Jeg har en bestevenn av annen art. En bestevenn som ikke er som alle andre bestevenner. Dette vennskapet begynte med total overseelse ifra min andre art. Han ville ikke ha noen ting å gjøre med meg. Så jeg bestemte meg for at jeg må gjøre meg fortjent til å bli godtatt av dette individet.

Det var hjerteskjærende å se deg løpe rundt her hjemme med halen mellom bena. Det gjorde vondt da du la deg ned på bakken og snudde hodet til siden da du ble redd for andre av din samme art. Du var ikke helt trygg, ifølge deg. Derfor måtte jeg bevise for deg at du kunne være trygg. Jeg bærte deg alle plasser til å begynne med, du sov i sengen min, jeg la meg ned for å at du selv skulle forstå jeg ikke var farlig. Jeg måtte tilrettelegge for deg og avviste vennene mine fremfor deg for du skulle bli min ekte venn i mange år fremover. Vi knyttet derfor et ekstra sterkt bånd sammen enn det normalt hundeeiere gjør med sin hund, fordi alt gikk ut på at du skulle stolte på meg og føle deg trygg. Det var en 24 timer i døgnet`s jobb.

Så kom jo fremgangen etterhvert, da du tok dine første steg inne (mange trodde før det at du ikke kunne gå), og de stegene tok du mot meg som du hadde oversett før det. Jeg fikk bekreftet at vi var venner og at du hadde godtatt meg da. Det går ikke ann å forklare en sånn følelse med ord, fordi det er oppbygd tilitt, ifra en art jeg var avvist ifra. Jeg trodde faktisk du aldri ville ha noe med meg å gjøre, og bare holde deg til tispa her i hus. Så de stegene du tok betyr mye. Det gikk fremover med deg, du gikk dine første ute turer også bygde det seg på og du ble en fantastisk hund som jeg fikk mye skryt av. Du var grei med alle, barn, voksne og afrikanere.. Du reagerte ikke på noen av dem, du godtok alle mennesker som godtok deg. Du fikk også mange menneskelige venner utenom meg, selv om de ikke hadde hund. Eldre som unge. Og du lot deg kose med og bli klappet på av dem uten problemer, mens du logret med hele kroppen. Vi kom tettere og tettere, fikk et nærere forhold.. Du fikk alltid klem av meg da jeg kom hjem, du likte å ha nærkontakt med hodet mitt inntil ditt. Satt du i sengen din og jeg sa navnet ditt, så strakk du bare på nakken med hodet opp, med smiske blikket ditt og logret for å ventet på nærhet. Så du hadde mange venner og mange som likte deg, vi liker deg fortsatt!

Det er nok mange som ikke vil forstå hvor nærme vi er, og mange som ikke forstår det fortsatt når dem vil gjøre dette med vårt nære vennskap. Skjebnen vår er ødlagt, vårt vennskap er brått tatt ifra oss. Det gjør vondt å tenke på det. Jeg håper vi sees igjen, og kan fortsette der vi var. Jeg er lei for at jeg har sviktet deg, men jeg skal kjempe for det vi har. Jeg har alltid settet deg forann meg selv, alltid! Du er et bevis på at det går ann å få en bestevenn av annen art, men jeg tviler på at jeg vil finne en som deg igjen. Jeg har lært mye om din art mens jeg har hatt deg. Vet ikke hvordan det ender, men det er helt sikkert at livet ditt er mer verdt enn ei tomflaske. For meg er du hvertfall gull.

Føler ekstremt med deg!!!

diggidog:

Føler ekstremt med deg!!!

Takk. Jeg trodde ikke det skulle være så vanskelig egentlig. Men ting slår tilbake og tilbake...

Med fare for å virke usympatisk nå, jeg tror ikke disse opplysningene tjener din sak...

Men jeg føler virkelig med deg. Mareritt på jord. :-(

Har jeg gått glipp av noe? Hva skjer?

belgerine:

Med fare for å virke usympatisk nå, jeg tror ikke disse opplysningene tjener din sak...

Men jeg føler virkelig med deg. Mareritt på jord. :-(

En forvrengt tråd som vanlig, igjen atter engang. Jeg skjønner hva du mener, og jeg liker innlegget ditt selv om jeg ikke trykket liker. Jeg forstår hva du mener, og formuleringsfeil i tråden. Virker som om det er noe som alltid har foregått, men for å si det riktig så er det ikke det, veldig kort tid. Det var ikke dårlig erfaring, men ingen erfaring til og begynne med. Men alt gikk jo på skinner etter kort tid, som normalt... Som alle trenger tid på, det er jo veldig vanlig. Nei, ingenting tjener saker, jeg innså bare idag jeg hadde et "lite" problem jeg ikke innså før idag.

Mvjnz:

Har jeg gått glipp av noe? Hva skjer?

Nei, tror ikke det.

Ikke så mye, kom just hjem.. Og du da? Hva skjer der?

Jeg mener at jeg ikke skjønner hva du prater om i hovedinnlegget, mens andre gir uttrykk for at de skjønner det.

Hvis du ikke vil at folk skal vite hva som skjer og hvorfor du har lagt ut hovedinnlegget, var det vel ingen vits i å legge det ut?

Mvjnz:

Hvis du ikke vil at folk skal vite hva som skjer og hvorfor du har lagt ut hovedinnlegget, var det vel ingen vits i å legge det ut?

Nei, det var kansje ikke noen vits i å legge ut. Mange av innleggene mine jeg har startet her inne er ganske uten mening for endel. Jeg mener bare det går ann å ha en bestevenn av en annen art enn seg selv, og at de kan bygge opp en egen forståelse for hverandre ifra bunnen av noe som er imellom bare dem 2, som ikke kan forståes av andre som er enten en av dem artene fordi det er ikke språk, men tilitt som er bygd opp.

Jeg aner ikke om det har skjedd noe trist eller bra med deg. Blir bare forvirret av det du skriver... Hvis denne tråden bare var ment for noen få, så er det kanskje lurt å opplyse om det?

Hvis du har mistet hunden din er det så klart veldig trist.

Vakkert skrevet, det er virkelig så mye en hund kan gi oss, på et helt annet perspektiv enn med andre tobente.

Føler utrolig mye med deg! Stå på videre. De gode minnene er noe ingen kan ta fra deg uansett, så hold de om hjertet.

Ut fra hva du skrivr, antar jg at du er blitt fratatt hunden din? Fryktelig kjedelig å skiles fra sin firbeinte venn :( , ut fra innlegget ditt virker det som dere har hatt et usedvanlig nært forhold!
Lykke til videre! 

Det er litt rart hvor fort vi glemmer ting. Når dere har mistet hunden deres, har dere glemt det meste ganske fort da eller? Er det vanlig å glemme det? Kansje er det sjokket som gjør det, men det virker jo nå som alt er år siden, og ikke uker siden.

FranskDogge:

Det er litt rart hvor fort vi glemmer ting. Når dere har mistet hunden deres, har dere glemt det meste ganske fort da eller? Er det vanlig å glemme det? Kansje er det sjokket som gjør det, men det virker jo nå som alt er år siden, og ikke uker siden.

Nå er jeg ikke noen psykolog,men mulig du enda er i sjokk. Og den tiden kan alt virke som om det ikke har skjedd. At man er i en slik sinnstillstand at man ikke har latt det senke seg. Ikke enda skjønner hva som skjer. For mange som mister sin hund,eller noen andre man er glad i,så tror jeg mange fornekter sine følelser. Mange vil ikke snakke om det,mange vil holde det inni seg selv. Vi mennesker er så ulike på dette såre området.

For og svare på det du spør om: Nei,jeg har ikke glemt da jeg måtte si farvell til gamlemor. Og det er snart ett år siden. Jeg tenker på henne,og savner henne så inn i granskaugen hvert eneste minutt,hver eneste time,hver eneste dag. Jeg gråter meg titt og ofte i søvn. For savnet er så sterkt.

De første dagene var jeg i sjokk,jeg kunne ikke fatte at jenta mi ikke var mere.

Men du er i en annen situasjon nå. En situasjon som jeg ikke unner noen hunde-eiere. For den må være tung. Forferdelig tung. Jeg tror og håper at du på sikt får det bra med deg selv,FD. Jeg er så rett i fra levra,at jeg håper du har tatt lærdom av dette. Og jeg er også så pass rett i fra levra,at jeg ønsker deg av hele mitt hjerte alt godt. Jeg unner ingen hunde-eier det du står oppi nå. Du er ung og har livet fremfor deg. Ta vare på deg selv,og vær deg selv. Du har nok et stort og godt hjerte for dyr. Bruk det!!

FranskDogge:

Det er litt rart hvor fort vi glemmer ting. Når dere har mistet hunden deres, har dere glemt det meste ganske fort da eller? Er det vanlig å glemme det? Kansje er det sjokket som gjør det, men det virker jo nå som alt er år siden, og ikke uker siden.

Nå har jeg ikke mistet en hund, men en katt. En katt som jeg fikk når han var 3år, som døde når han var 4 og et halvt.  Jeg gråter enda når jeg tenker på han, et år etter. Jeg klarer ikke se på bilder av han, det knyter seg i hele magen min. Og innimellom gråter jeg når jeg ser pusen jeg har igjen ligge alene i sengen sin, uten sin beste venn ved siden av seg.

Man får et så nært forhold til dyr, som mange ikke forstår. Et bånd som er så utrolig sterkt, en stor kjærlighet for en annen art. Man deler sine innerste hemmeligheter, gråter i pelsen dems, ler når de tuller og vier livet sitt til dem. Det er noe helt spesielt, og det er ikke noe jeg tror man glemmer. Jeg tror ikke du kommer til å glemme. Det vil bli bedre med tiden. Men tiden vil vise hvor fort, og hvordan. 

Føler med deg, du går igjennom det værste en hundeeier kan oppleve. Det er ufattelig trist, og jeg ønsker deg lykke til i tiden videre.. Det er ubeskrivelig vondt å miste en man elsker, uansett om det er en hund, et menneske eller en katt..

Skal eg si deg noe annet som er gull ? Nemlig ditt hjerte for hunden din ! 

Eg føler fullt og heilt med deg !  

Huff, så trist det var inne på canis i dag da, nå triller tårene mine atter en gang.

Hunder er fantastiske skapninger, det er umulig å glemme dem noen sinne når man først har blitt glad i dem. Sorgen går vel aldri helt over tror jeg, men mye av den blir erstattet med minner, minner man kan le av og grine av.

Mvjnz:

Har jeg gått glipp av noe? Hva skjer?

Forstår ikke jeg heller=)