Jeg har måttet avlive gamlemor og nå er jeg jo litt spent på hvordan den andre hunden min kommer til å reagere på å bli igjen alene med meg.

Nysgjerrig på å høre hvordan hundene deres har reagert i samme situasjon og om dere har noen tips til hvordan jeg kan gjøre overgangen lettere for henne. Jeg har ingen umiddelbare planer om en ny hund, så den biten er uaktuell.

Vi hadde tre her i huset, men gamlemor Tina måtte avlives i fjor. Hun var en herlig tiggete/illeluktende koselig gammel kelpie min samboer hadde tatt over fra et dødsbo. Hun var ekstremt overvektig da min samboer fikk henne, pga gammel eier med for mye matrester. Fikk derfor diabetes, men med grundig slanking og riktige insulindoser merket vi ikke noe til dette, bortsett fra at hun fikk mindre energi. Som typisk er, så ble hun frisk igjen(!) fra diabetesen, og vi fikk tre fantastiske uker med henne  før hun kasta inn håndkleet. Merkelig hvordan noen hunder/dyr plutselig kan bli friske like før de dør? Uansett, Tina var sjefen i huset, Anatoleren nr to, og sist ankomne Kita nr tre. Vi reiste til dyrlegen, avlivet henne, og puttet henne i ryggsekken. Tok begge de andre løse med oss inn på myra ovenfor huset her, og begravde henne dypt i utkanten av myra under et tre, med fantastisk utsikt til fjellene. Tina var alltid løs, og hadde fast morgeninspeksjon her oppe på myra. De andre sprang lykkelig omkring med full turbo som vanlig, men da vi tok Tina ut av sekken og la henne pent sovende i sitt siste hvilested skal jeg si det var to som ble merkelige. Kita sto på hodet nedi hullet og pep og "snakket" med Tina, dytta til henne, før hun satte jeg boms ned ved siden av. Frithjof, som har full spiker uansett hva han driver med, kom gående bort til hullet på egenhånd, og satte seg ned og var hoggende rolig(og det skjer aldri, han maser alltid etter oppmerksomhet, får han ikke det går han tur videre på egenhånd). Dette gjorde det ikke noe lettere for oss, å se hvordan hundene var med og sendte henne til hundehimmelen, men jeg er glad de fikk se hvor Tina ble av. Etter begravelsen kom det ingen reaksjoner fra hundene. De sørget ikke, og lette ikke- heldigvis- men på dag to tok Kita kommandoen i huset, og er sjefen ennå- selv om Frithjof er en svært dominant hund. Dette var det eneste jeg reagerte på.

Unødvenig langt inlegg, men jeg måtte bare gi Tina en liten honnør for at hun var en sånn herlig hund!

Mine to jenter sørget da vi mistet lillegutt i sommer, Rest In Peace lille venn ....

De var tydelig nedfor, gikk og snuste rundt etter lukten av ham. Den ene kunne gå mellom oss og legge hodet i fanget på oss, og bare seeee på oss lenge med det triste blikket . 

Det tok et par uker. Når de var med steder hvor lillegutt hadde vært, så gjentok de snusingen rundt , liksom de lurte på hvor han var henne. 

Vi sørget jo vi også.  Selv fikk jeg en skikkelig sorgreaksjon noen uker senere, det hadde liksom ikke gått opp for meg at han aldri kom tilbake. Men da var hundene ferdige med sin sorgprosess.