Pelskåpa:

Tråden er ikke stilet mot de hundene som bjeffer, pisser inne, er understimulerte osv osv.

Den dreier seg om de som har så mye generalsiert frykt/angst/andre mentale problemer, at hverdagen blir "et helvete på hjul" som vi sier der jeg kommer fra. Der hunden ikke kan ha et normalt hudeliv med sosiale omgang med andre enn bare eier, som så må tilpasse alt i livet sitt til akkurat dette ene.

Jeg har hatt to slike hunder. Som ikke ble avlivet - men som kostet familien min veldig mye. Og kun ungenes overbærenhet med en "hundegal mor" og ektemanns tolmodighet gjorde at ting ikke gikk helt ad undas. Men det kostet alle mye, ikke minst MIN tid.Som gikk til BARE hundene.  Og hundene fungerte kun i settinger som vi måtte "forordne" og holde fast på og unngå at andre forstyrret, inkl gjester. Og vi kunne ikke dra på ferie/besøk til andre, for vi kunne ikke ta hundene med, og heller ikke ha dem på kennel (prøvde ,men de fungerte ikke overhodet der). Og ene kunne kun luftes i hagen, og andre kun steder og tidspunkter vi ikke traff andre, så det ble lite søvn på meg i lange perioder når jeg måtte bruke nettene til å drenere en fysisk krevende hund for energi. Og de måtte ksjremes for alle eventualiteter som kunne oppstå når jeg var på jobbe - så med 4 barn i huset ble det fulltidsjobb i seg selv.

Uten at hundene ble mer velfungerende av den grunn.

Så kommer vi til neste punkt; hvem avjør om hunden lider så mye? Og det er det jo eier som må avgjøre. Og vi vet jo at dette er noe hver og en av oss kan tolke forskjellig. Så i stedenfor å diskutere hvorvidt noen synes det er ok at hunder lider, så bør vi kanskje diskutere hvor grensen skal gå. 

ralfdog:

Det er ett dritvanskelig tema. Ser jeg på min egen erfaring så var det tøft når det stod på og valget skulle tas. I ettertid skjønner jeg ikke hva jeg fomlet med. Trist som faen, men sånn er det bare. For andre igjen så ville det sikkert vært feil og dratt til veterinæren etter bare 9 måneder eller noe slikt.

Så hva er riktig? 

Aner ikke. Jeg kan bare stole på min egen magefølelse hvis jeg havner i en situasjon hvor jeg synes hunden ikke har det bra mye av tiden. Jeg er vel såpass kynisk at jeg tenker på livskvaliteten til hunden, i stedet for å tenke på om den vil leve.

Man må nesten gjøre seg opp en mening om det når man står midt oppe i situasjonen. Folk er forskjellige og gjør forskjellig, på alle plan med hunden sin. Vi har også forskjellige krav til den. Hvordan den skal være og fungere. Uten disse kravene så blir ordet husdyr ubetydelig for meg. Man må få kunne stille krav til noe man skal leve med. Det håper jeg i hvertfall. Så kan man alltids diskutere hva som er urimelige krav.

Men hunder bør og skal virke, i mine øyne.

Jeg er veldig enig i det du sier her; alt sammen, faktisk. Bortsett fra det med krav. Jeg kan ikke kreve at hunden min er frisk og rask. Men det er et kriterie i min verden at den er det - i den grad at den fungerer i min hverdag. Personlig er jeg ikke villig til til å tilrettelegge livet mitt etter en hunds dårlige mentalitet eller helse, i nevneverdig grad. Det betyr ikke at hunden skal være perfekt i ett og alt, men at den ikke har større avvik enn at den fungerer. Noen snakket om geusskurven, og det er så klart der vi er. Et visst avvik vil alltid være innenfor normalen. Men jeg personlig synes vi har litt for lange haler i litt for mange raser, og kunne nok gjerne sett at man fikk strammet inn avlen så den holdt seg bedre innenfor rammene av den enkeltes standard. Som en her sa, når man ser på hva som finnes der ute ser det ikke ut til at oppdrettere er flinke nok til å observere og være kritiske til sine avlsdyr. Og hvis den ønskede malen er at man skal veie frem og tilbake og opp og ned til bikkja sjøldauer før man har tatt en avgjørelse, så ser jeg ikke det som en fordel hverken i enkelttilfelle eller som helhet. Slik jeg ser det vil hvert enkelt tilfelle måtte vurderes konkret, men jeg stiller ikke med blanke kort og uten hjelpemidler når jeg havner i den situasjonen. I klikkertreningens ånd foretrekker jeg også her å ligge i forkant, ved å ha noen klare formeninger om når jeg synes nok er nok. Disse parametrene har hjulpet meg når jeg har vært inne i disse vonde - men, fordi jeg har klare tanker i forkant, ikke vanskelige - situasjonene. Bergljot spurte om hvilke kriterier? Til det finnes det vel ikke noe ensartet svar? Det vil bero på den enkeltes terskler og etikk. Men jeg er glad for at jeg har tatt den oppveiiengen med meg selv og mine verdier alt før jeg skaffet meg husdyr, så slipper jeg skyve problemet foran meg til det tidspunktet hvor jeg alt er blindet av kjærlighet og sorg. Som sagt, det har vært til god hjelp for meg. 

Rødhette&Ulven:

Men jeg er glad for at jeg har tatt den oppveiiengen med meg selv og mine verdier alt før jeg skaffet meg husdyr, så slipper jeg skyve problemet foran meg til det tidspunktet hvor jeg alt er blindet av kjærlighet og sorg. Som sagt, det har vært til god hjelp for meg. 

jarvi:

Naturligvis stilles det krav i fra flere hold. Jeg synes likevel det er enkelte som har et oppsiktsvekkende stort "gjennomtrekk" av hunder.  Sikkert av ulike årsaker, men det synes som om terskelen for enkelte når det gjelder utskiftning av hunder, enten det dreier seg om avlivning, eller omplassering, er rimelig lav.  Dette forteller meg noe om folks holdninger til hund og hundehold som jeg ikke synes noe særlig om.  Og jeg snakker ikke om de tilfellene som er åpenbare grunner for avlivning eller omplassering.

Snakket med en hundeeier for litt siden som hadde avlivet to hunder på 8 år.  De var ikke syke eller på noen måte problematiske, men de hang ikke helt med på aktivitetene lenger.  Det synes jeg er en dårlig holdning til hund, og etter mitt syn burde denne personen tatt vare på hundene inn i alderdommen.  Jeg synes at såpass skylder vi hundene.

Dette vil jo også bero på hva slags aktiviteter det er snakk om? At en del pensjonerer sine hunder når de har bikket sin gullalder er vel uomtvistelig ok? Spørsmålet blir jo da hva slags aktiviteter man kan tilby pensjonisten? For noen vil alternativet være å stå hjemme alene - er det et godt alternativ for en tidligere aktiv hund? Noen er jo heldige og kan omplassere (gamle sledehunder finner hjem hos friluftsfolk, tjenestehunder blir opplæringshunder for ferske konkurranseinteresserte osv), men der det ikke er mulig: er det bedre å la en hund leve et liv i skyggen av flokken enn å la den dø "med støvlene på"? Hvorfor det i såfall? 

Normanna:

 

Pelskåpa:

 

Tråden er ikke stilet mot de hundene som bjeffer, pisser inne, er understimulerte osv osv.

Den dreier seg om de som har så mye generalsiert frykt/angst/andre mentale problemer, at hverdagen blir "et helvete på hjul" som vi sier der jeg kommer fra. Der hunden ikke kan ha et normalt hudeliv med sosiale omgang med andre enn bare eier, som så må tilpasse alt i livet sitt til akkurat dette ene.

Jeg har hatt to slike hunder. Som ikke ble avlivet - men som kostet familien min veldig mye. Og kun ungenes overbærenhet med en "hundegal mor" og ektemanns tolmodighet gjorde at ting ikke gikk helt ad undas. Men det kostet alle mye, ikke minst MIN tid.Som gikk til BARE hundene.  Og hundene fungerte kun i settinger som vi måtte "forordne" og holde fast på og unngå at andre forstyrret, inkl gjester. Og vi kunne ikke dra på ferie/besøk til andre, for vi kunne ikke ta hundene med, og heller ikke ha dem på kennel (prøvde ,men de fungerte ikke overhodet der). Og ene kunne kun luftes i hagen, og andre kun steder og tidspunkter vi ikke traff andre, så det ble lite søvn på meg i lange perioder når jeg måtte bruke nettene til å drenere en fysisk krevende hund for energi. Og de måtte ksjremes for alle eventualiteter som kunne oppstå når jeg var på jobbe - så med 4 barn i huset ble det fulltidsjobb i seg selv.

Uten at hundene ble mer velfungerende av den grunn.

 

Men det jeg da lurer på er om dette er et generelt problem? Jeg har til gode å møte noen med et slikt hundehold. Jeg tror det tross alt er få som går gjennom så mye før man innser at nok er nok. Jeg kan altså ikke tenke meg at noen mener at disse hundene ikke skulle vært avlivet for lengst? Du spør jo egentlig om det er riktig å holde liv i en hund som uomtvistelig lider? Nei, det er ikke riktig. Og det vil vel alle svare på det spørsmålet. 

 

Så kommer vi til neste punkt; hvem avjør om hunden lider så mye? Og det er det jo eier som må avgjøre. Og vi vet jo at dette er noe hver og en av oss kan tolke forskjellig. Så i stedenfor å diskutere hvorvidt noen synes det er ok at hunder lider, så bør vi kanskje diskutere hvor grensen skal gå. 

Ja og det er tanken med hele startinnlegget. 

Pelskåpa:

 

Normanna:

 

 

Pelskåpa:

 

Tråden er ikke stilet mot de hundene som bjeffer, pisser inne, er understimulerte osv osv.

Den dreier seg om de som har så mye generalsiert frykt/angst/andre mentale problemer, at hverdagen blir "et helvete på hjul" som vi sier der jeg kommer fra. Der hunden ikke kan ha et normalt hudeliv med sosiale omgang med andre enn bare eier, som så må tilpasse alt i livet sitt til akkurat dette ene.

Jeg har hatt to slike hunder. Som ikke ble avlivet - men som kostet familien min veldig mye. Og kun ungenes overbærenhet med en "hundegal mor" og ektemanns tolmodighet gjorde at ting ikke gikk helt ad undas. Men det kostet alle mye, ikke minst MIN tid.Som gikk til BARE hundene.  Og hundene fungerte kun i settinger som vi måtte "forordne" og holde fast på og unngå at andre forstyrret, inkl gjester. Og vi kunne ikke dra på ferie/besøk til andre, for vi kunne ikke ta hundene med, og heller ikke ha dem på kennel (prøvde ,men de fungerte ikke overhodet der). Og ene kunne kun luftes i hagen, og andre kun steder og tidspunkter vi ikke traff andre, så det ble lite søvn på meg i lange perioder når jeg måtte bruke nettene til å drenere en fysisk krevende hund for energi. Og de måtte ksjremes for alle eventualiteter som kunne oppstå når jeg var på jobbe - så med 4 barn i huset ble det fulltidsjobb i seg selv.

Uten at hundene ble mer velfungerende av den grunn.

 

Men det jeg da lurer på er om dette er et generelt problem? Jeg har til gode å møte noen med et slikt hundehold. Jeg tror det tross alt er få som går gjennom så mye før man innser at nok er nok. Jeg kan altså ikke tenke meg at noen mener at disse hundene ikke skulle vært avlivet for lengst? Du spør jo egentlig om det er riktig å holde liv i en hund som uomtvistelig lider? Nei, det er ikke riktig. Og det vil vel alle svare på det spørsmålet. 

 

Så kommer vi til neste punkt; hvem avjør om hunden lider så mye? Og det er det jo eier som må avgjøre. Og vi vet jo at dette er noe hver og en av oss kan tolke forskjellig. Så i stedenfor å diskutere hvorvidt noen synes det er ok at hunder lider, så bør vi kanskje diskutere hvor grensen skal gå. 

 

 

Ja og det er tanken med hele startinnlegget. 

Normanna:

 

Og den diskusjonen er vel tilnærmet håpløs. Alle er enige om at en hund som lider unødig mye skal avlies. Men om JEG synes det er ok å gå tur om natten. Om JEG gladelig flytter på landet i eneboertilværelse fordi bikkja ikke kan være sammen med verken andre hunder eller barn. Om JEG aktiviserer hunden på alle mulige fine måter og gir hunden et rikt liv. Og om JEG synes det er ok. Så må jo det være akseptabelt for alle andre? Det finnes nyanser fra den ene ytterlighet til den andre. Det som er et langt viktigere tema er hvilke hunder vi avler på. Men at de som ikke egner seg i avl kan leve et utmerket, dog tilrettelagt liv, kan det vel heller ikke være noen tvil om? Eller? 

 

Hvem skal bedømme hvilke hunder som egner seg/ikke egner seg i avl? Det synes nokså tydelig at oppdrettere i dag ikke er sitt ansvar bevisst, hvis de skal ha hele byrden? Og når valpekjøperne heller ikke setter kriteriene strengt nok (og synes det er greit å flytte på landet og lufte om natta), så har oppdretterne heller ingen incentiver til å forbedre seg. Oppdretterne er jo bare folk, som deg og meg, og vil ha like uensartede etiske forestillinger om liv og død. Så er det da håpløst å diskutere saken i det hele tatt? 

jarvi:

Naturligvis stilles det krav i fra flere hold. Jeg synes likevel det er enkelte som har et oppsiktsvekkende stort "gjennomtrekk" av hunder.  Sikkert av ulike årsaker, men det synes som om terskelen for enkelte når det gjelder utskiftning av hunder, enten det dreier seg om avlivning, eller omplassering, er rimelig lav.  Dette forteller meg noe om folks holdninger til hund og hundehold som jeg ikke synes noe særlig om.  Og jeg snakker ikke om de tilfellene som er åpenbare grunner for avlivning eller omplassering.

Snakket med en hundeeier for litt siden som hadde avlivet to hunder på 8 år.  De var ikke syke eller på noen måte problematiske, men de hang ikke helt med på aktivitetene lenger.  Det synes jeg er en dårlig holdning til hund, og etter mitt syn burde denne personen tatt vare på hundene inn i alderdommen.  Jeg synes at såpass skylder vi hundene.

Jeg kjenner ikke mange som har hatt stort gjennomtrekk av hunder. Av de få jeg kjenner, er det et par som har vært fryktelig uheldige ift alvorlige sykdommer, som ikke var kurerbare. Utover det, har det stort sett vært  jaktfolk, som ikke syns bikkja duger, og som derfor skifter bikkjer ofte, eller "bytter inn" hunder, når de som du sier, ikke henger med lenger.  Den siste varianten har jeg lite sans for. (Dessverre er det som regel de selv som ikke duger, men det er en annen sak.)

Dog er jeg enig med rødhette & ulven i, at det er bedre at hunder blir omplassert/ avlivet enn å måtte være hos en eier som ikke bryr seg,

Pelskåpa:

Normanna:Så i stedenfor å diskutere hvorvidt noen synes det er ok at hunder lider, så bør vi kanskje diskutere hvor grensen skal gå. 

 

Ja og det er tanken med hele startinnlegget. 

Det ser ut som mange her inne ikke vil ha den diskusjonen.

Rødhette&Ulven:

 

Normanna:

 

 

Og den diskusjonen er vel tilnærmet håpløs. Alle er enige om at en hund som lider unødig mye skal avlies. Men om JEG synes det er ok å gå tur om natten. Om JEG gladelig flytter på landet i eneboertilværelse fordi bikkja ikke kan være sammen med verken andre hunder eller barn. Om JEG aktiviserer hunden på alle mulige fine måter og gir hunden et rikt liv. Og om JEG synes det er ok. Så må jo det være akseptabelt for alle andre? Det finnes nyanser fra den ene ytterlighet til den andre. Det som er et langt viktigere tema er hvilke hunder vi avler på. Men at de som ikke egner seg i avl kan leve et utmerket, dog tilrettelagt liv, kan det vel heller ikke være noen tvil om? Eller? 

 

 

 

Hvem skal bedømme hvilke hunder som egner seg/ikke egner seg i avl? Det synes nokså tydelig at oppdrettere i dag ikke er sitt ansvar bevisst, hvis de skal ha hele byrden? Og når valpekjøperne heller ikke setter kriteriene strengt nok (og synes det er greit å flytte på landet og lufte om natta), så har oppdretterne heller ingen incentiver til å forbedre seg. Oppdretterne er jo bare folk, som deg og meg, og vil ha like uensartede etiske forestillinger om liv og død. Så er det da håpløst å diskutere saken i det hele tatt? 

Det har vært utallige tråder her inne om hvordan i større grad ansvarliggjøre oppdretter. Og det er en interessant diskusjon. Men jeg oppfattet at denne tråden handler om når hvermansen skal si nok er nok og avlive egen hund. 

Bellabob:

 

Pelskåpa:

 

 

Normanna:Så i stedenfor å diskutere hvorvidt noen synes det er ok at hunder lider, så bør vi kanskje diskutere hvor grensen skal gå. 

 

 

Ja og det er tanken med hele startinnlegget. 

 

 

Det ser ut som mange her inne ikke vil ha den diskusjonen.

Jeg tror derimot at noen hunder går for lenge med fysiske plager. TS har en personlig opplevelse av at hun ventet for lenge med å avlive hunder som hadde store plager. Til det kan man vel ikke si annet enn å meddele sin medfølelse og erkjenne at vi vel alle kommer i en situasjon der vi lurer på om hunden bør avlives. Men det er stort sett pga sykdom. Og det er vondt og sårt og man blir liksom aldri helt ferdig med å grunne over dette. Jeg hadde selv en hund som ble behandlet mot en alvorlig sykdom. Hun var ung og ellers frisk, og veterinær var ikke i tvil om at det var riktig å prøve å behandle henne. Jeg diskuterte omtrent daglig de dyrevelferdsmessige aspektene med veterinær, for det var ingen tvil om at hun led mens hun var under behandling. Og etter 10 dager med helvete døde hun. Jeg kan love deg at jeg aldri helt blir ferdig med at jeg utsatte henne for det. Selv om jeg rasjonelt sett innser at det var riktig å prøve, hun hadde mange gode år foran seg. Men jeg kan jo ikke lede denne erfaringen til noe generelt? Det egner seg neppe for en diskusjon for andre. 

Det er svært vanskelig å ha en generell diskusjon om dette. Fordi det uansett koker ned til noe helt konkret; den enkelte hund. Lider den? Lider den så mye at den ikke har glede av livet? Kan man virkelig sette opp noen generelle kriterier om det? For det kan man med avl. Man kan si at hunden må være hd- og aa fri, øyenlyst fri, bestått FA osv osv. Og så kan det gå galt likevel, fordi vi ikke kan styre alt her i livet (gudskjelov). Men hva kan vi si generelt om en hunds livskvalitet? Kan vi sette opp en liste og si at om du har mer enn 7 av 10 JA så har hunden din det bra? I så fall bør vi vel få en slik liste. Men jeg tror ikke vi kan si at vi kan generalisere livskvalitet mellom en mops og en rottweiler. 

Derfor forstår jeg ikke helt hva vi diskuterer? 

Rødhette&Ulven:

Normanna:

 

Og den diskusjonen er vel tilnærmet håpløs. Alle er enige om at en hund som lider unødig mye skal avlies. Men om JEG synes det er ok å gå tur om natten. Om JEG gladelig flytter på landet i eneboertilværelse fordi bikkja ikke kan være sammen med verken andre hunder eller barn. Om JEG aktiviserer hunden på alle mulige fine måter og gir hunden et rikt liv. Og om JEG synes det er ok. Så må jo det være akseptabelt for alle andre? Det finnes nyanser fra den ene ytterlighet til den andre. Det som er et langt viktigere tema er hvilke hunder vi avler på. Men at de som ikke egner seg i avl kan leve et utmerket, dog tilrettelagt liv, kan det vel heller ikke være noen tvil om? Eller? 

 

 

Hvem skal bedømme hvilke hunder som egner seg/ikke egner seg i avl? Det synes nokså tydelig at oppdrettere i dag ikke er sitt ansvar bevisst, hvis de skal ha hele byrden? Og når valpekjøperne heller ikke setter kriteriene strengt nok (og synes det er greit å flytte på landet og lufte om natta), så har oppdretterne heller ingen incentiver til å forbedre seg. Oppdretterne er jo bare folk, som deg og meg, og vil ha like uensartede etiske forestillinger om liv og død. Så er det da håpløst å diskutere saken i det hele tatt? 

Jeg sier det igjen jeg : Vil man gjøre noe med avlen så er første bud å engasjere seg i raseklubbene sine. Komme seg inn i styret for sin rase også jobbe   aktivt der for div tester av avlsdyrene. Men man må engasjere seg. Ikke bare skrive om det her inne dersom man oppfatter det som et stort problem at avlen er på vei i helt feil retning!  

Normanna:

Jeg elsker å diskutere jeg, derfor har jeg da også flere innlegg i denne tråden. Men jeg stiller meg altså et spørsmål om det de facto er et problem så stort at det er verdt en diskusjon, at hunder med så store psykiske plager holdes i live på tross av at de åpenbart burde vært avlivet.

 

Jeg tror derimot at noen hunder går for lenge med fysiske plager. TS har en personlig opplevelse av at hun ventet for lenge med å avlive hunder som hadde store plager. Til det kan man vel ikke si annet enn å meddele sin medfølelse og erkjenne at vi vel alle kommer i en situasjon der vi lurer på om hunden bør avlives. Men det er stort sett pga sykdom. Og det er vondt og sårt og man blir liksom aldri helt ferdig med å grunne over dette. Jeg hadde selv en hund som ble behandlet mot en alvorlig sykdom. Hun var ung og ellers frisk, og veterinær var ikke i tvil om at det var riktig å prøve å behandle henne. Jeg diskuterte omtrent daglig de dyrevelferdsmessige aspektene med veterinær, for det var ingen tvil om at hun led mens hun var under behandling. Og etter 10 dager med helvete døde hun. Jeg kan love deg at jeg aldri helt blir ferdig med at jeg utsatte henne for det. Selv om jeg rasjonelt sett innser at det var riktig å prøve, hun hadde mange gode år foran seg. Men jeg kan jo ikke lede denne erfaringen til noe generelt? Det egner seg neppe for en diskusjon for andre. 

Det er svært vanskelig å ha en generell diskusjon om dette. Fordi det uansett koker ned til noe helt konkret; den enkelte hund. Lider den? Lider den så mye at den ikke har glede av livet? Kan man virkelig sette opp noen generelle kriterier om det? For det kan man med avl. Man kan si at hunden må være hd- og aa fri, øyenlyst fri, bestått FA osv osv. Og så kan det gå galt likevel, fordi vi ikke kan styre alt her i livet (gudskjelov). Men hva kan vi si generelt om en hunds livskvalitet? Kan vi sette opp en liste og si at om du har mer enn 7 av 10 JA så har hunden din det bra? I så fall bør vi vel få en slik liste. Men jeg tror ikke vi kan si at vi kan generalisere livskvalitet mellom en mops og en rottweiler. 

Derfor forstår jeg ikke helt hva vi diskuterer? 

Den enkeltes erfaring kan vel saktens føre til generell refleksjon både for en selv og andre? Vi mennesker er jo ikke veldig flinke til å dra erfaring fra andres sådanne, men en eller annen form for interesse synes jo å ligge der, siden vi liker å diskutere saker og ting? (Regner nå med at flere enn meg er interessert i debatt for læringens skyld) Og med det for øye synes jeg det er helt ok å diskutere også slike ting som dette. Selv om det er vanskelig, og trigger vonde punkter.

For meg handler det ikke bare om hunden, om den lider. Det handler om en helhet. Er det hensiktsmessig å holde hunden i livet, sett ut fra en helhetlig vurdering av situasjonen. Kan jeg, med de midler jeg har tilgjengelig og uten å sette alt annet til side, sørge for at så vel hunden som jeg (og min familie/husstand) får et rikt liv? Hvis svaret på det er nei, setter jeg sluttstrek. Selv om hunden, med mer tilrettelegging og behandling (for sykdom eller psykdom) kunne hatt det helt ok fremover. 

yurij:

Jeg sier det igjen jeg : Vil man gjøre noe med avlen så er første bud å engasjere seg i raseklubbene sine. Komme seg inn i styret for sin rase også jobbe   aktivt der for div tester av avlsdyrene. Men man må engasjere seg. Ikke bare skrive om det her inne dersom man oppfatter det som et stort problem at avlen er på vei i helt feil retning!  

Diskusjoner er mer på å bevisstgjøre. Og ingen har sagt noe om BARE å skrive om ting på canis. 

yurij:

Jeg sier det igjen jeg : Vil man gjøre noe med avlen så er første bud å engasjere seg i raseklubbene sine. Komme seg inn i styret for sin rase også jobbe   aktivt der for div tester av avlsdyrene. Men man må engasjere seg. Ikke bare skrive om det her inne dersom man oppfatter det som et stort problem at avlen er på vei i helt feil retning!  

Mitt problem er ikke i første rekke at det er avlen som sådan som er på vei i feil retning, men at hundeholdet har blitt "forsøplet" med en menneskeliggjørende sentimentalitet: et verdisyn som sier at alt som har puls skal ha livets rett. Regningen sendes i sin helhet til valpekjøper som forventes å både blakke seg og isolere seg for å kunne tilrettelegge for standardavvikene - i stedet for at det gjøres kort prosess og ryddes vei for de friske og sunne individene i det enkelte kull (noe som er basisen og forutsetningen for fremveksten av en standard i det hele tatt. Avl er basert på seleksjon, lik det eller ei). Kun ved å begrense tilflyten av "dårlige" hunder vil man kunne forbedre populasjonen. I stedet ser det ut til at vi i større grad stanser opp i vår kollektive sentimentalitet og inntar det utpregede humanistiske synspunkt, hvor vi ser på dyrene med de samme brillene som vi ser på menneskene. Det er vel og bra å erkjenne dyrs egenverdi, for all del!! Men for min del begrenser dette verdisynet seg til den tiden dyrene lever og har god livskvalitet. Når de blir (alvorlig) syke eller psyke så er det i følge min etikk mer verdighet i å la et dyr få slippe plagene. Det er en verdighet/barmhjertighet vi ikke tillater blant mennesker. 

Rødhette&Ulven:

yurij:

Jeg sier det igjen jeg : Vil man gjøre noe med avlen så er første bud å engasjere seg i raseklubbene sine. Komme seg inn i styret for sin rase også jobbe   aktivt der for div tester av avlsdyrene. Men man må engasjere seg. Ikke bare skrive om det her inne dersom man oppfatter det som et stort problem at avlen er på vei i helt feil retning!  

 

 I stedet ser det ut til at vi i større grad stanser opp i vår kollektive sentimentalitet og inntar det utpregede humanistiske synspunkt, hvor vi ser på dyrene med de samme brillene som vi ser på menneskene. Det er vel og bra å erkjenne dyrs egenverdi, for all del!! Men for min del begrenser dette verdisynet seg til den tiden dyrene lever og har god livskvalitet. Når de blir (alvorlig) syke eller psyke så er det i følge min etikk mer verdighet i å la et dyr få slippe plagene. Det er en verdighet/barmhjertighet vi ikke tillater blant mennesker. 

Burde det bli vansjeligere å starte med oppdrett? Og burde man ha uventete besøk fra NKK eller mattilsynet (eller andre kompetente personer!) hos oppdrettere i ny og ned?

Det ER utrolig vanskelig å kontrollere hva oppdrettere gjør og hva de avler på. Jeg tror også at det er for mange oppdrettere, og at bare noen av disse faktisk gjør arbeidet sitt skikkelig. Men går det an å løse det problemet da? Mest sannsynlig nei... Da burde det skje noe drastisk fra både NKK sin side, og fra raseklubbene. OG man burde håpe på et lite mirakel når det gjelder dette, for det er IKKE lett...

Og helt ærlig, så tror jeg ikke man kan forandre så mye på det som finnes idag... Jeg tror faktisk ikke at håpet er så stort, fordi vi er mennesker og mennesker har forskjellig syn på ting, og det vil vi alltid ha. Noen vil alltid være uenige og kjøre sitt eget løp, med mindre reglene blir SUPERSTRENGE....! Men det vil alltid finnes unnasluntrere.

Jeg tror vi drømmer om noe som er så godt som umulig og oppdrive... Desverre...

Rødhette&Ulven:

 

 

Mitt problem er ikke i første rekke at det er avlen som sådan som er på vei i feil retning, men at hundeholdet har blitt "forsøplet" med en menneskeliggjørende sentimentalitet: et verdisyn som sier at alt som har puls skal ha livets rett. Regningen sendes i sin helhet til valpekjøper som forventes å både blakke seg og isolere seg for å kunne tilrettelegge for standardavvikene - i stedet for at det gjøres kort prosess og ryddes vei for de friske og sunne individene i det enkelte kull

Når jeg kjøpte/overtok hundene jeg har, da var jeg forberedt på å ta den potensielle regningen. For selv om man gjør alt av research i forkant, og finner en perfekt oppdretter med perfekte valper, finnes det ingen absolutte garantier. Og den regningen synes jeg forsåvidt er et minimum når man først takker ja til en så viktig forpliktelse som det er å eie en hund i 10 - 15 år. (Kanskje derfor man ofte fraråder barn og unge til denne avgjørelsen, for de har ikke evnene til å reflektere over akkurat dette med tid, boforhold, krav osv.)

Det betyr derimot ikke at alvorlige ting ikke kan skje i løpet av hundens liv så man må revurdere saken, men det høres nærmest ut som kjøper skal forvente en ´perfekt´ valp og da er vi virkelig på villspor. Vi eiere tar kurs, vi leser, vi lærer det vi ikke vet når vi har hund, vi trener, vi forsikrer hundene våre.. Og vi som valpekjøpere burde virkelig bruke tid og energi på dette - det er jo absolutt en del av pakka - i gode og mindre gode dager. Det lærte ihvertfall jeg som liten, og det er jeg glad for.

Problemet med sitatet, er også at hunden blir tilnærmet lik en gjenstand. "Er mobilen ikke slik du hadde tenkt? Feilvare? Bytt den..." Dette synes jeg blir helt feil når vi snakker om dyr. Og som Jarvi var inne på tidligere, man har "hundesamlerne". De som kanskje er så opptatt av ´hund´, at når de har fått den ene så planlegger de allerede den andre - kanskje uten den evnen til å si ´stopp´ før de selv sitter der og må ta et valg hvilken hund som må ut. Det disse menneskene gjør har jeg ikke særlig sans for, og jeg har møtt noen av disse i løpet av livet jeg også, og jeg håper virkelig ikke det noen gang skal bli respektert som en hvilken som helst annen avgjørelse.

Rødhette&Ulven:

 

For meg handler det ikke bare om hunden, om den lider. Det handler om en helhet. Er det hensiktsmessig å holde hunden i livet, sett ut fra en helhetlig vurdering av situasjonen. Kan jeg, med de midler jeg har tilgjengelig og uten å sette alt annet til side, sørge for at så vel hunden som jeg (og min familie/husstand) får et rikt liv? Hvis svaret på det er nei, setter jeg sluttstrek. Selv om hunden, med mer tilrettelegging og behandling (for sykdom eller psykdom) kunne hatt det helt ok fremover. 

 

Det JEG derimot tolker denne tråden til å handle om er at du og Pelskåpa mfl har en standard, og mener noe om at andre ikke har samme standard. Uten at vi andre egentlig vet noe om denne standarden eller etiske grensen eller hva vi skal kalle det. For alle er enige om at det er grenser for hva man skal utsette en hund for. Det er også grenser for hva man skal utsette ens barn for mht til hva man ofrer av tid og energi på hunden. Jeg tror kanskje det faller utenfor denne tråden å mene noe om hva man utsetter ektefellen for....Hvis jeg er villig til å sette mitt forhold på prøve for å redde en hund, så er vel det greit nok. 

Så om det er den konkrete grense hver enkelt av oss trekke vi skal diskutere, så tror jeg at jeg melder pass. Den diskusjonen blir rett og slett for infløkt. 

Peregrin:

Det ER utrolig vanskelig å kontrollere hva oppdrettere gjør og hva de avler på. Jeg tror også at det er for mange oppdrettere, og at bare noen av disse faktisk gjør arbeidet sitt skikkelig. Men går det an å løse det problemet da? Mest sannsynlig nei... Da burde det skje noe drastisk fra både NKK sin side, og fra raseklubbene. OG man burde håpe på et lite mirakel når det gjelder dette, for det er IKKE lett...

Det er derfor jeg sier at dette ikke er et oppdretterproblem. Det er et samfunnsproblem (i den grad det er et problem, så klart!). Det er våre verdier som gjør at vi avler på, og får, hunder som ikke takler vår hverdag. Det stilles ufattelig høye krav til hunder, ja. Vår travle hverdag rommer nok ikke alltid det ansvaret det er å ha hund. Tidsklemma gjør sitt til at folk får mer hund enn de takler. Uten at det er hundens feil. Og klarer man å formidle til disse, at de kanskje ikke burde ha hund overhodet, så er man et skritt på vei. Men det er ikke disse vi diskuterer avlivet her, i denne tråden. Det er de som, tross normal tilrettelegging og stimuli, ikke håndterer hverdagen. Som på grunn av sykdom eller dårlig mentalitetspakke blir like mye eller mer til byrde som til glede. Dette kan ikke raseklubbene gjøre noe med, langt mindre NKK eller Mattilsynet. Dette er noe hver enkelt må gjøre opp regnskap med.  

Normanna:

Rødhette&Ulven:

 

For meg handler det ikke bare om hunden, om den lider. Det handler om en helhet. Er det hensiktsmessig å holde hunden i livet, sett ut fra en helhetlig vurdering av situasjonen. Kan jeg, med de midler jeg har tilgjengelig og uten å sette alt annet til side, sørge for at så vel hunden som jeg (og min familie/husstand) får et rikt liv? Hvis svaret på det er nei, setter jeg sluttstrek. Selv om hunden, med mer tilrettelegging og behandling (for sykdom eller psykdom) kunne hatt det helt ok fremover. 

 

Jeg forstår at det er dette du mener. Det jeg spør meg selv om - i forhold til denne tråden - er hva vil dere diskutere? Vil du vite hva jeg mener om dine valg? Eller om Pelskåpas valg? Du vil avlive en hund, på tross av at den kan ha det "helt ok fremover". Hva mener du med helt ok? Det må jeg i hvert fall vite før jeg kan diskutere dette. Og skal du ha en mening om hvorvidt det er riktig av din nabo å flytte til fjells langt fra folk og fe med sin fryktaggressive hund? Skal du eller Pelskåpa mene noe om hvorvidt ektefeller må være med på prosjektet "redd hunden" eller ikke? Skal noen her inne mene noe om MIN hunds livskvalitet? Eller hva jeg er villig til å ofre for hundens livskvalitet? 

Det JEG derimot tolker denne tråden til å handle om er at du og Pelskåpa mfl har en standard, og mener noe om at andre ikke har samme standard. Uten at vi andre egentlig vet noe om denne standarden eller etiske grensen eller hva vi skal kalle det. For alle er enige om at det er grenser for hva man skal utsette en hund for. Det er også grenser for hva man skal utsette ens barn for mht til hva man ofrer av tid og energi på hunden. Jeg tror kanskje det faller utenfor denne tråden å mene noe om hva man utsetter ektefellen for....Hvis jeg er villig til å sette mitt forhold på prøve for å redde en hund, så er vel det greit nok. 

Så om det er den konkrete grense hver enkelt av oss trekke vi skal diskutere, så tror jeg at jeg melder pass. Den diskusjonen blir rett og slett for infløkt. 

mulig jeg og har mistolket Rødhette&Ulven, men jeg forstod det ikke slik at en sluttstrek nødvendigvis betyr avliving, det kan like gjerne bety å finne noen som har andre forutsetninger i forhold til familie og livsførsel som slik fortsatt kan gi hunden et rikt liv på dennes premisser. Og ok for meg er slik at hunden tross noen plager fremdeles har en livskvalitet som gjør at en med tilrettelegginger, medikamenter for den del kan gi den flere år uten at den åpenbart plages. At den rett og slett ennå er i en slik stand at den kan nyte livet på sitt vis. Men R&U får rette meg om jeg har mistolket dette.

Normanna:

 

Rødhette&Ulven:

 

 

For meg handler det ikke bare om hunden, om den lider. Det handler om en helhet. Er det hensiktsmessig å holde hunden i livet, sett ut fra en helhetlig vurdering av situasjonen. Kan jeg, med de midler jeg har tilgjengelig og uten å sette alt annet til side, sørge for at så vel hunden som jeg (og min familie/husstand) får et rikt liv? Hvis svaret på det er nei, setter jeg sluttstrek. Selv om hunden, med mer tilrettelegging og behandling (for sykdom eller psykdom) kunne hatt det helt ok fremover. 

 

 

Jeg forstår at det er dette du mener. Det jeg spør meg selv om - i forhold til denne tråden - er hva vil dere diskutere? Vil du vite hva jeg mener om dine valg? Eller om Pelskåpas valg? Du vil avlive en hund, på tross av at den kan ha det "helt ok fremover". Hva mener du med helt ok? Det må jeg i hvert fall vite før jeg kan diskutere dette. Og skal du ha en mening om hvorvidt det er riktig av din nabo å flytte til fjells langt fra folk og fe med sin fryktaggressive hund? Skal du eller Pelskåpa mene noe om hvorvidt ektefeller må være med på prosjektet "redd hunden" eller ikke? Skal noen her inne mene noe om MIN hunds livskvalitet? Eller hva jeg er villig til å ofre for hundens livskvalitet? 

 

Det JEG derimot tolker denne tråden til å handle om er at du og Pelskåpa mfl har en standard, og mener noe om at andre ikke har samme standard. Uten at vi andre egentlig vet noe om denne standarden eller etiske grensen eller hva vi skal kalle det. For alle er enige om at det er grenser for hva man skal utsette en hund for. Det er også grenser for hva man skal utsette ens barn for mht til hva man ofrer av tid og energi på hunden. Jeg tror kanskje det faller utenfor denne tråden å mene noe om hva man utsetter ektefellen for....Hvis jeg er villig til å sette mitt forhold på prøve for å redde en hund, så er vel det greit nok. 

Så om det er den konkrete grense hver enkelt av oss trekke vi skal diskutere, så tror jeg at jeg melder pass. Den diskusjonen blir rett og slett for infløkt. 

Noen diskusjoner handler vel også mest om å lufte tanker for å skape refleksjon, både hos seg selv og andre? Uten at jeg vet om det er det som er TS mål med tråden. Personlig er jeg inneforstått med at mange finner min pragmatiske og noe hyperrasjonelle tankegang både støtende og lite tilgjengelig, så jeg personlig søker verken anerkjennelse eller omvendelse i tråder som denne. Men jeg finner det interessant å måle mine tanker med andres, både de som tildels er enige og de som er uenige.

Jerko, vedrørende tolking av forrige innlegg: Det er skjønt av deg å lese med slike briller :) Prinsipielt er jeg nok ikke umiddelbart for å skyve en oppgave jeg selv mener er for byrdefull over på andre,men dette vil så klart måtte vurderes konkret. Og skulle noen andre ønske å ta på seg oppgaven skal jeg ikke stå beinhardt på prinsippene. En ting er tross alt å ha noen prinsipper, noen annet er å ri de :)

Rødhette&Ulven:

 

 

 

Noen diskusjoner handler vel også mest om å lufte tanker for å skape refleksjon, både hos seg selv og andre? Uten at jeg vet om det er det som er TS mål med tråden. Personlig er jeg inneforstått med at mange finner min pragmatiske og noe hyperrasjonelle tankegang både støtende og lite tilgjengelig, så jeg personlig søker verken anerkjennelse eller omvendelse i tråder som denne. Men jeg finner det interessant å måle mine tanker med andres, både de som tildels er enige og de som er uenige.

Helt klart at det er interessant å lufte tanker, og ha det som utgangspunkt for en diskusjon. Utgangspunktet for denne "diskusjonen" var imidlertig ett helt annet etter min mening.

Misky:det høres nærmest ut som kjøper skal forvente en ´perfekt´ valp og da er vi virkelig på villspor. 

Vet ikke hva du mener med perfekt, men jeg forventer i hvertfall å få en hund innenfor normalen og etter standarden når jeg kjøper en rasehund. Om det er å være på villspor, da står vi nok i hver vår ende av skalaen og har lite å snakke om :)