Hei!

 Vi har fått ett stort problem, har ei dalmatiner tispe som vi overtok i oktober, hun er veldig snill og grei men har vist mye dominering overfor minste jenta her, som er 9 år, mye knurring. Vi lot henne konsekvent gi henne mat og  det hjalp i en periode men nå har det tatt seg opp, og i går så glefset hun etter henne, jenta hadde ikke gjort annet enn å hjelpe til å rydde av bordet. Hun snakket ikke hardt til henne eller gjorde noe annet for å fremprovorsere dette. Hunden knurret litt og så kom det en veldig skarp, ekkel lyd og så angrep hun. Hun laget ikke hull, men jenta fikk to merker like under øyet, jeg skjønner jo at hun besinnet seg, men vi føler dette blir for skummelt. Hva om hun bestemmer seg for å bite neste gang? Hva mener dere folkens? Jeg har ikke lyst  å avlive da hun er så utrolig snill og grei på alle andre måter, så tenker på om vi kan omplassere henne til noen som ikke har barn, men er det lurt å omplassere for 3 gang?

... når du sier at dette blir for skummelt. At bittet i tillegg kom i ansiktet gjør det etter min mening mye mer alvorlig enn om det hadde vært i en arm. Personlig ville jeg fjernet hunden fra familien så fort som mulig, da barnas sikkerhet må være førsteprioritet.

Men dersom hunden på alle andre områder virker normal, så ville jeg fått en person med god kompetanse (fex Terje Østlie) til å teste den. Hvis hunden ikke har store nerveproblemer el andre problemer så synes jeg ikke det er galt å omplassere den en 3. gang - såfremt det er til riktige mennesker. På den annen side, så er det forbundet et stort ansvar ved å omplassere hunder med aggresjonsproblemer, så avlivning bør også kunne vurderes.

Tråden er flyttet til forum Problemadferd.

Moderator chrissie.

wil:

... når du sier at dette blir for skummelt. At bittet i tillegg kom i ansiktet gjør det etter min mening mye mer alvorlig enn om det hadde vært i en arm. Personlig ville jeg fjernet hunden fra familien så fort som mulig, da barnas sikkerhet må være førsteprioritet.

Men dersom hunden på alle andre områder virker normal, så ville jeg fått en person med god kompetanse (fex Terje Østlie) til å teste den. Hvis hunden ikke har store nerveproblemer el andre problemer så synes jeg ikke det er galt å omplassere den en 3. gang - såfremt det er til riktige mennesker. På den annen side, så er det forbundet et stort ansvar ved å omplassere hunder med aggresjonsproblemer, så avlivning bør også kunne vurderes.

En hund som uprovosert går til angrep er ikke bra...men ville først og fremst fått hunden undersøkt av vetrinær! Min hund begynte plutselig slik og vi fant ut i hos vet at hun hadde blitt skutt med hagl!

Smerter kan få en ellers snill hund til og gjøre mye rart!

Men jeg syns rådene du har fått over her er bra....

Og avlivning er jo ikke "stygt" mot hunden, da den ikke har det vondt lengre..og hunder som gjør slik har i de fleste tillfeller det ikke godt fysisk el psykisk...

Men hadde det vært min hund som hadde gjort noe slik så hadde jeg fått den ut så fort som mulig!

Du vet jo kanskje ikke så mye om hundens fortid heller og hva som helst kan jo ha skjedd....

Om hunden har knurret til barn flere ganger(være ukjent eller kjente barn) så synes jeg det høres ut som om at hunden rett og slett ikke liker barn! Kanskje er den ikke vant til så små barn fra tidligere og når den viser så sterkt at den ikke liker barn så synes jeg det virker rett å omplassere den.

Selvfølgelig sett at det ikke ligger noe mer bak den(dalmatiner har vel en del problemer med øyne, hofte? )  Ville helt klart undersøkt dette også vurdert omplassering til voksent par/enslig.

Håper du finner ut av dette raskt:) Vet selv hvordan jeg ville hatt det om en av mine hunder har gjort noe slikt, ville aldri kunne stole på de igjen.

..og hva er ditt råd? Synes du dette er noe å eksperimentere med? Det er jo åpenbart at denne bikkja må holdes borte fra barn. Og i forbindelse med matforsvar; det er forskjell på om hunden forsvarer "skåla"si når den spiser, og det å gå til angrep ved middagsbordet.

 Nei, sorry, men kvitt dere med denne hunden så raskt som mulig.

Så lenge trådstarter bruker det feilaktige begrepet at hunden forsøker DOMINERE barnet er det umulig å vite hva som er tilfellet. Siden ingen hunder DOMINERER hveken barn eller andre mennesker er dette en umulighet. Så hvorfor knurrer hunden på barnet....og ev. andre barn på besøk? Den har vært i familien i ca 8 mnd. Og hadde hunden vært utrygg i forhold til barn ville skaden vært et faktum, for lengst. Så hunden er det neppe noe galt med. Men det kan være noe galt med måten den har måttet forholde seg til barna fra start. En omplasseringshund skal ha en nokså lang tilpasningsperiode UTEN press og for mye ståk i heimen. Og barn representerer ofte mye støy og også noe press. Selvom det er fine og greie barn! En usikker hund som opplever for mye press i starten vil bruke lengre tid på å tørre å si NEI, enn en mer robust hund. Derfor blir ofte usikre hunder overkjørt mer og i lengre tid, enn tryggere hunder, som raskere vil si hvor skapet skal stå.....i forhold til nærhet med barn.

Usikre hunder tør ofte ikke knurre, før de er blitt ordentlig husvarme. Og knurring er bare språk, det er ikke tegn på sinne og betyr ikke at hunden er farlig. Jeg har tre makne hunder. En er usikker som type. Første gangen hun knurret var det til en liten valp. Valp var veldig "fali" i hennes øyne......jeg ville ta henne unna valpen, det var jo liksom ikke noe hyggelig med den lyden? men eieren til valpen bare lo og sa: bare la henne, jeg hører at hun bare er usikker så hun kommer ikke til å gjøre valpen noe. Og det var riktig. Hun ble mindre redd valper etterhvert.

Jeg har også en liten hund med skyhøyt ressursforsvar. Han knurrer masse over matkoppen sin når de andre hundene nærmer seg. Når de mister interessen derimot? så går HAN fra koppen sin, akkurat så langt fra at det betyr værsågod. Og hvis en av de andre er så lettlurte at de prøver seg fyker han på de og jager de vekk. Tar en munnfull og forsøker lure de igjen ved å gå fra. En dag ble alfatispa lei av leken hans, så hun stilte seg resolutt opp og spiste tom koppen hans. Skal si det var en spak liten fyr som satt seg pent ned og bare tittet på tispa jeg.

Så selv matforsvar kan ha elementer av ranglek i seg. Men matforsvar som fenomen er veldig lett å fjerne. Det klarer man om man følger bruksanvisningen. Har man behandlet matforsvaret feil med et barn innblandet i en ev. feiltrening på dette vil konsekvensen kunne bli en situasjon som trådstarters? altså at mat + barnet kan utløse en reaksjon hos hunden, som ikke er bra. Men som kan ha sin helt naturlige forklaring og enkelt nok kan håndteres og fjernes?

Hubertus:

..og hva er ditt råd? Synes du dette er noe å eksperimentere med? Det er jo åpenbart at denne bikkja må holdes borte fra barn. Og i forbindelse med matforsvar; det er forskjell på om hunden forsvarer "skåla"si når den spiser, og det å gå til angrep ved middagsbordet.

 Nei, sorry, men kvitt dere med denne hunden så raskt som mulig.

Nja.. Jeg vet ikke helt om det er en så stor forskjell jeg. det er meget enkelt å holde matforsvaret på en hund borte. det er bare å lukke en dør f eks. hundene har ikke noe å gjøre rundt matbordet uansett, det er bare å erte de.

min hissige med matforsvar, forsvarer ikke maten sin i skåla, mot oss mennesker. mot den andre hunden, uten tvil. derfor lukker vi døra når han spiser. problem borte. når vi var så dumme at han fikk være rundt bordet, og klarte å snappe til seg ett og annet, så kunne vi bare glemme å nærme oss han da. samme med søppelbøtta. det er 2 veldig enkle ting vi måtte forholde oss til da. hund på plassen sin når mat på bordet. og lukket dør til søppelkassa.

Det hunden gjør er nokså naturlig, fordi den kommer fra et hjem med et lite barn. Så små barn klarer man aldri å hindre i å være stygge med hunder, selvom de selvsagt ikke gjør ting med vilje. Små barn slår hunder i hodet med lekene sine, drar de i halen og putter fingrene sine i øynene på de osv. De faller over hunden, tråkker på de og stort sett, HUNDER lærer seg da å "oppdra" småbarna, ved at de lærer seg knurre til barn, for å advare de mot å gjøre gale ting. Så har hunden fått større barn rundt seg og fortsetter forsøke "oppdra" barna. At den reagerer på usikkerhet er helt normalt. Hunder som selv er usikre gjør ofte det. HVIS barna ikke har handlet riktig når hunden har knurret til de dvs. straks trukket seg unna? så har hunden ikke følt seg forstått i språket sitt. Jeg vet ikke om hunden din har et sted barna overhodet ikke kan nå den? men det er alle hunder som bor med barn nødt til å ha. Barn som bor med hund må også lære å aldri aldri forstyrre hunden når den har lagt seg for å sove?

Har du mulighet til å oppsøke en adferdsterapaut kan du sikkert få et opplegg som kan ordne dette problemet. Ellers kan selvfølgelig hunden omplasseres.

klarasophie:
Hun ligger på plassen sin når vi spiser, dette var mens vi rydda av bordet. Og ja hun har en fast plass å ligge som de respekterer. Hun er ikke noen usikker og engstelig hund heller, og jeg overtok henne fra broren min så hun kjente meg godt og var trygg på meg.

Det var mens vi ryddet av bordet min likte å slå til også. Derfor, når han ikke var lydig nok til å ligge på plassen fordi om jeg stod med ryggen til, så måtte vi binde han eller sette han i et annet rom.

Med ressursforsvar menes at en hund har en for sterk eiertrang og for mye forsvar. Min lille forsvarer ligger pent ved midagsbordet mens vi spiser. Og angriper så enhver som forsøker komme foran ham, når det BÆRES av bordet! Ressursjer er så mangt, hans høyeste ressursj er meg. Så forsvarer han en viss radius rundt meg, og mine "faste" plasser. Vi har trent vekk matforsvaret og det meste av ressursforsvaret ovenfor menneskene, men han er ikke like tolerant til de andre hundene. Han liker heller ikke at samboeren tar på meg, og går gjerne i mellom og knurrer da. Grunnen til at han reagerer når det bæres av middagsbordet er at han i blandt har fått middagsrester, ikke i stuen, men tilberedt på kjøkkenet. Etterpå. Og så i hans kopp på hans plass. Men dette gjør altså at han skal passe på disse middagstallerknene, når de bæres ut på kjøkkenet.

Så stort sett finner man årsaken til hundenes reaksjoner, når man tenker over hva man kan ha gjort tidligere. Om hunden f.eks har et snev av ressursforsvar. Hunder er alt for rasjonelle til å gjøre ting uten grunn. Så det er nok en grunn til oppførselen, men ikke alltid like lett å se den. Usikkerhet hos hund er heller ikke noe som trenger være synlig, fordi usikkerheten kan være knyttet opp mot spesielle situasjoenr, uten å være gjennomgående hos hunden.

Hunder med forhøyet ressursforsvar er ofte usikre på egen "rang" eller posisjon i familien/ flokken og må holdes "nede" i forhold til en del goder. Men de kan være selvsikre og trygge nok i andre forhold. Med goder kan menes å få ligge i sofaen, å få ligge foran mors føtter eller på soveromsgulvet.

Vår lille tyrann knurret friskt til samboeren hvis han forlot sofaen for så å komme tilbake for å ta plassen sin. Den plassen var da tyrannens.....og jeg kan love han hadde bitt om typen hadde tatt i han da. Han knurret over hårbørsten sin og over bruskorker han fant og lekte med. Om noen ville ta fra han det!

Så det er helt normalt om en hund har ressursforsvar. Og greit nok å trene vekk. Så det er mange former for adferder og mange grunner til at hunder både knurrer og glefser. Det gjelder bare å finne ut hva det skyldes å få bukt med årsaken.

klarasophie:
Ok, nå har nok jeg formulert meg feil her, siden det virker som alle tror det har kun med mat å gjøre, det har jo ikke det, hadde vi trodd det var så enkelt å løse så hadde vi jo prøvd det med alle midler. 

Neida, det virker ikke som det KUN er det. Siden hunden knurrer på barn i alle situasjoner. Det blir nesten umulig for noen på nett å stille en diagnose på hunden din. Jeg anbefaler deg å ta kontakt med en adferds konsulent. Ikke bare en som sier at han er det, men en som virkelig er det.

Poenget mitt er egentlig bare at det kan virke stygt og ille, men at det i mange situasjoner ikke er det i det hele tatt.

Og de som ikke knurrer først er farligere, enn de som knurrer. Mange hunder knurrer hver dag. Så det blir for dumt å tro at lyd har noe med biterisiko å gjøre. Raser som rottweiler og labrador f.eks kan knurre masse som godlyd. Så knurrelyd er et mildt signal. En hund som viser tanngarden samtidig sier litt mer bestemt nei. Og der er det mange raser som viser tanngarden, uten lyd igjen. De er altså gått lengre i trusselen enn hunder som knurrer uten vrengt leppe.

Knurring som er et mildt avstandsøkende signal og følges på av snapping og ikke tannvisning er skremming og brukes ofte f.eks mot barn. Hunden setter ofte da tannmerke som små groper, uten perforering av huden, eller den snapper bare i luften og trekker seg så bakover igjen.

Når man opplever dette må man se hvor hunden står, kontra barnet. Er hunden klemt opp mot en vegg eller i et hjørne uten fluktvei vekk fra barnet er det riktig adferd av hunden. Men hvis hunden er fri til å gå UNNA og ikke benytter den muligheten er situasjonen straks annerledes.

Hunder skal velge flukt som løsning på en trussel. Altså å gå unna. Ev. løpe vekk om den er redd. Om den ikke har fluktmulighet skal den knurre og bruke de milde avstandsøkende signalene. En redd hund vil kanskje hoppe over det å gå rett på snapping/ glefsing. Altså neste trinn. Men det er også bare et avstandsøkende signal, og noen raser bruker dette i utstrakt grad. HVIS trusselen opphører er ikke noe av dette noe som fører til biting.

Men hvis man er blitt usikker på hunden sin, fordi man ikke forstår hunder og hundespråk er det best å gi hunden vidre til andre. Det er bare tull å skulle leve med en hund man ikke stoler på, selvom det er en aldri så trygg hund. Barn og hund er stort sett hyggelig, men det er en grunn til at enkelte oppdrettere ikke selger valper til førstegangseiere med barn. Sjansen for at ukyndige eiere vil missforstå situasjoner med hund og barn er stor og vil oftest slå ut i feiltolkning av hunden. Og i blandt føre til helt unødvendig avliving. Så det å omplassere er redelig nok.

klarasophie:
Jo, greit nok å snakke med adferdsspesialist - men finnes neppe ett menneske i hele verden som kan si med 100 % sikkerhet at dette ikke vil skje igjen, og da er det uansett en risiko å ta. Men vi har kontakt med mange kilder vi nå, blant annet Charlottes omplassering, og har fått nr til en adferdsspesialist, men utfallet blir nok uansett at vi prøver å omplassere til voksne personer, der vil hun som sagt kunne fungere helt utmerket. :-) Jeg synes også at det er viktig i denne debatten og tenke på at det er foskjell på hunder, en liten hund gjør ikke samme skade som en stor hund på 28 kg, biter hun blir det fatalt uansett!

Ingen kan si 100% at en hund aldri kan eller vil bite. Det er tross alt snakk om levende hunder, ikke plysj dyr. Forundrer meg stadig vekk over den misforståtte tankegangen der. Så ja, å ha hund, det er en risiko.

Syns ikke størrelsen har så mye å si. Biter en hund så er det ganske fatalt uansett spør du meg.

Er helt enig med deg om at du skal omplassere. Charlotte er flink, og hun kan hjelpe deg å finne folk som passer. Lykke til.

klarasophie:

Jo, greit nok å snakke med adferdsspesialist - men finnes neppe ett menneske i hele verden som kan si med 100 % sikkerhet at dette ikke vil skje igjen, og da er det uansett en risiko å ta.

 Den risikoen tar ALLE som har hund- uansett rase.