Hei. Det hadde vært flott om noen kunne lest dette innlegget uten å dømme. Også håper jeg at de som leser det tar det helt seriøst. Jeg er ikke interessert i noe "hva jeg bør gjøre" eller "må gjøre". Jeg trenger bare hjelp umiddelbart.

Jeg har en berner sennenhund på snart 3 år, hannhund. Han har bygget opp en fryktelig adferd der han biter. Han har bitt flere av oss i familien nå, og fremmede. Småbitt og alvorlige bitt. Terskelen går ned for hver gang. Han er redd det meste, og det er virkelig vanskelig å bare gå en liten tur med ham, da han skal angripe de fleste av frykt. Han går med munnkurv på stort sett hele tiden. Vi har vært hos dyrlege for å teste alt mulig, om det kan være mangel på stoffer osv.men vi har ikke fått svar på prøvene enda. Han har også fått hormonsprøyte som har roet ham ned, men ikke endret adferd i det hele tatt.

Jeg skriver her nå, fordi jeg vet ikke mine arme råd. Jeg og mesteparten av familien elsker jo hunden som om den var vårt eget barn, det er jo det han er! Han er en kjempesnill og kosete hund når han er trygg, og er med dem som er glad i ham og trygg på ham. Men så er det så ofte han føler seg utrygg, og det har gått så langt nå. Hva kan vi gjøre?

Det skaper stor splid i familien å ha ham, folk er redde, og det blir en ond sirkel, han er jo redd han også. Vi kan rett og slett ikke ha ham lengre, men vi vil virkelig ikke avlive ham. Så det jeg lurer på er: Er det noen som kan tenke seg å ta seg av en skikkelig utfordring? Som kunne gitt ham et godt hjem? Jeg er skikkelig desperat nå, vet ikke hva annet jeg kan gjøre. Jeg ser for meg at han kunne hatt et godt og fredfult liv på en gård eller hva som helst! Der han får være skikkelig hund, og løpe løs og være seg selv. Bare ikke der det er mye stress, bråk, barn og alt dette her. Han er en god "enmannshund" men ikke familiehund, dessverre.

Det er virkelig vanskelig dette her, men jeg ønsker langt mer å få hjelp herfra, og evt. gi ham vekk, enn å ta livet fra ham. Selv om mange mener det er det rette, i og med at han kan være farlig. Jeg vil ikke gi meg før jeg har prøvd alt.

Kan noen hjelpe meg? Råd? Hva som helst??? 

Har du prøvd å få en adferdsterapaut til å se på han for å finne ut hvor all denne frykten og usikkerheten stammer fra? Kanskje kan en kastrering hjelpe han?

I hvilke situasjoner er det han viser aggressjon og biter? 

Tråden er flyttet til forum for problemadferd

Moderator

"Har du prøvd å få en adferdsterapaut til å se på han for å finne ut hvor all denne frykten og usikkerheten stammer fra? Kanskje kan en kastrering hjelpe han?

I hvilke situasjoner er det han viser aggressjon og biter?"

Vi har hatt en anerkjent adferdsterapaut til å se på han ja, men vi fikk ikke svar nok, føler jeg. Hun mente at han aldri kom til å bli kvitt angsten, og det ville ikke hjelpe å gå kurs heller. Det er ikke noe som kan trenes vekk. Vi fant heller ikke ut hvor usikkerheten og frykten kommer fra.

Oppdretter mener det kan være noe som har skremt han når han var liten, at noe henger igjen, men det har ikke skjedd noe virkelig skremmende som vi kommer på. Det kan selvfølgelig hende han har blitt veldig redd av noe som egentlig ikke burde spille noe rolle, det får vi aldri vite. Han reagerer i alle situasjoner. Han kommer flygende fra intet, for å ta folk. Enten de er langt ifra eller nært. I starten trodde vi jo at det var når folk kom for nært, så vi har prøvd alt for å holde han lengst mulig unna alt fremmed, men jeg ser nå at han reagerer også på lang avstand. Han kan til og med finne på å bli redd skygger av busker ute om kvelden, hvis det blåser litt, men er ingen lyder ute...Da bjeffer han helt vilt og gjør seg stor og skummel, klar for å ta noen. Han er sånn i absolutt alle situasjoner, så det er ikke mulig å definere når han skal vise aggressjon og ikke:( Det eneste jeg ser forskjell på er kroppsspråket. Men det endrer seg så fort at man ikke alltid har mulighet for å avverge det som kommer til å skje.

Jeg er ingen ekspert på dette, men jeg tror det skal meget mye til før man ikke kan gjøre noe med dette. Jeg ville nok prøvd å oppsøke en annen terapaut for å få en mening til. Dersom du bor på østlandet, så er det en fantastisk adferdsterapaut i Oslo/Akershus området. Han har vært mye omtalt spesielt her inne, men jeg kommer desverre ikke på navnet hans i farta. Kanskje noen andre vet hvem jeg mener?

Dersom denne også sier at det ikke er stort å gjøre, ville jeg nok tenkt meg om to ganger før jeg sender den til noen andre. Jeg sitter ikke her å roper avliving, for jeg, akkurat som deg, vil heller ha dyret til noen som kan dette skikkelig, dersom jeg hadde havnet i denne situasjonen igjen (hadde samme situasjon men en tidligere hund. Riktig nok ikke like ille, men vanskelig nok for det). Men hvordan har hunden det med seg selv når den går rundt og er redd for alt og alle? Du skal være riktig heldig dersom du finner noen som ikke bare har kunnskapen nok til å ta til seg en hund av denne dimensjonen, men som også er villig til å ta til seg såpass mye arbeid. Jeg håper virkelig det er håp for gutten din, men er det riktig å la han fortsette slik fram til du evt finner noen som kan ta han til seg? Dersom det virkelig stemmer at dette ikke kan trenes bort, er det rettferdig å latt han leve slik resten av livet? Og ikke minst trygt for samfunnet rundt han? Hva om han ved uhell kom seg løs og blei redd for noe? Tenkt om det noe er et lite barn?

Jeg vet så altfor godt at det er vanskelig, og føler med deg.

huff, føler virkelig med deg.. hadde selv en schæfer hann som var aggressiv og som bet oss i familien og fremmede. Det var helt tydelig at han var usikker og redd som din hund er. Vi fant ut av når disse situasjonene oppstod og ungikk dem eller trente forsiktig f.eks i forhold til andre mennesker. Nå virker det som din situasjon er endel verre da, for vi avlivet han aldri. Det ble bedre med årene, men i den alderen som du nevner var han helt forferdelig. det ble litt splid i familien våres og, da noen mente vi burde avlive ham. Men vi klarte det rett og slett ikke, og det gikk jo bra eller hvertfall bedre til slutt. vet ikke om dette hjelper deg noe særlig, men ville bare si at det kan gå bra til slutt.. Men uansett så har du prøvd ditt beste virker det som. Lykke til uansett hva det blir til :-/

syns det er så trist å lese slikt, både for hundens del og familien. klart man er glad i hunden.og omplasere han er nok ikke den beste løsningen...jo kanskje om han kommer til noen som er god på adferdsproblemer osv. men da ville jeg prøvd å få ham behandlet før man ev. tar neste steg med å omplassere. kanskje det hjelper med hjelp at han blir bra igjen?!! :)

lykke til iallefall:)

Ønsker ikke å være ondskapsfull her, men hundene må faktisk kunne leve i samfunnet.

Det du har, er et enormt ansvar. Du har ansvaret hvis hunden din skulle greie å slite båndet og skambite et barn, noe du skriver at han er troende til å gjøre. Selv om du tar alle mulige forhåndsregler (ser at han bruker mye munnbind), så kan uforutsette ting alltid skje.

Det er en nobel tanke at man skal ta vare på alt liv, men noe av det ansvaret vi tar på oss når vi skaffer hund, er også å ta avgjørelsen om når det er nok. Noen er så "heldige" å ha en håndfast sykdom. Andre er ikke så heldige, men må likevel vurdere hundens tilstand, hvilken framtid den vil få, og ikke minst konsekvensene for samfunnet rundt.

Jeg forstår at dere ikke lenger makter ansvaret. Jeg har også full forståelse for at dere vegrerer dere veldig for å velge avlivning som løsning.

Før dere omlasserer synes jeg dere skal gjøre følgende: Ta kontakt med Gry Løberg hos Manimal. Om dere bor langt unna, så kan det likevel være verdt reisen, ev kan hun anbefale en adferdsterapaut nærmere der dere bor. For å få time hos GL må hunden gjennom en veterinærsjekk. Dere bør faktisk be om en enda grundigere sjekk enn det Løberg forlanger. For her får jeg nesten mistanke om at det er noe fysisk som ikke stemmer. At en hannhund på tre år reagerer til og med på skygger virker veldig spesielt.

Uansett hva som må til for å få denne hunden "normal" igjen, så tror jeg det er en enorm jobb. Men om dere får en skikkelig grundig veterinærsjekk, + en god samtale med GL, så vil dere kanskje få vite mer om hva som skal til. Ev. får dere vite at hunden deres lider under all denne angsten, og vil alltid gjøre det. Da er jo valget gitt, dere må avlive fordi han ikke har det godt.

Eller så vil dere få vite hva slags trening han må gjennom, og så bestemme dere for om dere fortsatt vil ta jobben selv, ev. finne noen som er villig til det. Og som du selv sier, noen som lever slik at han slipper å forholde seg til mye av det han i dag reagerer på.

Men til syvende og sist så handler altså valget både om hundens beste, samt om å ta hensyn til omgivelsene. Om en så stor hund er direkte farlig, så er det uansvarlig å ha ham i et miljø der han utgjør en risiko. Men jeg er helt enig i at han fortsatt f.eks. kan bo på landet, i et skjermet miljø der de har langt mer kontroll over hva han utsettes for.

Når folk sier at hunder som biter "ikke har livets rett" osv, så er jeg ikke enig. Men man må ALLTID være helt sikker på at ens hund ikke utgjør noen fare for andre. Det er bare det at det finnes andre måter enn avlivning for å sørge for det!

Her er det vel ikke snakk om å omplassere en hund og holde hemmelig hvorfor hunden blir omplassert, så den meldingen om å skyve problemet over på noen andre holder vel ikke helt her. HEr er det noen som ØNSKER DET som evt tar over UTFORDNINGEN dette må være.

Berner sennen er utrolig store og sterke hunder, jeg hadde ikke tatt utfordningen med å finne ut av hvordan eller hvorfor, men søkt en mulig omplassering til noen som har tid, evne og utholdenhet til å finne ut av dette.

Synes det er veldig bra at dere tar tak i en situasjon som må føles helt håpløs. LYkke til..

Stesøstra mi hadde akkurat det samme problemet med en collie. De måtte gi henne tilbake til opdretteren som nå bruker henne kun til avl. Han har fått skikkelig orden på hunden og de skal skaffe seg en mindre rase.

Det jeg råder dere til her er å finne noen som har erfaring med rasen og da mener jeg folk som har jobbet med denne rasen over lengre tid, som kan trene ham og roe ham ned litt. Så kan dere eventuelt ta ham tilbake.

Katara:

Stesøstra mi hadde akkurat det samme problemet med en collie. De måtte gi henne tilbake til opdretteren som nå bruker henne kun til avl. Han har fått skikkelig orden på hunden og de skal skaffe seg en mindre rase.

[...]