Blir litt forundret når jeg leser her inne på forumet at en Leonberger har bitt etter dommeren på en utstilling. Hunden var bare 6-mnd gml.

Det første som slår meg er at dette er en valp som IKKE er nok sosialisert, mest sannsynlig fra oppdetters side. Dette er faktisk IKKE eiers feil........Den VIKTIGSTE sosialiseringsbiten i en hunds liv skjer mellom 3-12 uker, det som går tapt da kan aldri taes igjen i livet...........

Dette er faktisk så viktig at det burde være kurs om det. Har selv sett at valper lever i egne "valperom" frem til di blir solgt. Helt horribelt, spør du meg.

Hvis en hund skal leve ilamme en familie resten av sitt liv, bare MÅ den få være endel av flokken. Et valpekull skal ALDRI settes for seg selv alene di ukene di er sammen med sine oppdrettere. Da blir det en stor brist i sosialiseringsbiten.

Det som "Irriterer" meg mest er at folk er så opptatt av utstllingsresultater............. Jeg blir nesten helt satt ut av det der. Pga at jeg "VET" om all "falskheta"

Jeg kjenner til hunder som både er : Norsk, svensk og dansk Champion. Flere av di er "TRENET" på utstillindbiten. MEN, når di møter andre folk i andre situasjoner kan di knurre og glefse. Hva er da betydningen av en dommers " DOM "

Den er null verdt etter min formening

Chicapia:Blir litt forundret når jeg leser her inne på forumet at en Leonberger har bitt etter dommeren på en utstilling. Hunden var bare 6-mnd gml. 

Det første som slår meg er at dette er en valp som IKKE er nok sosialisert, mest sannsynlig fra oppdetters side. Dette er faktisk IKKE eiers feil........Den VIKTIGSTE sosialiseringsbiten i en hunds liv skjer mellom 3-12 uker, det som går tapt da kan aldri taes igjen i livet........... 

Dette er faktisk så viktig at det burde være kurs om det. Har selv sett at valper lever i egne "valperom" frem til di blir solgt. Helt horribelt, spør du meg.Hvis en hund skal leve ilamme en familie resten av sitt liv, bare MÅ den få være endel av flokken. Et valpekull skal ALDRI settes for seg selv alene di ukene di er sammen med sine oppdrettere. Da blir det en stor brist i sosialiseringsbiten. 

Det som "Irriterer" meg mest er at folk er så opptatt av utstllingsresultater............. Jeg blir nesten helt satt ut av det der. Pga at jeg "VET" om all "falskheta"

Jeg kjenner til hunder som både er : Norsk, svensk og dansk Champion. Flere av di er "TRENET" på utstillindbiten. MEN, når di møter andre folk i andre situasjoner kan di knurre og glefse. Hva er da betydningen av en dommers " DOM "Den er null verdt etter min formening

Det må jo være dårlig sosialisering, men kanskje mest fra eierens side som ikke har latt valpen bli vant til å bli håndtert av fremmede folk. Kanskje kan oppdretter ha litt av skylda også, for det fins jo mange useriøse oppdrettere som gir blanke i valpene etter at de er født.

Litt enig med deg i at utstillingsresultater er litt for viktig. Synes det skulle ha vært like så viktig med helse og lynne. Mange avler jo på hunder med HD, AA og øyesykdommer og kanskje det som verre er. 

Chicapia:

Blir litt forundret når jeg leser her inne på forumet at en Leonberger har bitt etter dommeren på en utstilling. Hunden var bare 6-mnd gml.

Det første som slår meg er at dette er en valp som IKKE er nok sosialisert, mest sannsynlig fra oppdetters side. Dette er faktisk IKKE eiers feil........Den VIKTIGSTE sosialiseringsbiten i en hunds liv skjer mellom 3-12 uker, det som går tapt da kan aldri taes igjen i livet...........

Dette er faktisk så viktig at det burde være kurs om det. Har selv sett at valper lever i egne "valperom" frem til di blir solgt. Helt horribelt, spør du meg.

Hvis en hund skal leve ilamme en familie resten av sitt liv, bare MÅ den få være endel av flokken. Et valpekull skal ALDRI settes for seg selv alene di ukene di er sammen med sine oppdrettere. Da blir det en stor brist i sosialiseringsbiten.

Det som "Irriterer" meg mest er at folk er så opptatt av utstllingsresultater............. Jeg blir nesten helt satt ut av det der. Pga at jeg "VET" om all "falskheta"

Jeg kjenner til hunder som både er : Norsk, svensk og dansk Champion. Flere av di er "TRENET" på utstillindbiten. MEN, når di møter andre folk i andre situasjoner kan di knurre og glefse. Hva er da betydningen av en dommers " DOM "

Den er null verdt etter min formening

 

[/quote

 

det er derfor vi har k tester, ferdselsprøver, mentalbeskrivelse. flere raser bør hive seg på denne "bølgen".

vil man ofte avle på eksteriør fremfor gemytt. Og når det gjelder valg av gemytt vil man ofte bevege seg på den mykeste siden av skalaen, på så store hunder. Og dermed er man i blandt nede på "grenseverdier" som gjør sosialiseringen ennå viktigere, enn om man hadde avlet på et litt stødigere eller si hardere gemytt. Så det hele blir en tredelt greie hvor alle tre bitene bør være tilpasset hverandre. Og da blir kunnskapen OM dette gemyttet det viktigste. Både ved valg av kombinasjonen, ved sosialiseringen hos oppdretteren og vidre sosialisering hos valpekjøperen.  Det er forskjell på tispe og hannhundgemytt og i noen kull kan man "treffe" fint for å få hannene myke nok til stillbare på bekostning av tispene.......og omvendt. Blir tispene passelige blir hannene ikke.

I Sverige hvor rasen er betydelig større er det krav om mentalbeskrivning el.l. Det er større variasjoner på gemyttsiden der.

Men gemyttet produseres jo i forhold til etterspørselen. Og når "alle" raser skal puttes inn i en og samme mal,  alle skal være rettet mot samme markedet? så avles det kanskje i for stor grad på den ene enden av en gemyttskala som med hell kunne vært skjøvet noe lengre......mot midten? og resultatet er at noen hunder faller utenfor den nedre streken. Eksemplet i tråden er ikke en sjeldenhet. Og skyldes altså ikke bare hverken eier eller oppdretter eller hundene bak, men avlspolitikken og hvordan man har formet rasen over tid!

Javel....så har en 6 mnd gammel VALP bitt etter dommeren på et valpeshow, sin aller første utstilling. Hadde dette skjedd meg, så hadde jeg i alle fall ikke lagt skylda på oppdretter! Det hadde jeg i så fall kun sett på som min egen feil, at jeg hadde sviktet i å gi valpen den rette sosialisering og trening som den helt klart trenger  - for å kunne takle ALLE situasjoner den kommer opp i.

Men det er da tross alt en valp det er snakk om her, og så sant dette bunner ut i vanlig usikkerhet i forhold til nye situasjoner, pluss at eier kanskje var nervøs i ringen og at dette smittet over på valpen (som SiriA sa...og hun sier veldig mye fornuftig!), så er dette her ting en kan lære valpen av med. Selv hadde jeg nok ikke "tatt pause" og holdt valpen unna flere valpeshow. For hvordan kan den lære at dette ikke er skummelt...når den da ikke får oppleve det flere ganger? For å vise valpen at dette ikke er skummelt i det hele tatt, hadde jeg tatt den med på mange utstillingstreninger, prøvd å gjøre det til en lek med mye god-ord og mange godbiter fra alle "utstillere og dommere" der. Og selvsagt prøvd med flere valpeshow innimellom treningene.

For valpeshow ER jo trening for valpene, trening som de har godt av på veldig mange vis, også hvis en planlegger å dra på utstilling med den når den er voksen. Hunden lærer at den må oppføre seg fint TETT innpå andre hunder, og når vilt fremmede folk tar på den, sjekker tannsett, osv osv. Veldig god trening, spør dere meg. For dette er noe alle hunder har godt av å kunne. Tenk bare hvor travelt det vil være med et besøk hos feks veterinæren, med en hund som NEKTER å la seg undersøke?

Så, jeg ville prøvd veldig positiv trening med en usikker valp, for å lære den at dette med valpeshow/utstilling ikke er noe skummelt. Og, som sagt tidligere - jeg hadde nok lagt skylden på meg selv, fremfor å legge skylden på oppdretter. Hvis det kun er vanlig usikkerhet i nye situasjoner, så kan ingen oppdretter lastes for noe slikt.

må sosialisere og trene. Men hvor mye? hvor mye usikkerhet bør rasen inneha? Det er vel egentlig "greia" i dette? Det finnes da lb-valper man trygt kan gå i ringen med, uten trening forut. Det finnes faktisk trygge og utadvendte og selvsikre leonbergere som ikke trenger et sosialiseringsregime alla "fulltidsjobb".......for eier. Og så finnes det de som man må jobbe kontinuerlig med for å få såpass toleranse på at de TØR å la seg kjenne på av f.eks en dommer. Og selvsagt mange avskygninger i mellom. Normal usikkerhet for rasen? hvor usikkert er det? og bør de være det egentlig?

Det handler ikke om hvem sin skyld, men om hvor avlen befinner seg og om man kanskje har fått et for svakt gemytt på en for stor andel av populasjonen tror jeg? er det greit at valper/ unghunder glefser i ukjente situasjoner pga usikkerhet? I en såpass stor og engentlig "trygg" rase burde det vel ikke være det?

Trippelchampion Bonuspoeng: 66634 Innlegg: 3537 Online

Postet: Tirsdag 25. Mar 2008, 13:35 Tittel: Greit nok at man må sosialisere og trene. Men hvor mye? hvor mye usikkerhet bør rasen inneha? Det er vel egentlig "greia" i dette? Det finnes da lb-valper man trygt kan gå i ringen med, uten trening forut. Det finnes faktisk trygge og utadvendte og selvsikre leonbergere som ikke trenger et sosialiseringsregime alla "fulltidsjobb".......for eier. Og så finnes det de som man må jobbe kontinuerlig med for å få såpass toleranse på at de TØR å la seg kjenne på av f.eks en dommer. Og selvsagt mange avskygninger i mellom. Normal usikkerhet for rasen? hvor usikkert er det? og bør de være det egentlig? Det handler ikke om hvem sin skyld, men om hvor avlen befinner seg og om man kanskje har fått et for svakt gemytt på en for stor andel av populasjonen tror jeg? er det greit at valper/ unghunder glefser i ukjente situasjoner pga usikkerhet? I en såpass stor og engentlig "trygg" rase burde det vel ikke være det?

man kan ikke bare skylde på avlen ,selv den tryggeste hunden kan bli stein gal av å isoleres inne i et hus over tid. uansett hvilken rase man velger og hvilken mentalitet den har må jo hunden sosialiseres, og det er eiers ansvar at den får tilstrekkelig sosialisering.  det er ikke "greit" at en valp glefser pgs usikkerhet, men vi vet at det som oftest ikke er valpen sin skyld. og i og med at det er en valp kan den "reddes". ved å nettopp sosialisere.... om dette er en "trygg" rase eller ikke har ikke noe å si....  alle hunder skal kjemmes under samme kam. det er ikke mer "greit" for en rottweiler å glefse enn for en chiuahua....

finnes det trygge leonbergere. Har noen påstått noe annet? Det er vel ikke det som er spørsmålet i denne tråden, det trodde jeg rett og slett var et spørsmål omkring en valp som bet etter dommeren.

Og hvor stor usikkerhet rasen bør inneha? Hva menes med det?? Ingen rase BØR ha usikkerhet! Men usikre individer finner en uansett i alle raser, absolutt ikke kun i leonbergeren. Når det blir sagt på den måten, så blir det nesten negativ omtale av leonbergeren. Og det har jeg ingen sans for! Selv har jeg drevet aktivt med leonberger i snart 17 år, og vil påstå at dette er en rase jeg kjenner godt. Og ikke minst...dette er en rase som jeg virkelig elsker. Store, rolige, trygge, snille... Jeg hadde ikke villet vært foruten!

Selvsagt finnes det usikre leonbergere også, slik som det finnes usikre hunder i alle slags raser. Noe kan vel kanskje ha med avl å gjøre. Men i mange tilfeller av dette er det valpekjøperne selv som gjør små feil.

Skal en hund bli trygg, må den ha gode ledere. Og lederskap skal settes allerede fra dag 1, når valpen flytter inn i sitt nye hjem. Det er ikke noe en skal vente med sånn til valpen fyller 3-5 måneder liksom. Men hvis en valp blir usikker, så trenger det ikke bli et stort problem, så lenge en legger litt "arbeid" i det å gjøre den trygg igjen. For...hvis valpekjøper har "sviktet" litt når det gjelder sosialisering, trening, grensesetting osv osv den første tiden etter at valpen flyttet inn - sånn pga av vedkommende er uerfaren og kanskje ikke vet hva/hvordan en skal gjøre ting, så ja...da mener jeg at valpekjøper MÅ ta den jobben det blir å gjøre valpen trygg igjen. Og noe arbeid med å ha hund, det må en faktisk regne med når en skaffer seg en hund - uansett hvilken rase det er.

Zapp:
En "hard" leonberger med sterk psyke er en aktiv og krevende hund, spesiellt som ung. Den er ikke rolig. En leonberger med et mykt gemytt og en svakere psyke er nokså rolig også som valp og unghund. En psykisk sterk leonberger har mange egenskaper og egner seg godt til både lp og bruks, ettersøk og ipo. Dette er rasen slik den egentlig er "navla" og slik man dels opplever de om man utavler den. Langvarig linje og eller innavl har endret rasens gemytt mer tilpasset utstilling, og resultatet er dels for dårlig nærvestyrke. At man tilpasser raser til familiehunder og avler ned på egenskapene er naturlig nok. Men man må være litt forsiktig med å dra den for langt, og der har vi problemer i den mykeste delen av populasjonen.

Jeg regner med at du har leonberger, siden du skriver innlegget på denne måten? Jeg er på mange måter ikke helt enig med deg. Opp gjennom årene så har vi hatt en del leonbergere, og det betyr at vi har vært borti mange forskjellige "personligheter" når det gjelder disse. Vi har hatt fra den roligste og mykeste av dem alle, til en skikkelig nervesterk og aktiv type. De finnes i mange varianter, du har rett i det. MEN...samtidig må jeg da si at selv den rolige og myke kunne være skikkelig aktiv, og den aktive skikkelig rolig. De er nemlig helt utmerkede familiehunder, som kan brukes til...ja...omtrent hva det måtte være. Og de er rolige i de situasjonene de SKAL være rolige, og de er aktive i de situasjonene de SKAL være aktive. Selv om de i utgangspunktet er "myke" eller "tøffe", eller hva du nå vil kalle dem. Pga forskjellene, så blir trening og dressur deretter. En følger ikke en mal ved dette, en må se an hundens psyke, og trene deretter. Og da vil en få hunder som fungerer utmerket i alle situasjoner, kan trenes i lydighet, bruks, blodspor og jeg vet ikke hva, og samtidig er rolige og veltilpassede familiehunder. Dette enten de nå er av den skikkelig aktive typen, eller den myke og rolige.

Så lenge du snakker om det gemyttet som er innenfor den akseptable delen av skalaen. Og den er bred, eller lang den. Men så har du altså de hundene som er utenfor denne akseptable skalaen da? og det er nok svært få i den enden som har for "stor" nærvestyrke, altså de harde eller tøffe ( men også de finnes) spørsmålet er hvor mange som er under nedre akseptable verdi i skalaen på dårlig nærvestyrke. Altså hvor mange er for myke?

Og hva er resultatet av at de ev. er det? vet man det? og bør det være sånn?

Zapp:
i at de skal være både rolige OG trygge. Men i det er det en motsetning, allerdet. En "hard" leonberger med sterk psyke er en aktiv og krevende hund, spesiellt som ung. Den er ikke rolig. En leonberger med et mykt gemytt og en svakere psyke er nokså rolig også som valp og unghund. En psykisk sterk leonberger har mange egenskaper og egner seg godt til både lp og bruks, ettersøk og ipo. Dette er rasen slik den egentlig er "navla" og slik man dels opplever de om man utavler den. Langvarig linje og eller innavl har endret rasens gemytt mer tilpasset utstilling, og resultatet er dels for dårlig nærvestyrke. At man tilpasser raser til familiehunder og avler ned på egenskapene er naturlig nok. Men man må være litt forsiktig med å dra den for langt, og der har vi problemer i den mykeste delen av populasjonen.

du skriver at en leonb(går jo genrelt for hund, jeg kjenner ikke rasen spes.men regner ikke med leonb.fungerer annerledes enn andre raser) med sterk psyke er aktiv, krevende og ikke rolig. det er jo nettopp det so kjennetegner en psykisk sterk hund. at han har evnen til å koble av nårdet trengs, men en påknapp til sitt bruk. en myk hund er ikke rolig, ofte stresset og utilpass....

så her er vi visst litt uenige.

En myk hund er en hund som har et mykt gemytt. En hard hund har et hardt gemytt.

Myk kontra hard vil ikke ha direkte betydning for arbeidskapasitet. Det er bare vi "førere" som lettere får "kontakt" med yte-evnen og lettere får til vår greie, når hundens gemytt er slik og sånn.

Det er kjempestore forskjeller på hvor på skalaen myk/ hard vi ønsker de forskjellige rasene. Faktisk. Derfor opererer enkelte raser med en todeling av f.eks brukslinjer og utstillingslinjer. Man avler f.eks bruksraser på øvre del av gemyttskalaen, for bedre å ivareta arbeidskapasitet og egenskaper, mens man gjør det motsatte i eks. selskapsraser, der man avler f.eks på nedre del der egenskapene er mindre fremtredende. Jakthunder avles for maksimal benyttelse til jakt. Og enkelte selger de samme rasene uten jaktpremiering og med mindre jaktegenskaper, til selskapsbruk. Altså familiehunder.

Dette er altså utenom de INDIVIDUELLE forskjellene vi alltid har og må hensynta.

Avl styres i flere "lag" utenpå hverandre. Innerst er individene og oppdretternes avl på de. Så har du landets populasjon, altså all avl på rasen i det landet. Den styres delvis av raseklubber/ avlskriterier. Og også dette har variasjoner og synlige konsekvenser over gitte perioder som et par hundegenerasjoner. Desto fåtalligere rase, desto tydeligere er endringene i dette sjiktet. Utad sett f.eks på gemyttproblemer. Så må man rette inn avlen vidre, etter de ev. negative resultatene man ser det har gått i retning av. I de største rasene er ikke dette så ensartet, der avles det bredere og det forblir et mangfold som sikrer korrigeringsmuligheter. Men i smale raser der alle er nokså nært i slekt blir det vanskeligere å endre disse retningene.

Det gemyttet som nedarves er jo ikke den biten som har tilkommet ved god sosialisering. Det er den arvelige delen av gemyttet vi vidrefører. Og det ligger der både bak den best sosialiserte av søsknene, og i den dårligst sosialiserte. Så man må skille på påført og medfødt gemytt.