Vi valgte på mandag (sankthans) å la gamlehunden vår slippe, han ble 10,5 år gammel. Vi var egentlig på veterinæren for noe annet, men de oppdaget flere ting på røtgen som gjorde at de anbefalte avliving av min golden gutt. Han var generelt veldig sprek og pigg, gikk lange turer, men hadde en god del smerter. Store forkalkninger i frambeina, klumper i lungevevet, lavt stoffskifte, forallergi og eksem. Veterinæren mente det var best å avsluttet livet hans, men nå i ettertid angrer jeg. Jeg savner han så inderlig og det gjør så vondt. Jeg føler meg ødelagt og knust innvendig og klarer ikke tenke på noe annet enn han. De siste åndedragene, hans liv i mine hender, føler meg som en bøddel, tenk jeg gikk med på å avslutte livet hans, og han som jeg er så glad i. Vi har levd sammen i snart 11 år, hver dag. Den lykkeligste dagen i livet mitt var da jeg hentet han som valp, en liten gyllen goldengutt. Han var så nydelig, så flink og veldig rar. Jeg savner han så det gjør vondt, savner alt vi gjorde sammen, alle turene, kosen og leken. Har så dårlig samvittighet for at vi gjorde dette, vil bare ha det ugjort, men ikke noe er like endelig og uforanderlig som døden. Jeg får aldri se han igjen, og det gjør så inderlig vondt lagt inn i kroppen min. Trøsten er mager, men han hatt et fantastisk hundeliv, alltid vært med, masse turer i fjell og skog, apportert mange nyskutte ryper og duer, fisketurer, bårturer, agility, lydighet mm. Han har vært levende og aktiv hele livet og vært høyt elsket av alle i familien og blant venner. En smilende hund med stor sjarm.

 Takk Noah gutt for alt du var og alt du gav.

men trøst deg med det at vet ikke råder avlivning uten grunn..jeg er overbevist at du tok riktig valg for Noah...

Det og avlive når tiden er inne er ett av våre ansvar som hunde eiere og på en merkelig måte noe av det fineste vi gjør for hundene våre!

Det er nok av dem som i sin egoisme lar hundene sine lide..det gjorde ikke du...om han kunne så er jeg sikker på at han hadde takket deg...

Han har hatt ett langt og godt liv hos deg....lev på disse minnene og vit at det du nå gjorde selv om det gjør så vondt at du bare ønsker og dø..er tegn på ekte kjærlighet til hunden din!

Nå løper han rundt og leker og har det gøy uten smerter av noe slag og venter på den dagen da dere begge kan være sammen igjen!

Vi vet alle at dagen kommer. Det eneste vi kan leve på i ettertid er at vi gjorde det beste vi kunne for hunden vår, og skapte et godt liv for den. Det er ingen mager trøst etter min mening.

Jeg forstår godt hvor fælt du har det nå. Hver gang jeg har gått igjennom det, har jeg nesten blitt helt lammet etterpå over tanken på at jeg aldri får se hunden igjen. Men med tiden forsoner man seg med at det var det rette å gjøre. Man skal ALDRI har dårlig samvittighet for at man avslutter livet til en hund som ikke lenger har helse nok til å ha det bra. Når det verste sjokket over å miste han er over, så vil du se det du også. Vær glad for at du har kunnet ta avgjørelsen om at hunden din ikke måtte lide med mye smerte og ubehag, men fikk slippe når tiden var inne.

Sorgen må du gjennom uansett. Du har lov til å være lei deg og gråte så mye du vil, etterhvert må du prøve å få tankene over på noe annet. Så kan du hente frem minnene om hunden din innimellom, og tenke på hvor godt dere hadde det sammen.

Hvordan legger jeg inn bilde av han her?

Hei!

Det er kjempevondt å miste en god venn, og jeg føler skikkelig med deg nå. Spesielt ille er det jo når du ikke ventet å reise "tomhendt" hjem fra dyrlegen. Det må ha vært litt av et sjokk! Uansett hvor ille du har det nå, så blir det bedre etterhvert som du får ting litt på avstand. Du må bare bruke den tiden du trenger!

For å legge inn bilde av han, går du fanen "Min konto", velger "Min profil" og der inne kan du laste opp bilde av han. Det vil ikke vises i innlegget her, men dersom du åpner opp kontoen din for "innsyn", kan alle som klikker på navet ditt se bildet av han.

Huff, ille at du føler at du mister lysten på ny hund. Men jeg antar at du trenger litt tid til å komme over sorgen - og det skal ta litt tid.

Jeg har opplevd det motsatte - dvs å få med hunden hjem igjen. Det er også ganske tøft. Man går og følger med heeeeeeeeele tiden på hvordan formen er, og legger virkelig merke til alt av "tegn". Første gangen det skjedde var han ikke så syk som først antatt, så han levde i flere år. Gang nummer to var i februar, og han døde kort tid etter.

Dersom to dyrleger så på han, og de var enige om avgjørelsen, må du stole på at det var riktig. Du føler nå at du ville hatt han hjemme, og det er helt naturlig. Men prøv og tenk på at nå ble avgjørelsen tatt for deg i går av to fagkyndige, og du slipper å ha det ansvaret det er å velge "rett" tidspunkt for avlivning.

God klem

Takk for alle gode ord og støtte, det hjelper mye på å ikke bebreide meg selv så mye. Den følelsen er like ille som selve savnet etter hunden.

 Jeg har en hund til heldigvis, en ung og frisk Vorsteher, så jeg er ikke "hundeløs". Likevel så vegrer jeg for tanken om en hund til, eller tanken om at jeg må gjennom dette med den unge jeg har, om enn det er lenge til. Prisen for å være skikkelig glad i noen er vel å bære sorgen etter de er borte, men pokker så fælt og vondt det er. Prøver å glemme det, men så slår virkeligheten meg i bakken og jeg bare gråter. Gråter på kontoret på jobb bare folk sier hei til meg. Skulle ønske man hadde lov å være hjemme når dødsfall i nær familie gjaldt hund. Folk uten hund forstår ikke denne sorgen og den tilknytingen man føler for en hund man har levd side om side med så lenge. Og stakkars Vorstehern min, går på tærne mine hele tiden, bærer rundt på alt han finner og gir det til meg, kryper opp på fanget og smyger seg inntil så snart jeg stopper opp. Han har en sorg han også, han har mistet sin "far" eller "storebror" som alltid har vært der sammen med han, nå er han alene som hund. Huffameg.

Sejer:
Er det alltid slik at når veterninærer anbefaler avliving så er det det beste for hunden? Det føles ikke slik. Han var så sprek og glad, men ganske stresset og fant ikke ro inne lenger, det kan kanskje tyde på smerter, men likevel han så så lykkelig og sprek ut. Føles helt feil hele greia, til tross for to veterinærer som ville at han skulle få slippe. Hadde jeg fått velge om igjen ville jeg tatt han med hjem. Denne sorgen og savnet får meg til å miste lysten på hund igjen.

Er det slik at du er usikker på om du burde avlivet hunden din akkurat den dagen? At du helst ville hatt han med deg hjem igjen, for å få litt tid til å tenke over det og forberede deg på at det skulle skje? Følte du deg "presset" eller overtalt til å avlive han akkurat der og da? I så fall er jo det veldig trist. Det er ikke lett å tenke igjennom alt når man får en slik sjokkerende beskjed.

ved å la hunden få slippe,men vet hvordan du lider.Det er altså såå grusomt når dette vi frykter i lang tid plutselig skjer.Du må tenke på hva du lot han slippe å gå igjennom om han hadde levd lenger kun på dine premisser for at du ikke orket å la han avslutte livet sitt der og da.

Som en skrev her så er det en utrolig påkjenning for hunde.eier å følge med på alt av tegn på at hunden går mot slutten,du leter etter ting som ikke er som det pleier være,om han har det unødig vondt,om tiden er inne nå,eller nå,eller nå.....forferdelig er det.

Stol på veterinærene og beslutningen dems,selv om jeg skjønner det er et stort sjokk for deg at det skjedde så plutselig.Det var ikke sånn du hadde tenkt det den dagen.......

Jeg mistet min forrige hund for 5 år siden,og jeg kan felle en tåre for han selv i dag,savnet blir aldri borte.Jeg trodde jeg skulle klikke dagene etter hans død,og ja,jeg som omtrent aldri er syk på jobb tok meg en 3 dagers,nesten flaut å si det.Jeg bare gråt og var helt utafor,og siden han var med meg på jobb hver enste dag orket jeg heller ikke der å måtte fortelle alle pasientene at han nå ikke kom til dem mer.De var så utrolig glad i han og han var det første de søkte etter når dem kom seg opp på morran.

Jeg hadde også tenkt at han skulle få "min sørgetid"men sånn ble det ikke,fikk tilbud om å overta en hund kort tid etter.Men hun kom ikke og tok plassen hans,hun kom i tillegg....

Ønsker deg alt godt i disse tøffe dagene du har foran deg,men dette klarer du!!

Husk:DEN SOM ER ELSKET FORSVINNER IKKE.......

EG:

 

Sejer:
Er det alltid slik at når veterninærer anbefaler avliving så er det det beste for hunden? Det føles ikke slik. Han var så sprek og glad, men ganske stresset og fant ikke ro inne lenger, det kan kanskje tyde på smerter, men likevel han så så lykkelig og sprek ut. Føles helt feil hele greia, til tross for to veterinærer som ville at han skulle få slippe. Hadde jeg fått velge om igjen ville jeg tatt han med hjem. Denne sorgen og savnet får meg til å miste lysten på hund igjen.

 

Er det slik at du er usikker på om du burde avlivet hunden din akkurat den dagen? At du helst ville hatt han med deg hjem igjen, for å få litt tid til å tenke over det og forberede deg på at det skulle skje? Følte du deg "presset" eller overtalt til å avlive han akkurat der og da? I så fall er jo det veldig trist. Det er ikke lett å tenke igjennom alt når man får en slik sjokkerende beskjed.

Jeg ønsker jeg hadde ventet, men følte meg presset. Veterinærene sa han burde avlives innen en uke. Så valget var å la han våkne av narkosen (etter røntging) og ta han med hjem, og gå ei uke og vente på dagen, og da måtte hunden stresses gjennom et nytt veterinærbesøk med en knust og fortvilet eier. Jeg var jo ikke trist når jeg gikk inn med han denne dagen, for han skulle jo bare til vanlig sjekk. Dette førte til at han var rolig og hadde det bra også. Vi valgte etter råd fra veterinær å bare sette dødssprøyta der og da, siden han allerede var sedert etter røntging, da merket han aldri noe av vårt stress og gråt. Han bare sovnet for godt. Forferdelig og grusomt, hjerterått. Jeg hyperventilerte og klarte ikke puste, besvimte nesten da han fikk sprøyta. Trodde ikke det skulle føles så forferdelig vondt. Nå vil jeg bare ha han tilbake, med eller uten smerter, men det er jo for seint.

Kondolere, det e tøft men livet må gå videre.. Her e min historie.: Eg mista min gogutt på 1 år og ca 6 mnd i april i fjor grunna organssvikt, han fikk dødsprøyte han også men eg var ikkje med for da sov eg, men eg våkna da dei var komt heim på natta og da visste eg at det hele var over.. Angra litt men me gjorde det rettte p.g.a at han hadde store smerter dei siste dagene..  Det var forferdelig vondt men vi fant oss en ny gutt i Bergen og da gikk tiden litt greiare, men eg savna han og følte hele tiden at det var noen som mangla, spesielt da broren og søsteren hans var på besøk.. Fikk låne mamma t gullklompen som var komt t Gud da og det hjalp også på.. Men 3 veker og 4 dager gikk det før 3 familie medlemmer henta valpen som da var helt fersk på livet og nysgjerrig. Det gjorde godt å få en liten levende og goklomp i huset igjen, da fikk eg en rar følelse.... Men lykke til videre med den andre hunden du har og nyt livet sammen med den og så kan du kanskje skaffe deg en ny og herlig hund som blir din følges venn..:) Varm Hilsen fra meg og matmor Katrine.

Ble noen tårer i stua her nå:"( Men som alle andre her sier, det valget du tok, var absolutt det beste for din firbeinte venn! Du har det tungt nå, men lille voffen din har det bra, uten noen form for smerter, og nå sitter han sikkert å følger nøye med på hva du gjør, og forlanger at du aldri glemmer han. Så behold alle minnene du har, og de gode følelsene du har hatt overfor han,og legg det i en skuff innerst i hjertet, og behold det til den dagen du møter han, slik at du da kan åpne skuffen, og slippe inn nye minner.

Kondolerer så mye, og ønsker deg alt vel i dagene som kommer, de er alltid de som er tunge og dystre.

Mange klemmer fra Anna&Akita som tenker på deg:)

Føler så med deg og kondolerer. Vi måtte avlive vår når han var 15,5 mnd pga sykdom og det var/er tøft. Ingen av oss trodde det når han var mindre at det skulle gå så galt, men han lever med oss i minnene våre og det var veten vår òg som sa til oss at det beste for han var å få slippe.

Vi har valgt å få ny valp igjen som er hos oss nå, en herlig krabat. Ta den tiden du trenger i sorgen, en dag ser du at dette var det beste for hunden og du vil være klar for en ny herlig krabat. Dere hadde mange gode år i sammen og uansett hvor unge eller gamle de blir så er det grusomt vondt, men vi lever videre og jeg tror at våre beste venner ønsker oss alt godt. En dag treffes dere igjen på regnbuebroen, som så mange har skrevet om før.

En stooor trøsteklem fra meg :)

Det blir aldri, ALDRI "bare" noe som helst for oss som er så heldige å oppleve kjærligheten fra en hund. De er familiemedlemmer, bestevenner og babyer på en gang, og sorgen og savnet er så uendelig vondt å bære når de blir borte. Jeg føler virkelig med deg, og som hundeeier- og elsker kjenner jeg det både i sjel og kropp når jeg leser om andre som har mistet en kjær venn.

Det gjør fysisk vondt å høre om smerten din, for jeg kjenner så altfor godt til den selv. Min første hund ble påkjørt og drept for over 5 år siden nå, men jeg gråter over tapet den dag i dag, og savnet er enda stort. Det eneste som hjelper er kjærligheten fra hunden jeg er så heldig å ha nå.

Det er dette som er så vondt med å ha hund, vi mister dem så altfor tidlig. Men heldigvis får vi så ufattelig mye igjen, kjærligheten de ga kan  ingen ta fra oss.

Ta den tiden du trenger til å sørge nå, ta fri fra jobb om du må. Snakk om hunden din, snakk MED den- jeg er sikker på at den hører deg! Hent styrke i de gode stundene dere hadde, og trøst deg med at du gjorde det beste.

Ikke hør på dem som ikke forstår- de vet ikke hva de snakker om. De er fattige i sjelen, for de har aldri fått  oppleve den grenseløse kjærligheten fra en hund. Søk heller trøst hos dine venner som har hund selv, og som vet hvordan du har det.

Hundene setter dype potespor i hjertene våre, spor som blir værende der til evig tid. Nå kjennes de ut som åpne sår, men med tiden vil de bli til små rom med gode minner- minner som du kan bære med deg til dere en dag ses igjen.

Klem til dere

Har skrevet ned noen tanker om det å miste Noah. Er ingen poet, men likevel.

En sjel ved mine føtter . Der lyste et gyllent liv ved mine føtter . En bror, en venn, en beskytter. Du levde ved min side i alle år. Gjennom livets sorger og gleder. Dine bunnløse mørke øyne fulgte meg kjærlig. Din glede satt i hele kroppen - Alltid klar, alltid lykkelig, alltid tilstede. På en fjellknaus sittende inntil meg--varmen fra en hundekropp. Mine hender finner trygghet hos deg. Mine tårer finner hvile i den gylne pelsen din. Din kropp er borte, men din sjel vandrer ved mine føtterinn i evigheten.  

Sejer:

 Din kropp er borte, men din sjel vandrer ved mine føtterinn i evigheten.  

Åh, det var nydelig sagt, nå måtte jeg tørke noen tårer her...

syns det var veldig poetisk og fint... og du får satt ord på følelsene dine...

Han har vært skikkelig heldig som har hatt deg som sin eier/sjelevenn...