Jeg skjønner meg ikke på mange av de som skriver inn her og lurer på om det fins oppdrettere av den eller den rasen i nærheten av sitt eget hjemsted. At folk i det hele tatt kan ta med avstand som et kriterium i valg av hund er meg uforståelig.

Jeg leter etter valp nå. Jeg sjekker oppdrettere i Noge og Sverige. Hvor kennelen holder til er omtrent det siste jeg ser på.

Har funnet en oppdretter nå der jeg gjerne vil hilse på valpene. Da må jeg ta fly i halvannen time, deretter tog/buss i halvannen time. Og det er bare for å hilse på. Skal jeg kjøpe derfra må selvsagt samme turen tas på nytt.

At ikke folk legger vekt på atskillig viktigere ting enn avstand finner jeg merkelig. Mulig at noen av oss som har hatt hund i mange år vektlegger annerledes enn de som "bare" skal ha en familiehund. Men man får ofte lønn for strevet ved å sjekke ut flere enn de som som bor inntil 5 mil fra sitt eget hjemsted. Kanskje kan man være heldig å ende opp med en oppdretter nær en selv, og ingenting er bedre enn det, men det bør iallfall ikke være et viktig moment i hundekjøpet.

KristinR:

Jeg skjønner meg ikke på mange av de som skriver inn her og lurer på om det fins oppdrettere av den eller den rasen i nærheten av sitt eget hjemsted. At folk i det hele tatt kan ta med avstand som et kriterium i valg av hund er meg uforståelig.

Jeg skjønner det godt, jeg.

Fordelen ved å bo i nærheten er jo at en får flere sjanser til å møte både oppdretter og oppdretteren dens flere ganger.  Da er det ikke så mye bedre å kanskje komme sliten og lei etter lang reise for å treffe oppdretter og hundene på et kort besøk et par ganger, særlig ikke om en er såpass uerfaren at en ikke er sikker på hva en skal se etter. 

I nærområdet er også muligheten for å møte på hunder fra oppdretters siste kull og snakke med eierne deres, større.  Min erfaring er at selv de beste oppdretterne, de som leverer kvalitetskull etter kvalitetskull selger store deler av kullene sine i nærområdene sine, og at det ofte er en hovedvekt av potensielle utstillings- og avlshunder som reiser langt.  Med nærområde mener jeg her innen et par-tre timers kjøring.

Sjansen for nær oppfølging er jo også større. 

Sånn sett er det ikke så dumt å begynne søket i nærområdet.  Ett eller annet sted bor jo de aller beste oppdretterne, og kanskje det til og med er rett nedi gata :)  Er det en populær rase, og man ikke er ute etter spesielle linjer, så er muligheten for at det finnes en heilt grei oppdretter i nærheten, relativt stor.  Det å reise langt betyr ikke at en er mer seriøs som valpekjøper.

Skal man begynne å finne frem i en ny rase, så er det lurt å begynne i nærområdet, for å få opplevd hundene på nært hold mange ganger, på godt og vondt.  Da er lokale oppdrettere og miljøer det beste stedet å starte.

Jeg tviler på at avstand er alt folk legger mest vekt på når det kommer til stykket, selv når de ber om råd til å finne en oppdretter av rasen nær seg. 

Det har kanskje en del med rasevalg også. Skal jeg ha en rase hvor det er en fordel å være nøye i valg av linjer, reiser jeg gjerne langt. Skulle jeg hatt en alaska husky til turbruk, hadde jeg først og fremst sjekket de nærmeste før jeg hadde rettet blikket utover. For meg betyr helse mest, og gemytt da, og for noen rasers vedkommende betyr det at jeg må lengre unna. Har hundene blitt noe bedre av den grunn? Neei, jeg vet nå ikke riktig det da:-) Kommer vel an på hva man vil. Jeg syns utseendet er underordnet. Du skal kanskje drive oppdrett med tid og stunder, og har en rase som er belastet med enkelte sykdommer, og da kan det lønne seg å dra dit man finner akkurat det man ønsker.

Skal innrømme at jeg har litt reiseskrekk, og især når jeg skal dra alene, og da har det hendt at jeg har radert vekk noen oppdrettere. Jeg kan gå rundt i fjellet alene, men jeg får nærmest panikk av å stå på en jernbanestasjon i Sverige eller Oslo, med masse folk, hus, biler og bråk og umulig å få oversikten over noe som helst. Sist gikk jeg inn på Hotel Plaza og leita etter bilettluka, bærende på en diger ryggsekk blant dresskledde konferansemenn.. Jo, jeg skulle helst sett at oppdretter bodde like i nærheten:-)

KristinR:

Jeg skjønner meg ikke på mange av de som skriver inn her og lurer på om det fins oppdrettere av den eller den rasen i nærheten av sitt eget hjemsted. At folk i det hele tatt kan ta med avstand som et kriterium i valg av hund er meg uforståelig.

Jeg leter etter valp nå. Jeg sjekker oppdrettere i Noge og Sverige. Hvor kennelen holder til er omtrent det siste jeg ser på.

 

Du har tydeligvis god råd....!

Hvis ønsket er en vanlig hund uten planer om de store konkurransene eller oppdrett i fremtiden, da skjønner jeg godt at folk vil se om de kan finne en oppdretter nærmest mulig. Så lenge valpen er frisk og rask, spiller det kanskje ikke så stor rolle for hvermansen om dette er den beste valpen på markedet akkurat nå. Dessuten er det unektelig mer praktisk for mange å kunne ha oppdretter i nærheten både før og etter valpen er hentet.

Jeg kjørte 100 mil for å hente den ene katten min, men jeg vil fortsatt se om jeg kan finne drømmevalpen i nærheten når den tiden kommer. Både av hensyn til valpen, meg selv og lommeboka mi. Hvis ikke, vil jeg heller vurdere å lete andre steder, men jeg ser ikke på 100 mil reisevei som noe jeg gjerne gjør med en liten valp.

Det er mulig jeg generaliserte for mye. Jeg har bare irritert meg over en del innlegg der det kan virke som om nærhet til oppdretteren betyr mer enn hundens kvaliteter.

Og så bor jeg jo i nord Norge slik at jeg alltid har vært vant til å reise for å få hund. Man har gjerne flere valg på sentrale østland. Jeg har klart å holde veldig god kontakt med oppdretteren min selv om hun bor i Stavanger og jeg bor i Bodø. Men det er klart, så mange besøk har det nå ikke blitt da. Vi snakkes ofte på telefonen.

Nei, god råd har jeg absolutt ikke. Skjønner ikke helt hvordan jeg skal få råd til to flyreiser, først for å se valpene og så for å hente. I tillegg har jeg ei tispe på för som skal røntges både her og der snart. Men jeg har nå en livsfilosofi som sier at alt ordner seg. Og det gjør jo som regel det:-) Jeg får ta litt ekstravakter på boligen der jeg jobber. Finner vel på noe.

KristinR:I tillegg har jeg ei tispe på för som skal røntges både her og der snart. Men jeg har nå en livsfilosofi som sier at alt ordner seg. Og det gjør jo som regel det:-) Jeg får ta litt ekstravakter på boligen der jeg jobber. Finner vel på noe.

Om du har tispe på for, så antar jeg at du er oppdretter.  Da er det jo nesten forventa at en ikke finner avlshundene sine i nabobygda, og at en vet hva en skal se etter når en henter valp langt unna.  Kravene til hunden blir litt annerledes bår den både skal være potensielt til avl, og etter linjer som en ønsker å jobbe videre med.

Kristin er veldig typebevisst og vet akkurat hva hun vil ha. Er sånn en oppdretter skal være. De fleste vanlige hundeeiere bryr seg ikke så mye om type, de vil bare ha riktig rase som skal funke etter hensikten. Dvs familie-tur-treningshund. Man kjøper det man trenger. Noen ganger er gresset grønnere på andre siden, men ikke alltid.

Lykke til med hundekjøp! Håper du finner noe fint!

Utrolig dårlig formulert av meg. Selvsagt har jeg ikke ei tispe på fôr, jeg har ei tispe satt bort på fôr. Fysj, lærer er jeg og, og slike feil skal ikke forekomme, hi hi.

Jeg er nok ingen oppdretter enda nei. Har hatt samme rase i 20 år og håper på å ha mitt første kull om et par år.

Ok. Jeg skal gå med på at jeg kanskje har andre motiver enn den gjennomsnittlige valpekjøper. Jeg leter først etter hva jeg vil ha, så sjekker jeg hvor valpen befinner seg. Og det er sjelden den befinner seg i nabolaget for å si det slik.

Jeg reiser gjerne både langt og lengre enn langt for å få tak i valp fra en seriøs oppdretter som har fokus på fysisk og mental helse. Jeg reiste til Danmark for å se på boerboels hos en seriøs oppdretter der, og reiste til London for å hente valp (tispa ble sendt drektig til England for at valpene skulle kunne eksporteres uten rabiesvaksine - dette var for noen år siden, med andre ord).

I dag har jeg tre sloughis (en sjelden, eldgammel jaktmynderase fra Nord-Sahara) fra en oppdretter i nærheten av Ålesund. Selv bor jeg noen mil utenfor Oslo. Min yngste sloughi hentet jeg for noen dager siden - det var litt over 100 mils kjøretur t/r. Jeg var først og så på kullet 14 dager tidligere, og så kjørte jeg for å hente valpen. Så det ble altså over 200 mil i alt. Kjøreturen hjemover, med valpen liggende ved siden av meg, tok ni timer. Det gikk helt greit.

Men jeg har da også stor fokus på at oppdrettere skal være ærlige, seriøse, og virkelig opptatt av rasen, og at de skal ha både mentalitet og den fysiske helsa meget høyt på prioriteringslista - f.eks. ved at de tester avlshundene sine for kjente helseproblemer. Sånne oppdrettere vokser dessverre ikke på trær. :-(

Å reise til Danmark for å hente en Boerboel, fordi en ønsker seg fokus på helse og temperament - da har en vell kanskje reist forgjeves - eller en tar en betydelig større risiko, da det er mange skjer i sjøen der nede...

Det er 2 oppdrettere i Danmark som siste året er kastet ut av SABBA pga useriøsitet, og en til som står på "ventelisten"- som ikke skal gjøre så fryktelig mere dumt før de også er ute av dansen... Det har kommet et nytt Boerboel forbund, Boerboel Internasjonal, som i all hovedsak består av SABBA ekskluderte oppdrettere - det kan være greit å vite hvor vidt du faktisk får en SABBA registrert Boerboel, eller om denne kommer med papirer fra oppdrettere som tidligere har vist at de ikke klarer å leve opp til normal standard ift temperament, helse og overholdelse av skriftelige kontrakter.  

Thor Boerboel, representert ved Danmarks SABBA kontaktperson, er en solid oppdretter i Danmark. Men i og med at de samme linjene avls i Norge, og fordi Thor Boerboel ikke har så fryktelig ofte kull lengre, er det vell kanskje enklere å hente en hund her til lands...