Hillo:

Det sier litt når hunden blir prioritert FØR barn  .... Og mer hadde ikke jeg å si i denne diskusjonen!

?? Det var da voldsomt.. hvor kom den vinklingen fra???

Jeg kan godt finne på å "pakke bort" hundene inne på et rom for å feks skjerme dem fra besøk. Har familie hvor hunde-omgangen ikke er akkurat hundevennlig.. Eller da broren min var på besøk med sin skjønne lille 8 uker gamle valp - basenjien virket veldig sur på valpen og brodern ble litt engstelig - så da fikk både basenji og flat-tomsing være på soverom mens de var på besøk (flat-tomsingen måtte også være på soverommet for å holde lille fæle basenji med selskap, han var ellers en engel med valpen). I tilfellet hvor hundene må beskyttes mot besøket, ville det ikke nyttet med bur eller be hundene gå å legge seg  - de ville fortsatt vært for utsatte. Og med den lille valpen, det ville vært å pine biskene synes jeg at de måtte ligge i ro og bare se på den lille dåra herje rundt. Så da ble det heller soverom for dem.

Forøvrig må besøk stortsett fikse dette at vi har hunder og at de bor her også. Minner meg om en dame på basenji-lista som ble så lei av at besøk sa til henne hvordan hun skulle ha sine hunder at hun laget et eget dørskilt: "Her bor det hunder. Du er gjest. Liker du ikke hundehår på klærne så la vær å gå i møblene". Synes den er fin jeg..

Nå er det sikkert ikke bare bare å besøke oss da, jeg har noen ganger litt sadistisk glede av å teste folks høflighet/robusthet må jeg innrømme. Lille basenji er som en katt, hun går ofte på bordene, er det en solklatt på bordet så legger hun seg gjerne der og soler seg. Videre har det sneket seg inn en vane at hun sitter ved enden av spisebordet når vi spiser middag, gubben og jeg (flat-tomsingen derimot går og legger seg på plassen sin - det er han dressert til for verden er urettferdig og det er forskjell på flatter og basenjier..). Det har lille basenji gjort i åresvis og vi tenker ikke over det. Hun sitter der så tålmodig og sirlig og pent som en liten nydelig anubis-figur og venter på at vi skal bli ferdig å spise. Da pleier hun å få lov å slikke tallerken (en tallerken, den andre får tomsingen slikke på gulvet). Når vi har besøk så hender det at gubben og jeg glemmer (eller lar simpelthen vær, avhengig av sadist-humør)  å si til henne at hun ikke får være på bordet nå (kommandoen heter gå ned, og lille basenji er en lydig liten basenji så da hopper hun øyeblikkelig ned og går og legger seg), og da kan det bli litt løftede øyebryn fordi folk tydeligvis ikke er vant til den type bord-dekorasjon. Før hadde vi en tom saltbørse på bordet og jeg sa til basenjien "Kan du sende saltet?" og hun ville hente saltbørsen og avlevere den til meg, trippet så nett og elegant mellom tallerkner og vinglass og avleverte.. (Kunne dette være noe for dere å lære småttingen Normanna? flir..). OK digresjon, veldig langt fra bur-diskusjon men antageligvis ganske så provoserende for en del folk her.. (og morsomt for andre håper jeg!)

Flere etterlyser grunner til å bruke bur. Jeg bruker bur fordi jeg synes det er praktisk. Det er ikke dermed sagt at hundene mine er innelåst i flere timer hver dag, og de har god mulighet til å bevege seg i buret når de befinner seg der. Jeg har trent hundene mine til å forbinde buret med noe kjekt og postitvt, derfor ser jeg det ikke som noe problem at de oppholder seg der når jeg er ute av huset e.l, det virker ikke som om de synes det heller... 

Så dersom buret blir brukt på en gjennomtenkt måte(trent inn positivt, stort nok, lurt plassert o.l) kan dette være en svært god løsning for mange som av en eller annen grunn har behov for å ha hunden i bur. Skjønner ikke at det skal være verre for en hund å være alene hjemme i et bur enn hjemme alene i et hus. Tror ikke hunden ser forskjellen, huset blir da bare et større bur. Eller sett på en annen måte: buret er bare et mindre hus! Det viktigste er da borte uansett hvor hunden befinner seg, nemlig deg.

TonjeM: OK digresjon, veldig langt fra bur-diskusjon men antageligvis ganske så provoserende for en del folk her.. (og morsomt for andre håper jeg!)

Bergljot:Skjønner ikke at det skal være verre for en hund å være alene hjemme i et bur enn hjemme alene i et hus.

Pavlov:

Det finnes mange forskjellige situasjoner hvor det for meg er praktisk å ha hundene i bur. Trenger ikke nødvendigvis være når hundene skal være alene hjemme, det kan være på trening, som en del av trening(negativ straff). Jeg er ofte f.eks på kurs med hund og da må hundene være et sted der de er komfortable slik at også de har utbytte av kurset. Og siden hundene mine kan få frostskader i en kald bil må jeg faktisk kunne bevege buret ut av bilen og kunne lukke døren til buret et annet sted enn i bilen.  

Om man er gjennomtenkt er ikke de tingene du nevner noe problem, buret er ikke av en slik størrelse at hundens bein stikker ut i alle ender og bauger. Det må jo selvsagt ha en slik størrelse at hunden kan bevege seg UHEMMET(ikke bilburet). Skjønner ikke at temperatur trenger å være et problem. Jeg plasserer da ikke buret slik at det enten står i trekken eller i solsteken. Man må se på hundens behov og i mitt tilfelle finne en lun plass med behagelig tempetatur, litt varmere enn jeg selv foretrekker:-)

For øyeblikket har jeg også en valp som gjerne synes det er skikkelig flott å "plage" den eldre hunden med jevne mellomrom med litt skikkelig leking, men etter leking kommer som kjent også et behov for å gå på do, så dette er noe jeg helst vil være tilstede når de bedriver. Dessuten liker jeg også å være tilstede når hundene leker inne av sikkerhetsmessige hensyn. De kan jo godt skade seg(store, raske hunder), og da ønsker jeg å kunne gripe inn.

Etterhvert som valpen vokser til håper jeg at begge hundene kan være løse sammen på et eget rom i huset når jeg ikke er tilstede. Men for øyeblikket er jeg ikke komfortabel med dette og avfinner meg med at hundene har det bra i bur. Den eldste har faktisk for øyeblikket et eget rom hvor valpens bur står inne i.

Jeg har forresten ingen problemer med at andre velger å ha hundene sine fri i huset. Men jeg gjør ikke dette selv siden det i løpet av en dag kan skje mange ting som hunden da må takle selv, der jeg gjerne ville være tilstede og takle sammen med den.

Siden jeg bruker buret på mange forskjellige måter og forskjellige steder, synes jeg det er veldig viktig å trene dette "godt inn" og generalisere bruken av buret til ulike steder. 

større hunder ja!

Kjørte nylig et stoffbur for en bekjent fra en P-plass til en annen på en utstilling! Og hvordan hun hadde klart å få med seg både valpen, stol og det tunge og digre stoffburet inn på plassen aner jeg ikke. Antagelig ved å bære inn buret først? og hente hunden etterpå.....

Så praktisk å ha med seg rundt er det langt i fra. Så stort sett må man ha tralle for å få med seg bur, selvom det er av nylon. Når det er stor størrelse. Men det er et greit hjelpemiddel for de med kranglete hunder på utstilling, for å hindre at hundene drar seg opp før de skal i ringen. Men jeg har enda til gode å se det brukt på normalt vennligsinnede hunder i min størrelse. Til det er det da alt for Upraktisk å få med seg?

Jeg prøvde bare å forklare at det kan faktisk være at enkelte har behov for bur i sitt hundehold av ulike grunner og har funnet gode løsninger for seg og hunden. F.eks er den ene hunden min av en slik rase som har behov for at lydighetstrening skal være veldig effektiv for å få noe progresjon. For å få dette til må hun få fullstendig hvile mellom øktene. Jeg synes at det er mest praktisk å da sette henne i et bur hun har lært er et godt sted å være og at her kan hun "glemme" omverdenen. Det betyr ikke at hunden er nervøs uten bur, det betyr at hunden er avslappet i buret og klar til neste økt.

Hvorfor trenger nervøsitet å ha noe med burbruk å gjøre? Det kan være tusen ulike grunner til at folk velger å bruke bur, og de grunnene trenger ikke å ha noe med nervøsitet å gjøre. Mange av de som bruker bur i sitt hundehold har et sunt og gjennomtenkt forhold til burbruken. De som ikke har det, og stort sett har en burhund, vil vel være like dårlig til å legge til rette for noe annet type dyrehold også! Problemet har da lite med burbruken å gjøre, det blir jo da bare et symptom, og heller mye med hundeholdet og holdninger til hundehold generelt å gjøre.

PS: Hvorvidt det alltid er praktisk har jeg ikke sagt noe om, jeg har trekt frem noen eksempler da jeg synes det er praktisk å bruke bur.

Akinta:
Det er jo fint at du fjerner hunden når besøket ditt er så redd, og jeg tror vel de fleste gjør det.

Akinta:

Ting blir veldig satt på spissen synes jeg, jeg er veldig sikker på at de som sitter her og skriver at de som ikke takler å ha hunder rundt seg kan bare drite i å komme på besøk ikke har noen nære som faktisk er veldig redd for hunder. En trenger ikke å dra barn inn i det, det er vel de som er minst redde for dyr, men det er vel mer sansynlig at det er en voksen. Det er jo snakk om å ta hensyn, og har en feks ei søster som har panikk for hunder så hjelper det ikke alltid at en sier meeen den hunden er så snill atte og kommer bare til å ligger rolig mens du er på besøk, selvsagt er det vanskelig for en hundeelsker å sette seg inn i den redselen, en ser nok på det som no helt urealistisk. Men redselen er der uansett hva andre mener og synes og tror. Hunden er selvsagt gull verdt men en kan ikke kutte bånd fordi om en har noen nære som har skrekk for dyrene. Så som sagt, de som sitter her og skriver at de som ikke takler hunder kan holde seg unna, har garantert ingen nære med den redselen.

Hvis jeg hadde hatt f.eks en søster med hundefobi, så ville jeg sikkert i starten tatt hunden inn på et eget rom når hun kom på besøk. Men så hadde jeg faktisk også forventet at hun, for å komme meg i møte, hadde prøvd å gjøre noe med fobien sin. Det er ikke slik at det er en menneskerett at alle skal ta hensyn til dine fobier. Å ha en fobi er sykelig. Det betyr at man kan få hjelp, det er visstnok ikke særlig komblisert å kurere den form for fobier heller. Jeg er litt lei av den "jeg er redd hund og det må alle ta hensyn til"-attityden. Vis meg at du prøver å gjøre noe med det, så skal jeg til gjengjeld ta hensyn ved å holde hunden min unna. Men jeg gidder ikke lenger ta hensyn til de som ikke først og fremst selv prøver å gjøre noe med fobien sin.

Bergljot:

 

For øyeblikket har jeg også en valp som gjerne synes det er skikkelig flott å "plage" den eldre hunden med jevne mellomrom med litt skikkelig leking, men etter leking kommer som kjent også et behov for å gå på do, så dette er noe jeg helst vil være tilstede når de bedriver. Dessuten liker jeg også å være tilstede når hundene leker inne av sikkerhetsmessige hensyn. De kan jo godt skade seg(store, raske hunder), og da ønsker jeg å kunne gripe inn.

Etterhvert som valpen vokser til håper jeg at begge hundene kan være løse sammen på et eget rom i huset når jeg ikke er tilstede. Men for øyeblikket er jeg ikke komfortabel med dette og avfinner meg med at hundene har det bra i bur. Den eldste har faktisk for øyeblikket et eget rom hvor valpens bur står inne i.

Vi har også en valp nå. Som veier 3 ganger så mye som den lille voksne og er litt turbo en gang i blandt.. Vi har aldri hatt behov for bur, så det går fint ann å klare seg uten også.

Det har jeg heller aldri sagt noe i mot. Jeg har bare sagt at JEG foretrekker å ha dem i bur i enkelte situasjoner. Og at det for hunden sin del ikke nødvendigvis trenger å være et fælt sted å oppholde seg på dersom eier har et gjennomtenkt forhold til burbruken. Man er ikke nødvendigvis en dårlig hundeeier som ikke møter hundens nødvendige mentale og fysiske behov, bare fordi man benytter seg av bur. Det er det jeg ønsker å poengtere!

Ja noen mennesker har virkelig fobi, og klart de kan få hjelp til den, men stort sett så trenger de profesjonell hjelp, selv om fobien kan være i flere grader.

Men jeg mente ikke å begynne å legge ut om fobier og angst etc, jeg synes bare det er rart at folk er så bastante og som oftest synes jeg det er de som ikke har noen med skrekk/fobi i sin nære omgangskrets som roper  høyest og er mest sikre på hvordan de ville gjort ting. Jeg er vel ganske så sikker på at hadde personen som ropte veldig høyt hatt ei mor/søster etc som hadde skikkelig fobi aldri ville sagt, så drit i å kom hit da. Selvsagt hadde det vært fint hvis de kunne fått hjelp, men inntil de fikk den hjelpen så mener jeg en burde skjermet di og også kommet på besøk, selv om det beste hadde jo vært å møttes andre plasser :)

Akinta:

Ja noen mennesker har virkelig fobi, og klart de kan få hjelp til den, men stort sett så trenger de profesjonell hjelp, selv om fobien kan være i flere grader.

Men jeg mente ikke å begynne å legge ut om fobier og angst etc, jeg synes bare det er rart at folk er så bastante og som oftest synes jeg det er de som ikke har noen med skrekk/fobi i sin nære omgangskrets som roper  høyest og er mest sikre på hvordan de ville gjort ting. Jeg er vel ganske så sikker på at hadde personen som ropte veldig høyt hatt ei mor/søster etc som hadde skikkelig fobi aldri ville sagt, så drit i å kom hit da. Selvsagt hadde det vært fint hvis de kunne fått hjelp, men inntil de fikk den hjelpen så mener jeg en burde skjermet di og også kommet på besøk, selv om det beste hadde jo vært å møttes andre plasser :)

Og ja da jeg har både venner og familie som er både redd og allergisk for hunder. De blir skjermet i den grad at hunden enten ligger på plassen sin, eller får være ute. Men det som har skjedd er når de redde ser hvor rolig og lite farlig hun er, så tåler de at hun både går og drikker vann eller planter seg midt på gulvet. Og da gutten min hadde bursdag her var det tre av 12 gutter som var "litt allergiske" da de kom. (10 års gamle gutter er ikke redde for noe i nærheten av kompisene må vite) Men da de så at hunden hverken bet i dem eller hoppet opp, men sto pent i kø og ventet sammen med dem på neste go-cartrunde, da tødde de svært opp og bisken fikk både klapp og kos av "allergikerne". Da de ble hentet var det nettopp disse tre som stolt viste sine foreldre at se så fin og snill hund de har. Det varmet langt inni hjerterota og se de strålende fjesa.

Sånt hadde vi ikke fått opplevd om jeg skulle tatt så masse hensyn til redde unger at jeg stappet bisken i et bur hver gang noen kom som ikke var helt fortrolig med hund. Og unger vokser også med mestring. De kan ikke gå rundt i verden og forvente at alle skal skjerme dem fra alt. Man må vurdere situasjonene alt ettersom hvor sterk redselen er og hvordan hunden er. Selvfølgelig slipper man ikke en spinnvill unghund ukontrollert borti en hysterisk unge. Men man behøver da ikke sette dyret i bur for det. I mitt hus er det både dører og flere rom og vi har også bånd ute, så mulighetene for skjerming er mange helt uten bur.

Jeg selv er forresten hysterisk livredd for veps. Men å putte vepsen i bur, veel, jeg kan nok ikke forlange det riktig. (Nå var jeg usaklig igjen, jeg vet, men jeg måtte bare)

Normanna:Hvis jeg hadde hatt f.eks en søster med hundefobi, så ville jeg sikkert i starten tatt hunden inn på et eget rom når hun kom på besøk. Men så hadde jeg faktisk også forventet at hun, for å komme meg i møte, hadde prøvd å gjøre noe med fobien sin. Det er ikke slik at det er en menneskerett at alle skal ta hensyn til dine fobier. Å ha en fobi er sykelig. Det betyr at man kan få hjelp, det er visstnok ikke særlig komblisert å kurere den form for fobier heller. Jeg er litt lei av den "jeg er redd hund og det må alle ta hensyn til"-attityden. Vis meg at du prøver å gjøre noe med det, så skal jeg til gjengjeld ta hensyn ved å holde hunden min unna. Men jeg gidder ikke lenger ta hensyn til de som ikke først og fremst selv prøver å gjøre noe med fobien sin.

Nå har diskusjonen kokt ned til at bur er fint når det kommer til mennesker med hundefobier.

Men hvilken terapeut ville anbefalt denne fremgangsmåten da?? Hjelper jo ingen å putte det du er redd for i et bur. Hvis hunden var et farlig monster som kunne ha angrepet det stakkars fobi-mennesket, ja da er vel et annet rom å foretrekke. Å se et frådende monster glefste på innsiden av et bur gjør nok neppe fobien noe mindre.

Som liten jente fikk jeg se hva en Rottweiler gjorde (matforsvar som gikk for langt) med ansiktet til min barndomsvenninne. Man så rett inn i munnen hennes da Rottweileren var ferdig med henne. Om jeg ble redd hunder generelt? Nei da, redselen gikk da kun på rasen, litt ulogisk kanskje. Muligens fordi jeg er vokst opp med hunder, og jeg la derfor en frykt på kun Rottweiler? Det er jo lite rasjonellt.
Da jeg traff på Rottiser i senere tid, da stivnet jeg helt til - eller gikk omveier...stooore omveier.
Flere år senere traff jeg en fantastisk dame med en slik voffe som jeg var livredd. Hun tok seg den tid og tålmodighet som trengs i en slik situasjon. Jeg husker episoden som den var i går. Tårene mine rant, men jeg husker jeg klappet det store Rottweiler-hodet (jeg var jentunge dengang) Jeg er fortsatt bittelitt skeptisk til enkelte Rottweilere, men straks jeg blir kjent med de går det sååå fint :) Hadde ingen tatt første steget, og hjulpet meg der, da hadde jeg kanskje fortsatt gått omveier ved synet av en stakkars Rottis?

Istedet for å gjemme vekk dyra fra de som er redde, så bør dere heller ta dere den tiden som skal til for å hjelpe fobiske folk et steg i riktig retning. Så mye mer nyttig, og ikke minst, så utrolig mye mer hjelpsomt!

Normanna:

...... det er visstnok ikke særlig komblisert å kurere den form for fobier heller. ......

Så bra!!  Fobier er altså ikke vanskelige å kurere???  Hvem har du hørt det fra? Psykiatriens svar på hundehviskeren?

Problemet er ikke at fobier er vanskelig å kurere, problemet er at folk flest heller velger å fortsette å være redd, enn å søke hjelp for det.

men dette hadde jo ikke så mye om det opprinnelige tema å gjøre.

MariaOgTurbo:

Problemet er ikke at fobier er vanskelig å kurere, problemet er at folk flest heller velger å fortsette å være redd, enn å søke hjelp for det.

men dette hadde jo ikke så mye om det opprinnelige tema å gjøre.

Vel, det skal jeg fortelle til et par venner av meg som har levd med fobier i årevis, og også har vært så heldige å komme til behandling. Uten at det har ført til helbredelse.

Troen på quick fix lever fortsatt. Bare det ikke er snakk om hund....

Canisa:

Normanna:

...... det er visstnok ikke særlig komblisert å kurere den form for fobier heller. ......

 

Så bra!!  Fobier er altså ikke vanskelige å kurere???  Hvem har du hørt det fra? Psykiatriens svar på hundehviskeren?

Det jeg skrev var:

Det betyr at man kan få hjelp, det er visstnok ikke særlig komblisert å kurere den form for fobier heller.

Altså "den form for fobier". Jeg så for et par år siden et seriøst program (produsert i Norge) på NRK 1 om slike fobier, der vi fulgte en kvinne som var livredd mus og en som var livredd hund. Samt en psykolog som hadde spesialisert seg i å jobbe med denne typer fobier. Oppskriften var like enkel som den var virkningsfull; man eksponerte pasienten for det vedkommende var redd for, først i små doser, så etterhvert i større. Jeg husker ikke så godt det med musen, men med hunden så startet det med at hun fikk beskjed om at hunden var i rommet ved siden av. Etterhvert fikk hunden komme så vidt inn i rommet, som var så stort at det var minst 10 meter fra døra der hunden var til pasienten. Hele tiden jobbet psykologen med henne, hun måtte beskrive alle sine følelser osv osv. Jeg tror det hele tok en drøy time, og på slutten var hunden så nær at hun kunne klappe den. Kvinnens glede var ubeskrivelig.

Jeg har en venninne som er psykiater og som bekrefter at dette er kjente metoder - altså å eksponere pasienten for det pasienten er redd for. Man må selvfølgelig følge opp dette selv siden, ved fortsatt sørge for å eksponere seg for hunder under trygge forhold. Mao ikke noe "quick fix" i negativ forstand, men anerkjente og velkjente metoder med velkjente positive resultater.

Å gå til psykolog koster noen kroner, men en time eller to ville i hvert fall jeg tatt meg råd til om jeg led av angst for hund.

Vel, jeg vil si å gjemme vekk hunden er det samme som å signalisere at det er en grunn for frykten, og heller stimulerer angsten til hundefobien deres. Min lille amatør-analyse, og med min egen erfaring, bare.

Når hundefobiske folk har kommet i mitt hus (venner av venner), så har jeg heller jobbet for å få til en fin relasjon mellom den redde og hunden. Jeg har aldri mislyktes. Det betyr ikke at de mener at ALLE hunder plutselig ikke er skumle lenger, men de har lært at MIN er en snillas ;) Og det må da være fint? At de får en positiv opplevelse med hund?? Og at de hilser varmt med hunden ved neste besøk? Eller kjøper en julegave til monsteret? hehe

Canisa:Vel, det skal jeg fortelle til et par venner av meg som har levd med fobier i årevis, og også har vært så heldige å komme til behandling. Uten at det har ført til helbredelse. Troen på quick fix lever fortsatt. Bare det ikke er snakk om hund....

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å si mer i denne diskusjonen, men dessverre blir jo alt jeg har skrevet vridd og vrengt på, og jeg har jo ikke annet valg enn å måtte forsvare meg. Det er ikke greit å ikke være i kritthuset til de "ekte og perfekte canisere"!

Det at jeg skriver at jeg putter hunden i buret for å beskytte den mot barn blir tolket som om mine egne barn mishandler hunden. He-he, det blir nesten festlig, for her er det stramme grenser for hva som er tillatt å gjøre med hunden. Den verste mishandlingen var nok når vesla klappet hunden forsiktig på hodet, eller hun brukte den som hodepute i sofaen. At andre barn er redd for hunder (eller at deres foreldre ikke liker hunder) er noe jeg respekterer.  Og når foreldre sier at barna IKKE får besøke mine barn hvis hunden ikke er stengt inne, javel, så velger jeg faktisk at barna mine skal få ha lekekamerater. Det er nok veeeldig vanskelig å skjønne hvis man ikke har barn?!? Jeg også har vært der at jeg ikke kunne fatte og begripe at noen ikke likte min søte, snille, elskelige, vakre, fantastiske og OVERGLADE bissvovv.

Og så var det disse med hundeskrekk, da. Min mor er 75 år gammel, og ikke særlig sprek. Merkelig nok er jeg SÅ glad i henne, jeg, at jeg heller stenger hunden inne enn ikke å få besøk av min mor. Når hun er så gammel så vet jeg jo ikke hvor lenge jeg får beholde henne! At venninner på 18 år får beskjed om å ta seg sammen er så sin sak, men det blir litt annerledes med en dame på 75 som begynner å bli senil. Eller????????? Jeg kan jo legge til at før hun begynte å ”røre”, så var hun skeptisk til hunder, men ikke verre enn at t.o.m kunne passe hunden et par dager.

Totalt var vel hunden stengt inne i buret i gjennomsnitt 2 – 3 timer i uka, kanskje? Resten av tiden lå den i buret sitt, med døra åpen. Og hvis den ikke lå i buret så lå den i stolen sin, i sofaen eller i senga mi.

Jeg får vel avslutte med at jeg ikke har hund for øyeblikket. Etter 25 år med hund, døde min siste for noen måneder siden, og pga nettopp problematikken rundt små barn, gamle foreldre, mye reising i jobben osv osv har vi valgt å være uten hund i en periode.  Forhåpentligvis er det ny hund i huset om en 5 års tid, og vi er allerede i gang med å vurdere hvilken rase vi vil ha.

Et lite PS: Nå har vi bare igjen katten, som akkurat nå ligger i bilburet sitt, med burdøra på vidt gap, og snorksover. Katteskinnet klorer på døra og vil inn hvis vi har glemt å åpne det.

Hillo:

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å si mer i denne diskusjonen, men dessverre blir jo alt jeg har skrevet vridd og vrengt på, og jeg har jo ikke annet valg enn å måtte forsvare meg. Det er ikke greit å ikke være i kritthuset til de "ekte og perfekte canisere"!

 

Nå har jeg kikket gjennom de siste sidene og kan ikke se at du har noe behov for å forsvare deg? Du har da ikke akkurat blitt angrepet? Du setter på spissen det andre har skrevet :

Det sier litt når hunden blir prioritert FØR barn  .... Og mer hadde ikke jeg å si i denne diskusjonen!

Og blir dødelig fornærmet når du blir imøtegått? Tror du kan slappe helt av, og bestemme deg for enten å være med å diskutere, eller droppe hele forumet om du synes dine med-canisere er så ille.