Hva har dere gjort for å skjerme hunden fra babyen, da?

Dette har ikke noe med rangstiger å gjøre. Du har en redd og usikker hund som utagerer når han blir nervøs og stressa. Dette har med nervene til hunden å gjøre. Og tydelig er han veldig usikker på mennesker. 

Det vil nok ikke være nok å få råd her inne. Hvis du skal ha en trygg løsning så bør du finne en adferdstrener og få profesjonell hjelp. Normalt ville jeg sagt at dette kan du klare selv, men siden du har en baby så blir det for viktig å gjøre alt riktig.

Jeg hater å foreslå dette, men hvis hunden er så nervøs rundt folk of spesielt små barn...kanskje han ville fått det bedre hos noen som ikke har barn? Verdt å ha i bakhodet som reserveløsning.

Du bør utdanne deg selv litt. Man må kunne mer enn den gjennomsnittlige hundeeier når man har en nervøs og utagerende hund (jeg vet fra erfaring). Så bøker om hundespråk og fryktaggressjon er verdt å lese. Jeg kan anbefale "Help for your fearful dog" av Nicole Wilde. Den har litt av alt og vil gi deg en god start på veien til en trygg og rolig hund.

Lykke til, jeg føler med deg, det er en vanskelig situasjon å være i.

RRene:

Hva har dere gjort for å skjerme hunden fra babyen, da?

Viktig spørsmål, pluss:

Hvordan reagerer dere når hunden knurrer eller blir stiv?

Første jeg også tenker er hva har dere gjort for å skjerme hunden? Har han en plass eller et bur der han kan gå, og der han ALLTID får være i fred? Vi har selv en jente på 11 mnd, og hunden har en plass der han kan legge seg, og der får han alltid være i fred. I tillegg skjermer vi han fra situasjoner der han ikke har noen "rømningsvei", vi har f.eks et bord som er inne i en krok, ofte legger han seg under dette bordet, og da får ikke ungen krype bort til han, for der har han ingen plass å gå dersom han ikke ønsker kontakt akkurat der ( så det har vel blitt en friplass under bordet også da). Vår hund har aldri vært aggressiv på ungen vår og tåler mye fra henne, men vi har vært føre var og lar han få freden sin likevel.

Ellers så tenker jeg at dere må få en atferdsterapeut inn i hjemmet deres, for det virker som om problemet er såpass stort at dere trenger hjelp fra noen som har litt mer peiling. Kanskje er det slik at du må begynne å tenke på om hunden bør få et annet hjem uten barn. Det er selvfølgelig veldig trist, men ikke alle hunder takler og er komfortable med så små barn, og da må man sette barna først.

Motbeting. Gå inn på bloggen jeg har linket til på profilen min og bla ned til "ny baby i hus- hvordan takler hundene det?"

Så fint innlegg om opplevelsen med barnet og den litt sære hunden din. :)

Kanskje du må sende mannen på kurs sammen med hunden ;) Et lite hverdagslydighetskurs eller noe så han får litt begrep på hva du jobber med. Flott at han er snill med hunden, men han må jo ikke glemme deg!

Lykke til med treninga. Jeg synes det høres ut som du kan klare dette. Det vanskeligste er nok som du mistenker å være avslappet når du ikke stoler på hunden. Men hvis du kan stole på deg selv så blir det lettere å trene med ro.

Noen hunder reagerer på alle som gjør rare ting. En baby som kravler rundt på gulvet er definitivt en Rar Ting. Unger er i tillegg utilregnelige, og denne hunden høres ut som den er litt usikker på folk han ikke føler han vet hva han kan forvente fra. 
Jeg ville begrenset litt hvor mye ungen får krype på samme gulv som løs hund, tror jeg, når hunden synes det er ekkelt når ungen kryper mot den.
Sånn ellers er jeg enig i at det er ikke dominering, det er usikkerhet og stress som gjør at han både bjeffer, knurrer og rir. At han varsler når folk kommer og sover på fanget deres etterpå er også helt vanlig for en hund som har instinkter for å varsle og som gjerne må forsikre seg om at folk er ok før det er greit. Har en sånn i hus selv for tiden, og hun er også en sånn hund som mener at folk som sitter eller går rart eller har feil ting på seg kan være dritskumle. Hun nektet å gå med på at min søster var ok første gang hun besøkte her før hun tok av seg capsen hun hadde på seg, og samboers arbeidsbukse var helt klart en innretning fra helvete i ca en måned, hver eneste morgen.

Nå er det sikkert mange som kommer til og fly i flint. Men hvis du har en hund i hus som du ikke kan stole på pga den ikke klarer og venne seg til barnet ditt. Vet iallefall jeg hva jeg hadde gjort, omplassert til noen som ikke har barn.

BlubbBlubb:

Nå er det sikkert mange som kommer til og fly i flint. Men hvis du har en hund i hus som du ikke kan stole på pga den ikke klarer og venne seg til barnet ditt. Vet iallefall jeg hva jeg hadde gjort, omplassert til noen som ikke har barn.

 

Jeg er mere glad i barnet mitt enn bikkja... Jeg er selfølgelig også glad i mine hunder. Men når det kommer til sikkerhet, velger jeg faktisk barnet mitt framfor hundene, enkelte av oss er faktisk skrudd sånn sammen. Skjønner at hun har lyst å prøve og få hunden i orden. Men nå har det gått 1 år allerede uten at hunden har blitt bedre, faktisk værre. Pluss at hun venter enda et barn.

Etter min mening er det beste for familien og hunden å omplassere. Barna og foreldre slipper og leve i frykt for at noe skal skje, og hunden slipper stresset som barna lager for den.

Høres desverre ut som en nervøs dachs og det er ikke noe jeg ville ha hatt sammen med en baby og enda mindre småbarn som stabber rundt. Og dette ligger nok i hundens (dårlige) psyke og er ikke noe som kan trenes vekk. Ei heller skyldes det noe TS har gjort feil. Det er desverre bare slik at en del dachser, spesielt de små, har litt snodig psyke og litt for fort tyr til knurring og glefsing. Uberegnelige er de også.

Jeg elsker dachser generelt og mine egne spesielt, men dette hadde jeg ikke holdt ut med. Hadde det vært min hund ville den ha blitt forsøkt omplassert til noen som kunne leve med særegenhetene dens evt. avlivet.

TS skal dessuten ha skryt for å ha skrevet et utrolig informativt innlegg som vitner om stor kjærlighet til hunden. Og ut fra det TS skriver har tålmodigheten med hunden vært enorm.

Jeg må være ærlig med deg. Utfra det du skriver og avhengig av hvor ofte han gjør disse tingene så høres det ut for meg at hunden din apsolutt ikke har det godt. Det er ikke ment som kritikk til dere bare så det er sagt!

Hunden din er engstelig å super stresset og kanskje litt understimulert (du skrev jo selv at han får mindre enn før) og de tingene han gjør er overslagshandlinger. 

Uten å vite hva du gjør i henhold til aktivisering så ville jeg anbefale deg å gå litt spor med han...er jo tross alt det de er skapt til. Og vær gang han oppsøker noe for å ri så ville jeg tatt ham bort fra tingen (evnt i et annet rom)og gjort noen enkle øvelser /triks som du kan belønne for så å fortsette med ditt etterpå.

Når det kommer til barna så syns jeg det er trist for både hund og barn... for uansett hvordan du gjør det så vil det bli begrensninger for en av partene. Barna skal krype rundt og undersøke alt og lære om livet og det blir ikke bedre med årene, mange barn lærer også å løpe før de lærer å gå og hva da.... Hvem av dem skal da begrenses og holdes igjen?

Hunden skal være en del av familien og gå fritt  rundt i huset uten å være nervøs og redd og selv om du etter det du skriver har vært flink til å skjerme hund og barn så er ikke det nok for hunden. den sliter fremdeles med barna og usikkerheten rundt det.

Har du sjekket han hos vet forresten... er jo en del ryggproblemer på rasen som kan gjøre skikkelig vondt...kanskje han går med smerter?

Det er ett stort ansvar å ha barn rundt en slik hund, du må ha oversikt og kontroll HELE tiden og det blir som sagt vanskeligere jo eldre barna blir. Jeg har selv 3 barn og mellom de 2 eldste så er det kun 18mnd så jeg vet hvor mye jobb det det er....og jeg hadde ikke slike problemer som du nå har!

Jeg syns du først skal sjekke hunden hos vet, deretter så må du gå inn i deg selv å være ærlig..hvor mye er du villig til/ kan du klare å jobbe med hunden? Hvor mye plager har hunden din med dette...går det ut over livskvaliteten hans? hvordan kan du under trening og etterpå sikre ungenes sikkerhet rundt hunden på en grei måte for alle?

Alt etter hva de evnt finner hos vet og svarene på spørsmålene tar du ett valg som passer best for dere og hunden.

TS, når du leser enkelte svar her kan det jo se ut som det er mange eksperter her som kan fortelle deg at hunden ikke har det godt, at det ikke er mulig å gjøre noe med adferden, at hunden sliter osv. Det er mulig de har rett, men det er like mulig at de tar feil. 

Når du opplever noe som er såpass slitsomt (og utrygt!!) som problematikk vdr forholdet egne barn og hund, så ville jeg gjort følgende: Først oppsøke veterinær og be om en grundig sjekk for å utelukke at det ikke er noe fysisk som ligger til grunn. Dernest oppsøkt en dyktig adferdsekspert. Det kan også være en flink og erfaren instruktør. 

Jeg har en hund som er litt usikker, og som har lagt seg til en uvane med å reagerer på mye rart ute. Hun kan gjøre utfall mot mennesker, sykler, joggere etc. (Hvis jeg ikke følger med). Og hun har det aldeles utmerket. Hun er en glad, livlig og sosial hund. Før vi bedømmer en hunds livskvalitet må vi vite litt om årsakene til adferden. 

Jeg sier ikke at dette ikke muligens må ende med at du omplasserer hunden din. Men jeg synes du skal søke hjelp hos noen som KAN endel om hund og adferd, og ikke ta til takk med råd fra anonyme folk på et forum hvis kompetanse kan være så ymse og som ikke har sett hunden din. 

pokoli:

Dette har ikke noe med rangstiger å gjøre. Du har en redd og usikker hund som utagerer når han blir nervøs og stressa. Dette har med nervene til hunden å gjøre. Og tydelig er han veldig usikker på mennesker. 

Det vil nok ikke være nok å få råd her inne. Hvis du skal ha en trygg løsning så bør du finne en adferdstrener og få profesjonell hjelp. Normalt ville jeg sagt at dette kan du klare selv, men siden du har en baby så blir det for viktig å gjøre alt riktig.

Jeg hater å foreslå dette, men hvis hunden er så nervøs rundt folk of spesielt små barn...kanskje han ville fått det bedre hos noen som ikke har barn? Verdt å ha i bakhodet som reserveløsning.

Du bør utdanne deg selv litt. Man må kunne mer enn den gjennomsnittlige hundeeier når man har en nervøs og utagerende hund (jeg vet fra erfaring). Så bøker om hundespråk og fryktaggressjon er verdt å lese. Jeg kan anbefale "Help for your fearful dog" av Nicole Wilde. Den har litt av alt og vil gi deg en god start på veien til en trygg og rolig hund.

Lykke til, jeg føler med deg, det er en vanskelig situasjon å være i.

Er helt enig med Pokoli. Dette er frykt. Bitingen er angstbiting. hunden har også noen tydelige stressproblemer.

En ting du som eier må tenke over er faren for at hunden skal bite ungen. Og spør du meg er det en reell fare for det. hunden er redd og usikker på ungen, og det er vanlig at hundene reagerer når ungene begynner å krabbe eller gå på golvet. Det er truende for de fleste hunder med mennesker som stirrer på dem og kryper mot dem, og det er veldig skummelt for en hund som er nervøs fra før. Faren er også at ungen kan risikere å bli bitt i ansiktet.

Dersom hunden blir overrasket eller presset i et hjørne kan den bite. Tipper når den bet deg at du tok handa langs siden på hunden for å plukke opp noe? Hunden så deg nemlig ikke, før det plutselig var ei skummel hand der. Av denne grunn hadde jeg ikke latt hund og unge være i samme del av rommet, ikke uten grinder eller annet som kan holde dem fysisk fra hverandre. Dermed kan ungen krype overalt og hunden kan gå overalt, begge på hver sitt avgrensede område. Du slipper også mas på begge av dem.

Jeg har selv kjennskap til hund som er en fare for barna, og det er en ekstremt stressende situasjon. Alle som har hunder med fryktagggresjon har det tøft, man er redd for at hunden skal bite en selv og man er enda mer redd for at hunden skal bite andre. Det er også vanskelig å ha tillit og tro på at hunden IKKE skal bite. Du må vurdere hvor stor belastning du og familien orker, og om omplassering kunne være en løsning. Det er ikke å gi opp, men fordi kanskje både hund og familie fortjener bedre. Unger som vokser opp med en slik familiehund kan bli engstelig for hunder, og hunden er jo svært stresset også.

Prøv noen av tipsene du har plukket opp fra andre her, men ha også i mente at en del ting kan være vanskelig å gjøre noe med. Jeg skjønner deg så godt, for jeg er vel også typen som "aldri gir opp", men sannheten er også at det er uholdbart å ikke føle seg noenlunde trygg på at hunden ikke biter deg og ungene. Situasjonen du er i MÅ bedres, ellers er også min mening at det vil være bedre å omplassere hunden til noen med tålmodighet og uten unger både i nåtid og i fremtiden.

Jeg er veldig enig i Normannas innlegg. Få hjelp utenfra og sjekk opp helsen.

Men tenker også at man kan øke litt på aktiviteter uten at det nødvendigvis går så mye tid med. Dachser er jo glad i å bruke nesen, så alt av nesearbeid kan muligens være til god hjelp for dere. Legg inn små nesearbeidsoppgaver i løpet av hverdagen. F.eks godbitssøk på tur et egnet sted. Snuse seg frem til en av dere som har gjemt seg. Maten servert som godbitssøk. Nesearbeid er naturlig beroligende, på den måten at det gir hunden et klart fokus og krever konsentrasjon. Samtidig elsker de fleste hunder å bruke nesen sin, så det er en vinn/vinn øvelse :-)

Normanna:

TS, når du leser enkelte svar her kan det jo se ut som det er mange eksperter her som kan fortelle deg at hunden ikke har det godt, at det ikke er mulig å gjøre noe med adferden, at hunden sliter osv. Det er mulig de har rett, men det er like mulig at de tar feil. 

Om jeg er en av dem du sikter til her så vil jeg bare si at jeg ikke har sagt at det ikke kan gjøres noe med. Men jeg har sagt at hun bør gå til vet, at jeg syns det høres ut som utfra det TS skriver at hunden er veldig stresset og ergo ikke har det noe godt.

Jeg har også skrevet at det vil medføre mye jobb og det er ett stort ansvar å ha en slik hund rundt så små barn og gitt henne noen generelle tips.

Ellers så er jeg enig i mye av det du skriver :D

dogangel:

 

Normanna:

 

TS, når du leser enkelte svar her kan det jo se ut som det er mange eksperter her som kan fortelle deg at hunden ikke har det godt, at det ikke er mulig å gjøre noe med adferden, at hunden sliter osv. Det er mulig de har rett, men det er like mulig at de tar feil. 

 

 

Om jeg er en av dem du sikter til her så vil jeg bare si at jeg ikke har sagt at det ikke kan gjøres noe med. Men jeg har sagt at hun bør gå til vet, at jeg syns det høres ut som utfra det TS skriver at hunden er veldig stresset og ergo ikke har det noe godt.

Jeg har også skrevet at det vil medføre mye jobb og det er ett stort ansvar å ha en slik hund rundt så små barn og gitt henne noen generelle tips.

 

Ellers så er jeg enig i mye av det du skriver :D

Hunden din er engstelig å super stresset og kanskje litt understimulert

Angående logistikken med å få ut mer av tiden til hund igjen, så ville jeg brukt tiden etter barnet har lagt seg. Er du aleine på kveldstid så kan du gå utenfor huset/leiligheten å trene div. lydighet, legge enkle men artige spor. Ta med deg/skaff deg babycall. Har du tid på dagtid kan du hive på deg en bærmeis med barnet på ryggen og gå noen koselige turer i skogen. Hunden vil automatisk få mye oppmerksomhet fra deg siden du har barnet på ryggen, barnet vil garantert kose seg ´bak der´.

Det avhenger selvfølgelig hvor lang du er på vei med nestemann, men som oftest får man litt ekstra overskud av å gjøre noe, som f.eks å gå en rolig tur med hunden sin.

Har du mannen hjemme på dagen eller kvelden så kan jo han ta seg av ungen, mens dere gjør noe artig sammen. Finn tonen igjen, lek med han på kveldstid, kos med han litt ekstra når ungen deres sover. Du er ikke aleine med å føle at det er travelt med små barn og hund. 

Jeg synes det fungerer best når de får vær sin ´oppmerksomhetsperiode´. Men jeg gir naturligvis oppmerksomhet til hunden hele dagen, selvom den ikke står i fokus etter barnehagen.