Jeg har akkurat kommet ut fra et lengre forhold, og er litt nyskjerrig på hvordan andre taklet å miste denne "trygghetsfølelsen"... Altså at man vet man får sove sammen med noen, alltid har en bestevenn å prate med, en "ekstra" familie å inkludere seg i osv. Så mister man plutselig alt det, det var lenge forutsett for min del - og det var ikke noe vondt brudd, men den trygghetsfølelsen savner jeg må jeg innrømme!

Hvor lang tid tar det før man slutter å tenke over sånt, personlige erfaringer her?

Gikk ikke over før jeg fikk meg ny kjæreste nesten et år senere :s Det er grusomt å bo/være alene!

Jeg hadde en kjæreste for noen måneder siden, å når det ble slutt så følte jeg meg helt lost. Jeg følte jeg mistet en viktig del av livet mitt..

Trygghetsfølelsen er fortsatt borte, men jeg føler meg litt bedre nå.. Men akkurat den tryggheten han ga meg, kommer jeg ikke til og glemme.

Det er hærlig å være alene:)

Trygghet bør man finne i sitt eget  hode:) akkurat som hunder. Og ikke puttes i bur. Et forhold kan fungere mye på samme måten som det buret. Dvs. man blir avhengig av den falske tryggheten det representerer.

Men når det er sagt, så er selskapet og den sosiale biten i det noe annet. Og noe man fort kan savne, om man ikke har sosialt nettværk godt nok. Utenfor forholdet.

Og det litt snodige er vel at det oftere er jenta i forholdet som bytter venner, enn guttene.

Tins:

Gikk ikke over før jeg fikk meg ny kjæreste nesten et år senere :s Det er grusomt å bo/være alene!

Alle er forskjellige, men jeg tror det er sundt å lære seg å trives alene. Da funker man best sammen med andre. :)

Zapp:

Det er hærlig å være alene:)

Trygghet bør man finne i sitt eget  hode:) akkurat som hunder. Og ikke puttes i bur. Et forhold kan fungere mye på samme måten som det buret. Dvs. man blir avhengig av den falske tryggheten det representerer.

Men når det er sagt, så er selskapet og den sosiale biten i det noe annet. Og noe man fort kan savne, om man ikke har sosialt nettværk godt nok. Utenfor forholdet.

Og det litt snodige er vel at det oftere er jenta i forholdet som bytter venner, enn guttene.

Så enig, så enig i dette! Jeg er alene og lovin´ it! Kjæreste er alt, alt for mye mas og jeg elsker alenetid. :P Kommer sikkert til å ende opp som en gal hunde/katte/hestedame uten barn!

Jeg er alene etter et 25 år langt forhold:) Så noen ting blir jo et savn, fordi man er så vant til det. Og andre ting blir en befrielse. Også fordi man er så vant til det.

Så i blandt kan jeg ta meg i å sappe forbi en fotballkamp på Tv og glede meg over at jeg slipper å ha den stående på med masse volum og en supporter som jubler i sofaen så hundene skvetter.

Eller jeg kan savne det å ha en å lage en god middag til:)

Så det vil alltid være både plusser og minuser. Men faren er at man fort kan befinne seg i en sit. med mer minus enn pluss. Uten å engang merke det.

Når man er hunnkjønn vel å merke:) Det skjer visst sjeldnere motsatt vei!

Maries:

"Altså at man vet man får sove sammen med noen, alltid har en bestevenn å prate med, en "ekstra" familie å inkludere seg i osv. Så mister man plutselig alt det, det var lenge forutsett for min del - og det var ikke noe vondt brudd, men den trygghetsfølelsen savner jeg må jeg innrømme!"

 

Heeeeei, du har jo en hund å sove og prate med? :-) 

Forstår at det kan føles litt uvant nå i starten, men det går over. Jeg er enig med de som nevner at det er viktig å være "trygg" også alene, det er sånt man vokser på :-) 

Zapp:

Jeg er alene etter et 25 år langt forhold:) Så noen ting blir jo et savn, fordi man er så vant til det. Og andre ting blir en befrielse. Også fordi man er så vant til det.

Så i blandt kan jeg ta meg i å sappe forbi en fotballkamp på Tv og glede meg over at jeg slipper å ha den stående på med masse volum og en supporter som jubler i sofaen så hundene skvetter.

Eller jeg kan savne det å ha en å lage en god middag til:)

Så det vil alltid være både plusser og minuser. Men faren er at man fort kan befinne seg i en sit. med mer minus enn pluss. Uten å engang merke det.

Når man er hunnkjønn vel å merke:) Det skjer visst sjeldnere motsatt vei!

Ja, da skjønner jeg at det er litt ambivalent. Min eks var, når jeg ser tilbake på det, ikke noe bra for meg. Og jeg har liksom innfunnet med at jeg, inntil "den rette" en gang dukker opp, er alene. Og trives veldig godt med det. Uansett om jeg er i et forhold eller ikke MÅ jeg ha alenetid, og det fikk jeg ikke tilstrekkelig av av eksen min.

Min første samboer var jeg sammen med i ca. 5,5 år. Da jeg flyttet hjemmefra, flyttet jeg rett inn i hus med han. Vi bodde sammen i halvannet år og bruddet gikk veldig greit og rolig for seg. Ikke noe uvennskap, heldigvis :) Jeg følte etterhvert at vi bare var venner som bodde sammen, ikke kjærester, så gledet meg til å flytte ut og leve singellivet.

Da flyttedagen kom og jeg skulle bo helt alene, i ukjent leilighet og helt ny by hvor jeg ikke kjente noen, følte jeg meg forferdelig ensom. Det var så ille at eksen min "måtte" sove sammen med meg første natta i leiligheten. Litt pinlig å måtte be om det etter å ha vært den som ville gjøre det slutt, men heldigvis for meg var han snill nok til å gjøre som jeg ba om :)

For min del hjalp det veldig å slippe å være helt alene den første natta på nytt sted. Tror ikke det tok mer enn en måneds tid før det ikke føltes ensomt lenger. I tillegg hadde jeg jo pusekatten min, da :) Han var fin å ha i armkroken både i sofaen og i senga.

Jeg har også alltid likt å være alene. Også:)

Så de sjeldne gangene typen var borte på jobb over flere dager:) så gledet jeg meg til en kosekveld for meg selv.

Men så var det jo også hyggelig med en tlf. utpå kvelden:)

Så balanse er viktig. Og det å kunne skape sine egne "pustehull" om så. I et forhold. Enten man bruker tiden på egne venner. Eller lange turer i skogen med hundene:)

Jeg trives godt i mitt eget selskap

Den perfekte mann for meg er en som jobber borte en del, og så er hjemme en stund.

Da får man tid for seg selv, og man får tid til å savne den andre personen. Noe jeg tror er sundt i ett forhold.

Er man sammen for mye, virker det som at man til slutt tar den andre for gitt og at man kjører seg inn i dårlige vaner som gjør at forholde dør ut, uten at man selv nesten merker noe.

Vet det ikke gjelder alle!

Men vet flere som skiller seg da barna er blitt store å flytter ut. De finner ut at de ikke lenger har noe felles, og egentlig ikke har hatt det på mange år. Å der er trist synes jeg..

Silje&Cazo:

Jeg trives godt i mitt eget selskap

Den perfekte mann for meg er en som jobber borte en del, og så er hjemme en stund.

Da får man tid for seg selv, og man får tid til å savne den andre personen. Noe jeg tror er sundt i ett forhold.

Er man sammen for mye, virker det som at man til slutt tar den andre for gitt og at man kjører seg inn i dårlige vaner som gjør at forholde dør ut, uten at man selv nesten merker noe.

Vet det ikke gjelder alle!

Men vet flere som skiller seg da barna er blitt store å flytter ut. De finner ut at de ikke lenger har noe felles, og egentlig ikke har hatt det på mange år. Å der er trist synes jeg..

Trodde også jeg var en som ALDRI kunne bodd sammen med en annen hver dag uten å bli sprø, og at jeg trengte mye alenetid. For med venner gikk jeg jo nesten på veggen av å være med de i 2 uker eller så i strekk.

Finner man den rette er det omvend, kunne ikke forestilt meg å ha vært lenge fra min kjære, og savner han bare han er en jobbdag borte fra meg. :-)

Alle er jo forskjellige såklart, men det blir sjelden slik man ser for seg.

Havanaislove:

Silje&Cazo:

Jeg trives godt i mitt eget selskap

Den perfekte mann for meg er en som jobber borte en del, og så er hjemme en stund.

Da får man tid for seg selv, og man får tid til å savne den andre personen. Noe jeg tror er sundt i ett forhold.

Er man sammen for mye, virker det som at man til slutt tar den andre for gitt og at man kjører seg inn i dårlige vaner som gjør at forholde dør ut, uten at man selv nesten merker noe.

Vet det ikke gjelder alle!

Men vet flere som skiller seg da barna er blitt store å flytter ut. De finner ut at de ikke lenger har noe felles, og egentlig ikke har hatt det på mange år. Å der er trist synes jeg..

Trodde også jeg var en som ALDRI kunne bodd sammen med en annen hver dag uten å bli sprø, og at jeg trengte mye alenetid. For med venner gikk jeg jo nesten på veggen av å være med de i 2 uker eller så i strekk.

Finner man den rette er det omvend, kunne ikke forestilt meg å ha vært lenge fra min kjære, og savner han bare han er en jobbdag borte fra meg. :-)

Alle er jo forskjellige såklart, men det blir sjelden slik man ser for seg.

Har "bodd" med en kjæreste før. Han hadde ikke adresse hos meg, men han var jo hos meg hele tiden, og hadde egen nøkkel. Å jeg var glad hver gang han gikk ut med kompisene en kveld for da fikk jeg tid for meg selv.

Vi hadde det veldig bra, men blir for mye oppå hverandre synes jeg.

Så jeg hadde nok hatt det best med en som ikke var hjemme hver kveld.

En uke borte, og så en hjemme hadde vært det perfekte Ikke for lenge sånn at man savner han alt for mye, men lenge nok til at man får tid for seg selv. Å rekker og savne han...

Det ironiske er at jeg brukte å like å være alene, før jeg ble sammen med han jeg har gjort det slutt med nå for en stund siden. Men han var veldig sosial av seg og jeg ble også sosial av meg, og inkludert i hans store vennegjeng. Så når han er borte, er også vennegjengen borte. Ikke at jeg ikke har kontakt med dem mer, men det blir ikke det samme som før.

Og jeg har fått litt noia for å være alene, er veldig rastløs og mååå liksom ha selskap... Sånn var jeg overhodet ikke før, totalt motsatt. Jeg har ikke dårlig selvtillit og jeg er veldig selvstendig av meg, når jeg tenker meg om så er det jo bestevennen i forholdet jeg savner mest da :) Dessuten synes jeg det er lettere å prate om ting med gutter enn med jenter, så å plutselig "bare" ha min jente-gjeng som jeg hadde før vi ble sammen er litt... uvant. Og ensomt.

Maries:

Det ironiske er at jeg brukte å like å være alene, før jeg ble sammen med han jeg har gjort det slutt med nå for en stund siden. Men han var veldig sosial av seg og jeg ble også sosial av meg, og inkludert i hans store vennegjeng. Så når han er borte, er også vennegjengen borte. Ikke at jeg ikke har kontakt med dem mer, men det blir ikke det samme som før.

Og jeg har fått litt noia for å være alene, er veldig rastløs og mååå liksom ha selskap... Sånn var jeg overhodet ikke før, totalt motsatt. Jeg har ikke dårlig selvtillit og jeg er veldig selvstendig av meg, når jeg tenker meg om så er det jo bestevennen i forholdet jeg savner mest da :) Dessuten synes jeg det er lettere å prate om ting med gutter enn med jenter, så å plutselig "bare" ha min jente-gjeng som jeg hadde før vi ble sammen er litt... uvant. Og ensomt.

Du kan nok like å være alene igjen skal du se. Det er tross alt veldig digg. Men kan se for meg problemet. Jeg flyttet hjemmefra når jeg var 18, rett inn til min nåværende samboer. Når jeg bodde hjemme eeelsket jeg å være alene, nå får jeg fnatt om jeg må sove alene en natt. Er så fryktelig tomt i huset, masse rare lyder.

Men noen ganger må jeg bare ta meg selv i nakken og tenke at det ER digg og være alene. Digg og kunne se noen serier på nettet man aldri får sett, spise litt smågodt og bare kose seg! Du får prøve å tvinge deg selv til å ha litt alene tid:-) Så blir kanskje tiden med venninnene bedre også?

M&J&P:

 

 

Du kan nok like å være alene igjen skal du se. Det er tross alt veldig digg. Men kan se for meg problemet. Jeg flyttet hjemmefra når jeg var 18, rett inn til min nåværende samboer. Når jeg bodde hjemme eeelsket jeg å være alene, nå får jeg fnatt om jeg må sove alene en natt. Er så fryktelig tomt i huset, masse rare lyder.

Men noen ganger må jeg bare ta meg selv i nakken og tenke at det ER digg og være alene. Digg og kunne se noen serier på nettet man aldri får sett, spise litt smågodt og bare kose seg! Du får prøve å tvinge deg selv til å ha litt alene tid:-) Så blir kanskje tiden med venninnene bedre også?

Joda, det er nok en vanesak. I det siste har jeg sovet sammen med hunden min bare for å slippe å sove alene, og hun SKAL sove ved siden av meg under dyna :P Hehe! Så det hjelper litt, men ikke sååå romantisk å våkne til hundekyss i hele ansiktet...

Jeg koser meg sammen med venninner, er ikke det! :) Men det er liksom noe som mangler likevel!

Eksen min og vennegjengen hans er mye eldre enn meg da, og jeg trives bedre sammen med eldre folk enn meg selv... Synes folk på min egen alder driver med mye drama og barnsligheter :P

Jeg pleide å synes det var toppen å være singel, jeg! Nå har jeg vært gift noen år og samboer før det, men i ungdommen (slutten av tenårene og ut i tjueårene) var det skikkelig kult å være singel. Da bestemmer man alt selv, ingen som kan legge seg opp i hvor ofte oppvasken tas og ingen som søle-pisser utenfor kanten på dass... Og så kan man gå på byen akkurat når man vil og flørte masse, ingen å ta hensyn til der heller.

Jeg var egentlig ikke så ofte singel i yngre dager, hadde kjærester i kortere og lengre tid. Men det var perioder da det ikke var noen da, og de husker jeg som fine! :) Jeg har alltid trivdes godt i mitt eget selskap, og stortrivdes når jeg var singel og bodde alene. Jeg hadde katt, men det var eneste selskapet i huset i de periodene jeg ikke hadde kjæreste. Faktisk så nektet jeg to kjærester å flytte inn til meg, fordi jeg ville være min egen herre og ikke ha noen der døgnet rundt bestandig. Likte det at jeg kunne sende hjem fyren til seg selv når jeg fikk lyst å være litt i fred :)

Skjønner meg egentlig ikke på jenter som ikke lærer seg å verdsette og sette pris på sitt eget selskap, men som er så utrolig avhengige av en mann i livet sitt støtt! :-) Det er noe utrolig deilig med å bestemme selv og være sin egen sjef -  bestemme 100% selv over både tid og penger! :) Rett og slett lære seg å være UAVHENGIG :)

Maries:

Jeg har akkurat kommet ut fra et lengre forhold, og er litt nyskjerrig på hvordan andre taklet å miste denne "trygghetsfølelsen"... Altså at man vet man får sove sammen med noen, alltid har en bestevenn å prate med, en "ekstra" familie å inkludere seg i osv. Så mister man plutselig alt det, det var lenge forutsett for min del - og det var ikke noe vondt brudd, men den trygghetsfølelsen savner jeg må jeg innrømme!

Hvor lang tid tar det før man slutter å tenke over sånt, personlige erfaringer her?

Det er nok veldig individuelt....

Men, trygghetsfølelse? Jeg kan forstå at man føler seg ensom ved at man ikke lenger har noen å sove sammen med, man mister en "svigerfamilie", en bestevenn, etc.... Men det har vel mer med det å føle seg ensom å gjøre, enn trygg? Du har vel fremdeles egen familie, venner, hund?, kolleger.....? Kjenner for øvrig flere som har forhold til "svigerfamilier" selv om forholdet har tatt slutt.

M.O.:

Skjønner meg egentlig ikke på jenter som ikke lærer seg å verdsette og sette pris på sitt eget selskap, men som er så utrolig avhengige av en mann i livet sitt støtt! :-) Det er noe utrolig deilig med å bestemme selv og være sin egen sjef -  bestemme 100% selv over både tid og penger! :) Rett og slett lære seg å være UAVHENGIG :)

Jeg er uavhengig, skal flytte for meg selv om 2 uker og der blir det bare meg og hunden min. Og jeg gleder meg MASSE!! Både når det gjelder alenetid og det å kunne vaske etter bare meg selv og ha mitt private sted.

Jeg er heller ikke ute etter å ha en mann i livet mitt støtt :P

VentNåLitt:

 

 

Det er nok veldig individuelt....

Men, trygghetsfølelse? Jeg kan forstå at man føler seg ensom ved at man ikke lenger har noen å sove sammen med, man mister en "svigerfamilie", en bestevenn, etc.... Men det har vel mer med det å føle seg ensom å gjøre, enn trygg? Du har vel fremdeles egen familie, venner, hund?, kolleger.....? Kjenner for øvrig flere som har forhold til "svigerfamilier" selv om forholdet har tatt slutt.

Ja, jeg føler meg vel ensom da :) Ikke sånn at jeg føler meg utrygg, men jeg savner den følelsen av å vite at jeg har en fast som er der for meg uansett og som holder meg varm om natta (jeg sover med 2-3 dyner når jeg sover alene og bruker 30 min på å få varmen i meg), og jeg har fortsatt flott forhold til "svigerfamilien" min :)

Maries:

 

 

Ja, jeg føler meg vel ensom da :) Ikke sånn at jeg føler meg utrygg, men jeg savner den følelsen av å vite at jeg har en fast som er der for meg uansett og som holder meg varm om natta (jeg sover med 2-3 dyner når jeg sover alene og bruker 30 min på å få varmen i meg), og jeg har fortsatt flott forhold til "svigerfamilien" min :)

Det er nok HELT normalt. Godt at du fortsatt har et godt forhold til "svigers" da. Det går seg nok til med litt tid;)

For meg gikk ting for over. Forholdet jeg var i var kaldt og følelsesløst, rett før jeg flyttet fra han. Han sov på sofan i lang tid, før vi gjorde det slutt og jeg flyttet. Jeg måtte i tillegg bo med han i 2 mnd tid, før jeg fant meg et sted å bo. Det gjorde meg veldig deprimert. Jeg var fortsatt glad i fyren, det var han som hadde mistet følelsene for meg.

I ettertid, når jeg flyttet for meg selv, fikk jeg en reaksjon. Jeg fikk kjærlighetssorg, var sint og skuffet over han og klarte ikke forholde meg til han. Fikk masse reaksjoner, som jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med.

Jeg trives forsåvidt godt alene og i mitt eget selskap. Men innimellom føler jeg meg veldig ensom og det er ingen god følelse. Men til syvende og sist, så er jeg nok en person som trives aller best i et forhold. Jeg liker tanken på å ha noen som jeg kan være snill og kjærlig mot, for det ligger så naturlig for meg. Så jeg savner en kjæreste og håper jeg finner meg en snart :)