Stress styres av en rekke hormonelle funksjoner og selvom noen av de er i dysfunksjon kaller vi det ikke nødvendigvis sykdom. Det kan være det. Og mange av disse hundene har jo en slik "sykdom". Derfor. Men om hunden produserer litt for mye eller litt for lite av et hormon, noe så mange hunder gjør, at skulle vi definert alle de som syke? vel? da hadde det vært få hunder i gjen. Avlen har gitt oss en masse slike problemer. Og vi takler de i forhold til adferden. Fordi det sjeldent er mulig å rette opp hormonfeilene! Enkelte ting kan medisineres, men det meste ikke.

Så hvis du leser litt om de hundene som beskrives med disse mentale problemene vil du se at de fleste av de har allergier og el. andre hud og øreproblemer osv. Så jo, de er nok bittelitt syke.......og derfor! Oftest da.

Zapp:

Stress styres av en rekke hormonelle funksjoner og selvom noen av de er i dysfunksjon kaller vi det ikke nødvendigvis sykdom. Det kan være det. Og mange av disse hundene har jo en slik "sykdom". Derfor. Men om hunden produserer litt for mye eller litt for lite av et hormon, noe så mange hunder gjør, at skulle vi definert alle de som syke? vel? da hadde det vært få hunder i gjen. Avlen har gitt oss en masse slike problemer. Og vi takler de i forhold til adferden. Fordi det sjeldent er mulig å rette opp hormonfeilene! Enkelte ting kan medisineres, men det meste ikke.

Så hvis du leser litt om de hundene som beskrives med disse mentale problemene vil du se at de fleste av de har allergier og el. andre hud og øreproblemer osv. Så jo, de er nok bittelitt syke.......og derfor! Oftest da.

Tenker du kronisk stress? Kjemisk ubalanse? Ja, skjønner du gir uttrykk for at begrepet "sykdom" blir litt feil innenfor det hormonelle.Selv om det kanskje kan stilles en diagnose relatert til utskilling av stresshormoner eller mangel på hormoner som sådan. Ja, skulle jeg kanskje skrevet " noe galt med" :-)

Men nå ve tvi jo ikke hva som utløser stresshormoner i dette tilfellet? Og det er greit nok at stress kan gi ulike utslag. Det gjelder jo forsåvidt for mennesker også. Ellers kan det jo også være "mangel på oppdragelse", tenker jeg. Altså at hunden krever en annen tilnærming enn det som er foretatt? Hva disse eventuelle tilnærmingene skulle være skal jeg, i mangel på kunnskap, ikke uttale meg om. Men tyggebein er jo et forslag :-) Ellers bør kanskje dyrlegen konsulteres?

GoldiC:Men nå ve tvi jo ikke hva som utløser stresshormoner i dette tilfellet? Og det er greit nok at stress kan gi ulike utslag. Det gjelder jo forsåvidt for mennesker også. Ellers kan det jo også være "mangel på oppdragelse", tenker jeg. Altså at hunden krever en annen tilnærming enn det som er foretatt? Hva disse eventuelle tilnærmingene skulle være skal jeg, i mangel på kunnskap, ikke uttale meg om. Men tyggebein er jo et forslag :-) Ellers bør kanskje dyrlegen konsulteres?

Hei, GoldiC, og takk for lykkeønskninger oppi tråden her. Må bare oppklare litt av det du spør om.

Dyrlege har vært kontaktet, ikke spesifikt om problemene hund/barn, men om huden og hennes psyke på generelt grunnlag. Vi har strevd med utagering, og vi har også hatt en del episoder som jeg ikke trenger å komme inn på her, men som vet mente var hundens temperament og personlighet, uten at vi brukte veldig mye tid på det. Må også legge til at da vet skjønte hvordan hun var, med tanke på uberegnelighet ol. måtte hunden dopes for å bli undersøkt, og iført munnkurv, da vet ikke ville undersøke eller behandle henne i våken tilstand, uten at det ble noe mer snakk om å finne ut hvorfor hunden er sånn.

Hunden roer seg med et tyggebein, ja... helt til det skjer "noe". Da er hun ikke lenger rolig og alt av tyggegreier er glemt. Hun har alltid et eller annet tyggbart tilgjengelig, som regel oksehudbein, men også rå bein, griseører ol. Skal hun være rolig med en tyggeting når "noe" skjer, så må det være noe ekstra godt. Men en stille kveld med rolige omgivelser er et tyggebein mer enn nok til å holde hunden opptatt med noe og rolig.

Margrethe:

 

Dyrlege har vært kontaktet, ikke spesifikt om problemene hund/barn, men om huden og hennes psyke på generelt grunnlag. Vi har strevd med utagering, og vi har også hatt en del episoder som jeg ikke trenger å komme inn på her, men som vet mente var hundens temperament og personlighet, uten at vi brukte veldig mye tid på det. Må også legge til at da vet skjønte hvordan hun var, med tanke på uberegnelighet ol. måtte hunden dopes for å bli undersøkt, og iført munnkurv, da vet ikke ville undersøke eller behandle henne i våken tilstand, uten at det ble noe mer snakk om å finne ut hvorfor hunden er sånn.

At det ikke ble mer snakk om å finne ut om hvorfor hunden oppfører seg som hun gjør. Selv har jeg snakket med en som driver hundepensjonat, og hvor konen er atferdsterapeut. I forbindelse med Dolce og erfaringene jeg har med dyrlegene, mente han at dyrleger generelt vet altfor lite om atferd hos hunder. Det er jo et tankekors, og gjør kanskje at de ikke tar klientene (som f.eks. deg) på alvor?

Det er jo utrolig frustrerende om man føler noe er galt, men ikke hva eller hvorfor?

Ja, tyggebein virker vel bare så lenge :-)

Zapp:

Om du vil kalle det mye motor, eller faktisk stress? så er det samme sak. Men jeg mener ikke da stress som i nærvøs, men stress i form av å ligge litt for "høyt" i forhold til å dras opp. Og jeg har en som sikkert var mye værre enn din, men det er en rase som sannsynligvis er litt mer aktiv. Hun var helt umulig. Ekstremt angrepsvillig sa instruktøren på valpekurset. Og med det mentes ikke slossete men lekeangrepsvillig. Det var nødvendig å ta henne med det gode. Hun fikk et (ekkelt) lite lys i øynene om noen forsøkte si noe strengt til henne. Så vi dempet, dempet og dempet. Det var LEIT å ha en valp som ikke kunne lekes med, men vår intensjon var å fixe denne hunden. Så lek som dralek etc. er bannlyst. Sier dette om innendørs for nå. Ikke for ever og alltid. Skal hunden lære at barna ikke skal hoppes på = hundens invitasjon til lek, må man droppe all lek innendørs.....til hunden er moden nok til å forstå. Du må gjøre det som trengs for at hunden skal forstå. Først. Senere, når hunden har dempet seg kan du innføre de forskjellige tingene igjen.

Ja, du har hett en mye vanskeligere hund enn det jeg har... ingen tvil om det! Men det ekle lyset i øynene har jeg sett rett som det er, og vet hva du snakker om. Jeg skal følge rådet om å ikke ha dralek inne, og jeg setter pris på at du er så grundig i din forklaring! Her er det blitt sånn at barna spør om vi ikke kan la være å ha Luca, og det er ingen god følelse som mor å skulle forsvare en hund som så til de grader ødelegger deres opplevelse av å være i et trygt og godt hjem og ha en harmonisk hverdag. Føler meg av og til som en superegosit som ikke har kastet inn hånkledet for lenge siden, men samtidig ser jeg jo at det er god hund inni der, skulle gjerne fått den fram!

Ang. andre hunder har vi heldigvis ingen problemer. Hun er helt topp med både tisper og hanner. Men jeg har vært nøye på å skjerme henne fra potensielle bråkmakere, da jeg har en rase som går for å kunne være litt vrang på akkurat dette området. Som deg tar jeg gjerne bilen og kjører til egnede lekekamerater, og til egenede steder for å slippe henne løs. Men jeg har nok ikke 8 timer om dagen til bikkja, jobb og familie tar sin del av hverdagen, og midt i det hele skal en forsøke å få alt til å gå så knirkfritt som mulig. 

Jeg er virkelig imponert over innsatsen din, godt at du fikk lønn for strevet, det har du fortjent!!!  

Og det med mosjonen er et inntrykk jeg har fått av mye du har skrevet? så kanskje har jeg ikke tatt deg på kornet der? men jeg har en følelse av mange råd om mental stimulering fremfor fysisk utsliting?

No hard feelings :) Du har antagelig lest i diskusjoner der kommende valpekjøper ber om råd når det gjelder rase, og sier de vil gå ca sånn og sånn og om det holder..? Jeg er nok av dem som alltid i slike tråder må påpeke at aktivitet er mer enn tur. mulig det er der det ligger? :) 

Orker du et halvt år til ser du resultater og om et år har du en superhund.......som det riktignok ligger litt hardt arbeid bak? men da er resten av tiden din. Og barnas? med hunden på lag.

Ja... tror også at dette kan jobbes bort, og ønsket mitt er jo selvsagt en god familiehund som er harmonisk og lever i fred og fordragelighet med alle. Jeg har ikke problemer med å bruke tid og krefter på hunden, men ser jeg at det overhode ikke blir framgang, og barna mine ikke trives i eget hjem, så synes jeg de fortjener at jeg setter mine interesser tilside og tar hensyn til dem. Det betyr ikke at vi har gitt opp, men det betyr at vi stadig vurderer omkostningene familien som helhet har av at jeg har hund, satt litt på spissen. Jeg har også et lite håp om at tiden jobber for oss, at dette har litt med alder å gjøre og at en litt mer voksen hund i kombinasjon med at vi jobber med henne vil gi resultater, men jeg tør ikke spå om framtiden. Føler det er for mye som er vanskelig akkurat nå. Men bikkja skal bindes og leking skal skje ute, og vi har absolutt ikke gitt opp.

Normanna:
Når det gjelder dette med å kommandere hunden til ro, ev. bruke "nei" eller annen form for korrigering: Jeg tror ikke det hjelper stort, FØR du har fått RO inn i hunden.

Det er hva jeg også har erfart. Så lenge hunden er opptatt med andre ting, virker det som om hun blokkerer for hva det måtte være.

En hund som ikke har lært å være rolig vil ligge i fullt spenn og vente på "værsågod" for deretter å prøve å herje seg til mer oppmerksomhet. Likeså tror jeg det er fånyttes å bruke positiv straff. Etter min mening har bruk av positiv straff kun mening når hunden VET hva som forventes. Og når det gjelder ro handler det ikke engang om det, men at hunden ikke er I STAND til å roe seg.

Følger deg 100 %! Jeg tror ikke det har noen efekt å straffe en hund som blokkerer, like lite som det har noen effekt å belønne en hund som blokkerer. Og ja, jeg er helt enig i at en hund ikke alltid er i stand til å roe seg, selvom det du skriver om din hund er hakket verre enn hva vi har. Men nå er det ikke småbarn som har blitt utsatt for din hund, og det er jo her den store forskjellen ligger. 
Hunden skal bindes, og vi har begynt i dag, men nå er barna i seng og lille udyr ligger pent og sover på bena mine :)

Takk for mange gode råd. Det er oppmuntrende å få rapporter om hunder som har blitt "kurert" :)

Margrethe:

Dyrlege har vært kontaktet, ikke spesifikt om problemene hund/barn, men om huden og hennes psyke på generelt grunnlag. Vi har strevd med utagering, og vi har også hatt en del episoder som jeg ikke trenger å komme inn på her, men som vet mente var hundens temperament og personlighet, uten at vi brukte veldig mye tid på det. Må også legge til at da vet skjønte hvordan hun var, med tanke på uberegnelighet ol. måtte hunden dopes for å bli undersøkt, og iført munnkurv, da vet ikke ville undersøke eller behandle henne i våken tilstand, uten at det ble noe mer snakk om å finne ut hvorfor hunden er sånn.

Jeg tror nok helt sikkert at hunden din kan trenes til å være rolig i hus! En god posjon tolmodighet og målrettet arbeid, så kommer du nok i mål:)

Men det høres kanskje ut som du har værre problemer enn ro i huset?

Du nevner i et tidligere innlegg at mora til valpene måtte tas unna når dere hilste på valpen? Det er jo i utgangspunktet utrolig skummelt å kjøpe valp etter en slik tispe  (som aldri, aldri burde ha vært satt i avl!!!)  Valpene blir jo utrolig preget av mora, og lærer alt om holdning til fremmede av henne. Du nevner videre at det første valpen din gjorde hjemme hos dere var å skjelle ut naboen...Tviler sterkt på at hun gjorde det fordi hun er/var "tøff i trynet", men tvert i mot fordi hun har fått med seg en innlært (og sikkert også medfødt) skepsis og usikkerhet fra mora...

Litt typisk også, for usikre hunder å ta ut stress og frustrasjon på de menneskene den faktisk er trygg på...

tyri:

Men det høres kanskje ut som du har værre problemer enn ro i huset?

Du nevner i et tidligere innlegg at mora til valpene måtte tas unna når dere hilste på valpen? Det er jo i utgangspunktet utrolig skummelt å kjøpe valp etter en slik tispe  (som aldri, aldri burde ha vært satt i avl!!!)  Valpene blir jo utrolig preget av mora, og lærer alt om holdning til fremmede av henne. Du nevner videre at det første valpen din gjorde hjemme hos dere var å skjelle ut naboen...Tviler sterkt på at hun gjorde det fordi hun er/var "tøff i trynet", men tvert i mot fordi hun har fått med seg en innlært (og sikkert også medfødt) skepsis og usikkerhet fra mora...

Litt typisk også, for usikre hunder å ta ut stress og frustrasjon på de menneskene den faktisk er trygg på...

[/quote

Jeg har tenkt at kanksje dette er en del av problemet vårt. Men samtidig kan jeg for lite om akkurat dette med valpetid/mor/påvirkning og evt. problemer som følge av overbeskyttende mor til at jeg riktig har tatt tak i dette.
Jeg må si at jeg reagerte da vi hilste på valpene, men hoppet over alle varsellamper... Vi var midt i sorgprosessen etter tapet av forrige hund, og Luca var erstatningsvalp for henne, og vi var på besøk med barn og alle sammen var vi veldig glade for at vi skulle få ny hund. Det eneste som sto i hodet der og da var at "der var valpen min"... på en måte.

Hadde situasjonen vært en annen, hadde vi kanksje tenkt oss mer om, og vurdert. Men som det var akkurat da var vi bare sjeleglade for at det var en liten hund som var klar til å flytte inn hos oss.

Når du skriver vi har verre problemer enn ro i huset, vil jeg gjerne vite hva du legger i det, og om mulig gode råd/en link/annen diskusjon hva som helst som kan si litt om hunder som er vokst opp hos overbeskyttende mor.

Takker for svar! 

Margrethe:

Når du skriver vi har verre problemer enn ro i huset, vil jeg gjerne vite hva du legger i det, og om mulig gode råd/en link/annen diskusjon hva som helst som kan si litt om hunder som er vokst opp hos overbeskyttende mor.

Takker for svar! 

 

Hei! La ikke mer i det med "værre problemer" enn at hvis alt bunner i morsarven, er problemet mye mer omfattende (og komplisert) enn om hunden bare maste med barna grunnet manglende oppdragelse og/eller overskudd og valpestreker... Om alt bunner i mentalitetsproblemer har du en del mer å jobbe med enn bare ro i huset.

Nå kjenner jeg jo ikke hunden din, så det kan hende jeg tar grundig feil!  Men ut i fra det du skriver om både mora og din hunds adferd, så...

Har du fått hunden vurdert i helhet av noen som kan adferd? Kanskje en idè om du står helt fast...

Jeg har dessverre ingen gode råd å komme med :( Men vil bare ønske deg lykke til...

Dette var en interressant tråd å følge med på, mange nyttige råd for alle. Skjønner godt at du er frustrert og fortvilet. Viss ungene ytrer ønske om at hunden skal vekk, ja da er det ikke enkelt!! Ikke lett å "kvitte" seg med en nydelig og god hund, men samtidig så er jo ungene mye viktigere. Vil tro at alt dette sliter litt på forholdet i hjemmet. Ser ut til at du virkelig jobber med problemt og håper nå at bindetreningen gir resultater. Om ikke det utretter mirakler på kort tid så vil nok alle positive framskritt være kjærkomment :-) Ønsker dere lykke til og at vi om noen mnd får lese nytt innlegg om verdens flotteste og forholdsvis rolige hund og en førnøyd familie :-)

svendsen:

Jeg har dessverre ingen gode råd å komme med :( Men vil bare ønske deg lykke til...

Takk for det!

Dette var en interressant tråd å følge med på, mange nyttige råd for alle. Skjønner godt at du er frustrert og fortvilet. Viss ungene ytrer ønske om at hunden skal vekk, ja da er det ikke enkelt!! Ikke lett å "kvitte" seg med en nydelig og god hund, men samtidig så er jo ungene mye viktigere. Vil tro at alt dette sliter litt på forholdet i hjemmet. Ser ut til at du virkelig jobber med problemt og håper nå at bindetreningen gir resultater. Om ikke det utretter mirakler på kort tid så vil nok alle positive framskritt være kjærkomment :-) Ønsker dere lykke til og at vi om noen mnd får lese nytt innlegg om verdens flotteste og forholdsvis rolige hund og en førnøyd familie :-)

Aldri så galt at det ikke er godt for noe :)

Fra spøk til alvor: ja jeg er superfrustrert til tider, men vi har da også gode stunder, der vi koser oss alle sammen, var det ikke for det, ville jeg gitt opp for lengst. Men det er klart det er problematisk når barna (og til dels mannen til tider) i familien ikke ønsker å ha hunden. Men vi har bestemt oss for å prøve i alle fall et halvt år til og så gjøre opp status, om ikke tingene forverrer seg betraktelig. Ser jeg at dette ikke gir noen framgang, så har hunden åpen dør hos oppdretter, og det er godt å vite, men ikke noe jeg ønsker å benytte meg av uten at alt jeg kan forsøke er utprøvd.  

Jeg har nettopp sittet og lest gjennom denne lange og veldig interessante tråden. Du har fått masse råd og prøvet masse selv, som jeg i utgangspunktet synes høres veldig fornuftig ut.

Men jeg vil sterkt anbefale dere å få hjem en adferdsterapeut som er flink og som jobber positivt, det tror jeg dere kan ha masse igjen for.  

Det som du forteller om deres besøk hos oppdretter og moren som måtte fjernes fra valpekassen får varselklokker til å ringe hos meg, for påvirkningen de får der er kjempeviktig. Slik du forteller så ser det jo og ut som det virkelig har preget deres hund fra dag 1.

En flink adferdskonsulent vil sikkert kunne se masse utfra hvordan det fungerer hjemme hos dere og anbefale hvilke tiltak som bør settes inn. Kanskje vedkommende og vil kunne se om det vil bli en for tøff oppgave for dere, eller kanskje jeg skulle si deg, men denne hunden. (Siden du skriver at både unger og tildels mann ønsker den vekk).

Jeg går selv på kurs hos en flink adferdsterapeut, og han innprenter oss stadig at barna er det ikke lov til å gamble med. Og selv om din hund ikke er aggressiv er det vel slik du beskriver det en viss risiko for skader.

Jeg synes det er kjempeflott  at du prøver alt du kan, det står det respekt av, og jeg ville nok gjort det samme selv. Men hvis det skulle vise seg at oppgaven blir for tøff så er det kanskje like greit å få vite det nå? 

Men forhåpentligvis vil adferdsterapeuten kunne gi dere noen gode råd som vil hjelpe dere videre på vei mot et hyggelig hundeliv. 

Nå vet ikke jeg hvor dere bor, men hvis du ønsker det kan jeg spørre ham jeg trener hos om han kjenner til noen i ditt område som er dyktige.

Lykke til videre 

Prøv ren sitron som man kjøper på butikken, og ha det i en sprutflaske, å spray det på snuten til hunden når han holder på slik.

Vi brukte denne metoden på vår rottweiler og det funka veldig bra, bare man husker å bestandi ha sitron sprayen i nærheten helt til hunden er sluttet med denn oppførselen, så blir den helt borte til slutt.

Cavalierelsker:

Men jeg vil sterkt anbefale dere å få hjem en adferdsterapeut som er flink og som jobber positivt, det tror jeg dere kan ha masse igjen for.  

Ja, jeg har kontaktet en som er dyktig på adferd, og vi har fått "time" om en god uke. Hvilken tittel han har er jeg neimenn ikke sikker på, men han har vært til god hjelp tidligere, og jeg har selv sett hunder (og eiere :)) som har vært helt håpløse, fått god hjelp av ham etter bare noen få økter.
Han tenker som meg, at det er viktig at barna selv kan "håndtere" hunden. De er jo så store at man ikke akkurat har dem i en lekegrind... Og han mente at der hunden bare bøller nå, vil det kunne være alvor om et par år om vi ikke får plukket av henne dette. Så hunden skal evalueres og barna skal kurses... 

Det som du forteller om deres besøk hos oppdretter og moren som måtte fjernes fra valpekassen får varselklokker til å ringe hos meg, for påvirkningen de får der er kjempeviktig. Slik du forteller så ser det jo og ut som det virkelig har preget deres hund fra dag 1.

Jo mer jeg tenker på det, jo mer ergrer jeg meg over at jeg ikke tok de signalene den gang på alvor, men situasjonen var veldig spesiell følelsesmessig, og det gjorde nok til at en ikke tenkte helt klart.
Gjort er gjort. Vi har hatt mange uforklarlige reaksjoner på ting, mennesker som ikke hunden slipper inn i huset bla. og som jeg står og snakker med og dermed "godkjenner". Folk har ikke turt å komme inn før jeg har tatt hunden inn på annet rom, og i noen av tilfellene har jeg vurdert det dit hen at hun kunne ha angrepet og vært farlig (og vi snakker om en valp her, nå er hun snart 10 mnd). Men det synes jeg vi har kommet veldig langt med, og det har vært noe vi har jobbet med for å få plukket av henne. Helt fra dag 1 har hun kunnet gå i "fistel" over bagateller, der fremmede har vært i nærheten og der hun har "meninger" om hvor nær de skal være ol. Så jo mer jeg tenker på dette, jo mer tenker jeg at dette er noe hun har hatt med seg, enten som arv genetisk, eller som påvirkning fra valpemoren.

Jeg har også fått bekreftet fra oppdretter at hun ikke er rasetypisk i sitt temperament, og det er jo ok å få vissheten om det, for en begynner jo å lure. Det er veldig langt fra hennes vesen til de hundene vi hilste på hos oppdretter (moren til Luca bor ikke hos dem og dette var hennes første kull). De hilste og la seg og var rolige som vår forrige hund når noen kom. Luca derimot er nesten fiendtlig til tider, og vi må ha henne i bånd.

En flink adferdskonsulent vil sikkert kunne se masse utfra hvordan det fungerer hjemme hos dere og anbefale hvilke tiltak som bør settes inn. Kanskje vedkommende og vil kunne se om det vil bli en for tøff oppgave for dere, eller kanskje jeg skulle si deg, men denne hunden. (Siden du skriver at både unger og tildels mann ønsker den vekk).

Ja, jeg håper det kommer konstruktive råd her..! Jeg er innstilt på å jobbe med henne, men ikke om det er noe vi vil slite med hele livet hennes. Da blir hundeholdet ikke til glede og det er jo derfor man har hund, i det store og hele... 

Jeg går selv på kurs hos en flink adferdsterapeut, og han innprenter oss stadig at barna er det ikke lov til å gamble med. Og selv om din hund ikke er aggressiv er det vel slik du beskriver det en viss risiko for skader.

Jeg synes det er kjempeflott  at du prøver alt du kan, det står det respekt av, og jeg ville nok gjort det samme selv. Men hvis det skulle vise seg at oppgaven blir for tøff så er det kanskje like greit å få vite det nå? 

Jeg er helt enig, barna er det ikke lov å gamble med... Selvom jeg nok føler at vi i enkelte settinger ballanserer på grensen her. Luca er ikke aggresiv overfor dem, men hun hopper på dem, og detter de i bakken så er hun "overalt" på en brøkdel av et sekund... Jeg vet ikke om hun hadde giret seg opp til "noe mer" om ikke vi (selvfølgelig) griper inn i en fart, og det er jo heller ikke noe vi tester ut på noen måte. Hun blir veldig ivrig og har i allefall stor underholdning i dette. Jeg føler selv det ikke er helt rissikofritt, men samtidig ikke direkte farlig heller.

Jeg er spent på hva dommen blir når vi skal "kurses"... Jeg vil i allefall legge fram det som er av momenter her, for er dette en hund vi har alle odds mot oss for å få til, så er det bedre å kaste inn håndkleet nå og ikke om to år til. En blir så utrolig glad i dem, og det blir ikke enklerer å si farvell etter som tiden går. 

Nå vet ikke jeg hvor dere bor, men hvis du ønsker det kan jeg spørre ham jeg trener hos om han kjenner til noen i ditt område som er dyktige.

Vi bor på Sørlandet, send meg gjerne en PM om du kjenner noen som du vil anbefale her i området. Nå har jeg jo kontakt med en dyktig mann, så vi får se hvordan det går uti neste uke. Jeg både gruer og gleder meg...

Takk for gode råd og oppmuntringer!

Hva skulle man gjort uten Canis :) ?

Margrethe:

 

Jo mer jeg tenker på det, jo mer ergrer jeg meg over at jeg ikke tok de signalene den gang på alvor, men situasjonen var veldig spesiell følelsesmessig, og det gjorde nok til at en ikke tenkte helt klart.

Den der forstår jeg veldig godt. Jeg hadde blitt helt desperat hvis jeg plutselig ikke hadde hund, og når du var vant med at disse hundene var godlynte, så burde det ikke være nødvendignå tenke så mye på aggresjon. 

Da jeg skulle ha hund nr 2, måtte jeg vente gørrlenge.  Først prøvde jeg å parre den hunden jeg hadde med ulike hanner på 4 løpetider, men hun fikk ingen valper. TIl slutt fikk hun livmorbetennelse og ble sterilisert. Så bestilte jeg en tispe av utstillingskvalitet hos 2 oppdrettere som samarbeider, de sa at jeg skulle få den første som en av dem fikk som de mente ville egne seg til utstilling. 

Så ble det bare tull, enten ble tispene som ble parret ikke gravide, eller så fikk de dødfødte valper eller bare hanner, det var helt sprøtt. Til slutt kunne jeg tenke meg å ta hva som helst bare jeg fikk en tispe. Ikke at det er så viktig at det var en utstillingshund, men jeg hadde gladelig tatt en med feil og jeg, fordi jeg var så lei av å vente. 

Jeg er helt enig, barna er det ikke lov å gamble med... Selvom jeg nok føler at vi i enkelte settinger ballanserer på grensen her. Luca er ikke aggresiv overfor dem, men hun hopper på dem, og detter de i bakken så er hun "overalt" på en brøkdel av et sekund... Jeg vet ikke om hun hadde giret seg opp til "noe mer" om ikke vi (selvfølgelig) griper inn i en fart, og det er jo heller ikke noe vi tester ut på noen måte. Hun blir veldig ivrig og har i allefall stor underholdning i dette. Jeg føler selv det ikke er helt rissikofritt, men samtidig ikke direkte farlig heller.

Vi bor på Sørlandet, send meg gjerne en PM om du kjenner noen som du vil anbefale her i området. Nå har jeg jo kontakt med en dyktig mann, så vi får se hvordan det går uti neste uke. Jeg både gruer og gleder meg...

Takk for gode råd og oppmuntringer!

Hva skulle man gjort uten Canis :) ?

Jeg skal høre med ham jeg trener hos om han kjenner til noen, så skal jeg sende deg en pm når jeg får svar. 

Vi har ei Bordeaux tispe som er på foravtale hos sambos tante og onkel,som er eldre mennesker.
Hun har det gemyttet vi har opplevd hos Bordeaux,og som vi har blitt fortalt.
Rolig,kjærlig...sinnsykt uredd og stødig..tilpasser seg utrolig godt og har vennlig fremtreden.

Hun var hos oss første uken,og hun tok alt med knusende ro og hun var smart og selvstendig som brukte kattedøra til å gå ut i hagen...der ble hun til hun ville inn igjen.Hun ble satt i valpegrind om natten,og det var ikke en eneste lyd fra henne.Hun har rett og slett stått til forventningene vi har hatt til rasen,og sånn vi har opplevd at voksne eksemplarer  er.

Jeg tror kanskje du har vært uheldig Margrethe..og det er veldig synd,fordi rasen slik vi opplever den er stikk motsatt av det du beskriver.

 Hvis jeg var deg så ville jeg tatt hensyn til barna og rett og slett tatt farvel med hunden.
Det kan virke som at det eneste du har som er i nærheten av Bordeaux er utseende,pakken inni virker ukjent.

Dette sier jeg ikke ut ifra vår erfaring med en enkel valp,men ut ifra at venner og kjente har rasen/har hatt.Jeg har som sagt sett endelav dem.
En venninne av meg har kullbror til den vi har på foravtale.Den er like rolig og grei,og de kjenner samme BDD folkene som oss,og sitter igjen med inntrykk av at valpen er som den skal være i forhold til rasen.Jeg har opplevd mye valper av ulike slag gjennom mitt unge,men likevel hundefyllte liv.Jeg har aldri opplevd maken til enkel valp som Tina er.Hun bor hos pensjonister på gård,og vi treffer henne 2 ganger i uka.For å følge litt opp.De har aldri før hatt hund,men vokst opp med hunder hjemme.De har godt voksne sønner og døtre som har hatt forskjellige hunder,som også hjelper dem.

De legger alle merke til Tinas ro.Bånn trygg hund.

Jeg ville ikke hatt et utypisk eksemplar av en rase.Jeg hadde en CC som ikke hadde hatt det helt bra.Den kunne absolutt ikke sies og være noe godt eksemplar av rasen for han gjenspeilet ikke det som rasen skal være.Men den jeg har nå er slik som rasen er beskrevet av kjennere.Det er jo det man vil ha?

Jeg ville enten omplassert eller avlivet om jeg var deg.Det kommer an på hva du tror bor i hunden.

Jeg er så enkel i hodet blitt at dårlige eksemplarer tar man ikke vare på,dem fjerner man for ikke å skade raserykte pga få dårlige individer.Det skal ikke være slitsomt å ha hund,det skal være koselig og givende!Vi har vært igjennom den suppa 2 ganger...der en omplasseringshund vi fikk nettop måtte avlives den og.Den gjorde aldri noe direkte galt,men jeg kjenner hunder og jeg ser hva som bor i dem.Jeg vil heller være føre var.

Jo lengre du dveler ved det jo verre vil det bli..Jeg dvelte i 1 1/2 år første gang..2 gang tok jeg det på strak arm,og det føles faktisk som en lettelse.

Inustaffen:

Vi har ei Bordeaux tispe som er på foravtale hos sambos tante og onkel,som er eldre mennesker.
Hun har det gemyttet vi har opplevd hos Bordeaux,og som vi har blitt fortalt.
Rolig,kjærlig...sinnsykt uredd og stødig..tilpasser seg utrolig godt og har vennlig fremtreden.

Hun var hos oss første uken,og hun tok alt med knusende ro og hun var smart og selvstendig som brukte kattedøra til å gå ut i hagen...der ble hun til hun ville inn igjen.Hun ble satt i valpegrind om natten,og det var ikke en eneste lyd fra henne.Hun har rett og slett stått til forventningene vi har hatt til rasen,og sånn vi har opplevd at voksne eksemplarer  er.

Jeg tror kanskje du har vært uheldig Margrethe..og det er veldig synd,fordi rasen slik vi opplever den er stikk motsatt av det du beskriver.

ja, jeg har nok skjønt det selv også, at Luca ikke har det rasetypiske temperamentet. Og jeg føler det er nokså ille med en så stor og sterk hund som til tider kan være såpass uforutsigbar. Jeg har også fått bekreftelser fra oppdretter om at hun nok ikke er helt rasetypisk hva psyke angår. Samtidig kan hun være snill og god også. Men de hundene vi så hos oppdretter og vår forige hund var som du beskriver din. Bordeauxen er en utrolig nydelig rase, men jeg føler ikke helt at jeg har fått en DdB...

 Hvis jeg var deg så ville jeg tatt hensyn til barna og rett og slett tatt farvel med hunden.
Det kan virke som at det eneste du har som er i nærheten av Bordeaux er utseende,pakken inni virker ukjent.

Ja, fornuften min sier at jeg bør levere henne tilbake. Men det er ikke lett. En vil så gjerne få det til, men jeg ser jo at familien som helhet ikke trives med henne. Og det at hun er såpass uforutsigbar, i kombinasjon med størelse og styrke gjør til at det til tider blir vanskelig i hverdagen. Hunder i denne dimensjonen er det ok å vite at er sindige, rolige og vennlige...

Dette sier jeg ikke ut ifra vår erfaring med en enkel valp,men ut ifra at venner og kjente har rasen/har hatt.Jeg har som sagt sett endelav dem.
En venninne av meg har kullbror til den vi har på foravtale.Den er like rolig og grei,og de kjenner samme BDD folkene som oss,og sitter igjen med inntrykk av at valpen er som den skal være i forhold til rasen.Jeg har opplevd mye valper av ulike slag gjennom mitt unge,men likevel hundefyllte liv.Jeg har aldri opplevd maken til enkel valp som Tina er.Hun bor hos pensjonister på gård,og vi treffer henne 2 ganger i uka.For å følge litt opp.De har aldri før hatt hund,men vokst opp med hunder hjemme.De har godt voksne sønner og døtre som har hatt forskjellige hunder,som også hjelper dem.

De legger alle merke til Tinas ro.Bånn trygg hund.

Ja, det er jo DdBen i et nøtteskall: Bånn trygg hund.... sukk.

Jeg ville enten omplassert eller avlivet om jeg var deg.Det kommer an på hva du tror bor i hunden

Jeg har avtale med oppdretter om at de skal ta tilbake hunden om vi skulle komme til det standpunktet at vi ikke kan/tør/vil ha henne. Jeg hadde ikke kommet til å omplassert henne selv tror jeg, da jeg mener hun ikke er for hvem som helst. Det er ikke alle som takler en diger dogge i puberteten, med tendenser til "utrygghet" og til dels voldsomheter. Samtidig kan det veldig godt hende at hun kunne blitt en fantastisk hund for godt voksne folk uten barn, og med en del erfaing.Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg mener om den saken, og er glad for at det til syvende og sist er oppdretters avgjørelse å ta, om det skulle gå den vegen. De kjenner rasen og jeg er ganske trygg på at de evt. vil sile nytt hjem med omhu for å få til en løsning som er best både for hunden og et evt. kommende nytt hjem. Om de vurderer det dit hen at hun er uberegnelig og ikke til å stole på, så er hun jo ikke en hund som verken skal eller kan omplasseres.

Jeg er så enkel i hodet blitt at dårlige eksemplarer tar man ikke vare på,dem fjerner man for ikke å skade raserykte pga få dårlige individer.Det skal ikke være slitsomt å ha hund,det skal være koselig og givende!Vi har vært igjennom den suppa 2 ganger...der en omplasseringshund vi fikk nettop måtte avlives den og.Den gjorde aldri noe direkte galt,men jeg kjenner hunder og jeg ser hva som bor i dem.Jeg vil heller være føre var.

Jo lengre du dveler ved det jo verre vil det bli..Jeg dvelte i 1 1/2 år første gang..2 gang tok jeg det på strak arm,og det føles faktisk som en lettelse.

Jeg er helt enig, det skal være koselig med hund. Og mang en gang har jeg vel tenkt at "nå orker jeg ikke mer". Men så er det de gode stundene.... Og tanken på at om hun skulle bli som Bordeauxer flest en gang i verden, så vil jeg gjerne være den som får dele hverdagen med henne, for det er noen elskelige vesener. Men om dette er hennes personlighet/arv/gener som gjør henne som hun er, så vil vel den godmodige kjempen jeg så gjerne ville hatt glimre med sitt fravær på livstid...?
Om vegen blir for lang og omkostningene for familien blir for stor, ja så er det en hund og kun det. Det kan være viktig å minne seg selv om til tider.

Om jeg skal være helt ærlig tror jeg nok at som det er nå, så ville det være en lettelse, ja... Men avgjørelsen hadde vært utrolig tung! Vi har ikke bestemt oss enda, og vi skal få en kyndig hundetrener til å se på henne, men uansett hva han måtte mene eller komme med av gode råd, så er det jo hverdagen hos oss som gjelder. Og når den ikke fungerer, så er jeg enig med deg: det skal være givende og koselig og ikke bare tappe en for krefter.

Det er i allefall en lettelse å vite at det står en åpen dør hos oppdretter, så avliving er det uansett ikke snakk om sånn med det første.

Takk for svar som får meg til å tenke...

Trist at det ikke går så bra med valpen din. Det jeg blir litt nysgjerrig på er hvordan de andre valpene i kullet er? Vet du om de er rasetypiske eller om de også har problemer av noe slag? (Hvis du har kontakt med valpekjøpere da. Oppdretter vil vel kanskje ikke innrømme det hvis det er tilfelle?)

Vil ellers ønske deg lykke til med hundetreneren som skal vurdere henne!!! Håper han ser ting som han har en god løsning på. Vet hvor vanskelig det er å skulle gi opp en hund, for har vært der selv. 

Stor oppmuntringsklem fra Figaro!

Jeg har lest alle innleggene og funnet mye klokt. Jeg vil likevel ikke kommentere rådene som er gitt, men bare si noe om våre erfaringer fra en sprelsk unghund ( 1 år) på 62 kg., og ikke ferdig utvokst.

Dette er vår andre hund fra samme rase ( tredje hund tilsammen) og sannelig har alle vært ulike.

Den første nuffen vår hadde samme tendenser i valpe/unghundperioden til å ri / rive overende, men vår nåværende har " tatt kaka". ( Vår første roet seg betraktelig rundt to-årsalderen)

Vi har prøvd ignorering ( ryggen til) men det fungerer veldig dårlig når man raskt blir lagt/revet overende i bakken og må kjempe seg opp i stående stilling igjen.

Vi hadde vår desidert dårligste periode for litt over en mnd. siden, men både barna og vi opplever jevn fremgang nå. Det vi har jobbet en del med er både dette med å ikke gi hunden første oppmerksomhet- når vi kommer hjem, men hilse på andre i familien først og ikke gi oppmerksomhet når han søker kontakt, men gi kontakt når vi synes det er greit. ( Dette har vært verst å følge opp for minstemann, og som vi også tenker kan være en del av grunnen til at han er mest utsatt for " angrep". ( han er 11 år). Det å forholde seg rolig, er også verst for den minste, som ofte oppfører seg på en måte som " trigger" aktivitetsnivået til hunden.

Fordi hunden har knyttet et "artig mønster" til den minste her, har vi brukt klikker når andre barn har vært her. Fått dem til å springe over golvet o.l., klikket og gitt godbit når han har vært rolig. (Adferd og ikke relasjon/mønster)

Når det gjelder vår egen minstemann,( med mer preget mønster) har vi "tatt" tak i hunden med nei og holdt ham når han løper etter for å nappe i barnet. Vi opplever en bedring i den forstand at hunden ikke som for en mnd. siden er ute etter gutten hele tiden, men har et godt stykke igjen med arbeid, både når det gjelder barn og hund. Tidligere nappet han mye etter oss også, men det har bliltt mye bedre.

Når det gjelder " å bli sliten nok" er vår erfaring at når vi strekker ham langt i forhold til aktivitetsnivå, kan han bli liggende en god stund, men når han kommer til hektene igjen, oppstår samme adferd. Det oppstår nok færre situasjoner når han er kjempesliten, men situasjonene er akkurat de samme som når det oppstår mange av dem. (Han lærer ikke mer av å være sliten)

Slik du har fremstått i denne diskusjonen med mange råd, opplever jeg deg som åpen og reflektert, og tenker at det du vil gå for, er det som vil være bra for dere. ( som vet hvor skoen trykker)

Vår tispe er også langt mer gira og lettstressa enn resten av kullet. Jeg har ofte gransket hjerte og nyrer for å finne ut om det er min/vår feil. Hvem vet. Men jeg registrerer jo at andre kan rapportere om det samme, altså ha en hund som er veldig forskjellig fra resten av kullet.

har ikke hunden din allergi? jeg har fått et inntrykk av at allergiske hunder har mye lettere for å stresse enn hunder som er friske.....

Normanna:
Jo, hun testet positiv på husstøvmiddallergi. Og hun hadde konstant diarè som valp/ung, uten at vi noen sinne fant ut hva det var. Men det KAN ha vært en form for matinntoleranse, for det ble mye bedre da vi skiftet til tørrfòr. På den annen side er det jo kjent at mageproblemer kan være tegn på stress. Så her har vi høna og egget-problematikken, hva kom først, og hvorfor ble hun bra. Fordi vi skiftet fòr, eller fordi hun ble roligere?

Og HELT ot: hun har så og si ingen symptomer på husstøvmiddallergien. Takket være V&H kanskje?

min har så og si ingen symptomer heller. en gang i blandt så ser man det på ørene, men det er det eneste. men så sliter jeg meg halvt i hjel med å vaske støvsuge, holde han unna seng, + fore med v&h, + oljer osv osv.