Rødhette&Ulven:

 

Jerko:

 

 

du verden den gang jeg trålet diverse omplasserings-"intsitusjoner" fant jeg og mange hunder jeg personlig nok ville ha avlivet av ulike årsaker. Det vi har diskutert kan også til en viss grad spores blant de som bedriver omplassering av hunder, det er mye bra hunder der men det er også mange tragiske skjebner både grunnet hva de har opplevd men og blant en del at de tross ulike lidelser faktisk er holdt i live. For noen av disse blir det aldri slutt på lidelsen i det de går fra eier til eier.

 

 

For ikke å snakke om at bare det å stå på den sorts kenneler, som gjerne drives av personer med blødende hjerter og på frivillig basis, i påvente av å få et nytt og bedre hjem, er en påkjenneing som kan gjøre hunder psyke. Sett i sammenheng med den sorts hund jeg ser for meg i diskusjonen skal det mye til før jeg levner fra meg hunden på et slikt sted. Men som sagt, sitter jeg med en hund hvor prognosene er ok for noen flere år fremover, så vil det være for galt å ikke omplassere, dersom man har noen konkrete personer på hånda, og forholdene ligger til rette for det.

Når det er sagt ville jeg også ha vondt av å overføre ikke ubetydelige medisinske kostnader til andre. Så alt i alt, oddsen for at jeg omplasserer, med bakgrunn i for meg uhåndterbar sykdom (mentalt eller fysisk), er nok ganske liten. Omplassering pga adferdsproblematikk knyttet til trening alene, må man for min del omplassere over en lav sko, om man har flinke folk til å overta :)

Rødhette&Ulven:

 

Amatør.:

 

 

Rødhette&Ulven:

 

Kan jeg få anmode om at dersom man ikke forstår hva som diskuteres eller ikke er interessert å diskutere temaet utover å diskuere hvordan tråden svinger eller trådens deltakere, så kan man sette seg på hendene sine? 

 

Beklager, glemte helt at det er egne regler for denne tråden. Ellers så er det jo heller sjelden at en tråd på 12 sider holder konsekvent saklig og til temaet. Men dersom det er ett problem at folk ikke forstår etter flere hundre innlegg, sier det vel litt, Og ikke bare om uvitende forumdeltakere.

 

 

Så lenge vi er opptil flere som virker å både følge tema og å holde oss noenlunde til å diskutere saken, så ser vi ut til å klare oss fint, selv etter 12 sider. Beklager hvis ikke alle klarer å henge med i alle svingene, men kanskje det blir lettere å henge med hvis man holder blikket på ballen i stedet for mannen?  

Normanna:

 

Hvis andre er villige til å ta kostnadene så forstår jeg ikke hvorfor du skulla ha problemer med det? Har man god råd og stor kjærlighet så må vel folk selv få velge hvor mye de vil betale for hundens ve og vel. 

 

i så tilfelle kan de få bruke pengene sine på å redde en av de friske med "vanlige" adferdsproblemer, som står i kø for å få nytt hjem på de nevnte institusjonene. Bedre anvendte penger. Har de deretter noe til overs kan de jo fjernadoptere gatehunder i Romania eller noe? 

Normanna:

 

 

Siden du er så redd for å være konkret; jeg har i flere innlegg skrevet at jeg har problemer med å forstå hva vi diskuterer. Jeg tror ikke det skyldes manglende evner. Det er faktisk et argument i diskusjonen at man oppfatter tema som ullent og springende. Forøvrig forstår jeg ikke hvorfor du må moderere tråden? Det er da bare å hoppe over de innleggene du ikke gidder kommentere? 

 

Nei, tror R&U mener meg. Har i denne tråden nå fått påpekt at jeg har problemer med både å lese, tolke og forstå. Nice.

Normanna:

Rødhette&Ulven:

 

Amatør.:

 

 

Rødhette&Ulven:

 

Kan jeg få anmode om at dersom man ikke forstår hva som diskuteres eller ikke er interessert å diskutere temaet utover å diskuere hvordan tråden svinger eller trådens deltakere, så kan man sette seg på hendene sine? 

 

Beklager, glemte helt at det er egne regler for denne tråden. Ellers så er det jo heller sjelden at en tråd på 12 sider holder konsekvent saklig og til temaet. Men dersom det er ett problem at folk ikke forstår etter flere hundre innlegg, sier det vel litt, Og ikke bare om uvitende forumdeltakere.

 

 

Så lenge vi er opptil flere som virker å både følge tema og å holde oss noenlunde til å diskutere saken, så ser vi ut til å klare oss fint, selv etter 12 sider. Beklager hvis ikke alle klarer å henge med i alle svingene, men kanskje det blir lettere å henge med hvis man holder blikket på ballen i stedet for mannen?  

Siden du er så redd for å være konkret; jeg har i flere innlegg skrevet at jeg har problemer med å forstå hva vi diskuterer. Jeg tror ikke det skyldes manglende evner. Det er faktisk et argument i diskusjonen at man oppfatter tema som ullent og springende. Forøvrig forstår jeg ikke hvorfor du må moderere tråden? Det er da bare å hoppe over de innleggene du ikke gidder kommentere? 

Tema er etter min mening ikke helt enkelt å gripe fatt i, så jeg stiller meg fullstendig bak den. Faktisk er jeg om mulig enda mer forvirret nå, enn jeg var i begynnelsen.

Normanna:

 

Forøvrig forstår jeg ikke hvorfor du må moderere tråden? Det er da bare å hoppe over de innleggene du ikke gidder kommentere? 

 

Etter 12 sider begynner jeg å få et visst behov for å sette en grense for irriterende bakgrunnstøy, når den ikke kommer med noe mer enn forsurende hælbiting. Kanskje jeg er i ferd med å bli en Lundqvister after-all?

Men nå skal jeg prøve å følge min egen anmodning og sette meg på hendene litt.

Rødhette&Ulven:

 

Normanna:

 

 

Hvis andre er villige til å ta kostnadene så forstår jeg ikke hvorfor du skulla ha problemer med det? Har man god råd og stor kjærlighet så må vel folk selv få velge hvor mye de vil betale for hundens ve og vel. 

 

 

 

i så tilfelle kan de få bruke pengene sine på å redde en av de friske med "vanlige" adferdsproblemer, som står i kø for å få nytt hjem på de nevnte institusjonene. Bedre anvendte penger. Har de deretter noe til overs kan de jo fjernadoptere gatehunder i Romania eller noe? 

 

Dette er jo som å diskutere i loop. Jeg gjentar med jevne mellomrom at hunder som lider og som ikke har forbedringspotesiale uansett hva og hvor, bør avlives. Og så sier jeg at alle de andre, og dem er det vel flest av, bør få leve. Og det tror jeg gudhjelpemeg alle de andre i denne tråden kan stille seg bak. Og så fortsetter diskusjonen med en slags skinnuenighet som dukker opp fordi vi legger forskjellige ting i begreper som "livskvalitet", "normal" "adferdsproblem" etc. 

Jeg har fulgt med denne tråden,sånn i det stille. Selv om jeg har kommet med noen refleksjoner på MITT syn. Og mulig ikke MITT syn er det mest fornuftigste. Jeg har bare skrevet ut i fra MIN holdning til dette,og hva MITT hjerte sier. Vi er alle så ulike. Dog,så må jeg bare (selv om det er veldig OT) gi Normanna en stor aplaus fordi hun ikke har gitt opp bikkja si. På tross av mange ting.. Og mye av det Normanna skriver i denne tråden,kan muligens mange lære noe av. Så ..jeg tar av meg hatten for henne,og hennes engasjement. Kjærlighet og tålmodighet,kan gjøre mye. Om ikke underverker,så kan likevell en hund få et godt og tillfredsstillende liv. Nok i fra meg. I denne omgang.

Tammymor:

Jeg har fulgt med denne tråden,sånn i det stille. Selv om jeg har kommet med noen refleksjoner på MITT syn. Og mulig ikke MITT syn er det mest fornuftigste. Jeg har bare skrevet ut i fra MIN holdning til dette,og hva MITT hjerte sier. Vi er alle så ulike. Dog,så må jeg bare (selv om det er veldig OT) gi Normanna en stor aplaus fordi hun ikke har gitt opp bikkja si. På tross av mange ting.. Og mye av det Normanna skriver i denne tråden,kan muligens mange lære noe av. Så ..jeg tar av meg hatten for henne,og hennes engasjement. Kjærlighet og tålmodighet,kan gjøre mye. Om ikke underverker,så kan likevell en hund få et godt og tillfredsstillende liv. Nok i fra meg. I denne omgang.

Når jeg så at du hadde postet i tråden, Tammymor, så "løp" jeg inn på tråden for å lese. Og jeg ble ikke skuffet. :-) Flott innlegg og helt enig :-)

Tammymor:

Jeg har fulgt med denne tråden,sånn i det stille. Selv om jeg har kommet med noen refleksjoner på MITT syn. Og mulig ikke MITT syn er det mest fornuftigste. Jeg har bare skrevet ut i fra MIN holdning til dette,og hva MITT hjerte sier. Vi er alle så ulike. Dog,så må jeg bare (selv om det er veldig OT) gi Normanna en stor aplaus fordi hun ikke har gitt opp bikkja si. På tross av mange ting.. Og mye av det Normanna skriver i denne tråden,kan muligens mange lære noe av. Så ..jeg tar av meg hatten for henne,og hennes engasjement. Kjærlighet og tålmodighet,kan gjøre mye. Om ikke underverker,så kan likevell en hund få et godt og tillfredsstillende liv. Nok i fra meg. I denne omgang.

Akkurat nå rusler hun fritt rundt på et stort område med i alt 5 hytter. Alle som bor på hyttene skryter av at hun er så usedvanlig vennlig og rolig og grei å ha med å gjøre. Her aksepterer hun til og med fremmede som skulle komme til å dukke opp på en hytte. 

Så jeg fortjener neppe all denne rosen du gir meg ;-). På den annen side, det er vel neppe verre problemer enn vi har som medfører at hunder ligger på Finn. Og jeg skal villig innrømme at jeg alltid puster godt inn for å stålsette meg før jeg går inn og ut av blokka. Og jeg skal villig innrømme at vi noen ganger går noen omveier når jeg bare ikke orker mer tøys fra vesla. Men så har jeg en rottweiler også. De skal ikke være litt frynsete som hun er, men det er heller ikke meningen at det skal være en Kardemommehund. 

Normanna:

 

Tammymor:

 

Jeg har fulgt med denne tråden,sånn i det stille. Selv om jeg har kommet med noen refleksjoner på MITT syn. Og mulig ikke MITT syn er det mest fornuftigste. Jeg har bare skrevet ut i fra MIN holdning til dette,og hva MITT hjerte sier. Vi er alle så ulike. Dog,så må jeg bare (selv om det er veldig OT) gi Normanna en stor aplaus fordi hun ikke har gitt opp bikkja si. På tross av mange ting.. Og mye av det Normanna skriver i denne tråden,kan muligens mange lære noe av. Så ..jeg tar av meg hatten for henne,og hennes engasjement. Kjærlighet og tålmodighet,kan gjøre mye. Om ikke underverker,så kan likevell en hund få et godt og tillfredsstillende liv. Nok i fra meg. I denne omgang.

 

Takk skal du ha Tammymor, det var hyggelig:). Men jeg må bare understreke at min hund tross alt nok ikke hører hjemme i denne tråden. Hun er ikke spesielt engstelig, men litt små-frynsete kan man vel kalle henne.  Jeg tror ikke noen som ser henne i løpet av en dag kan være det minst tvil om at hun har en aldeles utmerket livskvalitet. Og det er mange hunder som henne, som har litt meninger om dette og hint. Problemet mitt er bare at disse meningene bor i en over 40 kilos hund med mye vilje og lyd og hvis rase mange er skeptisk til i utgangspunktet. 

 

Akkurat nå rusler hun fritt rundt på et stort område med i alt 5 hytter. Alle som bor på hyttene skryter av at hun er så usedvanlig vennlig og rolig og grei å ha med å gjøre. Her aksepterer hun til og med fremmede som skulle komme til å dukke opp på en hytte. 

Så jeg fortjener neppe all denne rosen du gir meg ;-). På den annen side, det er vel neppe verre problemer enn vi har som medfører at hunder ligger på Finn. Og jeg skal villig innrømme at jeg alltid puster godt inn for å stålsette meg før jeg går inn og ut av blokka. Og jeg skal villig innrømme at vi noen ganger går noen omveier når jeg bare ikke orker mer tøys fra vesla. Men så har jeg en rottweiler også. De skal ikke være litt frynsete som hun er, men det er heller ikke meningen at det skal være en Kardemommehund. 

Synes du fortjener den rosen,jeg. Absolutt-) Du har lagt mye arbeid i henne,det skal du jammen meg ha. ! Kos dere på hytta,og nyt sommeren-)

Normanna: 

Dette er jo som å diskutere i loop. Jeg gjentar med jevne mellomrom at hunder som lider og som ikke har forbedringspotesiale uansett hva og hvor, bør avlives. Og så sier jeg at alle de andre, og dem er det vel flest av, bør få leve. 

Og ser man på verden gjennom lupe, så er jeg enig. Men å la "alle de andre" leve og blomstre på landet: de skuddredde setterne, de pysete vakthundene, og de sinte selskapshundene, så tillater man også implisitt avl på disse - fordi man er med på å opprettholde et marked for også disse valpene. I mikroperspektiv er det vakkert å ha blødende hjerter, men i makrosammenheng er man med på å opprettholde en -emm uheldig- tendens. Og det er det jeg oppfatter at også TS prøver å si noe om i sitt startinnlegg: at man (kanskje) bør se opp av lupen og se på konsekvensene av den tiltagende sentimentaliteten. 

Bergljot:

 

Tammymor:

 

Jeg har fulgt med denne tråden,sånn i det stille. Selv om jeg har kommet med noen refleksjoner på MITT syn. Og mulig ikke MITT syn er det mest fornuftigste. Jeg har bare skrevet ut i fra MIN holdning til dette,og hva MITT hjerte sier. Vi er alle så ulike. Dog,så må jeg bare (selv om det er veldig OT) gi Normanna en stor aplaus fordi hun ikke har gitt opp bikkja si. På tross av mange ting.. Og mye av det Normanna skriver i denne tråden,kan muligens mange lære noe av. Så ..jeg tar av meg hatten for henne,og hennes engasjement. Kjærlighet og tålmodighet,kan gjøre mye. Om ikke underverker,så kan likevell en hund få et godt og tillfredsstillende liv. Nok i fra meg. I denne omgang.

 

 

Når jeg så at du hadde postet i tråden, Tammymor, så "løp" jeg inn på tråden for å lese. Og jeg ble ikke skuffet. :-) Flott innlegg og helt enig :-)

Tnå...så koselig,blir jo rent rørt jeg-Takk,søte du-)

Rødhette&Ulven:

Normanna: 

Dette er jo som å diskutere i loop. Jeg gjentar med jevne mellomrom at hunder som lider og som ikke har forbedringspotesiale uansett hva og hvor, bør avlives. Og så sier jeg at alle de andre, og dem er det vel flest av, bør få leve. 

Og ser man på verden gjennom lupe, så er jeg enig. Men å la "alle de andre" leve og blomstre på landet: de skuddredde setterne, de pysete vakthundene, og de sinte selskapshundene, så tillater man også implisitt avl på disse - fordi man er med på å opprettholde et marked for også disse valpene. I mikroperspektiv er det vakkert å ha blødende hjerter, men i makrosammenheng er man med på å opprettholde en -emm uheldig- tendens. Og det er det jeg oppfatter at også TS prøver å si noe om i sitt startinnlegg: at man (kanskje) bør se opp av lupen og se på konsekvensene av den tiltagende sentimentaliteten. 

Men det fordrer jo at man allerede i valpekassa vet om problemene? Det er dette jeg ikke fatter. Jeg ante fred og ingen fare helt til eldste var 5-7mnd(noen år siden, så jeg husker ikke eksakt), før det ble trøbbel. Mulig at det var tegn før som jeg burde sett, men jeg var uerfaren, det var heller ingen andre som merket noe spesielt på henne før dette. Skulle jeg da gi hunden på båten og avlive fordi valpen ikke utviklet seg som jeg ønsket? Det var to år med slit, tilrettelegging, trening osv. Perfekt er hun ikke, men med litt hensyn fungerer hun så bra at jeg er fornøyd. Folk kjøper seg sjelden valper som de opplever som problematiske mener jeg å tro. Jeg har i hvert fall ikke sett noe som tyder sterkt på dette.

Bergljot:

 

Men det fordrer jo at man allerede i valpekassa vet om problemene? Det er dette jeg ikke fatter. Jeg ante fred og ingen fare helt til eldste var 5-7mnd(noen år siden, så jeg husker ikke eksakt), før det ble trøbbel. Mulig at det var tegn før som jeg burde sett, men jeg var uerfaren, det var heller ingen andre som merket noe spesielt på henne før dette. Skulle jeg da gi hunden på båten og avlive fordi valpen ikke utviklet seg som jeg ønsket? Det var to år med slit, tilrettelegging, trening osv. Perfekt er hun ikke, men med litt hensyn fungerer hun så bra at jeg er fornøyd. Folk kjøper seg sjelden valper som de opplever som problematiske mener jeg å tro. Jeg har i hvert fall ikke sett noe som tyder sterkt på dette.

Hvorfor det? Er det bordet fanger i det valpen forlater kassa?

Rødhette&Ulven:

 

Normanna: 

 

Dette er jo som å diskutere i loop. Jeg gjentar med jevne mellomrom at hunder som lider og som ikke har forbedringspotesiale uansett hva og hvor, bør avlives. Og så sier jeg at alle de andre, og dem er det vel flest av, bør få leve. 

 

Og ser man på verden gjennom lupe, så er jeg enig. Men å la "alle de andre" leve og blomstre på landet: de skuddredde setterne, de pysete vakthundene, og de sinte selskapshundene, så tillater man også implisitt avl på disse - fordi man er med på å opprettholde et marked for også disse valpene. I mikroperspektiv er det vakkert å ha blødende hjerter, men i makrosammenheng er man med på å opprettholde en -emm uheldig- tendens. Og det er det jeg oppfatter at også TS prøver å si noe om i sitt startinnlegg: at man (kanskje) bør se opp av lupen og se på konsekvensene av den tiltagende sentimentaliteten. 

Oppdretteren av den skuddredde setteren må umiddlebart informeres om mangelen ved hunden og på det grunnlag revurdere avlsarbeidet sitt. Deretter bør setteren steriliseres og så leve lykkelig på landet som familiehund. 

Rødhette&Ulven:

Bergljot:

 

Men det fordrer jo at man allerede i valpekassa vet om problemene? Det er dette jeg ikke fatter. Jeg ante fred og ingen fare helt til eldste var 5-7mnd(noen år siden, så jeg husker ikke eksakt), før det ble trøbbel. Mulig at det var tegn før som jeg burde sett, men jeg var uerfaren, det var heller ingen andre som merket noe spesielt på henne før dette. Skulle jeg da gi hunden på båten og avlive fordi valpen ikke utviklet seg som jeg ønsket? Det var to år med slit, tilrettelegging, trening osv. Perfekt er hun ikke, men med litt hensyn fungerer hun så bra at jeg er fornøyd. Folk kjøper seg sjelden valper som de opplever som problematiske mener jeg å tro. Jeg har i hvert fall ikke sett noe som tyder sterkt på dette.

Hvorfor det? Er det bordet fanger i det valpen forlater kassa?

 

Er ikke helt sikker på hva du egentlig sier her, men jeg gjør et forsøk:

Ja, man har da tatt over ansvaret? Jeg plikter jo selvfølgelig å gi beskjed til oppdretter om tingenes utvikling, sånn på et etisk plan. Men ellers er hunden min og mitt ansvar? Og den er kjøpt og betalt, avlen er allerede støttet. Er for sent å snyte seg når nesa er borte, om du forstår hva jeg mener?

Normanna:

For det første, jeg opplever en viss nedlatenhet når du snakker om "sentimentalitet" og "vakkert å ha blødende hjerte". Det synes jeg ikke du skal være. Det handler ikke om det for min del, men et klart, etisk ståsted. Og det handler om at en hund som er født har en egenverdi og at i det øyeblikk jeg har kjøpt den har jeg et moralsk ansvar ovenfor hunden. Jeg er klar over at jo flere "dårlige" hunder som finnes, jo større er faren for at vi normaliserer slike feil og mangler og bidrar dermed - i hvert fall i teorien - til dårlig avl. Men jeg synes altså at det er i raseklubbene, hos oppdretter og eventuelt også hos lovgiverne det ansvaret skal ligge. Altså å sørge for så god og sunn avl som mulig. Når bikkja først er født, og anskaffet, så skal man ikke avlive en hund som har noen mangler, så fremt hunden har god livskvalitet. 

 

Oppdretteren av den skuddredde setteren må umiddlebart informeres om mangelen ved hunden og på det grunnlag revurdere avlsarbeidet sitt. Deretter bør setteren steriliseres og så leve lykkelig på landet som familiehund. 

enig i hvert eneste ord du har skrevet har Normanna :)

Bergljot:

Rødhette&Ulven:

Bergljot:

 

Men det fordrer jo at man allerede i valpekassa vet om problemene? Det er dette jeg ikke fatter. Jeg ante fred og ingen fare helt til eldste var 5-7mnd(noen år siden, så jeg husker ikke eksakt), før det ble trøbbel. Mulig at det var tegn før som jeg burde sett, men jeg var uerfaren, det var heller ingen andre som merket noe spesielt på henne før dette. Skulle jeg da gi hunden på båten og avlive fordi valpen ikke utviklet seg som jeg ønsket? Det var to år med slit, tilrettelegging, trening osv. Perfekt er hun ikke, men med litt hensyn fungerer hun så bra at jeg er fornøyd. Folk kjøper seg sjelden valper som de opplever som problematiske mener jeg å tro. Jeg har i hvert fall ikke sett noe som tyder sterkt på dette.

Hvorfor det? Er det bordet fanger i det valpen forlater kassa?

 

Er ikke helt sikker på hva du egentlig sier her, men jeg gjør et forsøk:

Ja, man har da tatt over ansvaret? Jeg plikter jo selvfølgelig å gi beskjed til oppdretter om tingenes utvikling, sånn på et etisk plan. Men ellers er hunden min og mitt ansvar? Og den er kjøpt og betalt, avlen er allerede støttet. Er for sent å snyte seg når nesa er borte, om du forstår hva jeg mener?

Gjør det?  En hund som rett og slett ikke fungerer både kan, og i mange tilfeller bør, leveres tilbake til oppdretter i bytte mot en ny eller pengene tilbake.

Bellabob:

Bergljot:

Rødhette&Ulven:

Bergljot:

 

Men det fordrer jo at man allerede i valpekassa vet om problemene? Det er dette jeg ikke fatter. Jeg ante fred og ingen fare helt til eldste var 5-7mnd(noen år siden, så jeg husker ikke eksakt), før det ble trøbbel. Mulig at det var tegn før som jeg burde sett, men jeg var uerfaren, det var heller ingen andre som merket noe spesielt på henne før dette. Skulle jeg da gi hunden på båten og avlive fordi valpen ikke utviklet seg som jeg ønsket? Det var to år med slit, tilrettelegging, trening osv. Perfekt er hun ikke, men med litt hensyn fungerer hun så bra at jeg er fornøyd. Folk kjøper seg sjelden valper som de opplever som problematiske mener jeg å tro. Jeg har i hvert fall ikke sett noe som tyder sterkt på dette.

Hvorfor det? Er det bordet fanger i det valpen forlater kassa?

 

Er ikke helt sikker på hva du egentlig sier her, men jeg gjør et forsøk:

Ja, man har da tatt over ansvaret? Jeg plikter jo selvfølgelig å gi beskjed til oppdretter om tingenes utvikling, sånn på et etisk plan. Men ellers er hunden min og mitt ansvar? Og den er kjøpt og betalt, avlen er allerede støttet. Er for sent å snyte seg når nesa er borte, om du forstår hva jeg mener?

Gjør det?  En hund som rett og slett ikke fungerer både kan, og i mange tilfeller bør, leveres tilbake til oppdretter i bytte mot en ny eller pengene tilbake.

Ja, jeg skjønner at det er flere som mener det. Jeg gjør ikke det. Jeg forstår at det i en del miljø, f.eks tjenestehunder av ymse slag er nødvendig. Men ellers synes jeg det er skummelt å gjøre hunder om til et materiale som kan kastes tilbake eller for den del kastes om det ikke blir helt som forventet. Jeg ser akkurat hva den mentaliteten medfører her nede og er ikke videre begeistret.  

Bergljot:

Bellabob:

Bergljot:

Rødhette&Ulven:

Bergljot:

 

Men det fordrer jo at man allerede i valpekassa vet om problemene? Det er dette jeg ikke fatter. Jeg ante fred og ingen fare helt til eldste var 5-7mnd(noen år siden, så jeg husker ikke eksakt), før det ble trøbbel. Mulig at det var tegn før som jeg burde sett, men jeg var uerfaren, det var heller ingen andre som merket noe spesielt på henne før dette. Skulle jeg da gi hunden på båten og avlive fordi valpen ikke utviklet seg som jeg ønsket? Det var to år med slit, tilrettelegging, trening osv. Perfekt er hun ikke, men med litt hensyn fungerer hun så bra at jeg er fornøyd. Folk kjøper seg sjelden valper som de opplever som problematiske mener jeg å tro. Jeg har i hvert fall ikke sett noe som tyder sterkt på dette.

Hvorfor det? Er det bordet fanger i det valpen forlater kassa?

 

Er ikke helt sikker på hva du egentlig sier her, men jeg gjør et forsøk:

Ja, man har da tatt over ansvaret? Jeg plikter jo selvfølgelig å gi beskjed til oppdretter om tingenes utvikling, sånn på et etisk plan. Men ellers er hunden min og mitt ansvar? Og den er kjøpt og betalt, avlen er allerede støttet. Er for sent å snyte seg når nesa er borte, om du forstår hva jeg mener?

Gjør det?  En hund som rett og slett ikke fungerer både kan, og i mange tilfeller bør, leveres tilbake til oppdretter i bytte mot en ny eller pengene tilbake.

Ja, jeg skjønner at det er flere som mener det. Jeg gjør ikke det. Jeg forstår at det i en del miljø, f.eks tjenestehunder av ymse slag er nødvendig. Men ellers synes jeg det er skummelt å gjøre hunder om til et materiale som kan kastes tilbake eller for den del kastes om det ikke blir helt som forventet. Jeg ser akkurat hva den mentaliteten medfører her nede og er ikke videre begeistret.  

Red: og er usikker på hvordan det er med angrefrist på hunder sånn rent juridisk sett?

Hvordan ble en redigering om til en sitering??

Bergljot:

Bergljot:

Bellabob:

Bergljot:

Rødhette&Ulven:

Bergljot:

 

Men det fordrer jo at man allerede i valpekassa vet om problemene? Det er dette jeg ikke fatter. Jeg ante fred og ingen fare helt til eldste var 5-7mnd(noen år siden, så jeg husker ikke eksakt), før det ble trøbbel. Mulig at det var tegn før som jeg burde sett, men jeg var uerfaren, det var heller ingen andre som merket noe spesielt på henne før dette. Skulle jeg da gi hunden på båten og avlive fordi valpen ikke utviklet seg som jeg ønsket? Det var to år med slit, tilrettelegging, trening osv. Perfekt er hun ikke, men med litt hensyn fungerer hun så bra at jeg er fornøyd. Folk kjøper seg sjelden valper som de opplever som problematiske mener jeg å tro. Jeg har i hvert fall ikke sett noe som tyder sterkt på dette.

Hvorfor det? Er det bordet fanger i det valpen forlater kassa?

 

Er ikke helt sikker på hva du egentlig sier her, men jeg gjør et forsøk:

Ja, man har da tatt over ansvaret? Jeg plikter jo selvfølgelig å gi beskjed til oppdretter om tingenes utvikling, sånn på et etisk plan. Men ellers er hunden min og mitt ansvar? Og den er kjøpt og betalt, avlen er allerede støttet. Er for sent å snyte seg når nesa er borte, om du forstår hva jeg mener?

Gjør det?  En hund som rett og slett ikke fungerer både kan, og i mange tilfeller bør, leveres tilbake til oppdretter i bytte mot en ny eller pengene tilbake.

Ja, jeg skjønner at det er flere som mener det. Jeg gjør ikke det. Jeg forstår at det i en del miljø, f.eks tjenestehunder av ymse slag er nødvendig. Men ellers synes jeg det er skummelt å gjøre hunder om til et materiale som kan kastes tilbake eller for den del kastes om det ikke blir helt som forventet. Jeg ser akkurat hva den mentaliteten medfører her nede og er ikke videre begeistret.  

Red: og er usikker på hvordan det er med angrefrist på hunder sånn rent juridisk sett?

5 år, som med alt annet - så lenge det er feil ved "varen" og feilen er meldt fra om så snart den er oppdaget.  Juridisk sett.  Det er vanskelig å se på levende vesener slik, men ved alvorlige feil bør man kanskje bruke den muligheten.

Normanna:

 

For det første, jeg opplever en viss nedlatenhet når du snakker om "sentimentalitet" og "vakkert å ha blødende hjerte". Det synes jeg ikke du skal være.  

Ikke meningen å virke nedlatende, er bare de ordene jeg har i språket mitt som best dekker det jeg prøver å si :) Jeg er begge deler selv, dog i andre situasjoner :)

Og dette handler emm overhodet ikke om juss! Jussen vil emm ikke være et godt egnet verktøy når det kommer til å dra konklusjoner rundt livets verdi. Dog, det å melde fra til oppdretter om feil og få tilbud om "erstatningsvare" er en selvfølge blant mange av de mer profesjonelle aktørene, på kjøper og selgersiden.

Så lenge nesa rent faktisk ikke er borte kan man vel fortsatt snyte seg, Bergljot?  

Bellabob:

 

Bergljot:

 

Rødhette&Ulven:

Bergljot:

 

 

Men det fordrer jo at man allerede i valpekassa vet om problemene? Det er dette jeg ikke fatter. Jeg ante fred og ingen fare helt til eldste var 5-7mnd(noen år siden, så jeg husker ikke eksakt), før det ble trøbbel. Mulig at det var tegn før som jeg burde sett, men jeg var uerfaren, det var heller ingen andre som merket noe spesielt på henne før dette. Skulle jeg da gi hunden på båten og avlive fordi valpen ikke utviklet seg som jeg ønsket? Det var to år med slit, tilrettelegging, trening osv. Perfekt er hun ikke, men med litt hensyn fungerer hun så bra at jeg er fornøyd. Folk kjøper seg sjelden valper som de opplever som problematiske mener jeg å tro. Jeg har i hvert fall ikke sett noe som tyder sterkt på dette.

 

Hvorfor det? Er det bordet fanger i det valpen forlater kassa?

 

Er ikke helt sikker på hva du egentlig sier her, men jeg gjør et forsøk:

Ja, man har da tatt over ansvaret? Jeg plikter jo selvfølgelig å gi beskjed til oppdretter om tingenes utvikling, sånn på et etisk plan. Men ellers er hunden min og mitt ansvar? Og den er kjøpt og betalt, avlen er allerede støttet. Er for sent å snyte seg når nesa er borte, om du forstår hva jeg mener?

 

 

Gjør det?  En hund som rett og slett ikke fungerer både kan, og i mange tilfeller bør, leveres tilbake til oppdretter i bytte mot en ny eller pengene tilbake.

Ja,slik som en hver "forbruksvare" ... Skremmende!!

Tammymor:

Bellabob:Gjør det?  En hund som rett og slett ikke fungerer både kan, og i mange tilfeller bør, leveres tilbake til oppdretter i bytte mot en ny eller pengene tilbake.

Ja,slik som en hver "forbruksvare" ... Skremmende!!

Nei.  Tilbake til noen som kanskje har bedre forutsetninger for å bedømme hunden på grunnlag av kjennskap til rase og linjer, og ofte med bedre kontaktnett og bedre forutsetninger til å finne løsninger.  Om man i første omgang har kjøpt hund fra noen man har tillit til, selvfølgelig.  Har man ikke det blir jo saken en annen.