Jeg har overaskende nok kommet inn på drømmestudiet (etter å ha søkt på det i 3 år). Det var liksom ikke "meningen" at det skulle skje, og ivertfall ikke nå,

Jeg er (som noen kanskje vet) under utredning for ME, og jeg hadde kanskje tenkt å prøve å begynne på skole nå i høst, her i hjembyen min, på samme linje som 2 venninner.

Drømmestudiet mitt er 14 timer unna med bil. Det varer først 1,5 år der, og så de siste 4,5 årene i et øst-europeisk land. Det er et hardt studie.

Jeg sitter nå midt i en kvalm tenkeboks... Jeg vet at det beste er bare å gi fra meg plassen, konsentrere meg om å bli frisk, og satse på en lettere og kortere utdannelse fra neste år av.

Skulle jeg satse på å begynne skole nå, så er det mye som taler imot det.

-Jeg har 2 hunder. Jeg har allerede søkt etter plasser å bo som er tillatt med husdyr. Jeg finner ingenting ledig..

-Jeg har en fantastisk samboer (som vil at jeg skal satse på dette studiet), som ikke kan/vil flytte ilag med meg. 6 års langdistanseforhold er ikke noe forhold for meg ...

-Jeg tror helt ærlig at jeg ikke klarer å fullføre det ... Jeg er syk. Jeg pleier å late som jeg ikke er det, og det er da jeg blir verre... Jeg er redd for at jeg kommer til å prøve for hardt, slite meg fullstendig ut, bli skuffet og deprimert og dermed mer sliten og da eventuelt forlenge hele sykdomsforløpet... :(

-Turer hjem kommer til å ta over 15 timer med tog hver vei, eller over 2500kr i flybilletter (sistnevte blir også vanskelig når jeg er alene med 2 hunder som jeg ikke vil sende i lasterommet)

Hittil er det ikke mange jeg har sagt det til, at jeg faktisk kom inn. På en merkelig måte så ville jeg at samboeren min skulle "holde meg igjen" litt... Men han er superstolt og gla på mine vegne og vil at jeg skal satse.. 2 venninner ble også helt i hundre og sa "du MÅ prøve!" osv.. Jeg gruer meg til å si det til foreldrene mine.. Jeg vil ikke ha mer støtte til å dra, nå som jeg nesten har forsonet meg med at jeg må faktisk bare la vere, og tenke på meg selv, kroppen min og sykdommen jeg sliter med.. Men det er så utrolig mye vanskeligere enn det høres ut som :/

Jeg ANER ikke hva jeg vil med dette innlegget, annet enn å spør om noen vet hva som må til for at jeg kan reservere plassen til neste år? Det eneste jeg finner er "graviditet, militærtjeneste eller andre tungtveiende grunner". Er ME en tungtveiende grunn? Jeg har isåfall 3 uker på meg til å sende inn søknad. Og jeg har fortsatt ingen diagnose.. Også føles det litt bedre å dele dette med ukjente mennesker.. framfor folk jeg kjenner.. iallefall akkurat nå :/

Ring til studiestedet og spør hva de legger i tungtveiende grunn.

Kan jeg spørre hvilket studium det er snakk om?

nnnmm:

Ring til studiestedet og spør hva de legger i tungtveiende grunn.

Kan jeg spørre hvilket studium det er snakk om?

Veterinær

Om du virkelig er syk og mener du ikke vil klare å gjennomføre studiet så er det vel nesten ikke noe å tenke på. Men om dette er noe du har hatt lyst til i årevis, som er din drøm så syns jeg du skal gjøre det du kan for å få startet. Bodø er en trivelig by å ha hund i ;)

Jeg antar at det kanskje er snakk om medisin? I så fall ville jeg ha søkt om utsettelse til neste år pga sykdom (få legen til å skrive en erklæring), ikke begynn å studere når du ikke er frisk!

Har selv litt for mye erfaring med kronisk sykdom og tøft studie (veterinær), og det er rett og slett ikke kompatibelt når man er dårlig, og å prøve å studere har bare gjort meg dårligere, helt til legen har satt foten ned. Når du i tillegg har to hunder, og skal ned til Øst-Europa, så høres det ikke ut som noe særlig, verken helsemessig eller økonomisk. Send meg gjerne en PM.

Å sitte nede i Øst-Europa, langt unna familien, og være skikkelig dårlig, det unner jeg virkelig ingen...

Red: ser at det er snakk om veterinær. For min del og med min sykdom har jeg kun blitt verre av å studere. Hvis du tviler - så si nei. Veterinærstudiet er tøft som bare det, og når helsa skranter går det rett og slett ikke.

Uff det er kjedelig å bli sittende med sånne valg.

Jeg synes du burde sende inn en søknad om å få utsatt plassen til neste år. Kjæresten til søstera mi er ME syk og har selv sendt en søknad, men ikke fått svar enda. Mamma har også/har hatt ME og har ikke fått utsatt år (hun har ikke søkt) men har fått en del støtte og "pause" på noen mndr dette året. Vet du noe om når utredningen er ferdig? Rekker du å få noe pappirer på det før søkefristen er ute? Evt snakk med legen din og be han skrive om din situasjon. 

Jeg er ikke ME syk selv, men vokst opp med mor som er det og vet hvor lite som skal til før det forverres. Enda så kjipt det er ville jeg nok prøvd å få utsatt året eller evt takket nei. Det er ikke verdt å risikere helsa. Har møtt en del flere ME syke som sykehus bare har gitt opp og som har blitt liggende i en gang for å dø mens andre igjen må kjøres i rullestol og isolere seg i lys og lydtette rom. Forhåpentligvis og sansynligvis blir du ikke så syk, men det er ikke verdt å risikere det.

Masse god bedring til deg og lykke til med valget

Svaret på dette er det jo bare du som har. Men for å spørre deg rett ut: Klarer du per idag, hverdagen sånn som den er? Dag ut og dag inn? Har du en ordentlig døgnrytme? Spiser du måltider til normale tider? Klarer du i tillegg å være sosial med venner og familie, gå tur med hundene dine, handle og lage mat? Hver dag? Uten å ha dager innimellom der du kun ligger på sofaen? 
Hvis du kan svare ja på alt dette, så kan du vurdere om du skal studere.

Jeg har mild/moderat ME, og begynte å studere 6 måneder etter jeg ble syk (uten at jeg visste at jeg hadde ME). 
Jeg klarte å karre meg gjennom 1 års studier, men strøk i halvparten av fagene (matte, kjemi og fysikk, noe jeg tidligere hadde vært flink til).
Jeg ville ikke gi meg, og begynte neste skoleår for å ta opp fagene jeg ikke fikk gode nok karakterer i, og jeg klarte ikke en uke en gang.

Studier er tøft når man er syk. Og hvis du er under ME-utredning, så vil jeg personlig anbefale seg å konsentrere deg om å bli frisk. Det er IKKE lett å bli frisk av ME. Hverdagen og kreftene må regulerers strengt, for at en skal klare å få til et stabilt liv. 

Hvis du får en ME-diagnose, så kan jeg sterkt anbefale seg å snakke med legen din om muligheten til å delta på et mestringskurs for ME.
På Sørlandet Rehabiliteringsenter på Eiken, har et 4 ukers kurs i dette, der jeg selv har deltatt, og lært SÅ mye.
Det er ikke et meningen at man skal bli frisk av å være der, men man skal lære mye om hva man kan gjøre for å få til en hverdag hvor man kan fungere, og slippe en berg- og dalbane som er typisk for personer med ME.

Link til "Eiken" http://www.sorlandets-rehab.no/index.php/me_cfs_gruppetilbud/ 

Beklager hvis dette svaret er mer negativt enn du hadde håpet. Men jeg synes det er viktig å være realistisk ift diagnosen det er snakk om, og det at du er så ung. 

ME kan være en tungtveiende grunn, men først må du ha diagnosen, og det tar jo sin tid siden man må utelukke "alt" annet først, så det spørs jo litt hvor i løypa du er der der, og hvor dårlig du er.  Regner med at du ikke er kjempesyk, siden du faktisk vurderer det. 

Men hverdagen må planlegges litt annerledes, sånn at man har overskudd til alt som faktisk må gjøres og litt til, og man må tenke litt på sine egne grenser og hva man orker. Så sjekk ut muligheten for å utsette det et år. Og går det ikke får du bare føle etter hva du orker. 

RandiogLaika:

Svaret på dette er det jo bare du som har. Men for å spørre deg rett ut: Klarer du per idag, hverdagen sånn som den er? Dag ut og dag inn? Har du en ordentlig døgnrytme? Spiser du måltider til normale tider? Klarer du i tillegg å være sosial med venner og familie, gå tur med hundene dine, handle og lage mat? Hver dag? Uten å ha dager innimellom der du kun ligger på sofaen? 
Hvis du kan svare ja på alt dette, så kan du vurdere om du skal studere.

Jeg fungerer omtrent annenhver dag. Jeg kan ha en "normal" dag, der jeg står opp relativt tidlig (kl 11-12), spiser, rusler en tur med dyra, jobber 3-4 timer, er sosial med venner i et par timer etter jobb. Men dagen etter er jeg seng/sofasliter. Har jeg flere på dager på rad der jeg "må" noe (jobb, legebesøk, middagsbesøk osv) så må jeg "pause", legge meg litt (ikke nødvendigvis sove, men ligge stille alene under dyna i et mørkt og stille rom) flere ganger om dagen.

Planen var jo som sagt å ta et lettere studie, 10 min med bil unna, ta det i et rolig men stabilt tempo, og heller kaste inn håndkleet om det ble for mye..

Hvis du får en ME-diagnose, så kan jeg sterkt anbefale seg å snakke med legen din om muligheten til å delta på et mestringskurs for ME.
På Sørlandet Rehabiliteringsenter på Eiken, har et 4 ukers kurs i dette, der jeg selv har deltatt, og lært SÅ mye.
Det er ikke et meningen at man skal bli frisk av å være der, men man skal lære mye om hva man kan gjøre for å få til en hverdag hvor man kan fungere, og slippe en berg- og dalbane som er typisk for personer med ME.

Link til "Eiken" http://www.sorlandets-rehab.no/index.php/me_cfs_gruppetilbud/ 

Beklager hvis dette svaret er mer negativt enn du hadde håpet. Men jeg synes det er viktig å være realistisk ift diagnosen det er snakk om, og det at du er så ung. 

Nei, takk, jeg håpte egentlig på slike svar =) Det bekrefter jo egentlig bare det jeg vet. Og når folk som dere som vet hva sykdommen innebærer, som forteller meg dette, så vil det være lettere for meg å takle det.. Venner og familie har ikke så mye peiling, og ser meg stort sett bare på mitt friskeste. Ikke lett å føle seg "trodd" hele tiden, om hvor alvorlig det er, selv om jeg bare har en mild form av ME..

Tuvane:

 

Jeg antar at det kanskje er snakk om medisin? I så fall ville jeg ha søkt om utsettelse til neste år pga sykdom (få legen til å skrive en erklæring), ikke begynn å studere når du ikke er frisk!

Har selv litt for mye erfaring med kronisk sykdom og tøft studie (veterinær), og det er rett og slett ikke kompatibelt når man er dårlig, og å prøve å studere har bare gjort meg dårligere, helt til legen har satt foten ned. Når du i tillegg har to hunder, og skal ned til Øst-Europa, så høres det ikke ut som noe særlig, verken helsemessig eller økonomisk. Send meg gjerne en PM.

Å sitte nede i Øst-Europa, langt unna familien, og være skikkelig dårlig, det unner jeg virkelig ingen...

Nei, og jeg som har smålig sosial angst, gleder meg allerede heller ikke til å være alene i et helt nytt og fremmed land ;) Jeg vet liksom alt dette.. Men veldig greit å få en bekreftelse på at jeg ikke er helt skutt i hodet om jeg sier fra meg plassen min =)

LindaØB:

Jeg synes du burde sende inn en søknad om å få utsatt plassen til neste år. Kjæresten til søstera mi er ME syk og har selv sendt en søknad, men ikke fått svar enda. Mamma har også/har hatt ME og har ikke fått utsatt år (hun har ikke søkt) men har fått en del støtte og "pause" på noen mndr dette året. Vet du noe om når utredningen er ferdig? Rekker du å få noe pappirer på det før søkefristen er ute? Evt snakk med legen din og be han skrive om din situasjon. 

Ja, jeg tror jeg skal satse på å bare søke om å få reservere plassen, og ta det som det kommer derifra.

Jeg ble syk for 9 mnd siden, og har gått jevnlig til legen siden da. Tatt MR, EEG og EKG + en hel rekke blodprøver og urinprøver. Er nå henvist til nevrolog. Og det er først når jeg har vert der at jeg kan få en diagnose (for fastlegen min har ikke peiling). Og det kan nok ta noen mnd før jeg får time der.. :/

Tenker jeg ber legen min om å bare skrive ned hva de TROR feiler meg, og at jeg er henvist osv.

Red: skriveleif

Da tror jeg nok innerst inne at du vet hva som er den riktige beslutningen. *klem*

Jeg har vært syk i tre år nå, og å være syk veterinærstudent er rett og slett et helvete. Studiet er rett og slett ikke lagt opp på en slik måte at det fungerer å ikke være 100%. Og i Øst-Europa er det enda mer pugging, tøffere krav fra professorer og sånn ca null forståelse for sykdom.

Synes du har fått gode svar i denne tråden, særlig svaret fra Tuvane (og RandiogLaika) bør du ta med deg.

Så nei, du er ikke blåst i hodet om du takker nei til plassen.

nnnmm:

Synes du har fått gode svar i denne tråden, særlig svaret fra Tuvane (og RandiogLaika) bør du ta med deg.

Så nei, du er ikke blåst i hodet om du takker nei til plassen.

Ja, tusen takk alle sammen =)

Føler meg litt bedre ang. beslutningen jeg bare er nødt å ta.

Ikke lett å føle seg litt "alene", og være livredd for å gjøre en stor tabbe.. :/ 

Det er ikke så lett å få forståelse og nyttige råd fra venner og familie, siden de, som du sier ofte kun ser deg når du er på ditt beste.
Jeg tror også det er mange som ikke skjønner at selv en mild form for ME innebærer at man har mistet omtrent 50% av tidligere aktivitetsnivå. Dette er alvorlig nok til å ødelegge mye for en ME-pasient, selv om man ikke er så dårlig at man bare kan ligge i et mørkt rom. 

Og når du skriver at du fungerer bra annenhver dag, så sier det meg, at de dagene du "fungerer" er dager der du egentlig pusher deg selv altfor mye. Og det er så veldig, veldig vanskelig å la være, men det er også veldig viktig å lytte til kroppen. For den reagerer uavhengig av hva vi synes=P

Det absolutt vanskeligste i min hverdag er å begrense meg og å takke nei til sosiale invitasjoner.

Jeg føler sånn med deg, som må ta dette utrolig vanskelige valget, på grunn av sykdom som overtar livet og ødelegger for en.
Jeg skulle ønske jeg kunne sagt "ja! go for it! dette kommer til å gå kjempebra!!", men alt jeg har lest om hvordan du har det her inne (du har jo skrevet en tråd eller to om helsen din før), så føler jeg at jeg nesten må "passe på" at du ikke tar deg helt ut. Det er så ekstra sårt å starte på noe en har høye forventninger til, som ikke få utfallet en hadde tenkt seg. 

Håper du får nevrologtime raskt, venter på det selv og jeg har stått på venteliste siden slutten av november -_- sånn er det å bo på sørlandet;)
Og prøv å få legen til til å skrive en ordentlig erklæring på hva han mener er galt, stå på ditt og se om det er mulig å få utsatt plassen med et år.

Mye kan skje på et år=) 

RandiogLaika:

Det er ikke så lett å få forståelse og nyttige råd fra venner og familie, siden de, som du sier ofte kun ser deg når du er på ditt beste.
Jeg tror også det er mange som ikke skjønner at selv en mild form for ME innebærer at man har mistet omtrent 50% av tidligere aktivitetsnivå. Dette er alvorlig nok til å ødelegge mye for en ME-pasient, selv om man ikke er så dårlig at man bare kan ligge i et mørkt rom. 

Og når du skriver at du fungerer bra annenhver dag, så sier det meg, at de dagene du "fungerer" er dager der du egentlig pusher deg selv altfor mye. Og det er så veldig, veldig vanskelig å la være, men det er også veldig viktig å lytte til kroppen. For den reagerer uavhengig av hva vi synes=P

Det absolutt vanskeligste i min hverdag er å begrense meg og å takke nei til sosiale invitasjoner.

Akkurat dette kan være noe av det mest vanskelige med ME og lignende sykdommer. Du viser deg når du kan, og tar den litt for langt da. For må du hvile dagen etter, har du gjort for mye dagen før. Men folka du treffer ser jo ikke det. Og du gjør fortsatt for mye dagen før, så du kjenner ikke dine egne begrensninger ennå. DEN er vanskelig å lære seg, og før man lærer å lese seg selv må de fleste igjennom en sørgeprosess der man faktisk innser at man ikke orker halvparten av det man gjorde lett før. Det er et tap som koster litt. 

Jeg skal selv starte på et ganske krevende studium. Neste år. Jeg skal teste ut å ta noen enkeltemner i år, for jeg må teste ut hvordan det funker, og få hjernen i gir igjen. Jeg har ikke orket å holde hodet igang den siste tiden. Men når tiden kommer for å studere, uansett hva du lander på, kan det være greit å vite at man kan få ekstra studiestøtte så man ikke må jobbe utenom, og få senket krav til studiepoeng per år, hvis man har kronisk sykdom. 

Gratulerer! Men du, hvis du har kommet inn nå, er det ikke sannsynlig at du også kommer til å klare å få en plass senere? La oss si at du har fått kontroll på sykdommen om et år, eller to, eller tre. Og da kanskje har hatt mulighet til å ta opp et eller to fag og forbedre karakterene dine litt i mellomtiden?

Jeg aner ikke hvor gammel du er, men får du kanskje flere alderspoeng med tiden? Et år på folkehøyskole eller 60 studiepoeng fra høyskole/universitet forbedrer jo også sjansene, hvis du ikke har det fra før.

Så det er vel ikke sånn at drømmen er tapt for alltid hvis du ikke svarer ja akkurat nå?

(Men først og fremst, sjekk om du har mulighet til å få reservert plassen til neste år.)

Jeg gikk første tre og et halvt år på jusstudiet med dårlig regulert stoffskifte. Det gikk greit. Men jeg måtte porsjonere energien min. Jeg måtte slappe mye av, ofre en del sosialt, lå f.eks mye på sofaen om jeg hadde hatt ett ærend en dag, da orket jeg ikke mere den dagen. Hadde en samboer som jobbet, og vi er to om hunden så vi klarte oss. Da jeg ble bra nok medisinert skjønte jeg hvor lite jeg egentlig hadde orket, for meg var det normalt å ha det slik. Men jeg hadde trygge rammer rundt meg med stabile forhold; dvs venner jeg kjente godt, samboer hos meg, osv. Jeg vet ikke helt hvordan det hadde gått om jeg i tillegg skulle ha vært i utlandet, der jeg ikke kjente noen og måtte etablere nytt nettverk osv.. Det tror jeg kanskje hadde blitt for utmattende for meg! Men om du kom inn nå, er det kanskje sjans for at du kommer inn om noen år også?