Har skrevet innlegg før men tvilen er til å bli gal av.  Vil gjerne høre med noen av dere om dere ville kastrert hunden deres om dere var i mitt tilfelle.

Grunnen til at jeg tviler er at jeg er redd det er meg som ikke klarer tilfredsstille hunden godt nok og at dette blir gjort uten at hunden vil få det bedre.

1.         Jeg har to hannunder, de leker mye sammen og har godt selskap i hverandre.

2.         Hundene får 5-6 turer daglig blandet med lek.

3          De er ikke mye alene, kan hende noen timer en gang i blant.

Her er grunnen til at kastrering nå står for trappene

1.         Eldstemann (Bichon Frise) er utrolig krevende og masete.  Det skal skje noe til enhver tid og han stresser rundt og piper i tide og utide. Virker svært utilfreds selv om vi har kommet inn fra en lang luftetur. 

2.         Når vi er ute på tur er han helt hyper, snuser og drar i båndet. Han kommer ikke fort nok frem.  Markerer hele tiden.

2.         Han har begynt å ødelegge ting i en alder av 4 år, det går verst utover filleryene i huset.   Biter og river og ruller sammen teppene slik at han kan jokke i vei på dem.

4.         Begge hundene markerer inne men aldri når vi er tilstede.  Jeg vet ikke hvem som markerer først men etter som jeg ser når vi er ute så skal eldstemann alltid ha siste ordet.  Men om det er han som gjør det først inne kan jeg ikke si 100%.

3.         Han har begynt å forfølge yngstemann og skal ha lekekamp med ham til enhver tid.

            Den består i å ligge i sofaen og rulle rundt, en skikkelig snøftekamp som jeg kaller det.

            Yngstemann er med på leken så det er jo for så vidt greit det, men han stresser så utrolig !

            Men.. det er et stort MEN!  Det er at mannen min forteller at hunden ikke er slik når han er alene med den?  Han sier at den blir slik så fort jeg viser meg hjemme men at den er rolig når bare han er tilstede.  Bortsett fra innendørs markering, det gjør den faktisk oftere når ikke jeg er hjemme.

            Vi har forsøkt kjemisk kastrering med godt resultat på begge to, stresset avtok og hunden virket tilfreds, også sammen med meg.   

            Har fått time til operasjon om en uke men så er jeg så i tvil om jeg gjør det rette?

            Mitt ønske er at hunden skal bli rolig og tilfreds og at jeg skal syntes det er koselig å ha hund.  Som det er pr.idag er det slitsomt til tider.

            Men så er spørsmålet mitt selvfølgelig om det er mitt forhold til hunden som gjør den slik… dette gjør meg så voldsomt i tvil.  Det som gjør at jeg tviler er selvfølglig at jeg får høre at hunden er så annerledes når ikke jeg er tilstede.

V

V

Så lenge dere har god effekt av Kjemisk kastrering, og syns at alt fungerte mye bedre da og hunden selv var rolig, så tror jeg absolutt du tar det rette valget med å kastrere han...

Marit

så ville jeg tatt kontakt med en adferdsspesialist. Er enig med deg i det at kastrering ikke skal taes lett på.

Jeg sjekket ikke profilen din så jeg vet ikke hvor du bor men jeg kan uansett anbefale deg å ta en tlf til AlternativetDyreklinikk i Sandvika. De samarbeider med flere spesialister (alt fra adferd til akupunktur) som de sikkert kan henvise deg til (som igjen kan henvise til noen som bor i nærheten av deg). Cecilie som er vet. der har også vært en del av ekspertpanelet her på Canis.

Jeg vil jo også si at dersom kjemisk kastrering har fungert bra, så er det vel ganske stor sannsynlighet for at kastrering kan være løsningen. Samtidig er det jo kanskje verdt å sjekke ut hvorfor hunden ikke oppfører seg slik når han er sammen med mannen din?

Og hvis du er i tvil så ville jeg ventet med operasjonen - kanskje en "second opinion" også vil si at kastrering er løsningen, men da trenger du forhåpentligvis ikke være i tvil lengre.

Det er godt mulig at kastrering kan være en løsning på hele eller deler av problemet. Hvis du er i tvil, kan du evt. be veterinæren om å sjekke testosteronnivået. Hvis det er unormalt høyt, kan det faktisk vise seg på en blodprøve.

Men det kan virke som om det kanskje er andre ting som har noe å si her også, særlig fordi hunden er annerledes når den er sammen med mannen din.

Noe som slo meg da jeg leste innlegget ditt, er at hunden(e) kanskje får tur og lek litt for ofte? Får hundene tid til å roe seg skikkelig ned etter hver tur/lekeøkt, før det er på tide å gå ut igjen? Og siden de herjer mye med hverandre inne, får de kanskje ikke roet seg ned da heller? Kanskje det hadde vært en idé å innføre en rolig-tid hver dag, hvor hundene skal ta det med ro inne, uten leker, uten at du aktiviserer dem, og hvor de er adskilt fra hverandre?

Den ene havanaisen min var en skikkelig propellhund da han var ung. Jeg måtte være streng på at inne var vi rolige og at det var jeg som bestemte om det skulle skje noe eller ikke. Hver dag fikk han minst en times sammenhengende tur, og da fikk han mulighet til å bruke både kropp og hode. Det gav gode resultater.

En av grunnene til at hunden din er roligere sammen med mannen din, er kanskje at hunden ikke forventer at det skal skje noe når du ikke er der?

Får hunden din bruke hodet til noe, forresten? Det han trenger er kanskje ikke mer lek, men å få noen rolige, mentale utfordringer. Bichonrasene er intelligente hunder som har veldig godt av å få bruke hodet til noe også! Tren på lydighetsøvelser, trikst og søk som ikke involverer så mye herjing. Og tren med hundene hver for seg.

Hvor gammel er yngstemann? Hvis yngstemann begynner å bli voksen, kan det være en grunn til at eldstemann begynner å jokke på ting. Han syns jo at han må vise at det er han som er mannen i huset. I såfall er det mulig at adferden vil roe seg igjen når yngstemann har blitt ordentlig voksen. I mellomtiden får du gjøre det du kan for å hindre at jokkingen blir en vane.

Dette var bare noen strøtanker fra min side. Hvis du er usikker på om du vil kastrere eller ikke, syns jeg at du skal tenke gjennom saken en gang til. Å ta kontakt med en adferdsterapeut kan jo selvfølgelig være et alternativ.

Håper uansett at du finner ut av det på den ene eller andre måten, og at du får en rolig og harmonisk hund. Lykke til!

Har en som, med unntak av markering inne, gjerne oppførte seg sånn jeg og, og han ble kastrert i sommer. Jeg har fått en helt annen hund. Han kan til og med oppføre seg sammen med andre hunder. Selvsagt er han kvikk og alltid med på notene når det snakkes om tur og trening nå også (kanskje med unntak av å være med far på biltur), men han er definitivt en mye roligere og mer avbalansert hund.  Såfremt hunden ikke skal brukes i avl, så hvorfor ikke? Jeg merker i alle fall her at hormonene har blokkert for masse fornuftig hundehold de siste årene, og nå kan han her også oppføre seg vanlig, istedet for å kave og stresse rundtomkring i sin egen lille verden.

Et godt eksempel er da vi var ute på langtur forleden dag. Vi passerte en nabogård, der de har sauer. Så bare litt dumt på sauene når vi passerte (de så like dumt tilbake de også da, så der var de likeverdige:P) Da vi gikk over tunet der, kom det en liten småilter sak (JRT tror jeg det så ut som). Den lille roterte rundt og mellom labber og bein, bjeffa og sto i. Jeg så for meg vilt kaos, hissig hannhund og blod og gørr, så jeg ble rimelig stressa selv. Balder overraska meg enormt, da han bare fortsatte å gå, så bare på den lille iltre og gikk videre. Det hadde ALDRI skjedd i juni for å si det sånn, så jeg er absolutt ikke i tvil om at vi tok riktig valg da vi gikk for kastrering.

Takker dere alle for gode tilbakemeldinger.  Jeg har fått noe å tenke på mht forholdet hunden/meg.  Det er nok riktig at hunden har store forventninger til meg, det har jeg faktisk ikke tenkt på før nå.

Den andre hunden min er bare året yngre men en helt annen hund, den er rolig, harmonisk og tilfreds bestandig.  Dette til tross for at jeg har oppdratt dem på lik linje.

I og med at kjemisk hadde så god effekt og at jeg ikke skal bruke ham i avl, så har jeg nå tatt beslutningen om å kastrere ham.   Hører jo fra mange av dere at dette er å anbefale,

Dersom dette skulle vise seg å være mislykket resultat så får jeg bevis for at det ikke er hormonellt.  Da får jeg oppsøke en adferdsspesialist for hjelp.

Igjen.. tusen takk for gode råd og støtte :-) 

Jeg har også to hannhunder, og den eldste av dem kan minne om din, om enn mindre "ekstremt". Det kan for så vidt den yngste også (minner om din yngste): Han er alltid rolig og stresser ikke. Den eldste kan, spesielt i perioder, jokke en del på den yngste og på puter etc., stresse seg opp og være litt generelt tulling. Han er fem år. Jeg har aldri vurdert å kastrere min eldste på grunn av hans oppførsel, men jeg vil ikke utelukke at væremåten hans delvis bunner i kjønnsdrift. Jeg synes imidlertid ikke at jeg har god nok grunn til å kastrere ham: Han lever fint med den personligheten han har, og han har roet seg noe med alderen. Hvis jeg vurderte at han virkelig "trengte fred fra seg selv", ville jeg kastrert ham. Det kan godt tenkes at dette er den rette løsningen for din hund.

Men det er en annen ting jeg kjenner meg veldig igjen i: Dette med hundenes forventninger til "far" og "mor". Mine hunder er ikke særlig masete av seg, - men de er mer masete overfor meg enn min mann. Dette er fordi det er jeg som oftest finner på morsomme ting (aktivisering), særlig om ettermiddag og kveld. Når eldstemann kommer og slenger en tom kong opp i fanget mitt og ser på meg med et oppfordrende blikk, er det jeg som reiser meg og fyller denne med godbiter slik at han skal få seg en lekestund etc. Det er klart at hundene lærer dette. I og for seg er ikke dette noe "problem": Hundene må jo få aktiviseringen sin fra noen. Men det jeg lurer på, er om du rett og slett aktiviserer dine for mye og/eller for ofte? Kanskje bunner stresset til din eldste hund i en evig forventing om neste punkt på programmet? Det er veldig lett å gå i den fella at man alltid holder hundene "på tå hev". 

Selv driver vi og omstiller oss til en ny rytme her i huset, hvor hundene nå skal få tur av "far" som kommer hjem halv seks om ettermiddagen, mot tidligere at de fikk tur av meg ("mor") eller "far" i tre-firetiden. Jeg er hjemme med hundene hele dagen, men da jeg venter barn hvert øyeblikk vil det ikke bli jeg som kan ta dem ut, og dette innarbeider vi allerede. Det er ganske vanskelig å overse dyra fra kl 15-17:30, - men jeg lider nok mer på deres vegne enn de lider selv. Jeg må ha ståldisiplin og ikke representere noen form for aktivisering, og det er vanskelig. Kanskje kan det hjelpe på din hunds oppførsel at det innarbeides nye rutiner, hvor lek og tur og "action" ikke skjer så ofte? Dette vil i så fall ta en del tid.

 Lykke til med hundene, uansett!