Hei alle sammen!

Jeg lurer på om noen har en erfaring å dele angående å gå til anskaffelse av hund når man er deprimert. Mine to store ankepunkter er; vil en hund kunne hjelpe deg ut av depresjonen? Eller er sjansene store for at dysfunksjonen fortsetter og hunden blir skadelidende? Jeg er ikke ute etter å høre hva du TROR. Jeg vil vite om faktiske tilfeller og historier, 

Jeg er utdannet terapeut. Har en klient som bare blir mer og mer opptatt av hunder. Hun ser på alt av hundeprogrammer på TV, har begyynt å lese flere bøker om hunder, og tenker på hund døgnet rundt. Hun har en dyp følelse av at en hund kan hjelpe henne ut av depresjonen. Med tanke å all ny aktivitet det innebærer. Vi snakker om en voksen og ansvarsfull dame, og svært bevisst. Samtidig frykter hun at hun ikke skal makte ansvare og jobben det innebærer, nettopp på grunn av depresjonens natur. 

Jeg vil være svært takknemlig for historier, uansett fortegn. 

Prøv å sende en PM til crayzgracie... Hun har vært åpen om depresjonen sin her inne og har vel to vidt forskjellige opplevelser av type hund/hvorvidt det "smitter" eller ikke ;)

her: http://www.canis.no/profil.php?pnr=160873 og her: http://gracieslilleverden.blogspot.no/

Jeg har familiemedlemmer som har slitt med periodevis tunge depresjoner, men som også er helt frisk i lange perioder. I de periodene de er lengst nede tor jeg ikke de ville være i stand til å ta vare på en hund og det ville nok også kunne virke forværrende på depresjonen at de ble avkrevd handling slik en hund gjør (foring, turer, aktivisering mm). Men i de periodene de er friske , er de oppegående og absolutt i stand til omsorg for både dyr og mennesker.

Så de spørsmålene jeg ville stille meg her er hvor dyp er depresjonen? Hvor god selvinnsikt har den aktuelle personen - klarer hun selv å se når hun ikke lenger kan ivareta omsorgen? Og ikke minst: Har hun noen i sin nærhet som kan ta omsorg for hunden i kortere eller lengre perioder når eieren ikke er i stand til å ivareta omsorgen selv?

Dersom det er aktuelt med hund, ville jeg kanskje tenke at det er best med en voksen, rolig hund. I valpetiden krever jo de fleste tettere og mer oppfølging og da er det ikke barebare å ha en dårlig dag (eller en dårlig måned).

Jeg er selv vernepleier og tror fullt og fast på å bruke dyrene i terapi. Jeg kunne skrevet side opp og ned om dette her, fordeler og ulemper.

Men hva med å se om noen trenger noen til å gå med hunden på dagen når de er på jobb f.eks, litt feriepass eller noe sånn. Så slipper hun å ha alt ansvaret med en gang, men samtidig se hvordan det er å ha noe man bare må gjøre, som å gå turer og komme seg opp for å fore...

Men for mange som er deprimerte, fungerer et dyr positivt. Jeg har vært borti flere som har hatt dyp depresjon, men som virkelig blomstret når de fikk ansvaret for enten hund eller hest (mine tilfeller) Hun med hunden kom seg ut og gikk lange turer med den og mosjon og bevegelse gjør jo at kroppen produserer mer serotonin, som igjen går ut over humør, søvn og flere andre ting. Hun her ble et helt annet menneske, og har bare små tilbakefall som går over fort. Og som hun sa, det her er noen som er avhengig av at jeg står opp om morgenen, at jeg må ut å gå turer og ta godt vare på den. I gjengjeld elsker han meg uansett hvordan jeg ser ut eller hva jeg gjør. Er jeg langt nede, så kommer han og ligger i armkroken min eller kommer med en leke. 

Men dette er jo selvsagt individuelt og man må være sikker på at hunden blir godt tatt vare på, og om det blir for ille, at noen kan steppe inn og evt passe den litt...

Har hatt tunge depresjoner i mange år, og en hund ble til slutt løsningen. Gikk mye bedre da jeg fikk henne, og selv om jeg har hatt tunge stunder innimellom likevel, så har alltid hunden fått sitt. Jeg har ligget mye under dyna, men har sørget for å kravle meg ut og gi hunden mosjon likevel. Et dyr kan nok hjelpe mange, men kanskje er det en idè å ha noen i bakhånd dersom det ikke skulle fungere i perioder. Jeg har hatt hund i mange år før dette, og uansett hvor elendig det skulle bli, så kommer alltid hundens velferd først. Klarer man ikke dette, så må man ha en hjelper. Har brukt medisiner i ny og ne, og vært skikkelig i grøfta, men tur blir det likevel. Klarer ikke ha kontakt med folk når det er sånn, da er hunden(e) det eneste som holder hjulene i gang.

Ikke bare er en hund en god venn, men om man vil, kommer man i kontakt med andre via treningen, utstillinger eller hva man nå velger å delta på. Å ta kontakt med en hundeklubb og kanskje få en trygg kontaktperson der, er muligens en tanke. For meg ville et liv uten hund ikke være noe liv, det betyr så mye å ha en trofast kompis rundt seg. Prøvde med katt, men det ble ikke det samme. Jeg er ikke noe kattemenneske.

Vet om ei som skulle passe en katt og fikk psykiske problemer samtidig (reaksjon på dødsfall). Det gikk fullstendig galt og andre måtte steppe inn. 

Forøvrig har jeg hørt folk har sagt at hunden/dyr har hjulpet dem gjennom kriser, men da er det oftest dyr de har hatt fra før.

Du kan jo også ta kontakt med Nodat; http://www.nodat.no/

De driver med terapihunder, og har sikkert noen gode forslag

Ja det kan hjelpe, men det kommer ann på hvor deprimert, er så mange forskjellige grader av depresjon. Er selv bipolar, og hunden min er det beste som har hendt meg. Men som sagt, det kan igjen være en dårlig idé alt etter hvordan depresjonen er.

Man bør forresten ta hensyn til rasevalg når man er i en sånn situasjon. Jeg bodde på et psyk.senter i den tiden, fikk egen leilighet og kjøpte en liten hund som det ville være lett for andre å passe. I dag har jeg en aktiv umulius av en stor hanne, og nesten ingen i omgangskretsen kunne tenke seg å ha ham i pensjon.-) Lillemor var derimot ikke noe problem.

Om personen ligger mye på sykehus, så ville jeg har hørt om det er familie rundt som kan ta hoved ansvaret for hunden i slike perioder.

Det eneste blir jo hva man skal gjøre med hunden mens man er på sykehus. Du vet sikkert selv om dette er en aktuell problemstilling for pasienten din. 

For min egen del har jeg alltid klart å gjøre minimum for hunden min i de periodene jeg har vært skikkelig dårlig. Og at det hjelper er det ingen tvil om. Dersom hun er en ansvarsfull dame, så vil hun helt sikkert også klare å tvinge seg ut med hunden selv om hun ikke egentlig har så lyst alltid.

Så jeg ville i alle fall ikke frarådet henne det. Turene jeg har hatt med min har vært lyspunkter på ellers dritdårlige dager, og jeg ville ikke vært dem foruten.  

Som de fleste her sier, ha backup!

Jeg var utbrent og deprimert da jeg fikk Odin, og han har nok gjort ganske mye for å få med ut og gi meg noe å sikte på og strebe etter. Men jeg hadde aldri i verden greid det uten en ektemann som kunne ta ham med ut litt når jeg var på randen av sammenbrudd, og som tok hovedansvaret for tur i de periodene jeg knapt orket å stå opp, eller i tenårene når Odin var helt pyton og i tillegg ble fryktaggressiv, og jeg var utslitt av trening og fortvilelse.

Kan en løsning være at hun er avlaster for en hund for eksempel? Evt. hjelpe til på et omplasseringssenter, litt avhengig av hvor i landet dette er?

tusen takk for flotte svar alle sammen! skal videreformidle dette og lese litt mer om emnet. Noen sier at man får den hunden man trenger. Slik mener jeg det er med klienter også. Denne damen har snakket så mye om hund, at hun har fått meg også interessert! Jeg som aldri har vært et hundemenneske. Skal se at det er meg selv jeg hjelper her, til syvende og sist 

c.r.:Et dyr kan nok hjelpe mange, men kanskje er det en idè å ha noen i bakhånd dersom det ikke skulle fungere i perioder.

Det du sier her synes jeg er uhyrlig viktig. For i de periodene når man virkelig ikke har overskudd, så kan man risikere at dyreholdet oppleves som mer slit enn glede for enkelte... At det vil føles ut som mer krav og dermed noe negativt.

Jeg synes det er svært, svært viktig at det er noen som støtter i bakgrunnen og som kan ta hånd om dyret hvis det skulle oppstå behov for det.

Tantrum:

Prøv å sende en PM til crayzgracie... Hun har vært åpen om depresjonen sin her inne og har vel to vidt forskjellige opplevelser av type hund/hvorvidt det "smitter" eller ikke ;)

Åshild&Langnesene:

 

Tantrum:

 

Prøv å sende en PM til crayzgracie... Hun har vært åpen om depresjonen sin her inne og har vel to vidt forskjellige opplevelser av type hund/hvorvidt det "smitter" eller ikke ;)

 

Peke direkte på en annen forumbruker som var åpen om sykdommen sin, mens hun var syk? For et år eller to siden? Hun ble medisinert før hun skaffet seg hund nr to.
Jeg skjønner at det sikkert ikke er vondt ment fra din side, bare temmelig tankeløst.

Hennes diagnose var ikke depresjon, men noe ganske annet. Sykdommen hun har lar seg behandle, de fleste fungerer like godt som alle andre når de får riktig medisin.
Med andre ord ikke relevant for TS siden ikke alle psykiske helseproblemer gir de samme typene utfordringer.
Kansje greit å la de som har relevant info få svare selv.

 

Jeg ser ikke problemet med dette. Gracie var helt åpen om problemene sine, og selv om det ikke gir nøyaktig de samme utfordringene så handler det om å ha hund i en helsemessig/psykisk utfordrende hverdag. Jeg tror det kan relateres like mye som de fleste med psykiske problemer av en eller annen grad. Det er mange år siden jeg hadde alvorlige depresjoner nå, jeg var åpen om det da, jeg er åpen om det nå, og utfordringene på den tiden har ikke forandret seg selv om jeg er ganske frisk nå...

Jeg har slitt med psysike problemer og hund har hjulpet meg ut av det værste. Fikk min første 100% egne hund for et par mnd siden. ALT har blitt endel bedre. Om man er intr. nok i hund og føler at man klarer ansvaret alene (eller med litt hjelp) så anbefales det ja.. 

Nå har jeg ikke lest alle svarene, men kunne det kanskje være mulig for din klient TS og være frivillig hundelufter en periode hos en kennel eller omplasseringsorganisasjon før h*n tar steget fullt ut og blir eier? På den måten se om kanskje virkeligheten lever opp til forventningene tenker jeg på :)

Som allerede nevnt, tenk nøye over rase. Dessuten ville det kanskje vært best med omplasseringshund? Valpetida er veldig, veldig mye glede, men det blir også mye arbeid. For et menneske som i utgangspunktet er deprimert, kan det være vanskelig å takle motgang. Og med alt arbeidet og all energien man legger i treningen kan det være tøft for hvem som helst når man opplever tilbakegang eller ingen framgang. Dessuten er det tungt når hunden er i trassalder. Det er riktignok fantastiske øyeblikk når valpen for første gang sier fra selv når den vil ut osv. Men likevel tror jeg det kan være greit å starte med en voksen hund, også kanskje velge valp neste gang.

Min historie....:

Jeg har slitt mange år med depresjoner, angst og suicidale tanker. Jeg var ganske langt nede...var innlagt tre ganger, hatt psykolog eller psykiater siden jeg var 10 år, når er jeg 30,gruppeterapi, kunstterapi, musikkterapi, medisiner osv osv... Noe hjalp litt, men ingenting hjalp helt.

Jeg skaffet meg hund etter 6 år med elendighet, da jeg endelig flyttet i en leilighet med plass til det. Etter to måneder fikk jeg beskjed av psykologen at det var unødvendig for meg å fortsette å gå til henne. Hun kunne ikke se at jeg trengte hjelp lenger. Hun så det at angsten var borte, jeg trengte ikke hjelp til å gå på butikken, jeg klarte å ta bussen uten å ende på legevakten, Jeg kunne leve normalt uten å falle helt ned i kjelleren for hver gang det var noe som ikke fungerte slik det skulle. Jeg taklet tilogmed et dødsfall i familien uten at jeg ble mer deprimert enn normalt.

Hun sa til meg at hun hadde sett ekstreme forbedringer i helsen min før og etter anskaffelsen av hund.

Venner og kjente har også sagt at de merker forskjell. Tidligere kollega sa til meg at jeg har forandret meg så mye at hun ikke kjenner meg igjen. Jeg har faktisk kommet så langt at jeg føler jeg kan hjelpe andre.

Alt dette er pga jeg fikk meg hund. Jeg MÅ ut. Jeg får luft, jeg får mosjon, jeg får D-vitaminer, jeg spiser bedre, jeg treffer folk. Alt det som kanskje er vel så viktig som medisiner og terapi når man er syk.

Nå har jeg aldri slitt med tunge depresjoner, men jeg har da opplevd ett å annet som har snudd opp ned på livet mitt. Tai ble da en slags normal "pol" i livet der jeg kunne ta pauser vekk ifra det som var vanskelig og dette var nok veldig sunt for min mentale helse, da jeg nok kan forestille meg at jeg virkelig hadde fått problemer om jeg ikke var helt nødt til å komme meg tilbake til hverdagen igjen fordi hunden rett og slett måtte ha mat og tur, man kommer litt ut av ett negativt tankemønster rett og slett. MEN, da må man jo være frisk nok til å være i stand til å ta seg selv i nakken og komme seg ut. Ble kanskje ikke så relevant, men synes ihvertfall det kan virke svært forebyggende å ha hund.

En hund kan være en god trøst og en god hjelp til å få et godt liv.

MEN man må være i stand til å sosialisere og miljøtrene en valp tilstrekkelig. Er en selv usikker på andre mennesker, kan dette smitte over på hunden. Er man deprimert og isolerer seg, er ikke dette nødvendigvis gunstig for en valp. Har selv en god venninne som gikk i denne "fellen".

Ville nok valgt en trygg og sosial rase i så fall, som for eksempel en retriever. Kanskje også en voksen hund.

Ellers finnes det jo andre og mindre krevende dyr. For eksempel kanin og katt.

Jeg vet ikke mye om dette, annet enn at å ha valp mens man er deprimert, er særdeles tungt. Jeg tror nok, om jeg skulle anbefalt noe til denne personen med depresjoner, at å skaffe seg valp kanskje blir litt for mye. Men at å skaffe en voksen hund, omplasseringshund, er en bedre løsning. En valp krever mye tålmodighet, fordi den skifter fra å oppføre seg kjempefint til å gjøre ting som vi ikke synes noe om. Tiden med en valp byr på både oppturer og nedturer, og det er de nedturene som jeg er litt redd for at skal bli for mye for en person med depresjoner (har til dels erfart det selv, så det er ikke bare vill gjetting nå)... Når hunden er voksen, og om den er blitt en trygg og lydig hund, så er den lettere å ha med å gjøre. Det blir færre, nesten ingen, sånne "nedturer" og det er med en gang mye lettere å forholde seg til hunden. Det blir også lettere å ha et enkelt, kjærlig hund-til-eier-forhold når du føler at du går overens med hunden og at den oppfører seg fint.

Men dette blir jo vanskelig å si noe om, annet enn på generell basis. Det passer jo overhode ikke alle. Folk er forskjellige, folk med depresjoner er forskjellige, hundeeiere er forskjellige, og ikke minst hundene er forskjellige. Det viktigste er å se på hvert individ og vurdere saken.

RED: leste startinnlegget litt kjapt, så trodde DU lurte på om du skulle skaffe hund.hehe. Men svaret mitt gjelder likevel da;)

Jeg har vel, føler jeg selv endel erfaringer rundt dette. Jeg har slitt mye med angst og depresjoner i veldig mange år. Vi fikk våres første familiehund for 8 år siden og hun har virkelig vært en reddende engel for meg. Hun har liksom alltid vært der og forstått meg når virkelig ingen andre i verden gjorde det. Hun var i perioder det som holdt meg i livet. Og det sier seg selv hvor vanvittig viktig hun da har vært i livet mitt.

Denne hunden har vanvittig sterk psyke, hun er både fysisk og mentalt veldig sterk, hun er rett og slett meget spesiell. Men det er ingen tvil om at det å blir en lsik støttekontakt har sine bakdeler. Nå er hun en hund som ikke bare har vært der for meg, men for veldig mange andre, og tar ansvar dersom hun føler at folk ikke har det bra. Dette kan tilogmed gjelde folk hun ikke kjenner. Og det å påta seg en slik oppgave kan både gjøre en fysisk psyk og ikke minst veldig sliten. Hun har slitt litt de senere årene med diverse fysiske ting, men fått god behandling(akupunktur etc) som virkelig hjelper, men det komm34 stadig tilbake. Og jeg er overbevist om at årsaken til at hun aldri blir 100% frisk(selvom hun blir bedre) er fordi hun påtar seg så mye ansvar for verden rundt seg.

Jeg har jo nå flyttet ut for noen år siden og fått meg en ny hund, mens denne hunden har blitt værende i familien. Og nå de siste årene har jeg sørget for at de gangene jeg skal være med Luna, så skal jeg være i god form og vi skal ha det GØY! rett og slett fordi det fortjener hun. Jeg står på egne ben nå uten problem, så nå er det min oppgave å gi tilbake til henne. Så jeg har rett og slett satt regler for meg selv at er jeg ikke  iform, så får jeg heller ikke være med Luna, fordi jeg kun skal løfte hun opp og gi hun masse glede og kose oss sammen fremfor å trekke henne ned.

Men hunden jeg nå har kom til meg med en god del bagasje. Og hadde jeg fått han bare ett år tidligere hadde jeg ALDRI klart å ta vare på han. Det har vært nå 3 år med intens jobbing, og det går kun rette veien, selvom veien hit har vært BEINTØFF. Så for å kunne hjelpe han med sine problemer, så var det faktisk ett must at jeg har hatt de problemene jeg selv har hatt for å få han gjennom dette. Folk som ikke har gått denne veien selv, ville nok aldri kunnet hjelpe en annen på samme måten. Men likevel har det og hatt sine bakdeler fordi i perioder hvor jeg ikke har vært på topp, så er han så sensetiv at han også blir litt på tuppa. De fleste hunder reagerer jo når eierne ikke er helt i slaget, mens han her er ekstremt sensetiv på meg og min sinnstilstand. Så dette igjen har gjort at i noen tilfeller går utviklingen hans litt saktere enn f.eks hos noen andre, fordi jeg ikke er 100% sterk hele tiden. Menlikevel vet jeg at den første utviklingsbiten hans hadde fått folk til å avlive han, fordi de aldri hadde forstått hvorfor han var som han var. Men jeg forstod han, fordi jeg hadde vært akkurat likanes noen år tilbake.

Så statusen nå er at vi utvikler hverandre. Jeg må skjerpe meg og pushe meg selv ganske hardt i flere tilfeller, for at han skal være stabil. Og når jeg er på det nivået legger jeg jo hele sjela mi i trening med han for at han skal bli tryggere og utvikle seg enda mer. Han er nå en tilsynelatende normal hund, men kan falle tilbake i gamle mønstre i perioder hvor han er sliten. Men livskvaliteten hans er en helt annen enn da jeg fikk han og han var redd for hele verden. Så han smiler og det er ingen tvil om at han elsker livet. Og det gjør jeg og! Men jeg ser på dette tilfelle med han og meg litt som skjebnen. For jeg fikk han virkelig til rett tid ifht min egen utvikling. Jeg gikk liksom fra masse utagering og rus, til å bare virkelig slutte å drikke og ta meg fullstendig sammen fordi jeg var jo blitt "mamma". Og det å bli sinna og ta av helt av foran han var jo uaktuelt, en redd hund trenger definitivt ikke en hysterisk person i livet sitt! Så da har jeg måttet samle meg og jobbe med angsten inni meg istedet for å utagere den, og herregud spå bra det har vært for min egen utvikling.

Nå delte jeg bare mine erfaringer her. Jeg kan vel egentlig skrive en bok om dette her føler jeg, i og med at jeg selv har slitt så mye, og i tillegg fått en hund med mye angst i tillegg som jeg har måttet få trygg på verden rundt seg. I tillegg har jeg jo da Luna som bare har vært min reddende engel og redda livet mitt. Hun er hverken redd eller engstelig, tiltross for alle "gærningene" hun har vært rundt, så hvilket individ man får seg som hund har veldig mye å si. Hadde Tellus(min nye hund) vært i Luna sine spor for 8 år siden, det hadde ALDRI gått. For han er en gutt som trenger så ekstremt mye støtte og hjelp at om han skulle fått oppgaven å hjelpe andre hadde det blitt KRISE og ganske tidlig faktisk endt med avlivning. Mens Luna er jo sterk som fy. Og har takla dette som er dronning.

Så ja, hjelpen i hunder er ENORM. Men jeg er kjempebevisst på å ikke bruke hunder til å bli frisk. Man ser hvor ekstremt mye hundene plukker opp av følelsene våres. Og har man mye angst og er mye deprimert og på en måte trøster seg på hunden så vil det lett kunne gå feil vei. Det kan faktisk i verste fall ende med en svært deprimert hund, som også faktisk kan få litt aggressive adferder ovenfor folk og andre hunder(i hovedsak fordi de kan utvikle angst fordi de føler din angst). Nå drar jeg det litt langt her, og setter det litt på spissen, men det KAN gå den veien, men dte behøver absolutt ikke det! Men jeg tror litt på skjebnen jeg da. Og det virker som du er bevisst på dette, så at du får deg en hund som passer til dine behov og der du er i dag er jo absolut tilstedet.

Mange folk syns det er så flott med hunder som hjelper til både her og der og får en livsoppgave i form av å ta vare på andre mennesker. Dette er vel jeg omtrent den eneste i verden som er veldig imot av den enkle grunn at det å ha en fullstidsjobb som terapeut tviler jeg på INGEN vil ha. Men selvom man er deprimert trenger man ikke gjøre bikkja til en terapeut likevel(selvom hunder antageligvis alltid vil ta litt ansvar). Det kommer helt ann på innstillingen man har føler jeg. Om du vil bruke hunden til å ha noen å glede deg med, føler jeg mye er gjort. Det å gå turer sammen, komme seg ut av senga og huset, smile sammen og gjøre positive ting for å løfte hverandre tror jeg er kjempeviktig! Og at man på en måte gir tilbake til hundene, lar de være frie og kose seg, og ikke bare skaffe en hund for å bli frisk, føler jeg er ett must.

Så du kan jo spørre deg selv om du føler du nå er klar for å ta imot en hund? Kanskje burde du vente ett år eller to før dere kan ha ordentlig nytte av hverandre? For om depresjonene er langvarige og veldig tunge, så ville jeg kanskje ventet litt med å skaffe hund, rett og slett fordi å ha en hund i slike perioder kan være en stor byrde selvom det er godt selskap. Men heller skaffe seg hund når du føler du litt enkelre kan komme ut av de verste periodene og ikke blir sittende flere uker i strekk i en dyp depresjon? Da jeg fikk Tellus satt jeg han ofte bort til foreldrene mine ett par dager om jeg var på bånn. Rett og slett fordi jeg ikke ville utsette han for meg når jeg var slik fordi han trengte noen til å ta vare på HAN, ikke at han skulle ta vare på meg. Det var jeg veldig streng på ifht han, at han fikk virkelig ikke lov å ta noe som helst ansvar for min sykdom. JEG var den voksne i vårt forhold, ikke han. Mens med Luna var det jo ikke slik. Der var jo hun den voksne. Men likevel har jeg nå begynt å stille oss på lik linje hvor vi bare leker og koser oss, for at forholdet skal være jevnt, og hun ikke skal ha noe tungt ansvar for meg.

Så det er ett lite dilemma det her og mye å ta hensyn til. Men får håpe erfaringene mine kan være litt til nytte. Forresten, det går jo også ann å passe litt hunder for å få litt erfaring og føle på hvordan det er å ha hund?Sikkert mange som setter veldig pris på det! Det blir jo ikke helt det samme som å ha en egen, men vil tippe du vil se litt av hvordan det funker og ikke funker likevel. Og som noen og nevner så kan rasen du anskaffer deg være og viktig. Bare spør om du lurer på noe:) beklager litt langt svar.... :p