Som en ekvipasje under utdanning i redningshundtjeneste, i mitt tilfelle i NRH, så har jeg gjort meg noen tanker. Det er gøy å trene med hund og treningene i NRH er ett høydepunkt hver uke. Det er uformelt og gøy å trene og som i all hundetrening, oppturer og nedturer.

Veien mot en A-godkjenning er lang og krever hard innsats av både hund og fører. Mange timer legges ned i treningen, i all slags vær og i forskjellige miljøer. Men hva skjer når man er godkjent? hva skjer når telefonen ringer for første gang og ekvipasjen skal ut på sitt første reele søk?

Har alle dere som deltar i treningen for å få en godkjent redningshund gjort seg opp tanker rundt dette?

Telefonen ringer og man får beskjed om å møte sånn og sånn. Murphy"s lov tilsier at dette skjer på natten, med dårlig vær og i vanskelig terreng. Det er da folk forsvinner. Dette vet jeg, fordi jeg jobber der redningsoppdraget først kommer inn. Og jeg har av egen interesse lest rapporter i etterkant av redningsoppdrag i skog og mark.

hvor forberedt er hund og fører? Er man fysisk skikket til å søke?

Det kreves at man er i god form og at man holder ut i minimum 12 timer i teig. Man må jobbe selvstendig med hunden og eneste linken man har er samband med KO. Kanskje man har med seg en person, f.eks. røde kors mannskap eller kjentmann. Men man må regne med at ekvipasjen greier seg på egen hånd.

"Planlegg for det verste og håp på det beste" er en læresetning som alle ekvipasjer bør ha i bakhodet. Og det gjelder alt. Fysisk trening av hund og fører, miljøtrening og ikke minst kvalitetssikring av søksøvelsene mann benytter. Det gjelder utstyr, har man alt man trenger med seg og har man backup utstyr, som batterier til lykt, gps og samband. Har man basic øverlevelses utstyr i sekken? Har man tatt investeringen det er å kjøpe en Jærven fjellduk? Har man utstyr til å dekke hundens behov? Og ikke minst, har man med seg næring til både hund og fører? Ja sier jeg, for dette burde man tenke på den dagen man blir godkjent og dette utstyret bør være i beredskap. Sekken man tar med seg bør være hellig og innholde det utstyret man trenger. Kart og kompass SKAL være med, for dette kan redde deg når GPS"en streiker. Ekstra kompass! Hvilke klær tar du på deg, hvilke klær legges i sekken. har man skikkelige sko?

Hva hvis man gjør funn, alene i en mørk regntung og kald skog? Hvordan takler man dette i ettertid? hvilket nettverk fanger deg opp når oppdraget har vært en mental påkjenning?

Man må påberegne å finne døde mennesker, selv om man håper på å redde liv. Man kan finne mennesker som har valgt å avslutte sitt eget liv, kanskje med en hagle rettet mot hodet eller hengende i ett tre. Man kan finne personer som har ligget ute i varmt vær i flere dager, lukt og synsinntrykk vil være harde og kanskje kvalmende. Har du som hundefører tenkt over dette, eller trodde du at redningshundtjeneste bare var en fin møte å aktivisere hunden på? Hva gjør DU i en slik situasjon?

En teknikk som anbefales er visualisering. Se for deg alt som skjer fra telefonen ringer, til man er på oppmøtested. Tenk igjennom skogen, midt på natten, med vind og regn. Se for det situasjoner som oppstår og hvordan du ville løst de. Se for deg ett menneske, som er i live, hardt skadet. Eller en menneskekropp som er død. Hvilke inntrykk gjør du deg? Er DU skikket til dette? Hvis ja, så er du en av de englene som beskytter andre mennesker mot overhengende fare, som gir pårørende svar og ro. Som gladelig bruker all din fritid på å hjelpe andre, uten ei krone som kompensasjon. Hvorfor gjør du det? Er det følelsen av å gjøre en forskjell og å bidra med det du kan i samfunnet? Er det følelsen av å ha reddet ett annet menneske? Eller er du kun opptatt av det faglige, som hundefører? Uansett, en hundefører i redningshundtjeneste er en helt i mine øye, uansett organisasjon og tilhørighet.

Dette var bare en tankeprossess som måtte ut! Men en debatt med andre hunde interesserte er ikke å forakte:)

Jeg ble godkjent ettersøksekvipasje på hovedkurs denne uken, så jeg er kanskje den rette til å svare på dette?? Jeg må si at jeg føler meg så godt forberedt som jeg kan bli. Disse tingene du skriver om er ting jeg har tenkt igjennom hele veien og instruktørene i DIO-et vårt er veldig flink til å snakke om hva vi kan møte ute i skogen og forberede oss på dette hele veien gjennom godkjenningen. På hovedkurs denne uken har dette også vært et viktig tema og det har blitt snakket mye om. Det du skriver om skal være med i sekken står alt sammen i den lille boken vi fikk med når vi godkjente. Der er en liste over alt vi bør ha i beredskapssekken :-) Vi er klar :-)

-kajsa-:

Jeg ble godkjent ettersøksekvipasje på hovedkurs denne uken, så jeg er kanskje den rette til å svare på dette?? Jeg må si at jeg føler meg så godt forberedt som jeg kan bli. Disse tingene du skriver om er ting jeg har tenkt igjennom hele veien og instruktørene i DIO-et vårt er veldig flink til å snakke om hva vi kan møte ute i skogen og forberede oss på dette hele veien gjennom godkjenningen. På hovedkurs denne uken har dette også vært et viktig tema og det har blitt snakket mye om. Det du skriver om skal være med i sekken står alt sammen i den lille boken vi fikk med når vi godkjente. Der er en liste over alt vi bør ha i beredskapssekken :-) Vi er klar :-)

 

Gratulerer:) Gleder meg til det er min tur:) Men jeg har B til sommeren tidligst:)

Tråden er flyttet til forum for tjenestehund.

Moderator Margrethe

Hei. Jeg har lang erfaring fra redningstjenesten, dog ikke med hund som "spesial" disiplin. Men jeg har deltatt på ett 50 talls leteaksjoner, sommer som vinter, vår som høst og til alle døgnetstider og under alle forhold. Kravet til den frivillige redningstjeneste er alltid ett hett tema, og hver enkelt organisasjon må selv vurdere hvem som er skikket til hvert enkelt oppdrag. 

N3rfh3rd:

Veien mot en A-godkjenning er lang og krever hard innsats av både hund og fører. Mange timer legges ned i treningen, i all slags vær og i forskjellige miljøer. Men hva skjer når man er godkjent? hva skjer når telefonen ringer for første gang og ekvipasjen skal ut på sitt første reele søk?

Godt spørsmål, og svaret mitt er at om man ikke har øvd på "reelle" øvelser så er man ikke operativ i mine øyne. Det vil si at ekvipasjene ikke bare bør ha godkjent hund, men også nok "trening" under realistiske oppdrag, hvor alle momenter blir trent på. Herunder alarm og oppmøte, vite sin plass i organisasjonen, vite om de andre deltakerne og ikke minst vite sin egen og sin hunds begrensning.

Har alle dere som deltar i treningen for å få en godkjent redningshund gjort seg opp tanker rundt dette?

Telefonen ringer og man får beskjed om å møte sånn og sånn. Murphy"s lov tilsier at dette skjer på natten, med dårlig vær og i vanskelig terreng. Det er da folk forsvinner. Dette vet jeg, fordi jeg jobber der redningsoppdraget først kommer inn. Og jeg har av egen interesse lest rapporter i etterkant av redningsoppdrag i skog og mark.

hvor forberedt er hund og fører? Er man fysisk skikket til å søke?

Min erfaring er at enkelte organisasjoner er drillet i dette. Andre ikke. I tillegg har man svakheter i lokale lag. Man kan aldri gardere seg mot at personell som ALDRI burde vært med blir med desverre. Men det som er viktig er at lagene og organisasjonene har krav som følges opp. Godkjent ekvipasje eller "mann" er ikke alltid synonymt med at man er operativ til alle oppdrag.

Det kreves at man er i god form og at man holder ut i minimum 12 timer i teig. Man må jobbe selvstendig med hunden og eneste linken man har er samband med KO. Kanskje man har med seg en person, f.eks. røde kors mannskap eller kjentmann. Men man må regne med at ekvipasjen greier seg på egen hånd.

"Planlegg for det verste og håp på det beste" er en læresetning som alle ekvipasjer bør ha i bakhodet. Og det gjelder alt. Fysisk trening av hund og fører, miljøtrening og ikke minst kvalitetssikring av søksøvelsene mann benytter. Det gjelder utstyr, har man alt man trenger med seg og har man backup utstyr, som batterier til lykt, gps og samband. Har man basic øverlevelses utstyr i sekken? Har man tatt investeringen det er å kjøpe en Jærven fjellduk? Har man utstyr til å dekke hundens behov? Og ikke minst, har man med seg næring til både hund og fører? Ja sier jeg, for dette burde man tenke på den dagen man blir godkjent og dette utstyret bør være i beredskap. Sekken man tar med seg bør være hellig og innholde det utstyret man trenger. Kart og kompass SKAL være med, for dette kan redde deg når GPS"en streiker. Ekstra kompass! Hvilke klær tar du på deg, hvilke klær legges i sekken. har man skikkelige sko? 

For meg så er dette noe den frivillige redningstjenesten har fokus på, og så vidt jeg vet øves dette på i alle ledd og er en del av "grunn-utdanningen"

Hva hvis man gjør funn, alene i en mørk regntung og kald skog? Hvordan takler man dette i ettertid? hvilket nettverk fanger deg opp når oppdraget har vært en mental påkjenning?

Man går ALDRI alene. Her feiler desverre mange "ledere" av oppdrag. Man sender ALDRI en person alene  ut på søk. Man er alltid minimum 2 personer. Så hvis du blir sendt ut alene, så er det allerede gjort "kardinalfeil"

Man må påberegne å finne døde mennesker, selv om man håper på å redde liv. Man kan finne mennesker som har valgt å avslutte sitt eget liv, kanskje med en hagle rettet mot hodet eller hengende i ett tre. Man kan finne personer som har ligget ute i varmt vær i flere dager, lukt og synsinntrykk vil være harde og kanskje kvalmende. Har du som hundefører tenkt over dette, eller trodde du at redningshundtjeneste bare var en fin møte å aktivisere hunden på? Hva gjør DU i en slik situasjon?

Igjen, Hvis organisasjonen eller lokallaget ikke har lært hver enkelt person/ekvipasje dette, så har man feilet i opplæringen.

En teknikk som anbefales er visualisering. Se for deg alt som skjer fra telefonen ringer, til man er på oppmøtested. Tenk igjennom skogen, midt på natten, med vind og regn. Se for det situasjoner som oppstår og hvordan du ville løst de. Se for deg ett menneske, som er i live, hardt skadet. Eller en menneskekropp som er død. Hvilke inntrykk gjør du deg? Er DU skikket til dette? Hvis ja, så er du en av de englene som beskytter andre mennesker mot overhengende fare, som gir pårørende svar og ro. Som gladelig bruker all din fritid på å hjelpe andre, uten ei krone som kompensasjon. Hvorfor gjør du det? Er det følelsen av å gjøre en forskjell og å bidra med det du kan i samfunnet? Er det følelsen av å ha reddet ett annet menneske? Eller er du kun opptatt av det faglige, som hundefører? Uansett, en hundefører i redningshundtjeneste er en helt i mine øye, uansett organisasjon og tilhørighet.

Dette var bare en tankeprossess som måtte ut! Men en debatt med andre hunde interesserte er ikke å forakte:)

Godt at du har dette i hodet. Det er MANGE som ikke tenker på dette før de begynner å trene med hund. Det er mange lokallag som ikke driller nok på dette, ei heller har nok erfaring. Det virker som at du bør engasjere deg i ditt lokallag. Slike folk som faktisk tenker "operativt" er desverre mangelvare i den frivillige redningstjeneste. Ta kontakt med din lokale "DIO" og still deg klar for å ta lederverv.

Lykke til.

-- 

TAB
BH AB Meine Rottis Amanda
"Noen har ryggrad, andre har ryggen full av skjit!"

..man må tenke igjennom når man har valgt denne hobbyen:) Fordelen min er at jeg har dette gjennom jobb. Og føler der at jeg har mye å bidra med operativt. Men desverre er det altfor få likesinnede som tenker scenario trening, stressmestring osv. Å drive redningstjeneste er ikke for hvem som helst og innlegget mitt var for å få folks respons på dette.

Flott! Viktig poeng det der, men er redd "canis" ikke har volumet av tjenestehund eiere/brukere.

Andre gode fora å lufte tanker for slikt er, uten at jeg ønsker å reklamere for disse. (mod)

www.hundesonen.no debattkjelleren

www.brukshundforumet.no brukshund

www.tjenestehund.no 

Mange momenter med det med redningshund. Det er lenge, lenge siden jeg drev på med det, (den gangen het det FNL), men det var mye fokus på praktiske situasjoner synes jeg. Vi kjørte rundering på jakker - spennende - ville hunden melde på en jakke som lå der i skogen? (De fleste hundene gjorde det). Vi snakket en del om hva hvis personen det letes etter er død, hvordan ville hunden reagere? Det er et scenario som er litt vanskelig å trene på i praksis naturlig nok, men vi drøftet en del om det temaet. Ikke alle hunder som melder funn på død person - noen hunder ville kanskje finne på å rulle seg i vedkommende, eller kanskje t.o.m. slikke litt - ta seg et jafs.. Dog må jeg si at jeg trodde det ville være usannsynlig at en trent redningshund ville gjøre noe slikt som de sistnevnte alternativene, man så jo hvor intense og ivrige hundene var på jobben sin - ikke snakk om å spise noe som helst der i gården unntatt når det vanket matbelønning for de matglade hundene (de fleste hundene ville jo helst ha lek som belønning..). Husker min flatcoat som apporterte brødskiver med leverpostei på feltsøk.. ikke snakk om å spise det nei.

Dette med å gå alene - det var jo ganske så heftige orienteringsøvelser man som hundefører skulle gjennom for å få godkjent? Det er vel slik fortsatt? Den gangen jeg holdt på, så var det snakk om Røde Kors-personell som ikke orket tempoet og som var til stort hinder slik det nevnes ovenfor..