Jeg har såvidt begynt å titte litt på hunder og raser og valper og slikt.

Ikke at jeg ønsker meg en tredje hund, nei.

Men gamlemor, som blir 10 i september, begynner å skrante. Det har vært et sjokk å se, for inntil egentlig for noen måneder siden merket jeg ikke store forskjellen annet enn at hun selvfølgelig er roligere enn da hun var yngre. Derfor titter jeg altså på hunder, uten egentlig å vite hvorfor, og derav altså spørsmålet i overskriften. For meg finnes det ikke vakrere valper enn en Boxer, ei heller vakrere hund generelt.

Men det kunne kanskje være moro å prøve en ny rase???? Føles nesten som om jeg er redd for å si det, og jeg er så fornøyd med oppdretterne til hannen min at skal jeg noen gang ha Boxer igjen, er det uten tvil derfra!

Hva har dere andre gjort? Går dere for samme rase om og om igjen, eller har noen av dere byttet, i såfall hvorfor og hva har dere ment om det i ettertid? Og hvorfor skulle jeg føle litt dårlig samvittighet fordi jeg tenker tanken om annen rase???? Ikke at det er noe galt med Boxeren, jeg elsker dem rett og slett....men noe nytt.....hm...

Hva med dere?

mange raser jeg har lyst på. Men samtidig må de jo passe mine kriterier (like barn, helst andre hunder, snille og sunne).

Jeg er veldig fornøyd med min Golden retriever. Og jeg er i tvil om neste hund blir en ny Golden eller en annen rase. Kommer an på hvor jeg er i livet. Altså om jeg har flere barn (som jeg sikkert får) og tiden jeg sitter igjen med. Selv om det alltid skal gå, skal det være trivelig. Både for hund og eier. Og regner med det bli travelt når jeg har mine planlagte 3 barn (har nå bare 1 barn).

Vet ihvertfall at Golden er herlige med barn, og har mange ideele egenskaper som passer til (familie)livet mitt.

Har også hatt JRT, og tror sikkert jeg kommer til å få en til av denne rasen i løpet av livet. Men skal da eventuelt ha den når jeg er over 45 og bare den. Ellers blir det en Fox terrier.

3 ganger. Alle 3 var store pesonligheter, sånn som bare boxere kan være. Men så fikk vi lyst til å ha en lydig hund for en gangs skyld. Da falt valget på schæfer. Så nå har vi hatt 3 schæfere. og synes det er den mest fantastiske rasen. SÅ herlig å ha en hund som hører etter, og som du aldri er redd for at skal stikke av (boxerne våre hadde STOR utforskningstrang....). Schæferne våre har vært skikkelige kosegriser også, ordentlige godgutter. Så hos oss har schæferen blitt favoritten. (Men vi mimrer ofte over boxerguttene våre, går aldri lei av å snakke om alt det rare de fant på........).

Jeg har hatt samme rase hele tida. Har fra tid til annen vurdert andre raser, det finnes jo så mange flotte raser å velge i, men har alltid "landet" på Collie til slutt. Denne rasen passer helt perfekt til meg og mine interesseområder, og ikke minst mitt aktivitetsnivå. Det er det viktigste synes jeg, når en skal velge rase.

Har også hatt 4 av mine hunder fra samme oppdretter, så jeg er godt fornøyd. 

Hvorfor jeg skulle bytte rase når jeg er så fornøyd tror jeg et par stk av dere spør om....

Vel, tror jeg har to grunner.

1. Tispa mi har vært ei megge hele livet og er sur mot andre hunder og sta og vanskelig. Men samtidig elsker hun mennesker og hun er superlydig og lett å ha med seg overalt....men det er pga all tid jeg har hatt til å bruke på hund og hundetrening. Selv har jeg aktivt drevet med lydighet med henne og det har gitt resultater med en lydig, lett og fin dame, om enn hurpete i blant:-)

2. Hannhunden min vant mitt hjerte dypt og inderlig. Kan ikke forklare det på noen måte, men han har nå engang alltid vært gutten MIN. Mammagutt som min tidligere samboer syntes var fryktelig irriterende. Jeg føler at jeg har et bånd til han som jeg ikke har opplevd med tispa eller andre hunder jeg (familien) har hatt. Han er en utypisk hannhund. Snill, rolig, stikker aldri av på tur, glad i alt han møter, også andre hanner, han trenger sin daglige dose med kos, ellers blir han "furten".

Kom kanskje ikke klart frem hvorfor jeg vil ha ny rase....hehe

Jeg har følt meg så heldig med de to jeg har fått tildelt. Helsemessig og gemyttmessig. Jeg har hatt tid med dem. Jakter med den ene og lydighet med den andre, lange turer i skogen hver dag, anledning til å ha de med seg overalt da venner fremdeles ikke har en drøss med unger og slikt..

For de neste 10 årene ser jeg ikke å ha den samme tiden som jeg har hatt de siste ti. En boxer krever mye mentalt og mye mosjon i tillegg til at den ikke liker å være alene hjemme for lenge av gangen.

Jeg vil heller ha en rase jeg kan gi "for mye" enn en å ha dårlig samvittighet for. Boxeren blir garantert en del av livet igjen, men neste hund vurderer jeg en annen en.....dårlig samvittighet eller ei. Syns det er veldig viktig å ha riktig hund til livsstilen sin.

Finnes det en rase (ikke altfor liten) som ikke trenger altfor mye hjernebarktrening, men som jeg likevel kan gå lange turer med? Tror ikke jeg har tid til en hund som trenger begge deler, og ved et valg, velger jeg mosjon som jeg selv er totalt avhengig av.

Så hvilken rase velger man da? Jaggu ikke lett det der..

Håper det er leeenge til jeg trenger å tenke på å få ny hund, men er ganske sikker på at det blir engelsk springer spaniel så lenge helsa mi holder til å dekke mosjonsbehovet.

Det er en fantastisk rase - arbeidssom, letttrent, vennlig, ivrig og glad. Kan brukes til alt mulig og har få ting ved seg som irriterer meg. Det er litt pelsstell, men du verden så vakker han er når han er nybørstet og fin. Elsker det myke gemyttet og at han er lett å belønne med godbiter og lek. Vi driver lydighetstrening, og selv om jeg av og til er misunnelig på border colliens raskhet og mangel på sleivete bevegelser, så er det noe fantastisk sjarmerende med en springer som gir alt, selv om vi kanskje ikke når helt til topps. Ører som flagrer og glade spretthoppn er mer min greie. Liker godt den mentale styrken hos denne rasen. En annen god ting er at han ikke er så reservert overfor fremmede, han varsler litt, men alle er velkommen inn.

Så lenge jeg klarer å dekke turbehovet til en springer, blir det denne rasen på meg. Hvis jeg skal ha noe mindre kunne det vært en cocker, men de har nesten det samme behovet, mer pelsstell, og da vil jeg nok heller ha en springer. Liker godt at oppdretterne  av springer her i landet stort sett er seriøse. Skulle jeg få mindre muligheter til å dekke arbeidsbehovet vet jeg ikke hva jeg ville hatt - jeg vet MANGE raser jeg ikke ville hatt, men de skal jeg ikke nevne for da blir folk så lei seg :-)

 min første hund som voksen var en boxer tispe,-for en hund,- for en personlighet, vokste opp med min datter,- en trygg og fin hund på alle måter, men valp, og valpe fakter, til hun gikk i graven.

neste hund ble schæfer,- en tispe,- og i neste runde ble det og schæfer,- så rolig og lett lært,- helt trygg når det gjaldt barnene ,- vi hadde mye moro sammen.

tiden var igjenn inne for ny hund , og denne gangen falt valget på rottwailer, i løpet av 1 år hadde jeg to rottiser i hus,- en omplasserings hanne på 3,5 år og en tispe valp direkte fra oppdretter,- desse to hundene har jeg hatt med meg på mine flytte runder rundt om i europa,-det har gitt meg mangen artige opplevelser, og mye kos og glede.

alle hundene har hatt personlighet, og særegenhet,hver på sin måte,-og har derfor gitt meg masse erfaring med de forskjellige rasene, kunne gladelig hatt samme rasene opp igjen en gang til,- men samtidig er jeg og svært nyskjerrig på andre raser.

tiden er ikke inne for ny hund nå, rottis tispen min er bare 5,5år, og jeg har booket henne inn for minimum 5 år til,- så får vi se. 

Boxer29:

Hvorfor jeg skulle bytte rase når jeg er så fornøyd tror jeg et par stk av dere spør om....

Finnes det en rase (ikke altfor liten) som ikke trenger altfor mye hjernebarktrening, men som jeg likevel kan gå lange turer med? Tror ikke jeg har tid til en hund som trenger begge deler, og ved et valg, velger jeg mosjon som jeg selv er totalt avhengig av.

Så hvilken rase velger man da? Jaggu ikke lett det der..

 

Tja, skal jeg forselå, så ville jeg sagt en molosser av et eller annet slag... De er ikke lekne og valpete som Boxeren, rolige og sinndige inne og aktive ute. De krever ikke allverdens av hjernetrim, men gode lange turer setter de stor pris på. Skal jeg lage en lang skryteliste, er det bare å si ifra ;)

Synes det ser ut til at du er moden for å bli kjent med noen nye raser jeg ;-)

Ingen grunn til dårlig samvittighet av den grunn....

Man må som du skriver, se an de neste 10-15 årene og vurdere rasens behov sammen med mulig framtid, og så se hvor aktiv denne hunden kan være.

Det er mange, mange kjekke raser i verden, så start letingen med GOD samvittighet!

Lykke til med rasevalget :-))

Jeg har hatt labrador, schäferblanding og har en basenji og vår 3. (!) flatcoat nå. Basenjien har nok vunnet mitt hjerte for alltid - og jeg håper vi kan få en til innen overskuelig fremtid. Imidlertid så bør man tilpasse rasevalget med livssituasjon - og hva man kan tilby - enn å henge seg manisk opp i en rase, nærmest uansett. Vi har vår 3. flat, enda det har aldri aldri vært yndlingsrasen min ihvertfall - jeg liker dem kjempegodt - men det er mange raser jeg liker bedre. Imidlertid har nettopp livssituasjon, og ikke minst hva bikkja skulle brukes til, gjort at jeg faktisk sitter her med vår 3. flatcoat! Og jeg har en teori om at man kan bli glad i alle hunder man er så heldig å dele livet sitt med - uansett rase.

Det er moro å bytte rase også - man får utvidet sine "horisonter" - møter nye hundegleder og nye utfordringer (schäferblandingen og basenjien utpekte seg med å være så himla mye smartere enn retriverene vi har hatt - moro fordi læring var på en helt annen måte - og vanskelig også - schäferblandingen var ekspert på å låse opp dører - det hadde vi ikke erfart før - så det måtte man plutselig forholde seg til. Basenjien er smart og sær - det innebar en total omlegging av trenikngsmetode - moro men også vanskelig!)  Det er mange flotte hunderaser der ute - absolutt verdt å prøve synes jeg!

If it`s not a Mastiff- it is just a dog!

Så lenge jeg føler det slik vil jeg aldri bytte rase !!!!!!!!!!!!