Bergljot:

 

 

 

Nå vet jeg jo ikke hvordan det var med TS, men jeg tviler ikke på at det er folk som synes at de har et velfungerende liv med hunden sin, og så leser noe ala bloggposten din og sier: Oi, her har vi et problem ja! Dersom du har en hund som fungerer såpass bra som TS beskriver at hennes hund gjør, så synes jeg det kanskje nærmer seg å stirre seg blind på dette og ikke se hva man faktisk har(no offense TS).

None taken ;) eller, taken - but in a good way :p Hehe. Prøvde forresten å gi føken frydenlund massasje i går kveld. Hun klarte å slappe av i noen sekunder, men lå som regel med vide øyne, og stramme lepper. Reiste seg ofte, og kom og dytta snuten inn under halsen på meg sånn som hun gjør når hun synes jeg er teit og spør om vi ikke heller kan herje litt. Fikk nå knadd litt lett på henne, og jeg lurer på om hun ikke syntes det var litt deilig innimellom. Men om hun gadd å ligge stille? Næh :p 

Ble veldig usikker på hva jeg skulle gjøre når hun reiste seg. Tips?  

Aspiranten:Ble veldig usikker på hva jeg skulle gjøre når hun reiste seg. Tips? 

Jeg skjønner hva dere sier, både Jarvi og Rødhette, og dere har så klart rett i at det er viktig å fokusere på mer enn saftige godbiter, men jeg kjenner meg ikke igjen i den litt dystre fremstillingen av hvor ille det står til. Er det virkelig så galt fatt? Dere fremstiller det omtrent som alle som har vært på et klikkertreningskurs tror at hundeholdet står og faller på at indrefileten er mør og saftig nok. og at det er fatalt at kursene og litteraturen ikke fokuserer nok på å si "braaa" og stryke hunden langs leppene og på brystet.

De som sliter med "dårlig relasjon" til bikkja hadde vel gjort det uavhengig av valg av treningsmetoder? Har de lært seg å bruke godbiter så får i det minste bikkja et visst incitament for å oppføre seg noenlunde, og det er vel bedre enn alternativet, som er et hundehold basert på "korrigering av uønsket adferd", eller hva?

Alle jeg trener sammen med trener positivt, det er faktisk påbudt i NRH, nedfelt i vedtektene, og vi er alle veldig opptatt av gode forsterkere, men ingen av oss er rene pølseautomater, vi bruker også mye "oss selv" som belønning, altså verbal ros og fysisk kos.

Det ene gode utelukker ikke det andre. Jeg vil også gjerne ta de mange hardtarbeidende instruktørene i klubber og profesjonelle hundeskoler, og forfatterne som forfekter positive metoder litt i forsvar. De er faktisk ikke så veldig mange, og de representerer et langt bedre alternativ enn det jeg ser foregår i majoriteten av treningsmiljøer, der det fortsatt er lokking og korrigering som råder grunnen.

Jeg har fulgt ganske nøye med på hundelivet i Norge siden midt på 90-tallet, og jeg har sett en fantastisk positiv utvikling. Selv de mest innrøykte traddisene har lagt bort ridepisken, og kan til og med finne på å lure ut en pose Friskies Softies på trening. Dette har ikke kommet av seg selv, og hvis prisen er at en og annen stakker har blitt "for automatisk" og "for opphengt i læringsteori"i treningen sin, så la gå, heller det enn de mange som fnyser av læringsteorien, mener det er et personlig nederlag å gi bikkja en godbit og "for automatisk" gir bikkja et nakketak når den feiler på trening ... en feil som trener selv har lagt opp til for å få anledning til å korrigere.

Man skal velge sine kamper med omhu.

Aspiranten:

Bergljot:

 

 

 

Nå vet jeg jo ikke hvordan det var med TS, men jeg tviler ikke på at det er folk som synes at de har et velfungerende liv med hunden sin, og så leser noe ala bloggposten din og sier: Oi, her har vi et problem ja! Dersom du har en hund som fungerer såpass bra som TS beskriver at hennes hund gjør, så synes jeg det kanskje nærmer seg å stirre seg blind på dette og ikke se hva man faktisk har(no offense TS).

 

None taken ;) eller, taken - but in a good way :p Hehe. Prøvde forresten å gi føken frydenlund massasje i går kveld. Hun klarte å slappe av i noen sekunder, men lå som regel med vide øyne, og stramme lepper. Reiste seg ofte, og kom og dytta snuten inn under halsen på meg sånn som hun gjør når hun synes jeg er teit og spør om vi ikke heller kan herje litt. Fikk nå knadd litt lett på henne, og jeg lurer på om hun ikke syntes det var litt deilig innimellom. Men om hun gadd å ligge stille? Næh :p 

Ble veldig usikker på hva jeg skulle gjøre når hun reiste seg. Tips?  

Bare vent, om hun kommer tilbake fortsetter du, om ikke så tar du det en annen dag. Det kan ofte være en tilvenningsprosess. Har en venn som ikke kunne masseres på ryggen, han ble helt hysterisk fordi det kilte slik. Men med litt iherdig arbeid så gikk det seg til.

Hold ut, det er mitt beste tips sånn generelt i forhold til dette! :-)

Godt at du så utsagnet som den rosen av deg og hunden din som det på sett og vis var ment som :-D

Mofassah: Dere fremstiller det omtrent som alle som har vært på et klikkertreningskurs tror at hundeholdet står og faller på at indrefileten er mør og saftig nok. og at det er fatalt at kursene og litteraturen ikke fokuserer nok på å si "braaa" og stryke hunden langs leppene og på brystet.

Jeg kan ikke si at jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen av klikkerbrukere som "foringsautomater" og metoden som "mekanisk". At det kan forekomme "mekanisk trening" og at ensidig belønning kan godt være, men personlig har jeg ikke opplevd instruktører som har prediket "godbitbelønning" som eneste veien til evig salighet. Heller tvert om.

At det brukes godbiter i innlæringsfasen er vel helst at mange hunder liker mat som belønning og at bruk av godbiter under førstegangsinnlæring er enkelt og tidssparende sett i forhold til mange andre forsterkere. Men det forhindrer ikke at andre og kanskje sterkere belønningsformer kan introduseres etterhvert.

Litt treig men.  Hunden får eit sterkt bånd med deg bare om du faktisk bare er med den :) Rex har skriftet sjef 2 ganger ! Først bestefar så døde han og så ble det mamma og nå er det meg. Ikkje la andre trene henne. Visst du vil ha eit sterkt bånd så  bygg det med å ver masse med henne :)

Rødhette&Ulven:

 

Normanna:

 

Det er mulig jeg har misforstått deg. For jeg tror da også på eiers engasjement. Hunden min har da lært seg forskjell på om jeg er misfornøyd eller fornøyd. Så det handler om å være engasjert, vise hunden at vi er stolte, glade, fornøyde. Eller kanskje litt oppgitte når det er på sin plass? Men dette ALENE ville gitt meg store problemer med min hund. Og det er altså der jeg ikke følger deg; for jeg synes gode forsterkere er gull verdt. Hvis min funker på godbit og lek så er det strålende. Jeg tror ikke jeg mister noe som helst ved å ikke BARE bruke meg selv som forsterker. Jeg tror heller ikke at det å bruke pølse eller lek sier noe om at min relasjon til min hund ikke er bra nok. Slik jeg ser det har jeg funnet forsterkere som fungerer bra. Men det er bare en liten del av verktøyet for å få progresjon. Det er så mye, mye mer det handler om. Lese hund, timing, frekvens, treningsopplegg, progresjon osv osv. Og slik jeg ser det har jeg fremdeles MYE å lære om forsterkere, men ikke minst om alt det andre. 

 

 

Ville det? Du har jo selv referert til at din ellers sedate rottis holdt på å gå av skaftet da en instruktør ojet seg opp og viste engasjement. Ja, han hadde en kong i hånda, men tror du det var engasjementet eller kongen som var mest medvirkende til at hunden giret seg opp og hadde lyst å følge etter inn i skauen? Jf din egen trening med lek og dermed hundens tidligere erfaring med kong? Var vel ikke kongen hans som var så spesielt annerledes enn din kong, men kanskje engasjementet han la frem..?

Jeg tror at man kan leke med noen/mange hunder uten å være videre engasjert - dette gjelder hunder som er er lette å belønne. Noen er jo det fra scratch. Men andre hunder er ikke det. De er tunge å få i gang. Når det gjelder disse tror jeg ikke det er hensiktsmessig å raide kjøledisken eller hundesjappa for å finne en mer delikat rekvisitt, sånn som klikkerteorien foreslår. Jeg tror i disse tilfellene det er mer hensiktsmessig å ta utgangspunkt i den positive relasjonen og lære eier å vise stolthet, engasjement og glede.

Og med utgangspunkt i dette tror jeg at selv de lettbelønnede hundene vil kunne gjøre det enda bedre om også deres førere har i bakhodet hva belønning egentlig dreier seg om - som emm ikke bare handler om å løse ut hunden og sette den i rett modus for neste øvelse (hvilket er det den teorien jeg har lest fremhever), men også som en bekreftelse og styrking av samhold og relasjon.

Seff handler god og effektiv trening om mye mer enn relasjon. Men det betyr ikke at relasjon er uviktig :)

Og som nevnt før, selvfølgelig skal man være stolt, glad, "med" når man trener. Men ikke nødvendigvis hele tiden. Å shape inn en øvelse krever ikke så mye slikt, er min erfaring. Jeg lærte f.eks veldig mekanisk inn "apport". Hjemme på stuegulvet. Og så bruker jeg jubel og belønning når hun siden finner en godt gjemt apportgjenstand i skogen. Men den mekaniske innlæringen fungerte utmerket. 

Jeg anser ikke klikkertrening å være utelukkende det man lærer på klikkergrunnkurs. Etterhvert som man prøver seg på mer kompliserte ting så lærer man mer enn å ha med gode godbiter. 

Rødhette&Ulven:

Angelcharm:

Normanna:

Absolutt. Derfor starter dyktige førere med målrettet leketrening fra hunden er valp. 

Jeg er minst like opptatt av at man bør starte med ikke målrettet leketrening :)

Jeg har tro på målrettet lek, det er jo et hyfsat bra verktøy for å justere modus mv, men har også tro på at man starter i feil ende hvis man fokuserer på å lære hunden at det er leksaken og ikke fører som er det kuleste i hele verden. Aller mest for egen del jf det vi snakket om vedrørende hjelpeavhengighet.

Etter dette ser jeg faktisk på innfallsvinklene til Jarvi som utrolig fornuftig. Starte ut med å få eier engasjert, og så gi eier verktøy som godbiter og leksaker når eier er moden for dette - altså når eier skjønner at det er h*n som har ansvar, og mestrer, å engasjere hunden i belønning. At det hverken er kongen eller bikkja det er noe galt med om motivasjonen ikke kan fremskaffes :)

(Og ja, i mine klikkerbøker skyldes det på både dårlige rekvisitter og på brister hos hunden)

Jeg syns også Jarvis innfallsvinkel er fornuftig. I tillegg liker jeg det du skriver ift temaet :)

Angelcharm:

 

 

Ja jeg mente for all del ikke at man ikke skal trene inn målrettet lek, og at det ikke er et bra verktøy. Jeg prøvde bare å si, at jeg mener ikke målrettede aktiviteter kan være et svært godt grunnlag for å trene  inn de mer målrettede :) Jeg tror det ligger mye bra grunnlagsmateriale ift relasjonsbygging og ikke målrettede aktiviteter :)

 

Jeg syns også Jarvis innfallsvinkel er fornuftig. I tillegg liker jeg det du skriver ift temaet :)

Takketakk. Det er jo mest filosofi og drodling fra min side, men jeg synes i hvert fall selv at det er pretty damn logisk. Så fint når andre er enige :)

Og Bergljot: Jeg gleder meg som ei høne til jeg skal på kurset som hører til filmen (og boka, som jeg leser pt) i august! :D

Rødhette&Ulven:

 Jeg gleder meg som ei høne til jeg skal på kurset som hører til filmen (og boka, som jeg leser pt) i august! :D

Jeg vet jeg vet :D

De får ökt aktivitetsnivå og skifter mellom adferder oftere, samtidig som de håller hodet höyt og litt på skrå :D

Angelcharm:

 

Rødhette&Ulven:

 

 Jeg gleder meg som ei høne til jeg skal på kurset som hører til filmen (og boka, som jeg leser pt) i august! :D

 

Helt OT.. men greide ikke styre nysgjerrigheten... Hvordan gleder egentlig en høne seg?..*ler*

 

*bruse med imaginære vinger og kakle høylytt mens hun tar piruetter*

Angelcharm:
Jeg prøvde bare å si, at jeg mener ikke målrettede aktiviteter kan være et svært godt grunnlag for å trene  inn de mer målrettede :) Jeg tror det ligger mye bra grunnlagsmateriale ift relasjonsbygging og ikke målrettede aktiviteter :)

Sånn tenker jeg også. I mitt hode har nemlig ikke lojalitet (slik jeg tolker det) nødvendigvis en sammenheng med hva hunden gjør av tekniske øvelser, hvor godt den jobber for eller med meg. Selvsagt vil det kunne styrke båndet mellom meg og hunden, at vi trener på ting. Men da synes jeg ikke belønningsmetode har så mye å si. Om jeg belønner med go´bit eller lek har egentlig ingen påvirkining på om jeg og hunden har en "connection" utenom det treningsmessige og tekniske.

Den av mine hunder som jeg vil påstå at er mest lojal, og som jeg har et helt spesiellt forhold til, er IKKE den som kan noe særlig, ikke den jeg har trent masse med. Men hun hører alltid på meg ut i fra sine forutsetninger, nettop fordi vi har en helt annen "connection" enn hva jeg har med de andre.

tyri:Den av mine hunder som jeg vil påstå at er mest lojal, og som jeg har et helt spesiellt forhold til, er IKKE den som kan noe særlig, ikke den jeg har trent masse med. Men hun hører alltid på meg ut i fra sine forutsetninger, nettop fordi vi har en helt annen "connection" enn hva jeg har med de andre.

Jeg tror at vi mister mye sånt når vi begynner å blande for mye krav og forventninger inn i hundeholdet vårt...

RRene:

 

tyri:Den av mine hunder som jeg vil påstå at er mest lojal, og som jeg har et helt spesiellt forhold til, er IKKE den som kan noe særlig, ikke den jeg har trent masse med. Men hun hører alltid på meg ut i fra sine forutsetninger, nettop fordi vi har en helt annen "connection" enn hva jeg har med de andre.

 

Jeg tror at vi mister mye sånt når vi begynner å blande for mye krav og forventninger inn i hundeholdet vårt...

AMEN!

tilmin eldste er nok dypere enn de andres. Men det er avhengigheten også. Og hun var olle stort over året, da jeg kuttet ut lydighetstreningen hennes. Så hun kan ikke stort_:) av den sorten. Men lekt har vi. Og belønnet har hun følt seg. Selvom hverken godbiter eller leker var hennes greie.

Men fordi hun var redd mennesker ble vel båndet til meg sterkere i mangel på andre og flere mennesker å være knyttet til.

Jeg foretrekker selvstendige hunder. Jeg vil at hundene mine skal være håndterbare og syns det er gøy med andre.

Men hun kunne jeg  ikke presse dit. Så hun fikk lov å være mammadalt, fordi hun ikke var sterk nok psykisk til annet:)

Men det at hun har gått en så lang vei, fra redd til trygg og velfungerende OG utadvendt til andre har nok styrket båndene noe. Fordi hun antagelig tilegger meg mye av sin egen mestring.

Men dette er ikke positivt i mine øyne. Bare konsekvensen av å starte med dårlige nærver.

Min forrige syntes det var topp å bli lånt bort. Enten det var en uke hos kjente. Elller bare noen treningsøkter med fremmede:) Hun brilljerte. Og hun likte følelsen av at folk "lå flate" for henne:)

Men uansett hvor trygg hun var på sin egen fortreffelighet i fremmedes hender. Så var det ikke mangel på lojalitet som gjorde det. Bare et stort behov for å bruke segselv. Og sterke nok nærver til å kunne det. Uten eieren:)

Zapp:

tilmin eldste er nok dypere enn de andres. Men det er avhengigheten også. Og hun var olle stort over året, da jeg kuttet ut lydighetstreningen hennes. Så hun kan ikke stort_:) av den sorten. Men lekt har vi. Og belønnet har hun følt seg. Selvom hverken godbiter eller leker var hennes greie.

Men fordi hun var redd mennesker ble vel båndet til meg sterkere i mangel på andre og flere mennesker å være knyttet til.

Jeg foretrekker selvstendige hunder. Jeg vil at hundene mine skal være håndterbare og syns det er gøy med andre.

Men hun kunne jeg  ikke presse dit. Så hun fikk lov å være mammadalt, fordi hun ikke var sterk nok psykisk til annet:)

Men det at hun har gått en så lang vei, fra redd til trygg og velfungerende OG utadvendt til andre har nok styrket båndene noe. Fordi hun antagelig tilegger meg mye av sin egen mestring.

 

Men dette er ikke positivt i mine øyne. Bare konsekvensen av å starte med dårlige nærver.

Min forrige syntes det var topp å bli lånt bort. Enten det var en uke hos kjente. Elller bare noen treningsøkter med fremmede:) Hun brilljerte. Og hun likte følelsen av at folk "lå flate" for henne:)

Men uansett hvor trygg hun var på sin egen fortreffelighet i fremmedes hender. Så var det ikke mangel på lojalitet som gjorde det. Bare et stort behov for å bruke segselv. Og sterke nok nærver til å kunne det. Uten eieren:)

Bare for å presisere; min helt spesielle "connection-hund" har hverken dårlige nerver eller er uselvstendig (skulle tatt seg ut for en liten jaktmaskin) Tvert i mot møter hun alle situasjoner på strak arm, sjekker ut hva som helst, hilser blidt på alle, og kan gjerne bli med andre  - men velger meg framfor å være påtengende og oversosial (som flere av mine andre er)

Angelcharm:

 

Rødhette&Ulven:

 

 Jeg gleder meg som ei høne til jeg skal på kurset som hører til filmen (og boka, som jeg leser pt) i august! :D

 

Helt OT.. men greide ikke styre nysgjerrigheten... Hvordan gleder egentlig en høne seg?..*ler*.. fikk noen merkelige bilder for mitt indre øye her nå ;)

 

Til hanen kommer?

Ja, men det er mange år siden min var usikker og usosial også:)

Men jeg hadde henne ikke borte på døgnpass som valp, som de andre og hun likte dårlig å bli puttet i hendene på andre, selvom jeg var tilstedet også etter at usikkerheten var relativt fjern.

Så jeg hadde en kamerat som så veldig gjerne ville stille henne. En mye dyktigere handler enn meg. Første gangen overtok han bare i besteklassen mens jeg fjernet meg forsiktig. Og da var hun såpass varm i trøya at det gikk greit.

Men da han forsøkte ta det hele fikk vi noen veldig morsomme bilder, av to røsslige mannfolk (handler og dommer) som begge tviholder på en logrende hund som vil ha mamma´n sin. Med stor M.

Så det ble ingen bir av det forsøket:)

Så selvom nærver og alt ordnet seg. Så forble hun litt firkantet i forhold til hva som skulle gjøres hvordan.

Og det skylder jeg litt på begrensingene hun opplevde som ung?

Rødhette&Ulven:

Og Bergljot: Jeg gleder meg som ei høne til jeg skal på kurset som hører til filmen (og boka, som jeg leser pt) i august! :D

Sweet! Kan jeg få bli med? Jeg kan sitte i et hundebur eller noe. Evnt vagl om du ikke er ferdig med å glede deg som ei høne til du skal avgårde :-D Kos deg og skriv en fin og lærerik bloggpost om det etterpå da, så vi andre også kan få litt input. Jeg er nemlig ikke redd for å bli en bedre belønner på alle mulige måter, til og med om det innebærer å få en bedre relasjon med utyskene :-P

Bergljot:

 

Rødhette&Ulven:

 

Og Bergljot: Jeg gleder meg som ei høne til jeg skal på kurset som hører til filmen (og boka, som jeg leser pt) i august! :D

 

 

Sweet! Kan jeg få bli med? Jeg kan sitte i et hundebur eller noe. Evnt vagl om du ikke er ferdig med å glede deg som ei høne til du skal avgårde :-D Kos deg og skriv en fin og lærerik bloggpost om det etterpå da, så vi andre også kan få litt input. Jeg er nemlig ikke redd for å bli en bedre belønner på alle mulige måter, til og med om det innebærer å få en bedre relasjon med utyskene :-P

Hun er jo klikkerdame så det står ikke et ord om relasjon i boka, men tror det blir max lærerikt allikevel :) Kommer garantert til å blogge om hva jeg har lært :)

Ok nå ble jeg dö-nysgjerrig! Hvilket kurs skal du på?

Red: Og i det jeg skriver det innser jeg at jeg tror jeg vet for du har skrevet det på sonen?
PS det står en del om relasjonsbygging i den boka - om hundens attityd (på svensk, husker ikke det norske ordet i farta) under trening - det at du skal ha göy på trening så har hunden det göy på trening osv...
PPS om jeg tar feil nå så blir det bare teit  

Bee_:

Ok nå ble jeg dö-nysgjerrig! Hvilket kurs skal du på?

Red: Og i det jeg skriver det innser jeg at jeg tror jeg vet for du har skrevet det på sonen?
PS det står en del om relasjonsbygging i den boka - om hundens attityd (på svensk, husker ikke det norske ordet i farta) under trening - det at du skal ha göy på trening så har hunden det göy på trening osv...
PPS om jeg tar feil nå så blir det bare teit  

Hehe, sjekk linken til Bergljot og overskriften i siste post :)

Og ja, når jeg leste det ene kapitlet en gang til er faktisk ordet relasjon nevnt! Riktignok i en setning i løpet av de godt og vel 200 sidene i boken, som i store deler handler om belønning. Men pytt. Det er nevnt, hvilket fikk meg til å grunne enda litt til på saken. Og nå tror jeg at jeg har kommet til en slags slutning. Det hele henger fint sammen inni mitt hode:

Klikkertrening tar mål av seg å være konkret. Vi skal agere etter det vi observerer, hverken mer eller mindre. Klikkertrenere tar avstand fra begreper som drifter, lederskap, alfa osv. Det er de observerbare adferdene som danner grunnlag for hvordan vi agerer i en hver situasjon. 

Klikkerlitteratur blir derfor nærmest "manualbasert". Hvis så, gjør så. For å fremkalle slik, gjør slik. Anbefalingene og metodene baseres på erfaring, ettersom hvordan "de fleste hunder" fungerer. (Mind you, de fleste hundene disse bøkene baseres på er mer eller mindre lettrente hunder)

Men det klikkerinstruktørene og forfatterne glemmer, er at den oppvoksende slekt, de som ikke har levd i lederskaps- og alfaverdenen mangler, er et forhold til historien. Man ender opp med folk som har en formening om HVA de skal gjøre, men som mangler kunnskap/forståelse om HVORFOR. Man vet at A mest sannsynlig fører til B, men man vet ikke hvorfor det skjer. Og man bryr seg øyensynlig ikke om det heller. Fordi man selv opplever at regelen passer: A fører faktisk til B. Hvorfor bry seg med hvorfor lek funker, så lenge det funker? (Også selv om det bare funker "sånn passe") Skjønner jo det, for så vidt. Men for oss som har opplevd at A ikke fører til B, så blir det plutselig veldig interessant å finne ut av HVORFOR-spørsmålet, fordi vi må finne en annen løsning enn A for å komme til den samme B. Og tro meg, vi finner ikke svar der vi håper vi skal!

Klikkermanualer blir dermed som alle andre manualer - de forutsetter en viss grunnforståelse for at man skal bli riktig dyktig. De fleste klarer å følge bruksanvisningen som følger med flatpakken fra IKEA, men det gjør en ikke til snekker av den grunn :)

Man blir ikke flink av å lese bøker uansett. Så klart ikke! Man trenger erfaring. Men det er ikke så lett å erfare det rent teoretiske. Man kan være heldig og prøve og feile til man finner en løsning, men uten en forangående refleksjon om HVORFOR A vanligvis fungerer blir det litt som å lete etter en nål i en høystakk. Og jeg synes at forklaringer som inbefatter for dårlige leketøy eller for dårlige hunder blir for lettvint. Hvorfor får tradissene til selv med de tilsynelatende minst motiverte hundene?

Jeg har til gode å finne klikkerlitteratur som gir svar på HVORFOR-spørsmålet. Emm er man muligens så opptatt med å ta avstand til den tradisjonelle læren at man kanskje er i overkant ivrig etter å avvise den - for enhver pris. Men inntil vi kommer opp med nye, plausible, svar på HVORFOR, tror jeg kanskje det er en forhastet holdning. 

Uten forkleinelse for klikkerteori for øvrig. Jeg er superhappy med valg av metode, og ser meg ikke tilbake. Men det forhindrer ikke at jeg våger å stille spørsmål. Kanskje, bare kanskje, kommer det noe refleksjon ut av det :)  

(Tenker det blir siste ord om saken i denne omgang. Nå skal jeg i stedet begynne å legge opp en kriterieplan, sånn at jeg kan retningsstyre den gode relasjonen med den nye valpen til målrettet lek som skal gavne fremtidig trening. Tjo bing!)

Rødhette&Ulven:

Og ja, når jeg leste det ene kapitlet en gang til er faktisk ordet relasjon nevnt! Riktignok i en setning i løpet av de godt og vel 200 sidene i boken, som i store deler handler om belønning. Men pytt. Det er nevnt, hvilket fikk meg til å grunne enda litt til på saken. Og nå tror jeg at jeg har kommet til en slags slutning. Det hele henger fint sammen inni mitt hode:

Klikkertrening tar mål av seg å være konkret. Vi skal agere etter det vi observerer, hverken mer eller mindre. Klikkertrenere tar avstand fra begreper som drifter, lederskap, alfa osv. Det er de observerbare adferdene som danner grunnlag for hvordan vi agerer i en hver situasjon. 

Klikkerlitteratur blir derfor nærmest "manualbasert". Hvis så, gjør så. For å fremkalle slik, gjør slik. Anbefalingene og metodene baseres på erfaring, ettersom hvordan "de fleste hunder" fungerer. (Mind you, de fleste hundene disse bøkene baseres på er mer eller mindre lettrente hunder)

Men det klikkerinstruktørene og forfatterne glemmer, er at den oppvoksende slekt, de som ikke har levd i lederskaps- og alfaverdenen mangler, er et forhold til historien. Man ender opp med folk som har en formening om HVA de skal gjøre, men som mangler kunnskap/forståelse om HVORFOR. Man vet at A mest sannsynlig fører til B, men man vet ikke hvorfor det skjer. Og man bryr seg øyensynlig ikke om det heller. Fordi man selv opplever at regelen passer: A fører faktisk til B. Hvorfor bry seg med hvorfor lek funker, så lenge det funker? (Også selv om det bare funker "sånn passe") Skjønner jo det, for så vidt. Men for oss som har opplevd at A ikke fører til B, så blir det plutselig veldig interessant å finne ut av HVORFOR-spørsmålet, fordi vi må finne en annen løsning enn A for å komme til den samme B. Og tro meg, vi finner ikke svar der vi håper vi skal!

Klikkermanualer blir dermed som alle andre manualer - de forutsetter en viss grunnforståelse for at man skal bli riktig dyktig. De fleste klarer å følge bruksanvisningen som følger med flatpakken fra IKEA, men det gjør en ikke til snekker av den grunn :)

Man blir ikke flink av å lese bøker uansett. Så klart ikke! Man trenger erfaring. Men det er ikke så lett å erfare det rent teoretiske. Man kan være heldig og prøve og feile til man finner en løsning, men uten en forangående refleksjon om HVORFOR A vanligvis fungerer blir det litt som å lete etter en nål i en høystakk. Og jeg synes at forklaringer som inbefatter for dårlige leketøy eller for dårlige hunder blir for lettvint. Hvorfor får tradissene til selv med de tilsynelatende minst motiverte hundene?

Jeg har til gode å finne klikkerlitteratur som gir svar på HVORFOR-spørsmålet. Emm er man muligens så opptatt med å ta avstand til den tradisjonelle læren at man kanskje er i overkant ivrig etter å avvise den - for enhver pris. Men inntil vi kommer opp med nye, plausible, svar på HVORFOR, tror jeg kanskje det er en forhastet holdning. 

Uten forkleinelse for klikkerteori for øvrig. Jeg er superhappy med valg av metode, og ser meg ikke tilbake. Men det forhindrer ikke at jeg våger å stille spørsmål. Kanskje, bare kanskje, kommer det noe refleksjon ut av det :)  

(Tenker det blir siste ord om saken i denne omgang. Nå skal jeg i stedet begynne å legge opp en kriterieplan, sånn at jeg kan retningsstyre den gode relasjonen med den nye valpen til målrettet lek som skal gavne fremtidig trening. Tjo bing!)

Til å være så ung skriver du tidvis ganske mye fornuftig :) :P

Rødhette&Ulven:Man blir ikke flink av å lese bøker uansett. Så klart ikke! Man trenger erfaring. Men det er ikke så lett å erfare det rent teoretiske. Man kan være heldig og prøve og feile til man finner en løsning, men uten en forangående refleksjon om HVORFOR A vanligvis fungerer blir det litt som å lete etter en nål i en høystakk. Og jeg synes at forklaringer som inbefatter for dårlige leketøy eller for dårlige hunder blir for lettvint.

Hvorfor får tradissene til selv med de tilsynelatende minst motiverte hundene?