Dette er ett noe dumt problem føler jeg...men jeg må bare få det ut. Jeg har nettopp kjøpt huset til faren min, og bor der med han nå. Mens jeg venter på at leiligheten min blir solgt, og at han skal flytte ut. Pappa er veldig glad i bisken, og bisken i han. Noe som er fint. MEN...jeg føler nesten at han prøver å ta han fra meg. Det er grusomt frustrerende. Jeg er veldig glad for at han interesserer seg, tar han med på tur når jeg ikke kan. Passer han innimellom og sånt. Men det er noe med måten han gjør det på. Som i dag, når jeg kom hjem. Bisken kom løpende når han så bilen min, og jeg hilste og koste. Da kommer pappa gående, stopper 50 m fra og roper på han. Roper og roper for at han skal kommer. Uten grunn, uten at det var noe vits. Det er som om han vil vise at: Se hvor gla han er i meg. han vil heller være hos meg enn hos deg. Noe han også har sagt ved flere anledninger. På spøk...men jeg syntes ikke det er morro. Jeg veit det er toskete. Men det irriterer meg noe så inst inni granskauen! Han syntes det er kjempefestelig om han får bisken til å komme, bli med el, når jeg står og roper. Jeg føler han undergraver meg, og alt jeg prøver å få til. Og jeg føler det blir en konkurranse om bikkja. Det er ikke rett. Han er min. Jeg kjøpte han av en grunn, for alltid å ha noen. Nå har det blitt sånn, at jeg ikke har lyst til at han skal passe han lenger. Jeg er rett å slett redd for å miste bikkja. Hvor dumt det enn høres ut. Sånn! Der var noe av frustrasjonen ute.

Det er ikke jeg som skal flytte ut. :) det er han. jeg har kjøpt huset hans, og flytta inn tidligere fordi jeg måtte pusse opp leiligheten for salg.

Jeg har sagt noe. jeg har sagt fra når han gjør ting jeg ikke liker, som å gi han masse mat utenom måltidene osv. Men jeg veit liksom ikke helt åssen jeg skal si det. Føler meg jo ganske teit her jeg sitter da.

Hunder er ikke så lojale som vi liker å tro.... ;-)

Med mindre du har asosiale raser, så vil de fleste hunder synes det er mer gøy med nye folk....

Alle jeg kjenner og IKKE kjenner, kan ta med seg mine hunder å gå, og bikkjene vil ikke bry seg hekken om hvor jeg er...... Så lenge den nye personen er i bevegelse :-P

Jeg har og passet endel hunder, og ingen av de har brydd seg nevneverdig om at det er jeg som gir de mat, og ikke eiern...

Du får tenke sånn at hunden din får ekstra mye tur og oppmerksomhet, men han vil ikke bli mindre "glad i deg" :-)

Selv om andre er artige, så vil man ofte merke at om hunden blir redd, eller noe skjer, så er det deg han kommer til. De vet hvem som er eiern, men er lov å velge det som er mest gøy i øyeblikket ;-)

Faren din er festlig så lenge han går tur og roper osv, meen så fort han leser avisen eller ser på TV, og DU beveger deg, så er garantert faren din liite intressant....

Og jeg kan trøste deg med at dette IKKE er unikt for din far, MEN at så og si alle som liker dyr vil (og noen forventer det automatisk...) at dyr de hilser på, skal like akkurat DEM ekstra godt.....

Folk er rare......... :-)

Så kjedelig, og høres akkurat ut som vårt eget problem.

Mannen min hadde schäfer da vi ble sammen, og da vi begynte å bygge hus, skulle vi bo i kjelleren hos mamma til vi ble ferdig. Men hun hadde katt, så derfor ble hunden boende hos faren til mannen min,og frua hans. Hun tok han som sin med EN gang, og det de eneste gangene vi fikk han tilbake, var når de skulle på ferier. De reiser en del, så det ble noen uker. Så flyttet vi inn og fikk sønnen vår. Da dro faren hans&co på ferie, og vi hentet hunden der han var plassert. Da klikket det for frua til svigerfar, og hun sa hun kom til å bli deprimert hvis hun ikke fikk hunden tilbake... Vi forklarte at hunden var VÅR - men ettersom hun ikke er den skarpeste kniven i skuffen, så skjønte hun ingen verdens ting av det. Det ble til at vi i sinne kjørte han tilbake til henne.

Når de var her på besøk, så var hun livredd for at hunden ikke ville være med tilbake, så hun stod å ropte og ropte på han, helt til han kom. Hun var helt desperat.

Nå i vinter ga vi det en siste mulighet, men det gikk ikke gjennom. Hunden har det jo bra hos dem, det er liksom bare prinsippet. Så, da bestemte vi oss for ny valp, og her sitter vi med lille Jesper på 13 uker, som er verdens fineste leonberger! :-) Hehe!

Og vi har lært: Låner aldri bort Jesper til "svigermor"...

Jeg hadde sagt til faren min at jeg hadde noe viktig å snakke med han om, og spurt når det passet å sette seg med en kopp kaffe sammen, eller gått en tur sammen eller lignende!

Når det så var dags hadde jeg rett og slett sagt det som det var, på en vennlig måte for å unngå misforståelser. Forklart han hvor mye dette betyr for deg, at det uroer deg osv., og understreket at du ikke liker at han spøker om akkurat dette, siden det rører ved så sterke følelser hos deg. Du kan også samtidig si ifra at det ikke er bra for hunden å fores så mye utenom måltidene, av hensyn til hundens helse!

Vær samtidig nøye med å si at du setter stor pris på hjelpen hans, at du syns det er hyggelig at de trives sammen osv.

Håper det ordner seg for dere, lykke til :o) 

Så flott at faren din liker hunden din så godt :) Litt slitsomt at han skal konkurrere med deg, men siden det er bare en kort periode syns jeg ikke du skal bekymre deg. Hunden din kommer ikke til å slutte å være glad i deg, du mister han ikke. Du kan forklare han at med tanke på treningen er det dumt at han står å roper samtidig som deg. Si at han gjør ikke hunden noen tjeneste, ei heller seg selv.

Jeg kjenner meg veldig igjen i dette, jeg fulgte det rådet jeg gav deg nå. Bare overså at pappa "overtok" hunden, men sa fra når han undergravde min autoritet. JEG var sjefen, ellers kunne de bare kose seg så mye de ville :) Hunden var jo uansett min når vi dro hjem..

Propelldotten:
Hedda&Armani: Det der kjenner jeg til også. De (mora og bestemora mi) skal alltid synes så synd på hunden min. Uansett om det er grunn til det eller ikke. Og hvis det er grunn til det i menneskers øyne, er det stort sett ikke det for hunder. Da forsterker man jo bare dårlig oppførsel hos hunden. Nyttårsaften er et klassisk eksempel: Trøster man hunden som er redd for raketter, så bekrefter man for hunden at raketter er farlig. Bestemora mi hadde hund for noen år siden. Liten puddel. Den måtte til slutt dopes ned hver nyttårsaften (det hører med til historien at hunden hadde epilepsi, og at det var delvis for å unngå anfall) Hunden ble så redd og urolig fordi hver gang noe skjedde som bestemora mi trodde kunne være skummelt for hunden så løfta hun den opp og trøsta den. Antar at det er flere som kjenner seg igjen i dette...? (Vet at dette ble litt utenfor tråden, men når man snakker om håpløse slektninger, så...)

Ja usj. *Trøste, trøste* "Har Armani fått vann idag?" "Har han spist opp maten sin?" Sånne spørsmål får jeg når mamma kommer til meg. Akkurat som om jeg ikke kan passe på min egen hund.. "Har han bæsjet eller...?"

Også prøver jeg og si: Det er tonefallet mamma! Når du har en hund som har lett for å pipe er det dum å snakke med babystemme. Det forsterker jo bare pipingen. Neida.. Håpløst

Hehe, her er vel jeg heldig, mora mi nekter å ta noe ansvar for Tobi fordi det var JEG som ville ha hund, jeg som anskaffa, kjøpte med mine egne penger, underskrev kontrakta og det er min hund. Egentlig skulle han bo hos henne og resten av hundeflokken mens jeg gikk på skole i Tr.heim et år, men HELLEDUSSEN, MAN KLARER DA IKKE GÅ FRA LILLE VOFSEN SIN?? :D
Faren min rister bare på hodet av hele hundegalskapen, og jeg får ikke ta med Tobi på besøk engang, for de har katt (Nå skal det nevnes at den katta har bodd med en shetlands sheepdog som kom på besøk i ei uke når den var fullvoksen, noe som gikk helt fint.), og fordi stemora mi og lillebroren min "ikke skal ha hund rundt seg" :S Hva er greia med DET??? De kan ha ei langhåra skogkatt, men de kan ikke få besøk av en NAKENHUND som bades og barberes hver uke? Makan... Nei, jeg skjønner hvem som bestemte at Tobi ikke fikk være med, og jeg skjønner hvem som er sint på meg for at jeg svarte "Den har fire bein og en hale" når den visse personen lurte på om bikkja mi var dyr...

Skulle tro JEG var den umodne av oss, siden hun er voksen, men OK!

Lilien:

Dette er ett noe dumt problem føler jeg...men jeg må bare få det ut. Jeg har nettopp kjøpt huset til faren min, og bor der med han nå. Mens jeg venter på at leiligheten min blir solgt, og at han skal flytte ut. Pappa er veldig glad i bisken, og bisken i han. Noe som er fint. MEN...jeg føler nesten at han prøver å ta han fra meg. Det er grusomt frustrerende. Jeg er veldig glad for at han interesserer seg, tar han med på tur når jeg ikke kan. Passer han innimellom og sånt. Men det er noe med måten han gjør det på. Som i dag, når jeg kom hjem. Bisken kom løpende når han så bilen min, og jeg hilste og koste. Da kommer pappa gående, stopper 50 m fra og roper på han. Roper og roper for at han skal kommer. Uten grunn, uten at det var noe vits. Det er som om han vil vise at: Se hvor gla han er i meg. han vil heller være hos meg enn hos deg. Noe han også har sagt ved flere anledninger. På spøk...men jeg syntes ikke det er morro. Jeg veit det er toskete. Men det irriterer meg noe så inst inni granskauen! Han syntes det er kjempefestelig om han får bisken til å komme, bli med el, når jeg står og roper. Jeg føler han undergraver meg, og alt jeg prøver å få til. Og jeg føler det blir en konkurranse om bikkja. Det er ikke rett. Han er min. Jeg kjøpte han av en grunn, for alltid å ha noen. Nå har det blitt sånn, at jeg ikke har lyst til at han skal passe han lenger. Jeg er rett å slett redd for å miste bikkja. Hvor dumt det enn høres ut. Sånn! Der var noe av frustrasjonen ute.

Hunder er noe av det mest selviske man kan tenke seg og om hunden foretrekker pappa fremfor deg, så har det intet med kjærlighet å gjøre. Det er rett og slett fordi hunden har oppdaget at i visse situasjioner er det mer lønnsomt å løpe til høyre i stedet for til venstre.  Jeg tror faktisk det smerter mer for din far enn det gjør for deg å flytte fra hunden.

du er litt for streng med hunden? "besteforeldres" privilegium er jo å få skjemme bort "barnebarna" og gjøre ting de ikke kunne med egne barn/ hunder.......

Så selvom jeg skjønner du blir fryktelig irritert når han roper når du skal ha hunden i bilen? så kom han i forkjøpet da vel? og hindre han! Ta hunden i bånd når han er i nærheten og spar irritasjonen?

Jeg har vært der selv! og har kommet til at det er mye bedre for alle at det er MEG som firer på kravene, for å oppdra foreldre er vel nærmest umulig? så jeg styrer heller påvirkningen ved å ikke la han ha tilgang til hundene mer enn jeg klarer å lukke øynene for at det ikke er helt på min måte. For jeg har jo en hjelpsom hundepasser som ALDRI sier NEI når JEG trenger det? og det er jammen meg værdt å skjære litt tenner for i smug!

Vi har vært gjennom det med å ikke få hoppe opp, ikke holde nede ved å holde i halsbåndet og mye mye mer. Men det er bare jeg som blir sur og irritert av å forsøke, så jeg har lært meg å heller tenke at de får nyte hverandre? og at det er FINT å kunne dele sin egen glede av hundene med foreldrene da. Foreldre har stort sett forsaket mye for oss i mange år. Så vi bør kunne unne de å feile litt, så lenge det ikke har betydning for hundene. For det har de visst glede av ja?

Bortsett fra at jeg ikke lot det irritere meg, og hunden var så hekta på meg at det hjalp ikke hva andre lokka og ropte og frista med. Men det var utrolig kjekt å ha en snill pappa som bodde i nabohuset, særlig når jeg var på jobb og han var pensjonist. Så sånne må man ta vare på. Min far er død nå, det er også den hunden jeg hadde da, og det er godt å tenke på det de to var for hverandre. Utbruddet fra min far var rett som det var: "Ka"n e hen na svartels hoin, e har en sukkerbit åt ho." :)

Så svelg kameler, smil pent, og la papsen vaske opp hvis bisken får diare etter foringa hans.

Lilien:
Men det skal være på MINE prinsipper. Hovedproblemet mitt er faren min sin oppførsel noen ganger. Og da spesiellt etter at han har passet han. Når jeg har sagt at bisken ikke skal ha en haug med mat utenom måltidene, så hender det han på trass kaster mat til han og sier: den var jo så liten. ARG! Jeg har sagt det om igjen og om igjen,

Jeg følger deg på den å passe på diarè og slikt. Det og slike ting er en uting pappan din må ta hensyn til og som du kan forvente av han...men allikevel....Du kan ikke la han passe hunden på dine premisser. Det er alltid den som har ansvaret der og da som setter premissene. Og da ingår slike ting som å unngå diarè f. eks. Selvølgelig.  Klarer ikke pappan din det, så får du la være å la han passe hunden..men ikke ta fra han premissene hans! Det er på en måte å nedvedige din pappas intergitet. Når jeg passer mine barnebarn så er det helt på mine egne premisser og aksepteres ikke de, så lar jeg være å passe dem rett og slett. Det er i alle fall slik jeg tenker om dette..

Smil.. nei hunder kan bli rene barnebarna tror jeg! Og akkurat som barnebarn kan de skille på eier og passer.

Mine foreldre, som faktisk har barnebarn å overøse med kjærlighet (og gjør det også), har også en masse å gi hundene våre. Hundene elsker mine foreldre (men lyder dem aldeles ikke!), de kan veien dit i bilen (kjenner visst igjen antall rundkjøringer, tunneler og humpler..) for de setter igang et lurveleven av hyling og skriking når vi er på vei dit (og de bråker aldri i bil ellers). Basenjien er jo en mester i forferdelige skrik, og jeg ser av fjesene til menneskene vi kjører forbi at bilen slets ikke er lydisolert.. Så vi ankommer som rene ambulansen under utrykning sånn lydmessig.

Ut av bilen er alt som heter gå pent i bånd etc helt blåst, jeg henger etter som et slips og nærmest blafrer i vinden (hvilket er godt gjort siden jeg er ganske solid bygget!). Innenfor døren til blokken mine foreldre bor i, så slipper jeg basenjien løs - så styrter hun de 3 etasjene opp trappene i forveien og sitter og uler utenfor døra til foreldrene mine. Jeg kunne sikkert gjort det samme med flat-tomsingen men jeg engster meg for at han skulle kunne løpe ned et eller annet gammelt liv han eventuelt ville møte på veien opp (det er en blokk for eldre så det er alltid risiko for å møte en elelr annen dårlig til beins med stokk eller gåstol.. men de tar heisen de da!).  

Og moren min har laget middag til dem i forkant eller har noe godt klart til dem, det fores over en lav sko, det koses og prates og gis 110 % oppmerksomhet. Det er så man kan grøsse - men det gjør ingenting, jeg synes det er deilig at mine eldgamle foreldre kan ha så stor glede av hundene og at gleden er så gjensidig. En gang vi kom til kaffe var det kjøpt inn wienerbrød - 2 stk - en til hver av hundene men vi mennesker måtte nøye oss med bare kaffe.. (! Men basenjien ville ikke ha wienerbrød, det hadde hun aldri smakt før og hun spiser ikke fremmed mat hvis ikke noen annen viser henne at de kan spises ved å ta et jafs først uten å falle død om..).

Eller en periode hvor foreldrene mine passet basenjien på dagtid mens jeg var på jobb. En dag kom jeg og hentet henne litt tidlig. Da satt de midt i middagen - også basenjien. Hun satt på egen kjøkkenstol og hadde fått både tallerken og serviett dekket på. Der satt hun så pent og pyntelig mens moren, som satt ved siden av, min skar opp mat i små firkanter og la på tallerkenen hennes. Og basenjien spiste små firkanter så sirlig og nett en etter en, og ventet så tålmodig på neste porsjon mens hun tilsynelatende fulgte høflig og interessert med i samtalen.. Litt sjokkerende men absolutt til å flire av for basenjien minnet så veldig om de gamle tantene moren min har på besøk noen ganger.. Man har da bordmanerer!

Så jeg lar dem styre rundt - men sier klart ifra om det er noe som gjør hunden dårlig - og det respekteres (men kun slike ting som går utover hundens helse..). Jeg gir ikke kommandoer i den settingen der, gjør ingenting som kan skape konflikt og da er det jo bare trivelig! Og hvem hundene er mest "glad i" - nei det er da bare å gi blaffen i! Som Ingar sier - hunder er selviske - det er slik de er laget - og ære være dem for det, det gjør at vi kan lære dem ting!