hehe Cita prater også.. Når jeg henter henne i hundegården etter arbeidsdagen (luftegård på jobben) så uler hun av glede virker det som. Og i jula hørtes det ut som at hun ulte god jul
Tror nok det er hennes måte å snakke på ja. Sjarmerende er det jo, men mange misforstår det også og tror det er et tegn på noe skummelt...

her er det noen rare pip og ulyder som en skulle tro hørte Predator til, når vi skal ut og vi ikke er helt klare enda. og innimellom hopping og dansing så er det gjesp med mye lyd i som betyr: Å JIPPI ENDELIG UT UT UT, FORT FORT FORT, NÅ ELLER MED EN GANG.

litt morro å høre på disse rare lydene også.

så egentlig skravles det store deler av dagen hehe. bjeffing kaller jeg ikke å skravle.

prater generelt - det lyder som alt fra brumming til lave hvin og knurr og er utrolig artig. Tispene mine prater mest, eldstemann har hele spekteret, mens den på fem mest forteller meg hvor forferdelig hun har det med den eldste i huset. Tror ikke jeg har møtt en Corgi som ikke prater. Men det er ikke tvil om at det utvikles dess mer en selv prater med hunden.

"Gutten vår" er ikke særlig pratsom til vanlig, men han gjør akkurat det du beskriver innledningsvis: en mellomting mellom et langtrukket ul, knurring og bjeffing når vi skal ut og "mor" ikke får på seg skoa fort nok. Det er egentlig mest et hakkete ul blandet med knurring. Jeg syns også at denne pratinga er veldig morsom. Har prøvd å oppmutre ham til å prate mer sånn, men det er helt klart noe som fremkalles av gleden/opphisselsen over å skulle på tur, og lar seg ikke lokke fram sånn ellers.

men når jeg snakker om prating så sitter vi faktisk i sofaen og prater med hverandre ;O). Skal ikke mere til enn å spørre om hvordan de har det i et litt spesielt tonefall og så er det i full gang. Ellers vil de gjene ha det siste ordet - ennå verre hva? Også under lek kommer pratingen fram. På vei ut på tur er det mer forventningspistring og småbjeffing så det regner jeg liksom ikke med.

- Men det er utviklet over lang tid og jeg går også sammen med dem hele dagen, noe som helt sikkert hjelper. Har vel pratet med alle de forskjellige hundene jeg har hatt, men det er først Corgiene som virkelig "kan det".

Ganske rart. snakket med noen som hadde en Boxer etter stumphalelinjen fra Corgi for noen år siden og spurte om de merket noe forskjell på den og de andre. Da var det to ting med en gang. Det ene var pratingen og det andre var at den fikk litt tykkere pels om vinteren. Gener vandrer mange rare veier.

Når jeg kommer ned ad trappen fra første sal om morgenen, bliver jeg altid hilst af min ene golden med et begejstret: "Ruuuaaaa". Det lyder lidt i retning af: "Moar", og det er da lidt sødt ;-)

Min første golden var mere sofistikeret. Han sagde en meget kompliceret lydrække hver morgen, der lød meget som: "Godmorgen". Og han sagde det KUN om morgenen, når vi vågnede.

I det hele taget snakker goldens meget. Da min familie og jeg var ude at se på hvalp, før jeg købte min allerførste hund, blev jeg meget forskrækket, da hvalpenes moder pludselig sagde en mærkelig lyd. Jeg troede, at den knurrede ad mine børn. Opdrætteren smilte og forklarede, at "den snakkede bare". Jeg var sikker på, at det var en dårlig undskyldning. Siden hen har jeg jo erfaret, at mange goldens faktisk snakker.

Mvh. Jamie