Nå trenger vi virkelig hjelp. Vi har en 3 år gammel terrier som har lidd av seperasjonsangst i 1,5 år. Han har ikke vært alene hjemme i det hele tatt i denne perioden. Hunden har ikke separasjonsangst lengre pga hard trening, men han kan fortsatt ikke være alene. Nå skal jeg ut i jobb om 3 uker. VI TRENGER HJELP!

Vi har hatt hjelp fra en utrolig flink adferdsterapaut fra Oslo hundeskole, men nå står vi helt fast. Her er det vi har gjort så langt:

-Vent til bur, trives godt der -Har trent masse på "gå"-lyder -Kan være alene hjemme på kvelden, men ikke på dagen -Har jobbet hardt med alt som har med rang å gjøre.

Han har blitt en helt annen hund de siste månedene. Ut av senga, går pent i bånd, ikke aggressiv på andre hunder lenger, MYE roligere. Verdens han har blitt mindre, og MYE bedre. Men han kan altså fortsatt ikke være alene. Han blir helt GAL, han bjeffer og hyler hele tiden, og det gir seg ikke. Vi har, med hånden på hjertet, gjort hva terapauten sa, men står fortsatt fast. Vi kan ikke, og vil ikke, la han holde på sånn i 8 timer.

Vi klarer virkelig ikke å gi opp enda, men tiden vår har snart rent ut. Vi har ikke tid til andre treningsopplegg, men trenger likevel råd. Vet dere om noen som kan hjelpe oss? Som kanskje kan ha han en periode å trene? Eller et eller annet? Vi kan betale mye for å beholde han! Vi vil virkelig IKKE omplassere han! Vi bor i akershus/oslo-området. Tusen takk for alle svar!

Hvis separasjonsangsten er borte? og hunden har vært i bur? er det mulig da?

Uff, det høres ut som et skikkelig dilemma. Huff :(

Hvor stor plass har han hjemme når han er alene? Bare buret eller? Har dere det helt stille når dere er borte, eller står radioen på? Jeg har ikke så masse gode råd egentlig, bare spørsmål ser det ut til..

Skjønner godt at dere syns det er vanskelig..

Lykke til! :)

hilsen Liselotte

Jeg vet ikke helt om jeg skjønte dette? Hunden kan være alene om kvelden men ikke om dagen, og den er vandt til bur, og kurert for seperasjonsangst, men... Den kan ikke være alene?

Det høres ut som om hunden IKKE er kvitt seperasjonsangsten, og jeg synes også du skriver for lite om hva dere faktisk har gjort i forhold til selve seperasjonesangsten til at det går an å komme med spesifikke råd. Det du beskriver dere har gjort har vel med helt andre ting å gjøre? Gå pent, ikke utagere overfor andre hunder osv osv.

Hva har dere gjort for at hunden skal være trygg når den er alene? Er det kun burtrening, eller har dere gjort andre tiltak? Hva har adferdsterapauten foreslått i forhold til sep.angst og alenetrening? Og har dere fulgt det?

dette RIKTIG? Så har hunden i løpet av dette 1,5 året fått fikset angsten sin? separasjonsangst er redsel, og gir seg jo ofte utslag i fryktaggresjon og andre adferdsproblemer som utagering etc.

Og SÅ skal hjemme-alene treningen starte?

Hunden har fått bygd opp psyken sin? er jobbet OPP i rangen sin? og fungerer godt på alt annet enn bur? om dagen? Hvis dette er riktig tolket  så hiv buret?

Separasjonsangst og bur fungerer ikke og separasjonsangst vil alltid ligge under, om den har hatt det. På "dårlige" dager vil den komme tilsyne. Resten av livet.  Men hunden kan alikevel trenes til å være alene hjemme.

Trådstarter skriver:

*sussa*:

-Vent til bur, trives godt der -Har trent masse på "gå"-lyder -Kan være alene hjemme på kvelden, men ikke på dagen -Har jobbet hardt med alt som har med rang å gjøre.

Det tolker jeg dithen at de har jobbet med at han skal være nederst på rangstigen. Da skurrer det litt for meg. Og jeg lurer på HVORDAN dere har gjort det?

Dessuten; personlig har jeg alltid jobbet med at min hund (nå har jeg nr 2) skal være trygg i alle situasjoner. Det betyr at det aldri skal være nødvendig med bur, hun skal være trygg om hun sover i stuen, på badet, hjemme eller borte. Hun er nå 12 uker og sover tungt og godt hvor det skal være.

Uansett hva man kaller det, seperasjonsangst eller ikke, så må jo bjeffingen og hylingen til trådstarteres hund tyde på en eller annen form for mistrivsel? Er dere SIKKER på at han har blitt så mye bedre mht til alt annet, eller har han bare "lært" å oppføre seg? Med det mener jeg at mange hunder kan ha angst eller stress, men blitt trent så konsekvent og ofte litt hardt, at de ikke lenger tør vise utad hva de føler. De "holder maska", men er ikke tryggere eller roligere av den grunn.

Skulle derfor gjerne visst litt mer om hvilke råd dere fikk av terapeuten og hvordan dere har jobbet. Det som slår meg er at dette er en hund som trenger å få opp selvtilliten sin. Få mange oppgaver i løpet av en dag som han ved å løse får en god mestringsfølelse av. Få jobbe med både hodet og kroppen slik at han blir tilfreds og selvsikker. Men det er selvfølgelig tenkt temmelig ut av det blå, man må jo vite mer om hunden og ikke minst treningsmetodene som er brukt så langt for å foreslå noen løsninger.

Det var det da? opp eller ned?

Skrev det også nokså feilaktig som om separasjonsangst gir....meningen var jo å skrive at angst er angst og har den en type også ofte flere typer.....angst.

Sjefstispen vår har alltid delegert mye ansvar (rang) til den engstelige. Noe som forbauset oss i begynnelsen. Men hun tvang frem mestring hos henne og gjorde selvsagt det rette. Som hunder jo stort sett gjør?

Men 1,5 år er lang tid....og det tar såpass tid å gjøre dette riktig! Å kue angsten i skjul er vel langt kjappere om så?

Otilde:
Hunden vår klarer ikke å være i huset alene, verken løs eller i bur. Da hyler hun som besatt. Men hun er gjerne i buret hvis jeg setter det ut på verandaen eller i bilen.. (piper litt første fem minutter, men legger seg så til å sove) ..det er i hvert fall bedre enn ingenting..

Da kan hun vel ligge på verandaen om dagen? 

Takk for mange svar!

Først og fremst vil jeg oppklare bruken av ordet seperasjonsangst (som vi har fått beskrevet av "hundeeksperter"). Seperasjonsangst er, som det ligger i ordet, angst for å være separert fra (fortrinnsvis) sin eier/flokk. Hunder med denne typen angst reagerer sterkt på at eier for eksempel går på do med lukket dør, eller går inn i et annet rom. Dette er ikke problemet til vår hund. Han hadde dette problemet tidligere, men gjennom målrettet trening MED POSITIV FORSTERKNING, har vi vendt han av med dette. Vi kan også, som jeg skriver, være borte fra han på kvelden, da ligger han og sover og slapper av. Så vi mener at han "per definisjon" ikke har seperasjonsangst lengre. Grunnen til at jeg skriver om rang-trening og utaggering osv. er fordi vi tror at alle disse problemene henger sammen. Hvis han godtar å være lengre nede på rang-stigen, vil det være mindre vanskelig og stressende for han å godta at vi, som hans flokk-ledere, går. Alle problemene hans er med på å øke stressnivået han, noe som vi absolutt ikke ønsker. Mindre stress gir større sjanse for en rolig hund når vi er borte også.

Og til dere som lurer på treningsmetodene våre, vi har under ingen omstendigheter kuet han eller vært harde mot han. Det tror jeg IKKE er i tråd med oslo hundeskoles filosofi, og hvertfall ikke i tråd med vår. Vi har drevet med hjernetrim (søktrening osv) for å gjøre han sliten, og gitt han mange positive forbindelser til buret. Han bruker buret som sin soveplass og legger seg der ofte.

Men at det er noe som plager han på dagen er jo helt tydelig! Men vi klarer ikke finne ut hva det er, siden alt fungerer ellers. Det eneste som ser ut til å hjelpe litt er når tv står på, men radio hjelper desverre ikke. Han er ikke interessert i leker i buret, uansett hva de smaker:)

Jeg må si jeg syns det er litt trist med innlegg som ikke er ment for å hjelpe oss. Vi skriver her for å få råd siden vi vet det mye kunnskap hos dere, IKKE for å få lite konstruktive og til tider anklagende meldinger tilbake. Vi er trossalt veldig lei oss og frustrerte! Det er selvfølgelig helt greit med spørsmål om metoder og historie, og takker for alle KONSTRUKTIVE tilbakemeldinger. 

Skjønner godt hva du mener... det er kjempefrustrerende å be om råd på forumet her, og få masse kritikk tilbake.... Jeg har fulgt dette innlegget med spenning, nettopp fordi vår hund heller ikke vil være inne alene uten hyling.. Det meste av hverdagen går ann å planlegge, (hvordan man gjør det mens man er på f.eks. jobb; ta med hunden i bil, få andre til å passe osv.) Men av og til skjer det for de fleste av oss uforutsette hendelser, som å måtte dra på legevakta med et barn i hui og hast, eller at bilen streiker slik at du må ta bussen - og at hunden faktisk bare MÅ bli igjen hjemme.

De færreste av oss har mulighet til å ta et halvt år fri fra jobb, bo langt til skogs uten forstyrrende elementer, være konsentrert om hunden 24 timer i døgnet, skjerme den fra alle situasjoner den reagerer på, trene på bare en og en ting sakte og forsiktig osv.... selv om det hadde vært det optimale. Det er kun de som har det som fulltidsjobb som får til dette, (-og da ville vi kun hatt en håndfull hunde-eiere i Norge!) I et alminnelig hjem skjer det alltid uforutsette ting! Jeg må jo av og til smile når jeg leser enkelte innlegg, og tenke tilbake på hundene vi hadde hjemme(og i nabolaget) på 70-tallet. Det var ikke veldig vanlig å gå på kurs den gangen. Ikke fikk hundene verken rå lever hver gang de så i riktig retning, eller hadde trening etter oppskrifter og tjukke bøker. Men jammen ble det både lydige og veltilpassede hunder av de fleste allikevel... Tror noen av oss styrer så mye med trenings-opplegg at vi får motsatt virkning....

i det Otilde. Det er masse hysteri og overdrivelser de lux ute å går....og det gavner ikke hundene. Ordet trene ditt og trene datt er nokså feilslått i mange tilfeller.

Men til trådstarter? beskrivelsen av separasjonsangst du gir høres mer ut som klenging eller også kalt fotefølging. Det er ikke separasjonsangst. Og trener man veldig lett bort. Separasjonsangst er en psykisk forstyrrelse nærmest. Og kan man ikke trene bort.

Jeg har  20 års ærfaring med separasjonsangst på tre hunder. Den første hadde jeg uten å ane hva separasjonsangst var. Og det gikk nå tålelig bra det også. Den neste var jeg dagmamma for pga. sep.angsten og den jeg har nå er muligens noe kurert. For helt kurert blir de ikke, men nok til å kunne være noe alene. På den første hadde jeg etterhvert rundt to episoder i året i snitt. Og de kunne da komme hvis hun var stressa av noe. Ikke bare om hun var lengre hjemme enn vanlig. Men det nivået var til å leve med. Hun tygde alltid i stykker mine nyeste eller dyreste sko og gjorde også fra seg inne. Men igjen? det takler man et par ganger i året.

Felles for alle tre er at separasjonsangst kun opptrer hjemme. Så alle tre har kunnet bruke bilene som hundehus ved behov. Og det er kjekt å vite. Hunden jeg passet kunne være med eier og ligge i bilen hele dagen på jobb, om han ble luftet normalt og sett litt til. Felles for alle tre er også at ingen av de var klengere. Men jeg har måttet slutte å lukke soveromsdøren pga hun jeg har nå. Fordi hun har opplevd å ikke kunne vekke meg når hun har trengt det med døren igjen.

Men klenging er noe helt annet. Jeg har en klenger og han har ressursforsvar. Så han skal passe på meg uansett hvor jeg er. Derfor fotefølger han meg. Og en SÅNN hund er det faktisk riktig å sette litt "ned" på "rangen" eller om du vil, innskrenke litt på ressursjene/ godene til. Når jeg gikk fra han da han var liten lagde han et lurveleven. Det var bare VILJE ikke redsel. Og selvom typen var hjemme reagerte han om jeg gikk. Hunder med separasjonsangst kan passes av andre mennesker og har ikke separasjonsangst da om eier går. Klengerne er bare knyttet opp mot eier. Så det er mange forskjeller og kanskje er det mer klenging enn separasjonsangst dere har slitt med?

*sussa*:

Grunnen til at jeg skriver om rang-trening og utaggering osv. er fordi vi tror at alle disse problemene henger sammen. Hvis han godtar å være lengre nede på rang-stigen, vil det være mindre vanskelig og stressende for han å godta at vi, som hans flokk-ledere, går. Alle problemene hans er med på å øke stressnivået han, noe som vi absolutt ikke ønsker. Mindre stress gir større sjanse for en rolig hund når vi er borte også.

Jeg må si jeg syns det er litt trist med innlegg som ikke er ment for å hjelpe oss. Vi skriver her for å få råd siden vi vet det mye kunnskap hos dere, IKKE for å få lite konstruktive og til tider anklagende meldinger tilbake. Vi er trossalt veldig lei oss og frustrerte! Det er selvfølgelig helt greit med spørsmål om metoder og historie, og takker for alle KONSTRUKTIVE tilbakemeldinger. 

 

Det var ikke meningen å fornærme deg, om du oppfattet det slik. Men når du spør om råd, så må du regne med at du får svar som ikke bare er enkle løsninger. Skal jeg mene noe om den atferden du beskriver, så må jeg mene noe om hele hundeholdet - ting henger sammen. Og i "min bok" er det slik at det ikke finnes noen rangordning mellom hund og menneske. Det er med andre ord helt uaktuelt å "lære" en hund at den hører hjemme lenger ned på rangstigen. Dessverre er det også slik at når folk får for seg at de må vise hunden at den er nederst på rangstigen, så gjøres det på en måte som ofte kan skape problemer, fordi man lett jobber MOT hunden og ikke MED den. En hund skal oppdras positivt - noe dere åpenbart har gjort. Men den skal også få utfordringer og selvtillit, og jeg har litt problemer med å se for meg hvordan dere har fått ham NED på denne berømte rangstigen uten å samtidig "psyke" ham ned.

Så vidt jeg vet finnes det utelukkende en rangorden mht til hund, og det er mellom hunder som lever i flokk. At hunder som møtes på et hundejorde ser ut til å drive rangstrid, har mer med språk å gjøre. De ypper og demper over en lav sko for å kunne ha det gøy uten at det blir bråk. Er det en som er litt bråkete så demper de andre osv. Det betyr ikke at bølla er over dem i rang, men kanskje er han usikker eller dårlig sosialisert. Mens de andre er tryggere og demper fint for å ha ro i rekkene.

Som du sikkert forstår er det vanskelig å helt tro på at han nå er trygg på sin rolle, lider ikke av seperasjonsangst, men takler ikke å være alene på dagtid? Du må jo selv ha gjort deg noen tanker om dette? Hva er forskjellig om dagen og om kvelden? Er tiden han er alene alltid mye lenger om dagen? Er han rett og slett vant til å være alene på kvelden, men ikke på dagen? Ligger han i bur også om han er alene om kvelden?

Har dere prøvd å la han være alene uten at han er i buret? (At en hund FRIVILLIG går inn i buret er ikke ensbetydende med at de trives med å være INNESTENG der. Jeg har selv måttet bruke bur noen netter, og hun mistrivdes STERKT så fort buret ble stengt. Når det var åpent tuslet hun stadig inn der frivillig. Tydelig beskjed til oss eiere om at steng bur er kjipt. (Hvilket er greit for oss, hun skal uansett ikke være i bur hjemme hos oss).

Dessuten, det er IKKE uvanlig at hunder kan takle helt fint at eier er i et annet rom, men ikke takle å være alene i huset. Vår valp er enda ikke trent til å være alene (uff ja, nå må vi bare sette i gang!). Men hun reagerer overhodet ikke på at vi går ut av rommet hun er i og lukker oss inn i et annet. På landet kan hun bli liggende ute i gresset mens vi går inn og lager lunsj, f.eks. Det betyr IKKE at vi ikke har en lang treningsperiode foran oss med å venne henne til å være helt alene. Hunder hører og lukter oss når vi er i nærheten, noe ganske annet er å bli latt helt alene.

Så vidt jeg kan forstå er koden dere må knekke hva som er forskjell på dagtid og kveldstid. I huset, i lydene rundt og i hva dere gjøre sammen med ham før og etter. Samtidig finnes det ingen quick fix. Dere må belage dere på å trene ham opp til å være alene også på dagtid. Gjerne med Dap og radio som gode hjelpere. Ingen andre kan gjøre den jobben for dere, det er hjemme hos dere - alene - han må takle å være.

Nei, det er ikke noen rangstige mellom hunder og mennesker. Men det er det vel ikke egentlig så mye av mellom hunder heller? Og hunder viser ikke sjalusi? slettes ikke.

Problemet er at hunder med f.eks sterkt ressursforsvar i forholdt til eier utviser en adferd som ligner det så til forveksling......så det er lett å forstå at mange bruker disse ordene!

Jeg ser mye posisjonering i hundeflokken og syns det ordet duger ganske greit i forhold til ordet rang. Og mye av posisjoneringen er plassering. I forhold til meg. Altså fysisk plassering i forholdt til min fysiske plassering. Så jeg er en ressurs, også for de andre hundene. Ikke bare lille ressursforsvar. At han ikke er "sjalu" må man være dyktig i hundeterminologien for å oppfatte. Selvom vi har plukket av han mye truer han fortsatt typen om han kjærtegner meg. Men ikke om han dulter til meg. Så det er ikke det at hunden missforstår hverke klemming eller annet. Det kan jeg love. Det er  nemlig (kun) han som skal nusse meg! Og de to tispene som er øverst på rangstigen kan vel få lov....litt? men de andre får ikke, typen får ikke? Og det at han tillater de to skyldes jo ikke at han ønsker det. Bare at han ikke kan hindre de. De ignorerer jo trusslene hans?

Og har latt seg bite. Typen har IKKE latt seg bite.....fordi jeg ikke ønsket det. Altså en liten hund som bet mennesker? liksom. Og at lille ekle derfor tror han har mer makt og myndighet i forhold til typen enn i forhold til de to eldste tispene er nokså tydelig. Det er ikke rang. Men det er fra hundens side et konkurranseforhold hvor det er meg og posisjonering og kroppskontakt med meg som er målet. Fremmede kan jo klemme meg! det er uinteressant.

Så selvom man ikke skal bruke ord som "rang" og sjalusi? så er eiertrangen og hvordan hunden takler de andre i flokkens selvforsyning av samme godene nokså lett å feiltolke som........om man ikke har bedre ord.