Hvis det er du som gjør alt med hunden, vet kanskje ikke samboeren din hvor mye jobb det er med den og at det går ann å prøve annenhver uke og satse på at han blir fort lei ? :)

Akinta:

Hvis det er du som gjør alt med hunden, vet kanskje ikke samboeren din hvor mye jobb det er med den og at det går ann å prøve annenhver uke og satse på at han blir fort lei ? :)

Hei!

Som nevnt over her kommer det jo an på hvem som står som rettmessig eier av hunden. Hvem har betalt for han? Er det bevis for det?

Hva vil du? Hvis du mener det vil gå ut over hunden, hadde jeg latt være. Det skal mye mer til å ha en hund enn bare å kose å leke. Hvor lenge er hunden spennende for han? På den annen side er det jo kjekt å ha noen å ty til om du skal bort.

Blir ikke det samme, men hadde det skjedd her hadde jeg tatt hunden med meg, men den hadde kanskje fått lov å bli med om barna ville ha den med.

som deler slik. Disse var begge uten barn og hundene var voksne. Fungerte helt fint.

Uken de var hundefri ble brukt til å gjøre ting de ellers ikke fikk gjort. Besøke venner, gå på kino eller en tur på by"n.

For det som er ( ihvertfall for meg ) er at når man er alene med ansvaret har man ikke samvittighet til å gå ifra hundene om kvelden når man har vært borte hele dagen på jobb.

tarantell:

som deler slik. Disse var begge uten barn og hundene var voksne. Fungerte helt fint.

Uken de var hundefri ble brukt til å gjøre ting de ellers ikke fikk gjort. Besøke venner, gå på kino eller en tur på by´n.

For det som er ( ihvertfall for meg ) er at når man er alene med ansvaret har man ikke samvittighet til å gå ifra hundene om kvelden når man har vært borte hele dagen på jobb.

I mange tilfeller ender hunder opp med avliving eller omplassering etter skillsmisser.

Denne hunden har jo et luksusproblem. Begge parter ønsker å ta ansvar. Så hva er problemet egentlig ?

Bikkjulfen kjenner begge to. Hvorfor skulle dette bli slitsomt og forvirrende på hunden ??

Jeg hadde kuttet ut tankene om at det er jeg, jeg, jeg ..... som har gjort alt. Tror det er mer din egen egoisme som er drivkraften når du ikke ønsker en slik ordning  -  - mer enn hundens beste.

Som nevnt tidligere så finnes det også en juridisk eier av hunden - en av dere - eller delt. Dette har vi jo ikke fått svar på og vil være avgjørende hvis dere ikke kommer til noen enighet.

Har en anskaffet seg fellesbarn i et forhold tar forholdet aldri slutt, selv om en bor i forskjellige hus. Dvs det fortsetter til du går i graven.

Spørsmålet blir da: Ønsker jeg å ha med min tidligere samboer å gjøre i x antall år fremover? Ukentlig, og oftere enn det. Med alle muligheter åpne for krangler, diskusjoner, og videre bortetter. Altså, en utmerket kilde til konflikt. Samboeren din vil få god oversikt over ditt liv, de fleste reagerer når en ny kjæreste kommer inn i bildet, uansett hvor enige en var om å gå hver til sitt. Da kan hunden være et effektivt våpen. Det er meg en gåte, hvor primitive ellers kjekke og balanserte folk kan bli, når det gjelder avslutningen av forhold, og når exen etablerer et nytt.

Andre kjekke situasjoner er når det plutselig ikke passer den uken, - og kan du ha den de tre ukene jeg skal på ferie? Telefonen ringer den uken han har den, "du, kan du ta hunden onsdag og torsdag"? - Jeg skal bort...

Saken er enkel og klar: Hvem eier hunden? Den som står som eier, tar den med seg ut av forholdet selvfølgelig. En trenger ikke ta en krangel på det mens en fortsatt bor sammen. Det er ingenting å diskutere, og det holder lenge å si i etterkant, - jeg har ombestemt meg. Samboeren din kan anskaffe seg sin egen hund, men trenger du selvsagt ikke si, det finner han ut selv. 

Det er èn ting, når en må gå hver til sitt: De fleste unngår så langt som mulig å såre, påføre mer smerte/savn/sorg enn enn det som ligger i det. En ønsker å vise at en fortsatt bryr seg, at den andre er verdifull, en strekker seg langt for å bevare vennskap og et godt forhold (hver for seg) til hverandre. Dette er det smart å ha i bakhodet, så en ikke forlover seg, og strekker seg lengre enn godt er for begge parter. Er det ingen felles barn i forholdet, mener jeg en ikke trenger å gjøre hunden til et "barn" som fortsatt holder en i hop og blir sendt mellom to hjem. Hvis det ikke foreligger svært vektige hensynsgrunner for hunden. En snill samboer jeg kjenner, gav fra seg sin elskede schæfer. Det var fordi hun hadde barn, som var dypt knyttet til hunden. Men så hadde hun også deltatt 50% i arbeidet med hunden. Og med sorg visste han likevel at den ville bli 100% tatt godt vare på. Høres ut som du føler en viss usikkerhet ift. dette.

Prøv deg fram og se om samboeren din er positiv ved å spørre han om du kan få lov å ringe å spørre om hundebarnevakt...

Fant denne artikkelen når jeg surfet litt rundt på måfå. Stengt ute av hunden.