre noe som helst. Å samhandle med hunden sin er jo en statisk aktivitet som man betrakter.

 

Angelcharm:

Det betyr ikke at h*n ville fått noen god progresjon i treningen med hunden på sikt, Om ikke relasjonen ble jobbet med.

Nei, men det betyr ikke nødvendigvis at de IKKE ville fått det til uten noen relasjon. Ei i klubben min lånte en annens utrente hund, en irsk setter forøvrig, og trente en gang i uka i til sammen 8 timer. Hvor mange uker det strakk seg over vet jeg ikke men de hadde ikke noe sammen utover disse treningene. Da startet de LP1 og oppnådde 180 poeng.

Har de bygget en god relasjon på denne treningstiden, er det en nødvendighet, eller en mulighet?

belgerine:

Angelcharm:

Det betyr ikke at h*n ville fått noen god progresjon i treningen med hunden på sikt, Om ikke relasjonen ble jobbet med.

Nei, men det betyr ikke nødvendigvis at de IKKE ville fått det til uten noen relasjon. Ei i klubben min lånte en annens utrente hund, en irsk setter forøvrig, og trente en gang i uka i til sammen 8 timer. Hvor mange uker det strakk seg over vet jeg ikke men de hadde ikke noe sammen utover disse treningene. Da startet de LP1 og oppnådde 180 poeng.

Har de bygget en god relasjon på denne treningstiden, er det en nødvendighet, eller en mulighet?

En ting er å få en hund til å gjennomføre en LP-konkurranse sånn nogenlunde, en ganske annen sak er å ha en hund som forholder seg til sin fører over alt, alltid. Det er vel på bussen, i byen, i skogen, på hundejordet, i parken, i julebesøk hos tante Tutta og ellers hvor man ferdes i hverdagen, den gode relasjonen viser seg. Ingen god relasjon = ingen hverdagslydighet.

Takk for presiseringene. De var helt nødvendige.

Mofassah:

En ting er å få en hund til å gjennomføre en LP-konkurranse sånn nogenlunde, en ganske annen sak er å ha en hund som forholder seg til sin fører over alt, alltid. Det er vel på bussen, i byen, i skogen, på hundejordet, i parken, i julebesøk hos tante Tutta og ellers hvor man ferdes i hverdagen, den gode relasjonen viser seg. Ingen god relasjon = ingen hverdagslydighet.

Hva er forskjellen på hverdagslydighet og konkurranselydighet da? :-)

belgerine:

 

Mofassah:

 

En ting er å få en hund til å gjennomføre en LP-konkurranse sånn nogenlunde, en ganske annen sak er å ha en hund som forholder seg til sin fører over alt, alltid. Det er vel på bussen, i byen, i skogen, på hundejordet, i parken, i julebesøk hos tante Tutta og ellers hvor man ferdes i hverdagen, den gode relasjonen viser seg. Ingen god relasjon = ingen hverdagslydighet.

 

 

Hva er forskjellen på hverdagslydighet og konkurranselydighet da? :-)

Edit: Kanskje vi kan si at konkurranselydighet er øvelser, mens hverdagslydighet er selve livet?

Har tenkt litt på tur jeg også. Funderte over hvem jeg kjenner som er jævlig god med hund, og som har oppnådd mye. Kom på en brukshundfører / instruktør flere av oss her inne har vært hos. Dæven han er god med bikkja! Hørte aldri et ord om at hunden skulle jobbe for ham. Må innrømme at jeg aldri har sett en slik ekvipasje. Han tok bikkja ut av bilen, og den var i helspenn. Nesten ristet av forventning. Vek ikke blikket fra ansiktet til fører. Bare ventet på en eller annen kommando. Tror ikke hunden la merke til at vi sto 5-6 fremmede i ring rundt ham og så på. Han nærmest sto og sugde på øynene til fører - mens kroppen bokstavelig talt dirret. 

Og hva var det han dirret etter? Jo kongen. Den som fører møysommelig hadde bygd opp til å bli verdens viktigste forsterker. Som denne hunden ville gå gjennom ild og vann for. Og som denne hunden var 100% klar over at tilgangen til kom utelukkende gjennom fører. Derfor var fører alt for denne hunden. Derfor brydde den seg ikke om noe annet. 

Selvfølgelig hadde de forøvrig en utmerket relasjon. Også denne hunden får løpe tulling i skogen og bare være hund. Får brukt seg på best mulig måte etc. Men førers systematiske oppbygning av forsterker fortalte meg endel om hva jeg IKKE har gjort. Og som gir utrolig mye gratis når man gjør det på riktig måte. 

Denne hunden vil aldri komme til å velge bort kongen. Denne hunden vil aldri oppleve at noe annet er viktigere enn kongen. 

Og DET er det jeg holder på med nå! Bare vent!!

Normanna:

Har tenkt litt på tur jeg også. Funderte over hvem jeg kjenner som er jævlig god med hund, og som har oppnådd mye. Kom på en brukshundfører / instruktør flere av oss her inne har vært hos. Dæven han er god med bikkja! Hørte aldri et ord om at hunden skulle jobbe for ham. Må innrømme at jeg aldri har sett en slik ekvipasje. Han tok bikkja ut av bilen, og den var i helspenn. Nesten ristet av forventning. Vek ikke blikket fra ansiktet til fører. Bare ventet på en eller annen kommando. Tror ikke hunden la merke til at vi sto 5-6 fremmede i ring rundt ham og så på. Han nærmest sto og sugde på øynene til fører - mens kroppen bokstavelig talt dirret. 

Og hva var det han dirret etter? Jo kongen. Den som fører møysommelig hadde bygd opp til å bli verdens viktigste forsterker. Som denne hunden ville gå gjennom ild og vann for. Og som denne hunden var 100% klar over at tilgangen til kom utelukkende gjennom fører. Derfor var fører alt for denne hunden. Derfor brydde den seg ikke om noe annet. 

Selvfølgelig hadde de forøvrig en utmerket relasjon. Også denne hunden får løpe tulling i skogen og bare være hund. Får brukt seg på best mulig måte etc. Men førers systematiske oppbygning av forsterker fortalte meg endel om hva jeg IKKE har gjort. Og som gir utrolig mye gratis når man gjør det på riktig måte. 

Denne hunden vil aldri komme til å velge bort kongen. Denne hunden vil aldri oppleve at noe annet er viktigere enn kongen. 

Forøvrig trenger dette ikke være så vanskelig bestandig ( uten at jeg underkjenner denne treneren på noen måte). Gjeterblandingen vår ville oppført seg nøyaktig likedan, om den hadde en forventning om ball. Den ville ikke enset om du så holdt koteletter under nesa på den, eller om naboens katt bet den i rumpa. Uten at jeg har trengt å trene særlig mye på det :)

Angelcharm:

 

Normanna:

 

Har tenkt litt på tur jeg også. Funderte over hvem jeg kjenner som er jævlig god med hund, og som har oppnådd mye. Kom på en brukshundfører / instruktør flere av oss her inne har vært hos. Dæven han er god med bikkja! Hørte aldri et ord om at hunden skulle jobbe for ham. Må innrømme at jeg aldri har sett en slik ekvipasje. Han tok bikkja ut av bilen, og den var i helspenn. Nesten ristet av forventning. Vek ikke blikket fra ansiktet til fører. Bare ventet på en eller annen kommando. Tror ikke hunden la merke til at vi sto 5-6 fremmede i ring rundt ham og så på. Han nærmest sto og sugde på øynene til fører - mens kroppen bokstavelig talt dirret. 

Og hva var det han dirret etter? Jo kongen. Den som fører møysommelig hadde bygd opp til å bli verdens viktigste forsterker. Som denne hunden ville gå gjennom ild og vann for. Og som denne hunden var 100% klar over at tilgangen til kom utelukkende gjennom fører. Derfor var fører alt for denne hunden. Derfor brydde den seg ikke om noe annet. 

Selvfølgelig hadde de forøvrig en utmerket relasjon. Også denne hunden får løpe tulling i skogen og bare være hund. Får brukt seg på best mulig måte etc. Men førers systematiske oppbygning av forsterker fortalte meg endel om hva jeg IKKE har gjort. Og som gir utrolig mye gratis når man gjør det på riktig måte. 

Denne hunden vil aldri komme til å velge bort kongen. Denne hunden vil aldri oppleve at noe annet er viktigere enn kongen. 

 

Nå er det jo relativt mange elementer vi ikke vet noe om, ift oppbyggingen av denne intense iveren for kongen? Kanskje ligger det nettopp en godt oppbygd relasjon i bunnen, for at dette skal være mulig? Er det kun kongen som er det viktige her, eller er det kongen sammen med fører?

 

Forøvrig trenger dette ikke være så vanskelig bestandig ( uten at jeg underkjenner denne treneren på noen måte). Gjeterblandingen vår ville oppført seg nøyaktig likedan, om den hadde en forventning om ball. Den ville ikke enset om du så holdt koteletter under nesa på den, eller om naboens katt bet den i rumpa. Uten at jeg har trengt å trene særlig mye på det :)

Normanna:

Neida, det er sikkert ikke vanskelig, dog litt avhengig av rase, selvfølgelig. Men du skal vite hva du gjør, for det er fort gjort å forringe denne forsterkeren også. Men uansett var poenget mitt ikke at det er vanskelig, bare nok en gang at jeg ikke forstår problemet. Her jobber en hund som en gud for en skarve kong - som han kanskje - kanskje - får tygge litt på etter endt økt. Eller kanskje ikke. Og jeg, i min mulige naivitet, har fremdeles ikke forstått problemet. Enten er du god på å bruke forsterkere, eller så er du det ikke. Jeg er altså så enkel i hodet at jeg tenker at det må da være utmerket å få en hund til å jobbe så hardt for to tygg på en kong? Hvorfor skulle denne mannen heller drømme seg til en situasjon der kongen ikke var viktig? 

Jeg vil for det første ikke vil ha en hund som ensidig har fokus på kongen, godbiten eller hva det nå er som er høypotent i alle situasjoner. For det andre, tror jeg det er langt lettere å oppnå fullt fokus, uansett på hva...om man har bygget denne relasjonen via det hverdagslige jeg nevnte over, underveis. Man har flere strenger å spille på?

Så lenge dette intense fokuset og denne skyhøye forventningen kun er knyttet opp mot treningsARENAER er det helt fint. Men ingen vil ha en sånn hund på hjemmebane.

Og den store jobben med potente hunder er å dempe,dempe og dempe de ned til normaltfungerende i hverdagen. Samtidig som man demper seg "blå" under trening:) I hvertfall de første årene.

Normanna:

Har tenkt litt på tur jeg også. Funderte over hvem jeg kjenner som er jævlig god med hund, og som har oppnådd mye. Kom på en brukshundfører / instruktør flere av oss her inne har vært hos. Dæven han er god med bikkja! Hørte aldri et ord om at hunden skulle jobbe for ham. Må innrømme at jeg aldri har sett en slik ekvipasje. Han tok bikkja ut av bilen, og den var i helspenn. Nesten ristet av forventning. Vek ikke blikket fra ansiktet til fører. Bare ventet på en eller annen kommando. Tror ikke hunden la merke til at vi sto 5-6 fremmede i ring rundt ham og så på. Han nærmest sto og sugde på øynene til fører - mens kroppen bokstavelig talt dirret. 

Og hva var det han dirret etter? Jo kongen. Den som fører møysommelig hadde bygd opp til å bli verdens viktigste forsterker. Som denne hunden ville gå gjennom ild og vann for. Og som denne hunden var 100% klar over at tilgangen til kom utelukkende gjennom fører. Derfor var fører alt for denne hunden. Derfor brydde den seg ikke om noe annet. 

Selvfølgelig hadde de forøvrig en utmerket relasjon. Også denne hunden får løpe tulling i skogen og bare være hund. Får brukt seg på best mulig måte etc. Men førers systematiske oppbygning av forsterker fortalte meg endel om hva jeg IKKE har gjort. Og som gir utrolig mye gratis når man gjør det på riktig måte. 

Denne hunden vil aldri komme til å velge bort kongen. Denne hunden vil aldri oppleve at noe annet er viktigere enn kongen. 

Men tror du ærlig talt at det er kongen i seg selv som er magisk her? Kunne fører ha jobbet like møysommelig med å gjøre hva som helst annet til Superforsterkeren? Kan det være at det hunden sitter igjen med er minnesbildet av de gode øyeblikkene "kampen om kongen" har gitt, og at det er derfor kongen er spesiell, og ikke at kongen i seg selv som kong er så forbanna flott? Jeg tror vi gir oss selv litt lite kreditt her hvis vi ikke anerkjenner at måten vi jobber i belønning på kan ha innvirkning på hvor interessert hunden blir i å gjøre jobben - og derigjennom at dersom vi anerkjenner relasjonens egenverdi kan det være mulig å fremkalle den samme følelsen uten nødvendigvis å ha en kong tilgjengelig. 

Rødhette&Ulven:

Men tror du ærlig talt at det er kongen i seg selv som er magisk her? Kunne fører ha jobbet like møysommelig med å gjøre hva som helst annet til Superforsterkeren? Kan det være at det hunden sitter igjen med er minnesbildet av de gode øyeblikkene "kampen om kongen" har gitt, og at det er derfor kongen er spesiell, og ikke at kongen i seg selv som kong er så forbanna flott? Jeg tror vi gir oss selv litt lite kreditt her hvis vi ikke anerkjenner at måten vi jobber i belønning på kan ha innvirkning på hvor interessert hunden blir i å gjøre jobben - og derigjennom at dersom vi anerkjenner relasjonens egenverdi kan det være mulig å fremkalle den samme følelsen uten nødvendigvis å ha en kong tilgjengelig.