Som overskriften sier så gjelder dette er 14 år gammel hund som hører nestren ingenting. Det begynner å bli vanskelig å kommunisere med han, og jeg lurer på om noen vet om en bok som tar opp dette med døve hunder? Han er frisk og fin ellers. 

Her er iallfall en tidligere tråd om emnet: http://www.canis.no/innlegg.php?nr=74165&start=1 

Min 14åring har vært døv veldig lenge, men det funker ganske greit likevel. Hun kommer selvsagt ikke på innkalling, jeg må bruke håndsignaler. Hun vet at vinking betyr ´´kom hit´´. Dessverre ser hun dårlig også, så jeg kan ikke være for langt unna. Noen hunder blir nervøse av å ikke høre, men det gjør ikke min. På den annen side gjør døvheten at hun ikke oppfatter andre hunders knurring og hun ser ikke så godt signaler de sender ut. Min 16åring hørte heller ikke.

innordner seg vel litt selv også. I forhold til tapet av sansene.

Min gamle la seg steder hvor han kjente at jeg reiste meg opp, eller gikk ut av rommet:)

Han ble 16,5 år og hadde ikke rare hørselen  igjen da. Men noe syn. Så tegn fungerte bra. Og radiusen hans var nokså liten de siste årene.

Min 14 årige hund har heldig viss ikkje mistet noen av sanene :) Men når moren hans var gammel,døv og blind. Så følte hun seg fram etter tramping ! 

Han hører nesten ingenting, og begynner å se dårlig og. Det største problemet er egentlig at han har begynt å "snakke" veldig høyt og mye. Han hører kanskje ikke hvor høyt han prater, og han har veldig sterke meninger om ting, som om når han skal ha mat og når det skal være litt aktion liksom. Før i tiden var det jo bare å be han gå å ligge seg liksom, eller be han kutte ut, men det er ikke så lett når han ikkje hører noe..

Han har egentlig aldri vert mye lyd i han før, så er litt vanskelig når vi ikke kan "prate" sammen lenger 

Han har det sikkert helt fint. he he. slippe å høre på masingen min lenger

Vår gamlefar på 16 fungerte utmerket på håndtegn, og bar ingen preg av nervøsitet eller lignende selv om han var praktisk talt dauhørt. 

Eneste jeg begynte med var å gå forsiktig bort til han i sofaen om morgenen (der han lå og snorksov med alle fire beina i været) og stryke han over kinnet for at han ikke skulle skvette sånn når han plutselig våknet og oppdaget at folk var oppe. 

Fine gutten. For oss var ikke manglende hørsel noe problem.