Det er mange raser som har store skavanker. De "skal være sånn" fordi vi vil ha hunder med et spesielt ytre, og ha hunder som passer inn i rasestandarden. Dette gir hundene bl.a pusteproblemer, for store hoder til å kunne føde valper normalt, tenner som detter ut, nedsenket bakpart så hofene ikke fungerer, osv. Uten at jeg har fulgt veldig mange raser tett i flere år, så synes jeg å legge merke til at mange raser blir mer og mer "ihjelavlet" og får større problemer. En rase jeg kjenner litt fra før er cockeren. Den er på ingen måte blitt sykere, men den har fått dobbel så mye pels som den hadde for 20 år siden, fordi det gir gode resultater med mye pels på utstilling. Så langt jeg vet er rasestandarden den samme... Dette bare som eksempel på hvordan en rase kan "forandre" seg i avl på noen få år.

Hva er grunnen til at raser ikke blir foredlet, men heller sykere? Hva er det vi gjør feil nå i forhold til før? Er det bare at det blir lagt vekt på andre ting nå enn tidligere i utstilling? Og hvem har ansvaret for å snu trenden i raser der en ser at hundene blir mer og mer usunne? Må NKK legge andre føringer, dommere "oppdras" til å dømme sunt og heller ha større fokus på helse? For de hundene som vinner utstillinger, de avles det naturlig nok på.

Legger til et lite eksempel til: for ikke så lenge siden var jeg på utstilling, og der fulgte jeg med på Fransk Bulldog, da det var en rase jeg vurderte. Den har jo flat nese, og skal ha det. Men det er en rase der mange har pusteproblemer. I rasestandarden står det at neseborene ikke skal forhindre normal pusting. Men allikevel fikk hunder som peste og snorket når de pustet premie... Og de hadde ikke akkurat hatt seg en løpetur, de satt jo bare inne i buret til de skulle gå fire runder rundt i ringen. Så da er det jo noe annet enn sunnhet som har førsteprioritet.

Rasestandarden er vel den samme nå som tidligere, hva gjør vi feil? Noen innspill?

Det er vel forsåvidt ikke unaturlig at en rase forandrer seg. Det som er galt er jo at ekstremiteter settes pris på og avles på. Kanskje er det noe i det at lnåt itt er bra og riktig, da må enda mer bli enda bedre og mer riktig. Forferdelig setning ser jeg men skal prøve og forklare bedre. I en rase der det står i standarden at ryggen skal være svakt hellende ved lenden f.eks, kan det være lett og tro at heller den mye er det enda bedre. Og kort neserygg da kan få den konsekvensen at man tror jo kortere jo bedre.  Og så tror jeg at når en type av en rase blir veldig fremtredende så tror både dommere og oppdrettere at det er slik rasen skal se ut fordi så mange ser slik ut.

Det er sent på kvelden og jeg ser at jeg formulerer meg klossete. Skal tenke mer til i morgen og skriver mer da. God natt:-)

.. det er VI som velger den rasen vi gjør, med det utseendet den har.

 Det er VI som velger å kjøpe cockere med så lange ører at den tråkker på dem når den går og snuser i bakken. For de er jo så søte..

Det er VI som velger å kjøpe bulldog som ikke klarer å puste, og som ikke tåler høy aktivitet (hva slags hundeliv er det egentlig??).

Det er VI som velger å kjøpe store hunderaser som har blitt så store at gjennomsnittlig levealder er 6-8 år pga organsvikt. Jo større jo bedre.

Det er VI som synes hunder med masse pels er fint. At de mister en del av muligheten til å utrykke seg, det er vel ikke så nøye..

dette er bare noen eksempler...

Jeg har valgt raser som er kjent for å være sunne og friske. Det er mitt bidrag til debatten.

Ja, det er forsåvidt vår feil, men mye utstillingsdommere også...

For et par år siden drev jeg utstilling med tibetansk spaniel. På ene av disse utstillingene ble den ene min kastet ut med blått. Greit nok, han var egentlig litt stor for rasen (ikke mye), og hadde mer saksebitt enn underbitt som rasen skal ha. men det var en hund, som vek voldsomt fra standarden som ble plassert. Hunden lignet mer på en pekingeser enn en tibbe, dvs altfor lang og rett pels, for kort snute, og den "vaglet" når den gikk. Jeg skal innrømme at den hunden min vek noe fra standarden, ja den var litt stor, og den hadde ikke helt perfekt bitt, men en kunne ihvertfall se at det var en tibetansk spaniel! Jeg trodde virkelig den andre hunden var en pekingeser-eier som hadde forvillet seg bort...

Så dette viser til at det er også dommere sin feil. Men mange dommere vil også ha hunder som ser mer ut som de gjorde for 20 år tilbake. Og når det er sagt, ja det er jo vi som kjøper hundene nå, selv om de ikke kan brukes til hva de en gang var ment for.

Ida

Det jeg syns er trist er at det ofte i rasemiljøene er akseptert at en hund ikke har frie luftveier eller at det f.eks er mye HD på rasen, eller at hundene ikke blir mer enn 4-5 år gamle. Det er liksom "bare sånn", og har man noe rundt seg hele tiden, blir man skremmende fort vant til det.

Når en valpekjøper får høre av oppdretteren at det ikke gjør noe at hundene er sånn og sånn, så vil valpekjøperen ofte høre på oppdretteren i stedet for å lytte til utenforstående som sier at dette ikke er bra. For "oppdretteren har jo erfaring med rasen, må vite...". (Og vordende valpekjøpere som virkelig har falt for en rase har en tendens til å få veldig selektiv hørsel...)

Det er kanskje også et problem at mange vil ha noe spesielt, noe som skiller seg ut, og som derfor velger de største, de tyngste, de minste eller de mest rynkete. Dette skaper jo et marked for hunder med ekstreme attributter.

Om dommerne ikke premierer "verstingene", vil oppdretterne helt sikkert også strebe mer etter de sunnere utgavene av rasen. Og om oppdretterne ikke avler sykelige hunder, blir det heller ikke mange sykelige hunder å kjøpe. Det hjelper selvfølgelig også mye om valpekjøperne er så bevisste at de ikke velger valper etter foreldre med ekstremt eksteriør/dårlig helse. Men, som sagt, tror jeg at det er dommerne som i første omgang må "oppdras".

med hundeavl er at Alle kan gjøre det desverre.. å være oppdretter burde være en beskyttet tittel og en viss opplæring og erfaring innen den gjeldende rase for å få lov!

Når naboen parrer med naboen er det penger å hente og når det klirrer i mynt så kommer de krekende krekene (:=

Seriøse oppdrettere derimot tjener skjelden penger og jobber med dette for rasens skyld og slik skal det være!

kitt:

med hundeavl er at Alle kan gjøre det desverre.. å være oppdretter burde være en beskyttet tittel og en viss opplæring og erfaring innen den gjeldende rase for å få lov!

Når naboen parrer med naboen er det penger å hente og når det klirrer i mynt så kommer de krekende krekene (:=

Seriøse oppdrettere derimot tjener skjelden penger og jobber med dette for rasens skyld og slik skal det være!

 Er enig med deg! En seriøs oppdretter vil sjelden tjene penger på oppdrettet og gjør det de kan for å forbedre rasen. Mange seriøse oppdrettere velger sine avlsdyr med omhu og bruker ikke "det kjærledyret" de kjøpte som familiehund, men går heller til anskaffelse av et avlsdyr hvilket vil inneha de kvaliteter de vil strebe for å føre videre. De fleste seriøse oppdrettere vil også bruke store summer på helsetesting og annet for å forsikre seg at hunden er velegnet i alv. Samtidig så har jeg også den formenig at gode oppdrettere også kan og se gjennom titlene på et potensielt avs stud, det er ikke alltid den høyest premierte hunden som automatisk blir brukt i avl.

 Jeg har venner som tenker på å anskaffe seg hund, men vil ikke kjøpe denne i norge (ikke vår rase) da de syns oppdretterne i Norge har gått for ekstremt i avl. Så jeg tror også at det kan variere fra rase til rase hva de ulike oppdretterne legger til grunn for sin avl.