Hei igjen!

Takk til gode råd angående raser og om hvordan det er å ha hund i en stor by.   

Jeg har bestemt meg for at det blir en hund av en liten rase, da blir det definitivt lettere for meg å kunne ta den med meg "overalt". Og siden jeg også bor i hybel så har jeg ikke all verden av plass.

 Nå er det et par raser som ligger og svirrer i bakhodet mitt, og jeg gleder meg til jeg bestemmer meg for den endelige rasen! Raser jeg ser på som aktuelle: 

*Tibetansk Spaniel

*Whippet

*Dachs

*Cavalier King Charles Spaniel

*Papillon  

Trivelige hunder synes jeg, tibben er nok den jeg har kjennskap til fra før av. Jeg tror alle disse kan passe godt inn i mitt liv , men her er to svært viktige faktorer som er helt avgjørende; behøver deres hjelp!

Hunden vil etterhvert være alene ca. 7 timer daglig når jeg er på jobb. Resten av døgnet er den sammen med meg. Så den ene viktige faktoren er at hunden ikke bør blir stående i 7 timer og bjeffe. Utrolig trist for hunden og absolutt ikke ønskelig av naboer.. Og jeg er usikker på hvor lett disse rasene har for å bjeffe når de er alene, at de bjeffer og sier fra når det kommer fremmede er jo i orden og noe helt annet!

Den andre faktoren er at hunden kommer til å bli tatt med over alt(innenfor rimelighetens grenser). Blant annet i Oslo sentrum og i buss og tog. Så rasen bør være venligsinnet både ovenfor mennesker og andre hunder.

 Jeg blir superglad for deres råd og veiledning. Å velge en hund som skal bo så tett med meg i livet fremover, er jo et utrolig viktig valg å ta!

Tibben vil nok ha lett for å bjeffe. Men selvfølgelig, dette kan jo trenes vekk. Jeg bodde sammen med tibber i mange år, og kjenner til veldig mange av dem, og det er masse lyd i dem. Men dette kommer nok også veldig mye an på sosialisering. Sosialirerer du dem godt, så elsker de nok både andre hunder, og mennesker!

En rase du ikke har nevnt over her som muligens også kan passe, er Pomeranian. Dette er stor hund i lite format! Den kan leke kjempemasse og gå lange turer, men den MÅ ikke ha masse turer. Jeg har til og med hatt drakamp med en Pomme! hehe. Eneste med denne rasen er at bena er veldig skjøre (skrives det sånn? :S), spesielt når den er valp. Jeg er aldeles ikke ekspert på rasen, men vil du ha en stor hund i lite format, andbefaler jeg virkelig Pomeranian.

Ida 

Jeg blir så innmari glad når folk legger sånn tankevirksomhet i å finne riktig hund! Det gleder et kynisk instruktørhjerte, det! Om bare alle hadde gjort det som deg! :o)

Med tanke på de to faktorene rolig-alene-hjemme og omgjengelighet, i den rekkefølgen, ville jeg personlig tenkt: whippet, dachs (selskapslinjer), mops, cavalier.

For å være litt banal og veldig generaliserende så har jeg et visst inntrykk av at de to faktorene kanskje motarbeider hverandre litt; mer selvstendige hunder som ikke har noe imot å være borte fra eieren liker ofte ikke alle andre så godt (ikke nødvendigvis aggressive, selvfølgelig, men man har mer å gå på med en sosial hund enn en "reservert", EMM), mens de sosiale og kjempe"snille" hundene søker kontakt "hele tiden" og helst ikke vil være alene. Bare en tanke, helt sikkert mange individer der de overlapper også...

Igjen, har ikke eid noen av disse selv så kun mitt generelle inntrykk fra kurs osv. Hør mest på de som har hatt FLERE eksemplarer av rasen OG er villige til å legge ut om negative sider. (Når noen spør meg om mine egne hunder, maler jeg først ut om alt som (kan være) gæærnt og vanskelig... og hvis de fortsatt er der når jeg er ferdig, forteller jeg om fortrinnene. ;o)

Mvh Åse 

wgt:
Du nevner Dachs som eventuelt rasevalg. Da skal du huske at dette er en rase som er avlet for jakt, ergo bør den bli brukt til det. Er du jeger jaktinterrisert eller kjenner noen som skal låne den å jage med, er det jo ok, men om ikke syntes jeg du skal velge en av de andre rasene.

Hmm. Jaha? Med den tankegangen blir det veldig få raser igjen å velge mellom for de som ønsker seg en (primært) selskapshund. Det er kun en håndfull raser som opprinnelig ble brukt kun eller hovedsakelig til selskap. "Familiehunder" er vel en heller moderne oppfinnelse, for bare noen hundre år tilbake hadde stort sett alle hunder i verden en jobb og ble selektert deretter (eller var/er løshunder).

Jeg kunne ikke hatt schäfer som liten, ettersom vi hverken hadde sau eller drev med tjenestehundarbeid.

Jeg kunne ikke hatt storpuddel og kan ikke skaffe meg golden eller labbe, ettersom jeg ikke driver med fuglejakt.

Jeg kunne ikke hatt pinscher, ettersom jeg ikke eier noen stall med hester å passe på og rotter å drepe.

Jeg kan definitivt ikke skaffe meg rottweiler, ettersom jeg ikke driver kveg til markedet eller er slakter.

Jeg kan aldri ha whippet, en rase jeg godt kunne tenke meg en gang i fremtiden, ettersom jeg ikke har tenkt å bedrive hverken kaninjakt eller å vedde på hundeløp.

Jeg burde vel heller strengt tatt ikke ha katt, ettersom jeg ikke eier noen låve eller kornlager med mus og rotter i - for det var til dette bruksområdet katter opprinnelig ble domestisert.

Jeg forstår ønsket om å bevare noen hunder (kanskje t.o.m. visse hele raser) med bruksegenskaper. Jeg er selv treningsgal og ser etter hunder med et visst aktivitetsnivå, lekelyst, arbeidslyst osv. Men den veldig store majoriteten hunder i dag skal først og fremst være greie, omgjengelige familiehunder som 1) ikke biter noen og 2) ikke spiser opp tapetet om de kun får vanlige turer og små porsjoner lek og trening. Og det blir veldig vanskelig hvis alle må enten drive med "opprinnelige" aktiviteter eller velge mellom en liten håndfull asiatiske ur-selskapsraser.

Mvh Åse

(Beklager på forhånd om dette nå fører til ubehageligheter, det er overhodet ikke min hensikt. Jeg burde antagelig ikke poste denne her. Men synes det er relevant for diskusjonen, når trådstarter er så særdeles fornuftig mht rasevalg og spesifikt søker raser/hunder som vil trives i bymiljø. Bare to av de anbefalte rasene, meg bekjent - mops og tibbe - har ikke hatt noen viktig annen funksjon utover selskap, knehund og dekorasjon - men har vel dog i tillegg vel vært vakthunder i templene og ville derfor sannsynligvis vært (enda) mye mer bjeffete enn i dag om de ikke var avlet for selskap siden.

Vennligst husk at vi er alle glade i hunder og vil både deres og eiernes beste; vi er bare iblant uenige om midlene. :o) )

Takk for innlegget. Vet at mitt innlegg her ikke er det tråden handler om, men jeg våger allikevel. Selv har jeg retriever som har todelt oppgave. I en tidligere tråd her på Canis ble det uttrykt at hvis man ikke skal ta hunden med å skyte vilt bør man ikke ha fuglehunder - ei heller retrievere.

Jeg trener apportering av forskjellig slag hele året (he he hun er snart 14 mnd) og jeg skal fortsette med det. Og tolling skal trenes inn etterhvert. Nå vet ikke jeg om det går an å trene en hihund uten å jakte vilt men det er klart at man kan mentaltrene hunder uten nødvendigvis å drepe dyr. Men at en hund trenger mentaltrening uansett rase er vel godt bekrefta de senere år. Men at man MÅ drepe for å ha hund- det er vel avkrefta.

Takk for innlegget ditt - det var fint og en fin tankevekker.

Issi:

 Nå er det et par raser som ligger og svirrer i bakhodet mitt, og jeg gleder meg til jeg bestemmer meg for den endelige rasen!

Hei igjen.

For å prøve å bevare on-topic-emnet her :o) - jeg tror jeg nevnte det såvidt før, men jeg vil gjenta at mitt råd til deg nå er å fokusere mest på å finne en ordentlig god oppdretter og linjer/kombinasjoner/individer med egenskaper som passer, heller enn å legge ned mye tid på å velge mellom de rasene du nå er inne på - som alle KAN være gode kandidater for deg etter min mening. Om du snevrer det ned til to eller tre raser du vet du kunne levd med holder det lenge, du trenger ikke ha bestemt deg helt for én rase før du går videre med å lete oppdrettere.

Vil henvise til en eldre tråd der bl.a. jeg (under nicket oslopinscher) og mange andre skrev om valg av oppdretter og valp:

http://www.canis.no/innlegg.php?id=504045

Lykke til igjen! Det er alltid et sjansespill å kjøpe hund (valp eller voksen). Vi kan bare gjøre så godt vi kan - og det gjør du tydeligvis!! - og så håpe det beste. Det vil helst gå bra, som jeg iblant må minne meg selv på når jeg får angst av å etterhvert vite for mye om potensielle sykdommer og atferdsproblemer. Det må være litt som å være gynekolog/obstetriker og selv gå gravid, nesten bedre å ikke vite om alt som "kan" gå feil... :-D

Mvh Åse

Må bare påpeke ang. noe Aase skrev, som også egentlig er relevant ang hva trådstarter skrev. Det er aldeles ikke sant at tibber bare har vært selskapshunder! De var valthunderi de tibetanske klostrene! Eller, vakthund blir feil, de var alarmer (hehehe). Kom det noen fremmede mot klosteret, så ga de beskjed om dette. Det er også mye av grunnen til at de gneldrer mye den dag i dag, det ligger til rasen å gi beskjed at nå kommer det noen!

Ida 

Det er aldeles ikke sant at tibber bare har vært selskapshunder! De var valthunderi de tibetanske klostrene! Eller, vakthund blir feil, de var alarmer (hehehe). Kom det noen fremmede mot klosteret, så ga de beskjed om dette. Det er også mye av grunnen til at de gneldrer mye den dag i dag, det ligger til rasen å gi beskjed at nå kommer det noen!

Ja, der ser man. (Finnes det overhodet noen rene "selskapshunder", mon tro?)

Og hvis å holde en tibbe krever at man investerer i et ekte tibetansk kloster, komplett med munker - ja, så virker plutselig det å dra på hijakt med dachsen eller skaffe BC"en sin en flokk sauer ganske enkelt...

Ooomm.... ;o)

Mvh Åse

Siddisen:

Må bare påpeke ang. noe Aase skrev, som også egentlig er relevant ang hva trådstarter skrev. Det er aldeles ikke sant at tibber bare har vært selskapshunder! De var valthunderi de tibetanske klostrene! Eller, vakthund blir feil, de var alarmer (hehehe). Kom det noen fremmede mot klosteret, så ga de beskjed om dette. Det er også mye av grunnen til at de gneldrer mye den dag i dag, det ligger til rasen å gi beskjed at nå kommer det noen!

Ida 

Jeg var i Tibet oktober 2006. Ikke langt fra hotellet vårt i Lhasa var det et stort buddistisk kloster. Og dit gikk folk i sine tibetanske klær med tibetanske spaniels i bånd. Det var nesten uvirkelig å se. Hunder er svært viktige i buddismen.

Inne i klostrene så vi tibetanske mastifer. Særlig i et kloster lå hundene "strødd" overalt. Helt rolige. Men vi traff også en som var vakthund. Den var ikke koselig å se.Men den var i lenke.

Dessverre tok jeg ikke bilder av spanielene sammen med menneskene deres. Kunne ikke kommunisere med folket der og ville ikke virke påtrengende. Angrer litt på det nå.

Men det var en opplevelse dette med hunder i Tibet.

Jeg har bestandig hatt cavalierer, og har to nå. Vil selvfølgelig anbefale denne rasen. :)

De er veldig vennlig innstilte. Jeg har aldri hatt noe problemer med bjeffing med mine, og dette er ikke typisk ved rasen.

De klarer fint være hjemme en arbeidsdag.

Lykke til med valget!

Det är positivt att du är noga med att välja ut rätt ras till dig, det visar att du tänker längre än näsan räcker. Mitt råd till dig är att ringa och prata med olika rasers representanter, och försöka få träffa de olika raserna du tänker på. Kontakta även olika uppfödare och kennlar, så du får en god inblick i om de är seriösa eller om de bara vill bli av med hundarna till första bästa.

Lycka till med letandet!! Det är tidskrävande, men väldigt roligt samtidigt. :-)