Det irriterer grenseløst at det er så mange voksne, og barn som ikke tror at vi tenåringer og barn kan ha seriøse forhold, å utvikle sterke følelser for en spesiell.

Det er en gutt som jeg var sammen emd i noen måneder. Jeg ble veldig glad i han, og veldig knyttet til han. Jeg følte noe veldig spesielt for ahn, som jeg aldri har følt før. Han fikk meg til og føle meg spesiell. Han var en jeg kunne snakke om alt å ingenting i timesvis. Jeg slapp alt jeg hadde i hendene hvis han ringte eller sendte meg melding. Vi var sammen hele tiden, å jeg elsket vært sekund av det.

Han kunne være virkelig være frekk med andre, å gjøre mye dumt, men uansett hva han gjorde så greide jeg ikke å være sur på han, fordi han var seg selv, å det var nok for at jeg skulle bli hodestups forelsket. 

Han slo opp med meg for noen måneder siden. Jeg lå over til en vennine, å vi fikk sjokk begge to. Jeg har ikke grått så mye som jeg gjorde på flere år. Det gjør fortsatt vondt å se meldingen han sendte meg. Jeg ligger våken hver kveld og tenker på han. Jeg savner han. Jeg vet det er mange som ikke liker han, å jeg vet om folk som hater han å, men det hjelper ikke de sier, jeg kommer ikke til å slutte å like han med det første.

Det er mange som ikke skjønner hvordan jeg føler det. De tror at det bare er å finne seg en ny kjæreste etter en break-up. Hvis jeg sier jeg fortsatt liker han, svare de med "ÆSJ!!" Har jeg da en dårlig dag så gir jeg dem fingern å går. Og mange av de voksne tror det er ett sånn "skriver jeg elsker deg på meldinger men tørr ikke å møte gutten IRL-forhold" Det er sterkere enn det. Så jeg liker ikke å snakke med voksne om følelsene mine lenger, det virker ikke som om at de tar meg seriøst.

Å noe av det første vennene mine sa, var "Det går jo greit, du kan jo bare finne deg en ny en, du syntes jo han var kjekk før, å *** var jo ikke kjekk"

ÅHERREGUUD! Jeg blir gal å frustrert over at det er så få hvordan det er!

Følte noen av dere det sånn da dere var på 14-års alderen? Å hva gjorde dere? 

Jeg lover deg.. FÅ ting i livet, er så sterke følelsesmessig som tenåringskjærlighet. Og jeg kan ikke se noen som helst grunn til å avfeie det som uviktig eller forbigående :) Vi har nok vært der alle sammen.. vært sikre på at vi aldri ville greie å elske en annen igjen. OG at livet heretter bare var meningsløst. Å det gjør så vondt, at man er sikker på at man aldri blir hel igjen. Som voksne.. kan vi heldigivs se tilbake på det, og se at vi tok feil. Men det gjør jo ikke dine følelser mindre viktige av den grunn. Kjærlighetssorg er dessverre en av livets lærdommer det også. Men selv om det ikke kjennes sånn ut akkurat nå.. så lover jeg at det blir bedre. Det går over, du vil treffe en ny kjærlighet som tar pusten fra deg igjen :)

Ikke så mye trøst i dette kanskje.. men tro meg... det er sånn livet er :)

Det blir ikke bedre for å si det slik. Jeg syns det var vanskelig når jeg var 13-14, men gud så vanskelig det er når en er i tyveårene og andre rundt en har det perfekt, med unger og alt. For min del har det bare vært verre og verre for hver gang (Kanskje ikke så beroligende, men jeg må da få si sannheten.)

Man skal være forsiktig med å avfeie følelsene til en 14 åring. Det man føler i den alderen kan være utrolig mye mer intenst enn det man føler når man blir eldre.
Jeg kjenner et par som ble i lag da de var 14-15 og holder enda i lag, snart 10 år senere, så at det er sterke følelser det tviler jeg ikke på.

Ikke bry deg det du blir fortalt av andre, du føler jo det du føler, uansett hva de måtte si.
Ta deg god tid, kjærlighetssorg er nok dessverre en naturlig del av livet.
Fokuser på noe annet og vit at det blir bedre med tiden:)

Følelsene er intense når man er ung. Så ingen kan si at de ikke er ekte og sterke. For det er de i aller høyeste grad. 

Jeg hadde en barnekjæreste fra 13 til 16 år og følelsene var altoppslukende og intense. Jeg var sikker på at ingen kunne matche denne gutten. Det skar seg.... Da jeg var 17 traff jeg en annen, som jeg var intenst forelsket i frem til jeg var ca 21 år gammel. Og som i sin tur "gav meg" mange forgråtte timer og dager. 

I dag har jeg vært gift snart 20 år med en helt annen enn disse to. Og ser at som voksen så hadde forholdene til disse to første ikke fungert. Men følelsene jeg hadde den gang var ekte, sterke og intense. Og jeg hadde ikke ville ha vært dem foruten. De er en del av livet. 

Skjønner hva du mener TS, Kjærligheten gjør like vondt når man er tenåring som voksen. Det fine med det når man er ung er at man lærer hvilke kvaliteter og personer man vil ha rundt seg senere i forhold. Det blir bedre med tid, selv om det gjør vondt nå. Kanskje når dere blir litt eldre dere finner tilbake til hverandre, kanskje ikke.

Selv ble jeg sammen med min første kjæreste i en aldrer av 13, hadde et opphold på et par tre år og er fremdeles sammen i dag nesten 10år senere =)

Angelcharm:

Jeg lover deg.. FÅ ting i livet, er så sterke følelsesmessig som tenåringskjærlighet. Og jeg kan ikke se noen som helst grunn til å avfeie det som uviktig eller forbigående :) Vi har nok vært der alle sammen.. vært sikre på at vi aldri ville greie å elske en annen igjen. OG at livet heretter bare var meningsløst. Å det gjør så vondt, at man er sikker på at man aldri blir hel igjen. Som voksne.. kan vi heldigivs se tilbake på det, og se at vi tok feil. Men det gjør jo ikke dine følelser mindre viktige av den grunn. Kjærlighetssorg er dessverre en av livets lærdommer det også. Men selv om det ikke kjennes sånn ut akkurat nå.. så lover jeg at det blir bedre. Det går over, du vil treffe en ny kjærlighet som tar pusten fra deg igjen :)

Ikke så mye trøst i dette kanskje.. men tro meg... det er sånn livet er :)

Enig med Angelcharm. For to-tre år siden opplevde jeg noe liknende (men var bare 15 da og første personen jeg hadde følelser for..) Trodde det skulle være jordas undergang og trodde aldri jeg skulle få følelser igjen for en person. Jaja, nå sitter jeg med en herlig gutt (snart samboere) som ikke finnes noe vondt i, har rett og slett tatt pusten fra meg. Bonus at han digger hundegalskapen min da :-)

Red: Og kjærlighetssorg er ikke til å unngå i tenårene, håper det ordner seg for deg snart (TS)! 

Etter han slo opp, var jeg som luft for han, det gjorde så vondt at jeg gråt meg til søvn fler netter. Jeg så han flørtet med andre jenter, å klemte de, å køddet med dem. Jeg greide ikke å se på det, så jeg gikk bort å snakket med andre for å ikke få et mentalt sammenbrudd mens vi var ute blant folk. Når jeg var hjemme alene, å så at han kommenterte profilbildene til andre jenter, og sånt, så kjentes det  ut som om noen slo meg HARDT i magen.. jeg logget ut md en gang og gikk ned på rommet mitt å sang sanger som minner meg om han, og hvordan jeg føler det.

Men nå har vi begynt å henge sammen igjen :-D Vi kødder med hverandre å klemmer hverandre. Men han har sagt han liker meg litt enda, men ikke vil ha forhold. Men når andre spørr hanj så er det "æsj nei?" Hvis han bare kødder med følelsene mine på den måten, vet han ikke hvor vondt det er..

Men når han ser på meg, så er det det samme varme blikket han ga meg når vi var sammen. Hver gang han har sagt noe morsomt, er det meg han ser på, å hvis noen andre sier noe morsomt, ser han på meg. Når han ser sånn på meg, glemmer jeg tid å sted.

Crazy:

Etter han slo opp, var jeg som luft for han, det gjorde så vondt at jeg gråt meg til søvn fler netter. Jeg så han flørtet med andre jenter, å klemte de, å køddet med dem. Jeg greide ikke å se på det, så jeg gikk bort å snakket med andre for å ikke få et mentalt sammenbrudd mens vi var ute blant folk. Når jeg var hjemme alene, å så at han kommenterte profilbildene til andre jenter, og sånt, så kjentes det  ut som om noen slo meg HARDT i magen.. jeg logget ut md en gang og gikk ned på rommet mitt å sang sanger som minner meg om han, og hvordan jeg føler det.

Men nå har vi begynt å henge sammen igjen :-D Vi kødder med hverandre å klemmer hverandre. Men han har sagt han liker meg litt enda, men ikke vil ha forhold. Men når andre spørr hanj så er det "æsj nei?" Hvis han bare kødder med følelsene mine på den måten, vet han ikke hvor vondt det er..

Men når han ser på meg, så er det det samme varme blikket han ga meg når vi var sammen. Hver gang han har sagt noe morsomt, er det meg han ser på, å hvis noen andre sier noe morsomt, ser han på meg. Når han ser sånn på meg, glemmer jeg tid å sted.

Denne karen er ikke noe å samle på synes nå jeg, virker jo som om du bryr deg mye om han! Siden jeg ble såret ufattelig mange ganger av exen (den gang 15 og uviten om kjærlighetslivet) så ble jeg ufattelig fort sjalu. Eneste som funka litt for meg var å slette han fra facebook og unngå å kontakte ham, da hadde jeg allerede prøvd aaalt.. Nå synes jeg det var utrolig barnslig, men har fått mye erfaring siden den gang. Var bedre å ha ham borte fra statusoppdateringene enn å la det ligge i loggen "X liker dette bildet, X kommenterte <3 på dette bildet osv". Da ble jeg liksom satt tilbake to steg hver gang. 

Crazy:

Det irriterer grenseløst at det er så mange voksne, og barn som ikke tror at vi tenåringer og barn kan ha seriøse forhold, å utvikle sterke følelser for en spesiell.

Seriøse forhold er jo et definisjonsspørsmål. Seriøst, med tanke på å leve resten av livet sammen? Ja, det håper jeg, i alle andre tilfelle ville jeg ikke beskrevet det som et forhold, mer en fling eller crush - og det er nok det mange tenker om en fjortis som er hodestups forelsket. Kanskje fordi det ofte er sånn? Men det betyr ikke at det gjelder deg.

Det er en gutt som jeg var sammen emd i noen måneder. Jeg ble veldig glad i han, og veldig knyttet til han. Jeg følte noe veldig spesielt for ahn, som jeg aldri har følt før. Han fikk meg til og føle meg spesiell. Han var en jeg kunne snakke om alt å ingenting i timesvis. Jeg slapp alt jeg hadde i hendene hvis han ringte eller sendte meg melding. Vi var sammen hele tiden, å jeg elsket vært sekund av det.

Han kunne være virkelig være frekk med andre, å gjøre mye dumt, men uansett hva han gjorde så greide jeg ikke å være sur på han, fordi han var seg selv, å det var nok for at jeg skulle bli hodestups forelsket. 

Han slo opp med meg for noen måneder siden. Jeg lå over til en vennine, å vi fikk sjokk begge to. Jeg har ikke grått så mye som jeg gjorde på flere år. Det gjør fortsatt vondt å se meldingen han sendte meg. Jeg ligger våken hver kveld og tenker på han. Jeg savner han. Jeg vet det er mange som ikke liker han, å jeg vet om folk som hater han å, men det hjelper ikke de sier, jeg kommer ikke til å slutte å like han med det første.

Han er nok en drittsekk. I alle fall på nåværende tidspunkt. Det gjør ikke smerten mindre. Hadde et forhold med noen som ikke varte mer enn en måned. Men jeg er ikke i tvil om at jeg elsket han. Han fikk meg til å føle meg som verdens beste - og verdens verste. Jeg overså de fæle tingene, fokuserte på de positive. Han kunne be meg dra til helvete, og jeg svarte med å ville ha han mer. Oppførselen mot meg og andre gjorde at han var dårlig likt. Det spilte ingen rolle. Heldigvis var de rundt meg smarte nok til å forstå at jeg måtte selv finne ut at han ikke var noe å spare på.

Det er mange som ikke skjønner hvordan jeg føler det. De tror at det bare er å finne seg en ny kjæreste etter en break-up. Hvis jeg sier jeg fortsatt liker han, svare de med "ÆSJ!!" Har jeg da en dårlig dag så gir jeg dem fingern å går. Og mange av de voksne tror det er ett sånn "skriver jeg elsker deg på meldinger men tørr ikke å møte gutten IRL-forhold" Det er sterkere enn det. Så jeg liker ikke å snakke med voksne om følelsene mine lenger, det virker ikke som om at de tar meg seriøst.

Det er vanskelig å stå og se på at en venn stadig opplever smerte på grunn av en person som tilsynelatende bare sårer deg. Venner og familie får stort sett kun høre om de vanskelige stundene, ikke de fantastiske øyeblikkene man kan ha sammen. De vil det beste for deg, og ser på han som en verkebyll. Ha forståelse for det. Eldre, voksne husker kanskje selv at forelskelser kommer og går, eller ser det i andre på din alder, og tror det samme gjelder deg. Om noen mener det bare er å finne seg en ny kjæreste, eller beskrive han som "æsj" - ville jeg forklart dem hvordan jeg føler om det, og at slike kommentarer ikke hjelper. Det sårer enda mer. Om de virkelig føler det sånn, kan de holde det for seg selv, og heller vente og se om de hadde rett i sine tanker. Deres jobb nå er å støtte deg fullt ut, ikke kritisere.

Å noe av det første vennene mine sa, var "Det går jo greit, du kan jo bare finne deg en ny en, du syntes jo han var kjekk før, å *** var jo ikke kjekk"

Tja.... hvis det eneste kriteriet dine venner har for å få seg kjæreste er at han er kjekk.... da er det de som har et problem. Det finnes mange kjekke drittsekker der ute, og de kan lett havne i samme situasjon. Å bagatellisere situasjonen din, er å såre deg og vise null respekt. Jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde klart å holde ut med venner som uttaler slikt. Ellers vil jeg fraråde å "bare finne en ny en" - er man i sorg, trenger man en sorgeperiode. Ikke tidspunktet for å inngå et nytt forhold.

ÅHERREGUUD! Jeg blir gal å frustrert over at det er så få hvordan det er!

Følte noen av dere det sånn da dere var på 14-års alderen? Å hva gjorde dere? 

Følte det sånn i 14, 15 og 19- års alderen. 14 og 15 var nok ikke så ille. Mange tårer, dårlig selvtillit. Mye dagboksskriving. Forsøkte å fokusere på alt annet. Ved 19-års alderen var det verre. Fyren var vel nærmest psykopat, men jeg var hodestups forelsket. Jeg elsker han den dag i dag, selv om jeg ikke liker tanken på det. Han ødela meg nesten som person, og han er fremdeles en trussel på flere plan. Tiden hjalp - jeg er ikke interessert i å snakke med han eller treffe han. Han har skadet flere liv, men han vil ikke lenger få innpass i mitt. Ellers ønsker jeg han et godt liv. Jeg har tilgitt han, og tilgitt meg selv.

Og slapp av:) Det er mange mange mange som har opplevd det samme - både ungdommer og voksne.

Huff, er det noe jeg ikke savner med tenåringstida, så er det forelsker og hjertesorg... Hadde kjærlighetssorg i et år etter at det ble slutt. Det verste er at om jeg hadde gjort det slutt (noe som lusket i bakhodet mitt), så hadde det vært greit. Men fordi jeg ble dumpet på en mindre hyggelig måte var det så mye verre... Etterhvert fant jeg ut at han var en dust og en stor vits, ikke verdt et sekund av mitt liv. Det er sånn man kan se tilbake på, men når man står plantet midt oppe i det er det ikke så enkelt.

Mitt råd er: Noen som leker med følelsene dine er ikke bra for deg og det ender opp med mer smerte... Been there done that, gang på gang (har lært tilslutt ja).

VentNåLitt:

 

Crazy:

 

Det er mange som ikke skjønner hvordan jeg føler det. De tror at det bare er å finne seg en ny kjæreste etter en break-up. Hvis jeg sier jeg fortsatt liker han, svare de med "ÆSJ!!" Har jeg da en dårlig dag så gir jeg dem fingern å går. Og mange av de voksne tror det er ett sånn "skriver jeg elsker deg på meldinger men tørr ikke å møte gutten IRL-forhold" Det er sterkere enn det. Så jeg liker ikke å snakke med voksne om følelsene mine lenger, det virker ikke som om at de tar meg seriøst.

Det er vanskelig å stå og se på at en venn stadig opplever smerte på grunn av en person som tilsynelatende bare sårer deg. Venner og familie får stort sett kun høre om de vanskelige stundene, ikke de fantastiske øyeblikkene man kan ha sammen. De vil det beste for deg, og ser på han som en verkebyll. Ha forståelse for det. Eldre, voksne husker kanskje selv at forelskelser kommer og går, eller ser det i andre på din alder, og tror det samme gjelder deg. Om noen mener det bare er å finne seg en ny kjæreste, eller beskrive han som "æsj" - ville jeg forklart dem hvordan jeg føler om det, og at slike kommentarer ikke hjelper. Det sårer enda mer. Om de virkelig føler det sånn, kan de holde det for seg selv, og heller vente og se om de hadde rett i sine tanker. Deres jobb nå er å støtte deg fullt ut, ikke kritisere.

Å noe av det første vennene mine sa, var "Det går jo greit, du kan jo bare finne deg en ny en, du syntes jo han var kjekk før, å *** var jo ikke kjekk"

Tja.... hvis det eneste kriteriet dine venner har for å få seg kjæreste er at han er kjekk.... da er det de som har et problem. Det finnes mange kjekke drittsekker der ute, og de kan lett havne i samme situasjon. Å bagatellisere situasjonen din, er å såre deg og vise null respekt. Jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde klart å holde ut med venner som uttaler slikt. Ellers vil jeg fraråde å "bare finne en ny en" - er man i sorg, trenger man en sorgeperiode. Ikke tidspunktet for å inngå et nytt forhold.

 

 

Jeg fikk fler kommentarer om hvor lite likt han var. Jeg overså det meste, fordi jeg ga en lang faen i hva andre folk syntes om han. Det som telte var at jeg likte han, å han likte meg. Men når bestevennene mine, sier fæle ting om han, å de kjenner han ikke, DER går dråpen! Jeg prøvde jo å få de til å gi han en sjangse, å bli med å møte han. De gikk med på det. Men i siste liten fikk jeg medling om at de ikke kommer, så spurte jeg dagen etter hvorfor de ikke kom, å de sa de ikke gidda, men jeg leste dem som en åpen bok, det var fordi de ikke ville treffe han. Jeg ble så sur, lei meg og sint siden de går å tenker sånt om han uten å kjenne han! Greit, han har gjort ting som ikke er så bra, men ALLE har gjort feil!

Då eg var 15, slo eksen opp med meg på navnedagen til lillebroren min. Har aldri grått så mykje i heile mitt liv. Trur eg grein ei veke i strekk eller noko slikt. Han slo opp på sms.

Gutter som gjer det slutt på sms el.l. er absolutt ikkje noko å samle på eller lange etter. Sats heller på dei som verkeleg tør å seie det dei meinar, RETT ut til deg medan du står foran dei. Så eg vil tru din heller ikkje var noko å samle på, sia du seier han gjore det slutt på sms... Vil råde deg til å slette alle meldingane du har fått frå han. Både på mobilen og på facebook og alle andre stader. Det hjalp meg då eg var 15.

Kjærlighetssorga går alltid over, heldigvis! Det er maaaange fleire fiskar i havet! :-)

høres ut som om han er feig , siden han slo opp på SMS.... mye bedre og si det face2face , da kan man snakke litt om hvorfor og sånn...

Jeg har alle meldingene han sendte meg, alle anropene, alle samtalene på skype og face og alle bilder jeg tok av han når vi var sammen, og jeg greier ikke og slette noe av det.. Jeg føler jeg sletter "oss to" hvis jeg gjør det, å det er ikke det jeg vil...

Bestevenninene mine sier at jeg fortjener bedre enn han, men.. Det er bare han jeg vil ha.. Jeg vet han såret meg, men han var verdens herligste når vi var sammen. Alle kan si, "han var verdens beste" og sånn, men han var virkelig verdens herligste kjereste for meg. Han som fikk meg til og glemme alt som var vondt før vi ble kjent, han som trøstet meg å støttet meg.

Gode gud, jeg savner han...!

Crazy:

Jeg har alle meldingene han sendte meg, alle anropene, alle samtalene på skype og face og alle bilder jeg tok av han når vi var sammen, og jeg greier ikke og slette noe av det.. Jeg føler jeg sletter "oss to" hvis jeg gjør det, å det er ikke det jeg vil...

Bestevenninene mine sier at jeg fortjener bedre enn han, men.. Det er bare han jeg vil ha.. Jeg vet han såret meg, men han var verdens herligste når vi var sammen. Alle kan si, "han var verdens beste" og sånn, men han var virkelig verdens herligste kjereste for meg. Han som fikk meg til og glemme alt som var vondt før vi ble kjent, han som trøstet meg å støttet meg.

Gode gud, jeg savner han...!

Det var akkurat det eg tenkte då eg var 15. Heilt til eg kom over han og fann ein anna. Du fortener en masse bedre enn han der altså! Han gjore det tross alt slutt på sms. Slike gutter liker vi ikkje!

Berre hopp i det og slett det! Kanskje du kjem til å angre i ein dag eller noko. Men så skal du sjå at det blir bedre.

For å si det med en klok gammel kones ord:

This too shall pass! :-)

Hvis du virkelig lytter til de ordene og forstår dem, så er det litt trøst i det å vite at samme hvor fælt det føles nå, så VIL det gå over. Før eller siden. Det gjelder bare å vente.

Tenåringskjærlighet er voldsomme greier og vi har da alle vært tenåringer selv og vet hvordan det er! :)