Du har jo alltids de "klassiske" familiehundrasene, slik som labrador og golden, kunne de være noe? Igjen, en staffordshire bull terrier går under kallenavnet "nanny-dog" og du har sikkert barn i familien? Mange hunder kan brukes til kun "familiebruk" men alle hunder vil ha det bedre om de blir stimulert. Du trenger ikke å konkurere i agility, men kanskje klikkertrene litt for moro skyld, likeså med f.eks søk og andre hundeaktiviteter? Det er utrolig mye man kan gjøre med sin hund uten at det bety at man må satse for fullt.

De fleste hunder krever jo en del aktivisering for å ha det bra. Det spørs jo hva du legger i KUN familiehund. Går familien mye tur, er de mye i skogen? Har de barn, i hvilken aldersgruppe. Får den være med familien overalt. Hvor mye tid har de til hunden osv.

Det å gå etter kun gruppe 9 hundene er nok ikke så lurt. Gå etter behov på hver enkelt rase og velg utfra det. Også selskapshundrasene er svært forskjellige, ikke alle er sofaputer selv om de med store hunder tror det.

Se på familiens liv, tid, interesser ol., velg utfra det. Familier er forskjellige. En hunderase som funker ypperlig som familiehund et sted, kan ha store problemer med en annen familietype. Ikke noe fasitsvar her altså.

Red: Zapp var kjappere på tastaturet her, ser jeg gjentar

Zapp:
En familie er ikke noe begrep man kan velge hundetype ut i fra. Type hund bestemmes av familiens aktiviteter og dagligliv.

Da må jeg reklamere litt for begge mine raser.

Lancashire Heeler er en utrolig morsom og aktiv liten gjeterhund, som liker å bo med familier der det skjer ting. Liten tass som ikke tar hele bagasjerommet i bilen, men som kan måle seg med store hunder når det gjelder aktivitet. Utrolig smarte hunder.

Mopsen er en utrolig familiekjær hund, elsker alle mennesker og det viktigste i en Mopseverden er å få være med der det skjer. En trent Mops har heller ingen problemer med gode turer i skogen med familien. Også smarte hunder, som liker en utfordring eller to.

Det er klart ingen hund er leketøy, men som hundevante mennesker vet de helt sikkert det. Men det er ikke dumt å vurdere noen småhundraser, mye artigekarakterer der

Alle hunder som bor i en familie er pr. definisjon familiehunder. Så viktigere her er kanskje kriteriet barnevennlig rase? Med robust kan menes stor toleranse for feiling og forskjellig behandling fra de forskjellige familiemedlemmene. Det har labradoren som du skriver og også de andre retriverne nokså mye toleranse for. Men jeg kaller ikke labradorer for rolige. En del blir det som voksne, men de kan være nokså propeller i oppveksten, noe typen gladhunder jo ofte er? De er kroppsharde og kan faktisk være temmelig voldsomme. Så til familier med veldig små barn kan de være i heftigste laget. Med litt større barn veldig ok. Desto mindre barn desto større rase.....Berner Sennen er rolig. Den er stor nok til at småbarn ikke utgjør noen trussel mot den og selvom det selvsagt er individer som er mer aktive enn andre i alle raser innbiller jeg meg i hvertfall at dette er en veldig godt egnet rase for familier med småbarn og travle dager. Der labradoren lettere vil adoptere stress og trenge en del aktivisering vil en Berner f.eks lettere beholde sinnsroen. Og det samme vil andre lignende raser i denne størrelsen. Altså de man ofte kaller "sedate".

Skulle ønsket være noe mindre hund er selvstendighet og lite stress en fordel. Type hard hund fremfor de mykeste. Det finnes robuste hunder i alle størrelser. Og hunder i barnefamilier bør være robuste som typer, ikke for pinglete. Men det er det jo mange som er? så valgmulighetene er jo veldig store? og må jo uansett gå på hvaslags aktiviteter hunden skal være med familien på?

Hvis de kunne tenke seg noe annet enn de vanlige klassikerne (lab og golden) - men likevel vil ha litt størrelse på hunden - kan jeg foreslå min egen rase! Dette er en hund som er avlet fram som nettopp selskapshund. De har lite vakt- og jaktinstinkt, bjeffer lite, trenger ikke mye mosjon (kan fint gå glipp av tur innimellom), er svært knyttet til familien og reservert overfor fremmede. Dette er en hund som har som hovedkrav å få være med på alt, rett og slett være et familiemedlem til det fulle! Så kanskje den kunne være noe? Høres jo ut som midt i blinken syns jeg;) Linker:

http://eurasierweb.com/rasestandard.htm

http://eurasier.se/ramindex.htm

http://www.redlance.no/ronja/

Hold oss oppdatert:D

Alle unghunder er absolutt ikke propeller! Alle valper og unghunder som stresses av eierne og behandles feil er propeller. Uansett rase. Alle valper og unghunder som behandles riktig er aktive som rasen tilsier.

Og i det ligger forskjellene på raser. Alle hunder kan ødelegges, men hvor lettødelagte de er er det stor forskjell på. Og det er der ordet "barnevennlig" kommer inn. Det betyr på mange måter at rasen er av de vanskelige å ødelegge? Jakt og gjeterhunder trenger ovehodet ikke brukes til jakt og gjeting, men de må brukes og de må ha mye. Men det mye kan like godt være noe annet enn jakt og gjeting. Det er mange jakt og gjeterhunder som er myke og veldig lettdresserte. Og derved er de vare for feilbehandling. De har også lett for å la seg stresse.

De overglade rasene, som retriverne har også lett for å strsse, og trenger mye aktivisering. De er lettdresserte og har et stort behov for kontakt/ nærhet. Altså er ikke av de selvstendigste. Men krevende, på mange måter.

Bortsett fra de aller mest mosjonskrevende rasene og de med høyest aktivitetsnivå takler alle raser dager med mye og dager med lite. Det legger man selv grunnlaget for ved å ikke lage rutiner på tur etc. De aller fleste raser er såre fornøyd md å være med familien sin først og fremst. Så tar du vekk ekstremhundene vil alle andre raser passe veldig godt til en familiehund/ selskapshundfunksjon. Det er tross alt det de aller fleste er avlet for her i landet da.......

Så det er ikke snakk om å velge blandt de få. Det er bare snakk om å unngå de svært få som ikke er like egnet. Som alle andre. Egentlig.

De rasene som umiddelbart detter inn i hodet på meg er vel Berner Sennen og Leonberger. Store hunder, men jeg er av den oppfatning at en "familiehund" bør være av litt størrelse, slik at den ikke forsvinner helt i alt mylderet... ;p 

Siden jeg har Leonberger kan jeg jo reklamere litt for den. Vi bor på hybel nå, men bodde hjemme fram til bikkja var to år. Om det finnes noe sånt som en perfekt familehund, må det være henne... (Subjektiv? Jeg?) Søsknene mine var 5, 9 og 11 da pelsen kom i hus, de to eldste er gutter. Det er alltid fullt kaos hjemme hos oss, selv om det er en viss struktur i galskapen dersom du ser godt etter;) Selv om det er min hund (det gikk over et år før foreldrene mine passet henne lenge nok til at de måtte lufte henne) har hun likevel fungert som en familiehund. Hun er blitt lekt med, sloss med, klatret på, snublet over, og tilbrakt utallige timer med "sitt/dekk/gå fot"-trening med ungene (under opsyn, selvsagt). Vi har selvsagt klare regler om hva som er lov/ikke lov både for hund og bikkje, men unger er nå unger, og noen ganger er det ikke helt enkelt å skjønne hvorfor noe blir bestemt. Da er det også lettere å bryte regelen. Hun takler også en noe uforutsigbar hverdag, noe barnefamilier gjerne har. Jeg harhele veien lagt vekt på å ta henne med på det som skjer, og det smittet over på resten av familien. Så dermed blir hun med på masse fotballkamper, terrengløp, og andre utendørsaktiviteter. Hun er, når hun er hjemme, generelt en del av familien, og jeg skjønner det som det er målet ditt.

Hun er dessuten flink til å tusle vekk dersom aktivitetsnivået blir for høyt rundt henne. Vi har gjort det sånn at istedet for å be ungene roe seg på stua (eller i overetasjen generelt), har vi sørget for at bikkja alltid har mulighet til å trekke seg tilbake til et stille sted. Tror det er veldig viktig at hunden har et sted den vet den kan være i fred. Vi var heldige, for fristedet til bikkja ble naturlig nok "mitt" område av huset, og dit går ikke ungene uansett. 

Nå snakker jeg jo kun basert på erfaring av min egen hund, og ingen hund er den fødte "familiehund" fra fødselen av. Det må læres det også. Men når det er sagt mener jeg Leonbergeren ihvertfall har et godt grunnlag for å bli en naturlig del av familien;)

Jeg er både enig og uenig i mye av det som er sagt i denne tråden. Det jeg tenker litt på er at en familiehund skal være psykisk stødig, den skal tåle det meste som skjer, uten at den "flipper" ut. Den skal kunne tåle å være i ro når situasjonen krever det og den skal kunne være veldig aktiv når familien er aktiv. Den skal kunne være med over alt. Jeg vil derfor foreslå at dere tenker på Portugisisk Vannhund. Det er en mellomstor hund, litt mindre en stor puddel. Det er en rase som ikke røyter og som går for å være allergivennlig. Det som har overrasket meg mest med denne rasen er at (i allefall mi) er utrolig rolig når vi er inne og har ett enormt tempo når vi er ute. De som jeg kjenner er veldig stødige psykisk, mi har vært med overalt siden jeg fikk henne når ho var åtte uker og ho tar alt med stoisk ro. De er lettlærte, men samtidig ikke en hund som jeg ville tenkt først på når det gjelder å konkurrere lydighet med, men det går helt sikkert bra det også om en ønsker det, det krever bare mer jobb. Det at den ikke røyter og er "allergi vennlig" gjør ofte ting enklere når det er mange barn som går ut og inn av huset. Det er en veldig frisk rase, mi er nå ti mnd og har for eksempel enda ikke vært dårlig i magen. Siden det er en rase som ikke røyter, så krever det endel pelsstell, eller en kan gjøre som jeg har valgt  - holde pelsen kort. Mi har ca fem ca lang pels, da klipper jeg henne ca fire ganger i året. Dersom pelsen er lang, må en forvente at snøen klabber om vinteren og at hunden ser ut som en kvisthaug når du har vært i skogen om sommeren. Hunden er faktisk veldig fin med kort pels, har nydelig både hode og kropp. Det står i rasebeskrivelsen at hunden krever mye aktivitet, jeg lurer da på hva en legger i "mye aktivitet". Jeg har tidligere hatt schæfer og fuglehund og i forhold til de, er protisen veldig lite krevende. Det går helt fint om langturen mangler en dag eller to. Lykke til i valget ditt, det er ett valg for lang tid fremover. Dersom du er blitt litt intressert i rasen, kan du gi meg ett tips så skal jeg anbefale oppdretter som har veldig psykisk stødige og fysisk friske hunder til deg.

Det er kanskje lettere å peile seg inn på en rase hvis du  vet hvor stor hund de er ute etter.

Jeg har selv hatt cavalierer i 11 år, den eldste fikk datteren min da hun var 11 og trente henne selv opp fra valpekurs til agilitykonkurranser. Vi hadde en gutt på 1 1/2 år da vi fikk vår eldste hund og det var aldri noe problemer verken med våre unger eller deres venner.

På en liste over mest barnevennlige hunderaser som det var link til her på Canis var cavalier den eneste lille   rasen som var med på topp 10 lista, og den plassen tror jeg de fortjener. Jeg har vanket en del i cavaliermiljøet og en stor del av cavalierene bor i barnefamilier og deres eiere er veldig fornøyd med dem.

Jeg er ellers begeistret for dansk-svensk gårdshund som en annen her nevnte, men tror nok de har et høyere aktivitetsnivå enn en gjennomsnitts cavalier.

som egner seg  som familiehunder. Så spørsmålet kan selvfølgelig besvares subjektivt ved at "alle" foreslår sin yndlingsrase. Som om spørsmålet var : hvilken farge er penest? eller hvilken hunderase er den peneste? det kommer jo helt an på smaken, og har alle forskjellig mening om. Men om hundre stykker foreslår hundre forskjellige raser er spørsmålet neppe nærmere et objektivt svar av den grunn. 

Hvis noen spør hvilket bilmerke som er best vil svaret måtte bli subjektivt. Skal man kunne svare objektivt på det må man vite : best til HVA? og desto flere opplysninge man da får, desto mer objektivt kan man svare. Skulle behovet være å frakte seks passasjerer over veiløse strekninger ville valgmulighetene vært temmelig begrenset. Og man kunne svart temmelig objektivt, om man hadde greie på biler. Var behovet bare å være en "familiebil" under alminnelige forhold? så ville svaret forsatt måttet bli subjektivt.

En hengiven familie hund er boerboelen synes nå jeg da.