Bee_:

Jerko:

 

Bee_:

 

Ok da har jeg sikkert aldri hatt så lettbelönnet hund, mine hunder har merket godt på meg om jeg har tankene andre steder enn på dem under trening...

 

 

Tja jeg vil nesten hevde at en lettbelønnet hund ofte enda lettere merker om eier har tankene ett annet sted. Spesielt om en tenker progresjon.

 

Har akkurat gått BPH med hunden jeg har nå og han har sterk lek lyst, men nesten ingen matinteresse (han liker ikke pölse noe godt - som var med i testen, men er veldig glad i eple). Så lettbelönnet er jo alltid relativt ;)
Men jeg får ingenting ut av ham uten 100% tilstedevärelse, har sluttet å trene de dagene jeg er for sliten, da går vi stusletur istedet og finner på andre ting... 

med den "mekaniske" belønningen i klikkertreningen er at føreren KAN trene uten å være sprudlende opplagt.

Jeg kan ikke det:) fordi jeg legger for mye i kontakten med hunden på alle måter, i treningen. Så jeg må være relativt opplagt og kkal få den "ytelsen" de er vant til fra meg utav det.

Og det jeg ser med min måte kontra de litt mer avdempede personene jeg har trent sammen med er at de ofte må trene mer:) der jeg må trene mindre:)

Og da kommer det an på målet med treningen.

Jeg kan trene såpass lite, fordi effekten er god og hundene setter dette veldig høyt. Men for de som f.eks skal konkurere, som må terpe og finjustere mye?

Så tror jeg kanskje at det å la klikkeren utgjøre en viktigere bit av kan være lurt.

Jeg bruker klikkeren en del. Men klikkertrener jo ikke.

Og synet av en klikker har omtrent samme effekten på et par av mine:) som synet av en kong har for enkelte som har jobbet opp verdien på den til høy.

Og belønningsverdien, for hunden er utrolig viktig i oppbygningen av treningsiveren. Og DER er alle hunder forskjellige. Så hvilken hund som responderer godt nok på hva er viktig å finne ut av i starten. Og bruke for hva det er værdt.

At levergodbitene kan erstattes med fuglefrø etter en stund tror jeg er normalt. Om man har klart å bygge opp den rette forventningen og lystfølelsen hos hunden.

Ros er en god støttespiller. Men ikke alene verdifull nok til å bygge opp det hele på. Selvom rosen for enkelte hunder kan havne høyere på verdiskalaen enn mye annet. Etterhvert. Men ikke for alle.

Zapp:

med den "mekaniske" belønningen i klikkertreningen er at føreren KAN trene uten å være sprudlende opplagt.

Jeg kan ikke det:) fordi jeg legger for mye i kontakten med hunden på alle måter, i treningen. Så jeg må være relativt opplagt og kkal få den "ytelsen" de er vant til fra meg utav det.

Og det jeg ser med min måte kontra de litt mer avdempede personene jeg har trent sammen med er at de ofte må trene mer:) der jeg må trene mindre:)

syvendefar:

 

Normanna:

 

Det jeg prøvde å si er at en hund som i enkelte sammenhenger (altså ikke i hver øvelse nødvendigvis) er vant til å bli korrigert vil respondere bra på ros fordi det samtidig betyr fravær av belønning. Jeg har i hvert fall store problemer med å se for meg en hund trene på vanskelige øvelser i f.eks lp og så bare være supermotivert av at eier sier "bra" eller stryker langs munnviken. Dag ut og dag inn. Og at den eneste "korrigeringen" er fravær av ros eller klapp. I noen adferder er hundens drifter belønning nok. For mange er det gjevt å gå spor f.eks. Men å lære inn bakpartskontroll og bare si "bra"? 

 

Lagt til: Og med korrigert mener jeg altså positiv straff

Tja... med positiv straff menes vel å påføre et ubehag slik at atferden forsvinner eller minsker i frekvens?

 

Min første "ornt´lige" instruktør sa at om bikkja feiler flere ganger etter hverandre er det eieren som ikke har gjort jobben godt nok. Da tar du hunden ut av øvelsen og gir deg selv og hunden et avbrekk før du starter på nytt, sa han. Idag kaller man det vel for time out. Lokking og det som kaffedyret omtaler som guiding i tråden om positiv trening har også vist seg å fungere.

At positiv straff kan være et godt hjelpetiltak i enkelte tilfeller kan jeg saktens være enig i - men at positiv straff skulle være nødvendig i hvermannsens hundetrening er jeg mer usikker på.

Så kommer det selvfølgelig an på hva du vil oppnå. Jeg tror nok at en helt grei hverdagsdressur er oppnåelig med bare ros og kos og ingen PS. Men skal du nå langt innen dispipliner som har kompliserte øvelser, f.eks lp, så tror jeg altså at ros og kos ikke er tilstrekkelig, i hvert fall ikke om ros ikke samtidig - for hunden - betyr fravær av PS. 

Det vet jeg ingenting om. Jeg drar ALDRI hundene mine opp i stress. Det er ikke synonymt med forventninger og lystfølelse. Stress er bare nwsegativt og derfor er jeg sterk motstander av førere som hoier og bruker "dustefiller" på trening.

Så det var ikke den type "førerengasjement" jeg mente. Jeg demper nokså mye på hundene når jeg trener. Nettopp for å holde fokuset og lysten akkurat på rett nivå:)

Men ingen av mine hunder lar seg lure om jeg har en dårlig dag. Da klarer ikke jeg å prestere til mitt nivå:)

Mofassah:

jarvi:

 

Mofassah:

 

syvendefar:

 

Fravær av belønning f eks etter et dårlig utført moment er i mitt hode en form for korrigering. 

Det mener jeg også, men jeg kaller det ikke korrigering av praktiske hensyn. Når traddisene, f.eks. jarvi og Hundebankeren og deres likesinnede,  diskuterer her på forumet er "korrigering" langt mer håndfast og nøye forknippet med aversjon enn at de ikke får sitt "braaa".

 

 

Nå skriver du vel strengt tatt om noe du egentlig ikke vet noe særlig om.  Mine korrigeringer handler stort sett om NEI ! (og neiet er ikke innlært ved hjelp av å banke opp bikkja), eller ai, ai, kremt, kremt.  Det holder.

Forøvrig kan jeg henvise til artikkelen i Tjenestehundens hverdag hvor klikkertreneren skriver at også ps må brukes da de trener tjenestehunder, og må vite at bremsene virker 100 %.  Tipper at langt flere klikkertrenere også fra tid til annen bruker ps.  Noe annet er å innrømme det.  Denne artikkelforfatteren er i hvert fall ærlig.

Vel, strengt tatt så vet jeg jo litt, for dette har du jo beskrevet for oss. Jeg har jo lest blant annet hvordan du går frem når du lærer nye hunder å få på sokker. Det er ikke tvil om at du bruker aversiver da, selv om du ikke akkurat banker opp bikkja, så gjør du det akkurat så ubahgelig for hunden at den ikke våger å stritte imot. Og når du tar bikkjene med deg langt til skogs for at ikke folk skal høre de hyler, er det "ai, ai, kremt, kremt" de hyler for da?

Og for ordens skyld, jeg bruker også PS en gang i blant, det har jeg ingen problemer med å innrømme, men det er ikke akkurat noe jeg baserer treningen min på. Det er en nødløsning jeg tyr til med varsomhet en sjelden gang i blant, etter nøye vurderinger, når jeg rett og slett ikke strekker til selv. Men jeg jobber med saken, holder på med en ganske intensiv lekutvikling, og håper jeg slipper å ta ibruk akkurat de verktøyene særlig ofte fremover.

Og angående den artikkelen du snakker om, så har jeg ikke lest den, men han er vel snarere en som trener med klikker enn en "klikkertrener", slik begrepet "klikkertrener" brukes i dag.

Man lærer ikke hunder å ta på sokker, man bare gjør det.

Tvangsapport er en av flere verktøy som kan brukes, jfr å trene i skogen uten forstyrrelser.  Dette er helt unntaksvis for noen få hunder.

Jeg baserer heller ikke treningen av hunder på ps.

Hvordan klarte dere å dra dette med lojalitet og relasjon mellom hund og eier til klikkertrening og straff/belønning? En får da ikke en mer lojal og kjærlig hund ved å bruke teknikker og trening?

Mine hunder er ikke spesielt lydighetstrente, men de funker greit for meg. Jeg bruker klikker i ny og ne, men hverdagslydigheten har de inne for lenge siden, så det går av seg selv, med belønning når den er for hånden. Klikker brukes mest når vi skal trene inn noe nytt.

Mine går aldri fra meg på tur, uansett påvirkning (unntatt når mannen min er med). Vi kan møte en reinflokk, de løper 20 meter, for deretter å bråsnu, for å se hvor jeg er og komme tilbake til meg. Maja er kanskje mest lojal, for om mannen og jeg er på tur, og han går langt foran (han løper, det gjør ikke jeg), så kan ikke hun forlate meg. Otto kan bli med mannen min, men Maja MÅ bli med meg. Så hun venter, sjekker opp hvor jeg er, og holder seg med meg. Hun holder hele tiden øye med meg og hvor jeg er, og ser hun meg ikke, er hun snar til å lete meg opp. Hun løper mye når hun er på tur, i store runder rundt meg. Men hun passer på å vite hvor jeg er til enhver tid.

Hun forlater meg aldri til fordel for noe annet. Det er lojalitet. Otto forlater meg kun til fordel for å bli med mannen, men ellers aldri. Overlater jeg henne til andre, for så å gå unna, er hun hele tiden obs på hvor jeg er, og hun er ikke rolig før hun er hos meg igjen. Maja er en selvsikker dame, som ikke er redd for noe som helst. Hun er en bulldoser som bare går på uansett. Den første til å undersøke "skumle" ting, hun kan tas med på alt i alle slags sammenhenger. Så det er ikke usikkerhet som gjør at hun er så lojal.

Mine må ha kroppskontakt og kos hver dag. Får de ikke nok, så sier de i fra ved å være "påtrengende". Da vil de opp i fanget eller kommer inntil for å bli kost med.

Legger jeg meg ned på gulvet et stykke unna dem, kommer de alltid og legger seg inntil. Sitter jeg i sofaen, ligger de tett inntil da også. Om morgenene kommer de opp i senga, ligger halveis oppå oss, og strekker labbene i været av at de koser seg. Nærhet må de ha.

Jeg tror at dette ligger til rasen. Har hørt flere med min rase som beskriver sine hunder på samme måte. Så jeg tror at noen raser (og individer) har mer lojalitet til eier enn andre.

Etter min mening, har ikke klikkertrening eller annen trening noe å si for dette. Enten ligger det i hunden eller ikke.

Illiya:

Hun forlater meg aldri til fordel for noe annet. Det er lojalitet. Otto forlater meg kun til fordel for å bli med mannen, men ellers aldri. Overlater jeg henne til andre, for så å gå unna, er hun hele tiden obs på hvor jeg er, og hun er ikke rolig før hun er hos meg igjen. Maja er en selvsikker dame, som ikke er redd for noe som helst. Hun er en bulldoser som bare går på uansett. Den første til å undersøke "skumle" ting, hun kan tas med på alt i alle slags sammenhenger. Så det er ikke usikkerhet som gjør at hun er så lojal.

Mine må ha kroppskontakt og kos hver dag. Får de ikke nok, så sier de i fra ved å være "påtrengende". Da vil de opp i fanget eller kommer inntil for å bli kost med.

Legger jeg meg ned på gulvet et stykke unna dem, kommer de alltid og legger seg inntil. Sitter jeg i sofaen, ligger de tett inntil da også. Om morgenene kommer de opp i senga, ligger halveis oppå oss, og strekker labbene i været av at de koser seg. Nærhet må de ha.

Jeg tror at dette ligger til rasen. Har hørt flere med min rase som beskriver sine hunder på samme måte. Så jeg tror at noen raser (og individer) har mer lojalitet til eier enn andre.

Etter min mening, har ikke klikkertrening eller annen trening noe å si for dette. Enten ligger det i hunden eller ikke. 

Jeg vet ikke om jeg vil kalle det forskjell i lojalitet. Der er tydelige raseforskjeller ute og går, som bla dreier seg om selvstendighet og selvsikkerhet, uten at dette går på bekostning av det som jeg oppfatter som lojalitet til eier. 

Feks setteren min, typisk irsk setter som har en radius fra meg på ca 100 meter. Men hun vet ALLTID hvor jeg er og har alltid kontroll på hvor jeg befinner meg.Og kommer på innkalling, stort sett, om enn noen ganger på sitt "setter-vis". ;) Utfordringen med henne er selvfølgelig jaktinstinktet og at dette slår inn ved synet eller ferten av fugl/vilt/sau. Så derfor fordrer det at jeg også MÅ ha kontroll på henne der naturen overgår oppdragelsen. 

Collien derimot er en helt annen type. Hun trives best i en radius innenfor 10 meter fra meg, og snur hele tiden og kommer tilbake for å hilse,få litt kontakt, oppmuntring, eller få en klapp på rumpa. Men hun kan også "ta av" merker jeg, om naturen tar overhånd- feks rundt sau.  

Jeg oppfatter ikke den ene mer "lojal" enn den andre. De er begge veldig "mine" hunder, og gir uttrykk for det stadig vekk, både ute og hjemme. At de er "mine" tror jeg har med hvordan jeg håndterer dem første ukene jeg har dem, og da lærer dem at JEG er flokken deres. Instinkter betyr ikke mangel på lojalitet. Instinkter ligger basalt i dem, akkurat som refleksene gjør hos oss, og kan kun i en viss grad, om i det hele tatt, "overstyres".   

Jerko:

 

Illiya:

 

Hun forlater meg aldri til fordel for noe annet. Det er lojalitet. Otto forlater meg kun til fordel for å bli med mannen, men ellers aldri. Overlater jeg henne til andre, for så å gå unna, er hun hele tiden obs på hvor jeg er, og hun er ikke rolig før hun er hos meg igjen. Maja er en selvsikker dame, som ikke er redd for noe som helst. Hun er en bulldoser som bare går på uansett. Den første til å undersøke "skumle" ting, hun kan tas med på alt i alle slags sammenhenger. Så det er ikke usikkerhet som gjør at hun er så lojal.

Mine må ha kroppskontakt og kos hver dag. Får de ikke nok, så sier de i fra ved å være "påtrengende". Da vil de opp i fanget eller kommer inntil for å bli kost med.

Legger jeg meg ned på gulvet et stykke unna dem, kommer de alltid og legger seg inntil. Sitter jeg i sofaen, ligger de tett inntil da også. Om morgenene kommer de opp i senga, ligger halveis oppå oss, og strekker labbene i været av at de koser seg. Nærhet må de ha.

Jeg tror at dette ligger til rasen. Har hørt flere med min rase som beskriver sine hunder på samme måte. Så jeg tror at noen raser (og individer) har mer lojalitet til eier enn andre.

Etter min mening, har ikke klikkertrening eller annen trening noe å si for dette. Enten ligger det i hunden eller ikke. 

 

Ja en kan kalle dette lojalitet eller noe helt annet, beskrivelsen passer også spesielt min eldste hund godt og han er av en annen hundetype enn din. Noen egenskaper har selvsagt med rase / type hund og gjøre, andre ting mer med individ, og så har en miljø de er oppvokst i og hvilke feedback de har fått i tillegg. Beskrivelsen passer egentlig vår yngste hund relativt godt også, men der kommer blant annet ett utpreget jaktinstinkt inn, noe som gjør han litt annerledes enn eldstemann.

 

"En kan kalle det lojalitet eller noe helt annet." Hva da? Jeg kan ikke se at en hund kan være mer lojal enn dette.

Illiya:

Hvordan klarte dere å dra dette med lojalitet og relasjon mellom hund og eier til klikkertrening og straff/belønning? En får da ikke en mer lojal og kjærlig hund ved å bruke teknikker og trening?

Mine hunder er ikke spesielt lydighetstrente, men de funker greit for meg. Jeg bruker klikker i ny og ne, men hverdagslydigheten har de inne for lenge siden, så det går av seg selv, med belønning når den er for hånden. Klikker brukes mest når vi skal trene inn noe nytt.

Mine går aldri fra meg på tur, uansett påvirkning (unntatt når mannen min er med). Vi kan møte en reinflokk, de løper 20 meter, for deretter å bråsnu, for å se hvor jeg er og komme tilbake til meg. Maja er kanskje mest lojal, for om mannen og jeg er på tur, og han går langt foran (han løper, det gjør ikke jeg), så kan ikke hun forlate meg. Otto kan bli med mannen min, men Maja MÅ bli med meg. Så hun venter, sjekker opp hvor jeg er, og holder seg med meg. Hun holder hele tiden øye med meg og hvor jeg er, og ser hun meg ikke, er hun snar til å lete meg opp. Hun løper mye når hun er på tur, i store runder rundt meg. Men hun passer på å vite hvor jeg er til enhver tid.

Hun forlater meg aldri til fordel for noe annet. Det er lojalitet. Otto forlater meg kun til fordel for å bli med mannen, men ellers aldri. Overlater jeg henne til andre, for så å gå unna, er hun hele tiden obs på hvor jeg er, og hun er ikke rolig før hun er hos meg igjen. Maja er en selvsikker dame, som ikke er redd for noe som helst. Hun er en bulldoser som bare går på uansett. Den første til å undersøke "skumle" ting, hun kan tas med på alt i alle slags sammenhenger. Så det er ikke usikkerhet som gjør at hun er så lojal.

Mine må ha kroppskontakt og kos hver dag. Får de ikke nok, så sier de i fra ved å være "påtrengende". Da vil de opp i fanget eller kommer inntil for å bli kost med.

Legger jeg meg ned på gulvet et stykke unna dem, kommer de alltid og legger seg inntil. Sitter jeg i sofaen, ligger de tett inntil da også. Om morgenene kommer de opp i senga, ligger halveis oppå oss, og strekker labbene i været av at de koser seg. Nærhet må de ha.

Jeg tror at dette ligger til rasen. Har hørt flere med min rase som beskriver sine hunder på samme måte. Så jeg tror at noen raser (og individer) har mer lojalitet til eier enn andre.

Etter min mening, har ikke klikkertrening eller annen trening noe å si for dette. Enten ligger det i hunden eller ikke.

 

Illiya:

Jerko:

 

Illiya:

 

Hun forlater meg aldri til fordel for noe annet. Det er lojalitet. Otto forlater meg kun til fordel for å bli med mannen, men ellers aldri. Overlater jeg henne til andre, for så å gå unna, er hun hele tiden obs på hvor jeg er, og hun er ikke rolig før hun er hos meg igjen. Maja er en selvsikker dame, som ikke er redd for noe som helst. Hun er en bulldoser som bare går på uansett. Den første til å undersøke "skumle" ting, hun kan tas med på alt i alle slags sammenhenger. Så det er ikke usikkerhet som gjør at hun er så lojal.

Mine må ha kroppskontakt og kos hver dag. Får de ikke nok, så sier de i fra ved å være "påtrengende". Da vil de opp i fanget eller kommer inntil for å bli kost med.

Legger jeg meg ned på gulvet et stykke unna dem, kommer de alltid og legger seg inntil. Sitter jeg i sofaen, ligger de tett inntil da også. Om morgenene kommer de opp i senga, ligger halveis oppå oss, og strekker labbene i været av at de koser seg. Nærhet må de ha.

Jeg tror at dette ligger til rasen. Har hørt flere med min rase som beskriver sine hunder på samme måte. Så jeg tror at noen raser (og individer) har mer lojalitet til eier enn andre.

Etter min mening, har ikke klikkertrening eller annen trening noe å si for dette. Enten ligger det i hunden eller ikke. 

 

Ja en kan kalle dette lojalitet eller noe helt annet, beskrivelsen passer også spesielt min eldste hund godt og han er av en annen hundetype enn din. Noen egenskaper har selvsagt med rase / type hund og gjøre, andre ting mer med individ, og så har en miljø de er oppvokst i og hvilke feedback de har fått i tillegg. Beskrivelsen passer egentlig vår yngste hund relativt godt også, men der kommer blant annet ett utpreget jaktinstinkt inn, noe som gjør han litt annerledes enn eldstemann.

 

"En kan kalle det lojalitet eller noe helt annet." Hva da? Jeg kan ikke se at en hund kan være mer lojal enn dette.

Illiya:Hun forlater meg aldri til fordel for noe annet. Det er lojalitet.

Illiya:

 

Jeg tror at dette ligger til rasen. Har hørt flere med min rase som beskriver sine hunder på samme måte. Så jeg tror at noen raser (og individer) har mer lojalitet til eier enn andre.

Etter min mening, har ikke klikkertrening eller annen trening noe å si for dette. Enten ligger det i hunden eller ikke.

 

Sånn er min rase også. (Staff) Superlojal og førerorientert. Men i tillegg til at det ligger til rasen, så har jo individ og oppdragelse også mye å si. Jeg har hatt anledning til å tilbringe masse tid med hunden og har lagt stor vekt på kontakt og kommunikasjon. Og det tror jeg har betalt seg. :)

Når det kommer til detaljer innen lydighetstrening kan riktig belønning til riktig tid ha noe å si i forhold til hvordan hunden utfører øvelsen.

syvendefar:

Illiya:Hun forlater meg aldri til fordel for noe annet. Det er lojalitet.

Det kan også være mye annet. Lært føreravhengig, lært hjelpeløshet f eks.

Vet ikke om jeg føler meg helt bekvem med ordet lojalitet i denne sammenhengen. For det blir så ullent. Og jeg, som er vant til jakthunder, med stor radius, har gjennom 35 år med disse hundene lært å stole på dem og inneha en kommunikasjon med dem, selv når de er 100 - 150 meter unna meg. Jeg blir verken nervøs eller redd for å miste "kontroll" når de er "langt unna", fordi jeg vet at vi kommuniserer bra med hverandre. Og helt ærlig så TRIVES jeg godt med å kunne ha en slik radius uten å bli nervøs 

Så det å få collien var en ny erfaring også i forhold til dette med radius. Og jeg er ennå ikke helt "bekvem" med så kort radius som det hun har, fordi jeg er vant til at selvstendige og trygge hunder drar lenger unna enn 5 meter. Og jeg merker at jeg tråkker på langlina hele tida på tur nå.... Samtidig er det jo behagelig på sin måte, og jeg ser at man kan bli raskt vant til å ha hunden så nært bena hele tiden.

Men "lojalitet" er ikke noe jeg kobler til dette med radius fra eier.  

syvendefar:

 

Illiya:Hun forlater meg aldri til fordel for noe annet. Det er lojalitet.

Det kan også være mye annet. Lært føreravhengig, lært hjelpeløshet f eks.

 

Hun her er hverken hjelpeløs eller føreravhengig. Hun er trygg på alt. Sikkert vanskelig å tro for dere, som må ha den forklaringen. Jeg har hatt endel hunder, og hun er den som har vært mest trygg av alle.

Amatør.:

 

Illiya:

 

 

Jeg tror at dette ligger til rasen. Har hørt flere med min rase som beskriver sine hunder på samme måte. Så jeg tror at noen raser (og individer) har mer lojalitet til eier enn andre.

Etter min mening, har ikke klikkertrening eller annen trening noe å si for dette. Enten ligger det i hunden eller ikke.

 

 

 

Sånn er min rase også. (Staff) Superlojal og førerorientert. Men i tillegg til at det ligger til rasen, så har jo individ og oppdragelse også mye å si. Jeg har hatt anledning til å tilbringe masse tid med hunden og har lagt stor vekt på kontakt og kommunikasjon. Og det tror jeg har betalt seg. :)

Når det kommer til detaljer innen lydighetstrening kan riktig belønning til riktig tid ha noe å si i forhold til hvordan hunden utfører øvelsen.

Enig i det du sier her.

Normanna:

 

Illiya:

 

Hvordan klarte dere å dra dette med lojalitet og relasjon mellom hund og eier til klikkertrening og straff/belønning? En får da ikke en mer lojal og kjærlig hund ved å bruke teknikker og trening?

Mine hunder er ikke spesielt lydighetstrente, men de funker greit for meg. Jeg bruker klikker i ny og ne, men hverdagslydigheten har de inne for lenge siden, så det går av seg selv, med belønning når den er for hånden. Klikker brukes mest når vi skal trene inn noe nytt.

Mine går aldri fra meg på tur, uansett påvirkning (unntatt når mannen min er med). Vi kan møte en reinflokk, de løper 20 meter, for deretter å bråsnu, for å se hvor jeg er og komme tilbake til meg. Maja er kanskje mest lojal, for om mannen og jeg er på tur, og han går langt foran (han løper, det gjør ikke jeg), så kan ikke hun forlate meg. Otto kan bli med mannen min, men Maja MÅ bli med meg. Så hun venter, sjekker opp hvor jeg er, og holder seg med meg. Hun holder hele tiden øye med meg og hvor jeg er, og ser hun meg ikke, er hun snar til å lete meg opp. Hun løper mye når hun er på tur, i store runder rundt meg. Men hun passer på å vite hvor jeg er til enhver tid.

Hun forlater meg aldri til fordel for noe annet. Det er lojalitet. Otto forlater meg kun til fordel for å bli med mannen, men ellers aldri. Overlater jeg henne til andre, for så å gå unna, er hun hele tiden obs på hvor jeg er, og hun er ikke rolig før hun er hos meg igjen. Maja er en selvsikker dame, som ikke er redd for noe som helst. Hun er en bulldoser som bare går på uansett. Den første til å undersøke "skumle" ting, hun kan tas med på alt i alle slags sammenhenger. Så det er ikke usikkerhet som gjør at hun er så lojal.

Mine må ha kroppskontakt og kos hver dag. Får de ikke nok, så sier de i fra ved å være "påtrengende". Da vil de opp i fanget eller kommer inntil for å bli kost med.

Legger jeg meg ned på gulvet et stykke unna dem, kommer de alltid og legger seg inntil. Sitter jeg i sofaen, ligger de tett inntil da også. Om morgenene kommer de opp i senga, ligger halveis oppå oss, og strekker labbene i været av at de koser seg. Nærhet må de ha.

Jeg tror at dette ligger til rasen. Har hørt flere med min rase som beskriver sine hunder på samme måte. Så jeg tror at noen raser (og individer) har mer lojalitet til eier enn andre.

Etter min mening, har ikke klikkertrening eller annen trening noe å si for dette. Enten ligger det i hunden eller ikke.

 

 

Men som du selv sier, dette har med rase å gjøre. Du kan ikke si at alle hunder med vokteregenskaper er mer lojale enn f.eks jakthunder, bare fordi de ikke går langt fra eier. Derfor er da også begrepet "lojalitet" vanskelig å bruke om hund, fordi vi lett legger menneskelige egenskaper i det og glemmer at hundene har forskjellige egenskaper og drifter alt etter rase og bruksområde. 

 

Ja, det er vanskelig å bruke dette begrepet om hunder. Og det dreier seg ikke bare om radius fra eier på tur, men om alt annet i hverdagen også. Jeg tok utgangspunkt i det ts sier. Og der ser jeg stor forskjell fra hennes hund til mine, og det beskriver jeg på den måten jeg opplever det. Jeg ser det som lojalitet når Maja ikke går fra meg uansett hva som skjer. Mens min andre kan finne på å gjøre det. Kanskje andre ikke ser det sånn, men det får være opp til dere/dem.

Illiya:

 

Normanna:

 

 

Illiya:

 

Hvordan klarte dere å dra dette med lojalitet og relasjon mellom hund og eier til klikkertrening og straff/belønning? En får da ikke en mer lojal og kjærlig hund ved å bruke teknikker og trening?

Mine hunder er ikke spesielt lydighetstrente, men de funker greit for meg. Jeg bruker klikker i ny og ne, men hverdagslydigheten har de inne for lenge siden, så det går av seg selv, med belønning når den er for hånden. Klikker brukes mest når vi skal trene inn noe nytt.

Mine går aldri fra meg på tur, uansett påvirkning (unntatt når mannen min er med). Vi kan møte en reinflokk, de løper 20 meter, for deretter å bråsnu, for å se hvor jeg er og komme tilbake til meg. Maja er kanskje mest lojal, for om mannen og jeg er på tur, og han går langt foran (han løper, det gjør ikke jeg), så kan ikke hun forlate meg. Otto kan bli med mannen min, men Maja MÅ bli med meg. Så hun venter, sjekker opp hvor jeg er, og holder seg med meg. Hun holder hele tiden øye med meg og hvor jeg er, og ser hun meg ikke, er hun snar til å lete meg opp. Hun løper mye når hun er på tur, i store runder rundt meg. Men hun passer på å vite hvor jeg er til enhver tid.

Hun forlater meg aldri til fordel for noe annet. Det er lojalitet. Otto forlater meg kun til fordel for å bli med mannen, men ellers aldri. Overlater jeg henne til andre, for så å gå unna, er hun hele tiden obs på hvor jeg er, og hun er ikke rolig før hun er hos meg igjen. Maja er en selvsikker dame, som ikke er redd for noe som helst. Hun er en bulldoser som bare går på uansett. Den første til å undersøke "skumle" ting, hun kan tas med på alt i alle slags sammenhenger. Så det er ikke usikkerhet som gjør at hun er så lojal.

Mine må ha kroppskontakt og kos hver dag. Får de ikke nok, så sier de i fra ved å være "påtrengende". Da vil de opp i fanget eller kommer inntil for å bli kost med.

Legger jeg meg ned på gulvet et stykke unna dem, kommer de alltid og legger seg inntil. Sitter jeg i sofaen, ligger de tett inntil da også. Om morgenene kommer de opp i senga, ligger halveis oppå oss, og strekker labbene i været av at de koser seg. Nærhet må de ha.

Jeg tror at dette ligger til rasen. Har hørt flere med min rase som beskriver sine hunder på samme måte. Så jeg tror at noen raser (og individer) har mer lojalitet til eier enn andre.

Etter min mening, har ikke klikkertrening eller annen trening noe å si for dette. Enten ligger det i hunden eller ikke.

 

 

Men som du selv sier, dette har med rase å gjøre. Du kan ikke si at alle hunder med vokteregenskaper er mer lojale enn f.eks jakthunder, bare fordi de ikke går langt fra eier. Derfor er da også begrepet "lojalitet" vanskelig å bruke om hund, fordi vi lett legger menneskelige egenskaper i det og glemmer at hundene har forskjellige egenskaper og drifter alt etter rase og bruksområde. 

 

 

 

Ja, det ere vanskelig å bruke dette begrepet om hunder. Og det dreier seg ikke bare om radius fra eier på tur, men om alt annet i hverdagen også. Jeg tok utgangspunkt i det ts sier. Og der ser jeg stor forskjell fra hennes hund til mine, og det beskriver jeg på den måten jeg opplever det. Jeg ser det som lojalitet når Maja ikke går fra meg uansett hva som skjer. Mens min andre kan finne på å gjøre det. Kanskje andre ikke ser det sånn, men det får være opp til dere/dem.

 

Tolkning har nok mye med erfaring å gjøre. Jeg har hatt hund som var engstelig og som av den grunn aldri vek langt fra meg på tur. Selv om hun, som den huskyen hun var, burde hatt stor radius og over alle hauger ved fert av vilt. Men det skjedde aldri. 

Så jeg forbinder det å ha så tett radius som uttrykk for usikkerhet og angst og hjelpeløshet. Fordi det er slike hunder som tidligere i livet mitt har hatt kort radius. De trygge og solide hundene har hatt mye lengre radius. 

Men med helt annen rase nå, ser jeg at jeg ikke kan bruke en slik tolkning på hennes nærvær på tur. Så rase betyr nok mer enn de egenskaper vi ev liker å tillegge dem, i så måte. Som gjeterhund så er hun avlet for å ha nærhet til fører. Naturlig nok. 

mye større radius enn rasene tilsier. Fordi de har lært at jeg vil ha de SÅ langt ut.

Så det å gå i "være her" er bare tillatt for pensjonistene:)

For å gå tilbake til TS: 

Men min hund har ikke noe relasjon til meg. Hun har en ganske så god relasjon til leken sin, og til godbitene hun får av meg. På treningene våre lar jeg av og til de andre trene henne hvis de skal vise meg noe praktisk, og på nullkåmmato så er jeg glemt. Misforstå meg rett, jeg digger at hunden min er trygg på mennesker, og at hun kan gå med andre, men hun har ingen viten i det hele tatt om at jeg er hennes eier, eller at jeg er tryggere eller bedre enn noen andre. 

Ikke er hun noe i retning av lojal heller. På mange måter er hun ganske utilgjengelig, og det hun liker er arbeidet og jobbingen. Til det formålet jeg primært skaffet meg henne så fungerer hun utmerket. Og det vi har sammen når vi trener er fantastisk.

Noen raser er skapt til å ikke binde seg til EN eier primært. Uten at det betyr, slik jeg ser det, at de ikke er "lojale" eller "en venn". Man må alltid ta utgangspunkt i både RASE og individ, når man forholder seg til hunden. Ellers risikerer man å bli skuffet. Samojeden jeg hadde var slik, og det var forventet i henhold til rasen; han likte alle mennesker like godt, og dro gjerne ut på spasertur med hvem som helst, og var like lykkeig uansett hvem som hilste på han. Så han var en "allemannshund" og ikke en "enmannshund". Like fullt vil jeg si at han var en fin venn for alle som ønsket å ha han "som venn". Men man må bare ikke tro at en samojed foretrekker den ene fremfor den andre. 

Fuglehunden er litt mer personfikserte, men kan likevel godt trives med mange andre, om de får en time eller to på seg til å bli kjent med den personen. Likevel merker jeg på mine fuglehunder at de -når det kommer til stykket - foretrekker mor "når kvelden siger på". Om de ikke kan kalles "enmannshunder", så er de heller ikke "fritt vilt" i samme grad som samojeden eller som den hunden TS beskriver. Med forbehold om individ-forskjeller.Og hskyene mine var på samme måte - sosiale, men med preferanser til flokken sin likevel. 

Collien jeg har nå, har knyttet seg til MEG, og deretter til "familien" her. Så hun har tydelig definert SIN flokk.  Og er avventende ovenfor alle andre, selv om hun gjerne hilser. 

Så vil man ha en hund som definerer seg VELDIG til eier, og definerer DET som den ultimate lojale hund, så bør man tenke over hvilken rase man velger. Ikke alle raser og hunder er som Lassie ;) 

Pelskåpa:

 

Illiya:

 

 

Normanna:

 

 

Illiya:

 

Hvordan klarte dere å dra dette med lojalitet og relasjon mellom hund og eier til klikkertrening og straff/belønning? En får da ikke en mer lojal og kjærlig hund ved å bruke teknikker og trening?

Mine hunder er ikke spesielt lydighetstrente, men de funker greit for meg. Jeg bruker klikker i ny og ne, men hverdagslydigheten har de inne for lenge siden, så det går av seg selv, med belønning når den er for hånden. Klikker brukes mest når vi skal trene inn noe nytt.

Mine går aldri fra meg på tur, uansett påvirkning (unntatt når mannen min er med). Vi kan møte en reinflokk, de løper 20 meter, for deretter å bråsnu, for å se hvor jeg er og komme tilbake til meg. Maja er kanskje mest lojal, for om mannen og jeg er på tur, og han går langt foran (han løper, det gjør ikke jeg), så kan ikke hun forlate meg. Otto kan bli med mannen min, men Maja MÅ bli med meg. Så hun venter, sjekker opp hvor jeg er, og holder seg med meg. Hun holder hele tiden øye med meg og hvor jeg er, og ser hun meg ikke, er hun snar til å lete meg opp. Hun løper mye når hun er på tur, i store runder rundt meg. Men hun passer på å vite hvor jeg er til enhver tid.

Hun forlater meg aldri til fordel for noe annet. Det er lojalitet. Otto forlater meg kun til fordel for å bli med mannen, men ellers aldri. Overlater jeg henne til andre, for så å gå unna, er hun hele tiden obs på hvor jeg er, og hun er ikke rolig før hun er hos meg igjen. Maja er en selvsikker dame, som ikke er redd for noe som helst. Hun er en bulldoser som bare går på uansett. Den første til å undersøke "skumle" ting, hun kan tas med på alt i alle slags sammenhenger. Så det er ikke usikkerhet som gjør at hun er så lojal.

Mine må ha kroppskontakt og kos hver dag. Får de ikke nok, så sier de i fra ved å være "påtrengende". Da vil de opp i fanget eller kommer inntil for å bli kost med.

Legger jeg meg ned på gulvet et stykke unna dem, kommer de alltid og legger seg inntil. Sitter jeg i sofaen, ligger de tett inntil da også. Om morgenene kommer de opp i senga, ligger halveis oppå oss, og strekker labbene i været av at de koser seg. Nærhet må de ha.

Jeg tror at dette ligger til rasen. Har hørt flere med min rase som beskriver sine hunder på samme måte. Så jeg tror at noen raser (og individer) har mer lojalitet til eier enn andre.

Etter min mening, har ikke klikkertrening eller annen trening noe å si for dette. Enten ligger det i hunden eller ikke.

 

 

Men som du selv sier, dette har med rase å gjøre. Du kan ikke si at alle hunder med vokteregenskaper er mer lojale enn f.eks jakthunder, bare fordi de ikke går langt fra eier. Derfor er da også begrepet "lojalitet" vanskelig å bruke om hund, fordi vi lett legger menneskelige egenskaper i det og glemmer at hundene har forskjellige egenskaper og drifter alt etter rase og bruksområde. 

 

 

 

Ja, det ere vanskelig å bruke dette begrepet om hunder. Og det dreier seg ikke bare om radius fra eier på tur, men om alt annet i hverdagen også. Jeg tok utgangspunkt i det ts sier. Og der ser jeg stor forskjell fra hennes hund til mine, og det beskriver jeg på den måten jeg opplever det. Jeg ser det som lojalitet når Maja ikke går fra meg uansett hva som skjer. Mens min andre kan finne på å gjøre det. Kanskje andre ikke ser det sånn, men det får være opp til dere/dem.

 

 

 

Tolkning har nok mye med erfaring å gjøre. Jeg har hatt hund som var engstelig og som av den grunn aldri vek langt fra meg på tur. Selv om hun, som den huskyen hun var, burde hatt stor radius og over alle hauger ved fert av vilt. Men det skjedde aldri. 

Så jeg forbinder det å ha så tett radius som uttrykk for usikkerhet og angst og hjelpeløshet. Fordi det er slike hunder som tidligere i livet mitt har hatt kort radius. De trygge og solide hundene har hatt mye lengre radius. 

Men med helt annen rase nå, ser jeg at jeg ikke kan bruke en slik tolkning på hennes nærvær på tur. Så rase betyr nok mer enn de egenskaper vi ev liker å tillegge dem, i så måte. Som gjeterhund så er hun avlet for å ha nærhet til fører. Naturlig nok. 

Ja, vi tolker som vi har erfart og lært, bl. a av tidligere hunder.

Jeg VET at Maja ikke har hverken angst eller hjelpeløshet. Hun var den valpen som skulle utforske mørke kjellere da hun var liten. Først inn, nysgjerrig som få. Hun er først inn over alt nå også. Hun er den som går overens med alt av hunder og folk, aldri engstelig. Er trygg med alle. Hun er den som kan trekke seg tilbake i et annet rom for å sove i fred når hun er sliten. Dette er en rase som vil være nær eier i ett og alt, og det er nesten unormalt å sove i et annet rom enn eier er. Så hun betegnes som selvstendig.

Min rase skal være nær eier i ett og alt. Så det er unormalt med stor radius her.

Jeg tolker det som lojalitet når hun ikke går fra meg samme hva som skjer. Andre kan sikkert tolke det på andre måter.

Men jeg ser henne og Otto til hverdags, og det er mye annet som gjør at jeg mener at lojalitet, tillit og vennskap er til stede. Det ser jeg i kommunikasjonen mellom oss, i blikket deres og i deres oppførsel.

Pelskåpa:

Men "lojalitet" er ikke noe jeg kobler til dette med radius fra eier.  

Nei, det har ikke noe med dette å gjøre.  Når det gjelder jakthunder og stor radius så kan en storgående hund likevel ha meget god kontakt, ja, langt bedre kontakt enn en hund som opererer mye nærmere.  Og med mange jakthunder kan man forutsi hvor de dukker opp igjen neste gang.  Det er en eller annen form for "usynlig" kontakt mellom fører og hund som ikke kan beskrives med ord.  Men jeg vil ikke kategorisere det som lojalitet, men dette er hunder som har en meget god evne til, og forståelse for samarbeid med føreren.

Jeg har i et tidligere innlegg beskrevet min erfarne jakthund som ikke ville jakte sammen med en annen jeger, men løp alt han orket tilbake til meg.  Er dette lojalitet ?

Jeg har imidlertid en tispe som kan oppfattes i det daglige, og på jakt, som mer lojal enn denne hanhunden.  I det legger jeg at hun alltid yter sitt beste - i enhver situasjon - så fremt hun har forstått hva jeg vil.  Hun fremstår som en ærlig hund som man alltid kan stole på.  Men det er en forskjell på henne og de andre.  Hun er oppdratt på en litt annen måte, med en litt annen metodikk, litt andre teknikker osv.  I tillegg ble hun lydighetstrent i mange ulike momenter stort sett hver dag i de 3 første årene.  Så man må ikke glemme læringsaspektet her.  Hva ligger naturlig i hundens personlighet, og hva er lært?  Og hvordan klarer vi å skille på dette?

Jeg synes faktisk at lojalitet er et vanskelig begrep å definere når det kommer til hund. Selv om mange rasebeskrivelser innehar ordet. Hva er det jeg er ute etter? 

Trofasthet? Tillit? Erteris? :)