Saken er den at jeg kom ikke inn på skole i nærområde , men kom inn på skole lenger unna. Ca 2 timer unna barnefar,2,5 t unna her vi bor nå.. nå er distansen tre kvarter mellom meg og barnefar ca. Jenta er 10 år. Søkte på restorget dermed fikk jeg ikke svar på om jeg kom inn før nå. Om vi finner plass og bo blir det jo en brå omvelting for barnet og er veldig usikker på om det er riktig i forhold til henne. For meg er det perfekt i forhold til utdanning, jobb etc.. Men barnet er viktigere.

Men her jeg bor nå kommer jeg ikke lenger iht utdanning. Jenta er en trygg å oppegående 10-åring, tilpasser seg fort, litt sjenert med engang men går seg fort til. Jeg flyttet endel før hun begynte på skolen, men etter hun begynte i 1.klasse har vi bodd på fast sted... Er det umennskelig å flytte ett barn så fort? Hadde jeg visst før hadde jeg jo selfølgelig planlagt før.. Har sagt til henne i våres at mulig vi må flytte på oss engang til pga mammas utdanning og jobbmuligheter, og velskevoksen som hun er sier ho hun skjønner, men det gjør vel de fleste barn? Er jo nå det ble reelt.. Bør jeg evt drøye ett år så hun får tid på seg?

Barnefar og jeg har god kommunikasjon , men om han setter seg på bakbena, hva da?

Beklager langt innlegg, og hører vel ikke heeelt hjemme på ett hundeforum ;) Men veldig tankefull her..Håper noen andre med erfaring å flytte barn i den alderen kan svare ??

Kan legge til at hun bor fullt hos meg og annenhver helg hos far...

Ei veninne av meg lot barna bo kvar hos sin far i en lignende situasjon. Det funket meget bra for ho, men det er fullt og fast individuellt. Jeg fløttet min sønn fra svensk skole til norge. Han gikk da på "lekis" i svensk skole som er en type forskole men her begynnte han i 1e klass da siden her begynner de ved 6 år. Han kunne ikke ett ord norsk =/ Ett halvår senere fikk han høyeste poeng på ett norsk test! Jeg var livredd men han klarte seg helt fint! Barn er flinke omstillere, mye flinkere enn oss. Men jeg skjønner dine bekymringer, jeg vurderte å flytte for ca ett år siden, da var han 11 og jeg valgte å ikke gjøre det. Men han har jo tross alt bytta/fløtta en gang allrede. Prat med din datter, hør hva hun mener. I den aldern er de ganske kloke 

Jeg bytta skole i førsteklasse, i tredje klasse, i femteklasse og på ungdomsskolen.
Gikk kjempeflott, starta i ny skole i begynnelsen av skoleåret hver gang utenom i femteklasse, mye bedre å starte ved skolestart enn midt i året.
Men det er nok individuelt hvor bra det går, men hos meg gikk det flott, gikk flott med lillesøster og. 

Vi (mor, bror og jeg) flytta til Spania når jeg var 7. Funket heeeelt greit :) Var faktisk bedre for oss pga mamma fikk jobb og ble frisk(ere) der nede.  Og jeg var sjenert og usikker. Så tror det går bra for dere ;)

Dette skal gå bra vel ! Dere har hverandre og kan vel flytte tilbake etter endt studietid ? Hva pappan mener spiller ingen rolle så lenge det er du som har den daglige omsorgen. Du gjør ikke noe galt med å flytte, det har du din fulle rett til å gjøre.  Dattern din tilpasser seg garantert! Så spennende da - hun vil jo få nye venner - og masse å prate om når dere evnt flytter tilbake. Lykke til ,- dette skal gå fint

Kaninmamma:

Dette skal gå bra vel ! Dere har hverandre og kan vel flytte tilbake etter endt studietid ? Hva pappan mener spiller ingen rolle så lenge det er du som har den daglige omsorgen. Du gjør ikke noe galt med å flytte, det har du din fulle rett til å gjøre.  Dattern din tilpasser seg garantert! Så spennende da - hun vil jo få nye venner - og masse å prate om når dere evnt flytter tilbake. Lykke til ,- dette skal gå fint

Personlig mener jeg at hva pappaen mener spiller en stor rolle jeg!

Pappan kan få mene hva han vil selfølgelig og men den som har den daglige omsorgen for barnet har rett til å flytte hvor man vil. Selfølgelig er det bra og ha et godt samarbeid med pappan, men han kan ikke få bestemme viktige ting som hindrer mor i å ta utdannelse. Mamman har sin fulle rett.

Synes ikke du skal være redd for å flytte pga datteren din. De aller fleste barn takler sånt veldig bra, så lenge de ikke er utrolig sjenerte eller på en annen måte har vanskelig for å finne nye venner.

Hun kan jo også holde kontakt med de vennnene hun har nå ved at dere besøker de osv. For man skal ikke undervudere barns vennskap. De kan knytte veldig nære vennskap allerede i 1-2års alderen.

Ang pappaen så skal det ikke ha noe å si så lenge han får se datteren sin da han skal. Det kan nok hende at du mulig må bringe å hente henne.                                                                   Han kan jo forsåvidt flytte hvor han vil, så synes du også skal kunne det så lenge det ikke er snakk om ut av landet, og han fortsatt får treffe sin datter da han skal.,

Takker for innspill :) Skal ta en prat med barnefar imorgen, (gru-gleder meg) og deretter jentungen. Jeg vil ikke at noen ting skal gå på bekostning av far-datter samvær, han er en flott far og de har en herlig kontakt. Skolen jeg fant var det nærmeste jeg kom han og er ikke snakk om mye ekstra kjøring kontra nå...Igrunn..Så sånn sett vil det ikke gå utover de to sitt samvær.

Håper jentungen tar dette greit, uff blir jo en brå omvelting, men heldigvis har typen noe  familie der oppe og hun ble kjent med 2 barn på 7 og 8 derfra (oxo familie til han), som kontakten ble full klaff på med engang, så håper det kan hjelpe litt selv om ikke det er samme klasse/evt skole. Ja det er jo å enting. Vi er jo i full bolig jakt og skal opp å kikke på noen hus til helga. Tenkte jentungen kunne være med på dette så hun får med seg hele prosessen i det minste..Kanskje det hjelper? Hun er jo såpass stor... Og vil ikke skjule ting for henne, derfor jeg tenkte hun kunne være med..

Red: la til noe

Jeg har bytta skole to ganger før jeg begynte på vgs. Det gikk greit, var bare litt rart de første dagene. Blir man fort inkludert i miljøet og får seg venner så går som regel ting greit.