Ser i flere tråder at folk har overtatt, eller omplasert hunder som har angrepet eller bitt feks unger. Er det vanlig? Jeg trodde de fleste var innstilt på at når noe slikt skjer så er det kroken på døra og vet neste. Selv hadde vi verdens flotteste langhårede shäfrtispe når jeg gikk på barneskolen. Og fra dag èn var jeg inforstått med at den dagen hun bet kom hun ikke til å få leve lengre, for slike hunder har det ikke godt, og kan være en trussel for andre. Så viste det seg at hun hadde sterk HD, men hun levde lenge, og godt, 8 år ble hun. Men som åtteåring lå hun fredfullt å sov på gulvet, og et barn (4-5år) i familien kom overraskende på henne, og la seg over ryggen. Vil tro hun fikk press i hofta og veldig vondt for hun snudde seg i refleks (jeg så dette) og glefset etter gutten, uten å treffe dog. Dagen etter fikk hun sprøyta.

Jeg er en smule naiv som lever i barnetroen, men jeg har allerede gitt beskjed her hjemme om at den dagen Vargar gjør utfall med aggresjon, eller faktisk biter noen så er det over og ut. Jeg setter (fy meg!) mennesker først, til tross for at han har stjålet mitt hjerte så til de grader. Ville ikke fallt meg inn å risikere min biologiske sønns helse, om hunden viste seg å være aggressiv mot han, eller andre barn. Og jeg ville heller ikke omplassert han til noen, for så siden høre at han har gjort skade på andre mennesker.

Er jeg alene om dette synet på disse sidene? Selvsagt har du dem som er i grenseland, som ennå ikke har gjort utfall, men viser truende atferd, de kan helt klart få det fint hos noen som vet å passe på og er obs på alle tegn og klarer å holde hunden 100% unna det som truer (barn, fulle folk, funksjonshemmede).

En smule usikker på hva jeg ville med innlegget, ville bare høre om jeg er en fossil på området, er det hunden som teller mest i en familie, eller er det andre med samme syn som meg?

I teorien er jeg enig med deg, men når det gjelder den historien med schäferen synes jeg at det var galt å avlive. Ungen burde jo vært lært opp til de enkle "kjørereglene" når det gjelder barn og hund - å ikke forstyrre en hund som sover. Foreldre har et enormt ansvar her og det er for lett å skylde bare på hunden.

Stakkars bikkje, var antagelig både vondt og skremmende - men hadde den problemer med HD"en så var det kanskje det beste. Så i min bok kommer det helt an på situasjonen, en hver hund kan nok provoseres til å bite.

Omplassering? Kun hvis ny eier vet hva de går til.

Er nok enig med deg! Biter hunden så er det ingen vei utenom da er det vet. Her går familien foran og hunden skal etter våres syn `stå under` oss selv om den er aldri så skjønn og bedårende.Hadde aldri omplassert en som hadde bitt eller vært agressiv til noen andre. Da skyver en bare problemet videre til de som overtar hunden. Og det ville mest sannsynlig endt galt en gang. Men det er vanskelig selfølgelig, håper vi aldri kommer opp i en sånn situasjon

trur ikke man skal kall allt for å være agresiv, syns det er heilt normalt for en hund med smerter og eller uten smerter å reager når noen kommer sånn boms på bakfra, noen reager med å glefs som før å advar og noen reager med å hyl og pip.

det er noe som heter rehabilitering også:)

mange hunda får for lite i forhold til ka dem treng og det er trasig at de skal bli avliva.

 æ kjenn at æ blir sint når vi har besøk korpå gjestens barn kan finn på å spark hunden... ana ikke koffør dem vil gjør det, men det er da min jobb og skjerm hunden for det  barnet og foreldran sin jobb å irettesett barnet dog det skjeldent skjer...hufff iriteranes.

men det kan fort bli et virskelig dilemma...og det er da etter min meining ikke hunden sin feil men min og den som ikke passa barnet sin feil.

det er iallefall min meining at det er noen hunda som blir ``usylldig dømt`` og æ kan god forstå at noen kjenn sine begrensinge og gir andre en sjangs til å jobbe med en missforstått hund:)

har stor tru på at der er mange solskinnshistoria der ute:))

er ikke imot å avliv agresive hunder men syns ikke et glefs eller et bitt alltid tyder på agresivitet

Er enig med SiriA jeg, føler det var litt galt å avlive denne hunden, men samtidig da, hadde den såpass smerter var det jo det beste. Samtidig synes jeg det måtte tatt mye selvkontroll for hunden å ikke bite men bare glefse etter. Hadde det vært en hund uten smerter hadde jeg blitt mer usikker, for jeg ville heller ikke hatt en hund som kunne ha havnet i denne situasjonen.

Min store frykt er at bikkja her skal bite. Han er verdens snilleste, men siden han er et dyr og har instinkter kan det skje, og biter han så blir det ikke omplassering her i gården. Å omplassere en hund som biter er ansvarsløst, selv om det bare skjedde en gang.

Var i en situasjon med en hund jeg passet en gang, hun hoppet på en unge og bet, men mer for å skremme enn å såre, og ungen slapp fra det med skrekken. Utrolig ubehagelig for meg, jeg trodde jo jeg hadde hunden under kontroll (en liten type hund). Hunden ble ikke avlivet, det var jo ikke opp til meg, og lever enda men liker ikke barn. Er uenig med meg selv hva jeg synes om dette, for jeg er glad i denne hunden men jeg vet ikke om jeg ville turt å ha min unge nær hunden (selv om hun hoppet på fordi hun ble skremt og forsvarte seg selv).

Jeg vil helst ikke ha unger nær hunden min uten at det er voksne til stede, da hunden min er ung og veldig leken av seg. Han begynner å leke om man "tar nesa" på han, og da er det jo opp med kjeften. Det kan jo skremme barn.

Men nei, jeg ville ikke ha omplassert en hund som har bitt uansett hvor god ny eier er på hund og hvor godt forberedt ny eier er; en hund som biter må avlives.

Ang hunden vi avlivet. Etter vi fikk diagnosen HD (sterk grad, vet ikke hvordan det betegnes i dag, dette er 20 år siden), så kom familien frem til en avtale. Vi skulle gjøre vårt beste for at hunden skulle ha det godt (medisiner, mosjon, tilrettelegging), men enigheten gikk på at om sykdommen utviklet seg til å gå ut over dagliglivet til hunden, eller hun viste tegn på å ikke tåle det hun før var vant med av fysisk stimuli ble det vet. Er enig om at dette er en spesiell situasjon i forhold til barnet som la seg over, men hunden var vant med dette fra før, hun lot seg velvillig kle på og dras i både lemmer og ører, hun elsket å bli herjet med og behandlet røfft. Så når hun sa fra på denne måten i forhold til noe hun en dag tidligere ville syntes var helt greit var det er kraftig signal til de voksne rundt meg (jeg var for ung til å forstå) om at hun fra da av ville måtte betegnes som uberegnelig. Da var det hardt å måtte si adjø, men etter som jeg har selv blitt voksen og hatt hunder, ser jeg at de voksne rundt meg gjorde det eneste riktige den gangen.

Men, altså, jeg er ikke helt på jordet når jeg generellt mener at bitt og utfall ofte bør ende med sprøyte. Hadde selv en episode med en stor jakthund i omgangskretsen som ved første besøk gjorde utfall mot sønnen min (4 år da). Jeg så på, og barnet gjorde ingenting truende, hunden sendte ingen dempende signaler, knurret eller boffet ikke, og hundeeier har tidligere bedyret at hunden elsker barn. Hunden ble da stoppet i spranget/avviklet selv midt i. Ved en senere anledning gikk jeg forbi samme hund som da var bundet, og jeg sverger, hadde ikke båndet vært akkurat stramt nok hadde han gått et godt glefs inn i overarm/hals/ansikt på meg, men spranget ble stoppet av kjettingen. Tok dette opp med eier, men responsen var at ja, de hadde vurdert hundepsykolog. Jeg mener at etter to slike episoder (kanskje fler, hva vet jeg?), så bør man kanskje også vurdere det siste alternativet. Jeg hadde iallfall ikke hatt is nok i magen til å gå å håpe på at det skal gå bra.

Tolker da dette som at du mener at hunden ble sett på som uberegnelig, og det var da fordi smertene var blitt nok for henne. Da gjorde dere jo ikke noe annet enn det som var rett, og hunden sa på en måte ifra at nå var det nok leking rundt henne for nå var det nok smerter. Enn å få låv til å leve til kroppen sier nok, og faktisk få slippe da, det står det respekt av.

Hunden du nevner virker jo farlig, skjønner godt du er engstelig for den. Dessverre er det nok ikke før det går virkelig galt at eierne tar hintet :(

Så ja, jeg er enig med deg.

Jeg syns du er litt på jordet? Fordi du ikke tenker  forskjell på utfall og biting og kaller det aggresjon? Hvis en hund vil bite så treffer den. Garantert. Og hvis en hund faktisk biter så er det nok fare på ferde. Men et "utfall" er ikke aggresivt, det kan være en sindig og fattet advarsel. Om trusselen er reell. Hunder som ikke advarer derimot men går fra ingenting til bitt er nok skumle. Selvom det kan være eieren som har straffet vekk advarslen og dermed gjort hunden hjelpesløs. Så hunden egentlig er i orden, men altså har fått uorden i sproget sitt grunnet feil behandling av eier. Det finnes svært få aggresive hunder. Men det finnes haugevis av redde hunder. Og redsel er farlig nok det. I utrygge situasjoner. Så når du hører om hunder som har bitt er det antagelig pga redsel, og eiers manglende kunnskap om hundens dårlige nærver.

En hund som advarer / truer et barn som eks. faller oppå den er trygg. Eieren til den hunden derimot er ikke trygg. Siden situasjonen har kunnet oppstå. Dette er bare kommunikasjon. Hunden forteller barnet at: det der gjør du ikke en gang til! Og er hunden fri til å fjerne seg fra barnet gjør den antagelig det. Og holder så avstand til barnet, for å beskytte segselv. Ligger hunden bundet fast i et hjørne og er uten fluktvei vil situasjonen bli farlig om den gjentar seg. Ikke fordi hunden er farlig. Men fordi hunden er i en tvangsituasjon hunder ikke må være i rundt barn. Altså ev. trengt opp i et hjørne, eller bundet fast. Hunder er rasjonelle. Ikke gale. Stort sett har de bedre dømmekraft og kontroll enn hva eiere har.

Så det er ikke hunder som er farlige. Bare situasjoner med hund, som blir feil håndtert av eier/ mennesker. Selv en skikkelig sint hund er stort sett ufarlig. Om man bare holder seg på nødvendig avstand!

Som jeg tolker trådstarter var denne hunden vandt til slikt oppførsel fra barn, vandt til tøff behandling. Men, siden hun da hadde HD og gikk på smertestillende men hadde vondt var det jo bare et tidsspørsmål før denne hunden måtte avlives uansett, og da hunden faktisk sa ifra om at nå var det nok så var det da et tegn på at hunden ikke taklet denne behandlingen lenger pga smerter, og derfor tok de valget om å la hunden slippe. Hunden ville kunne komme til å bite om den fikk fortsette å øeve med smerter. Står respekt av folk som avliver ved tegn på smerte hos en syk hund, hører om alt for mange tilfeller der hunden går på smertestillende i lange tider. Når hunden lider kan du ikke forklare hva som skjer, den vet bare at den har vondt. Derfor er avliving den beste løsningen på kronisk lidelse synes jeg.

Det var min tolkning, ikke skyt meg om det er helt på jordet :)

Jeg er ikke enig i avliving av schæferen og er heller ikke enig i din "regel" om tegn på "aggresjon" = "sprøyta".

Dette tyder på uvitenhet og som Saabye-Christensen sier så er dette drivhuset der de  forferdeligsteblomster gror .  Det er IKKE, etter min mening, riktig å avlive en hund som "biter",  før man er enige om hva man legger i ordet "Bitt". Hva  vil det si å bite? Var schæferens advarsel til barnet et bitt? Nei. En hund som sitter i armen på ungen har bitt! Og tro meg,  en hund som vil bite... den Biter! Er det greit å avlive en hund som har advart om at den er redd, blitt ignorert og dermed beskyttet seg? Med et glefs? Et napp? Eller et grepa tak i armen? Hvor går grensen? 

Også er det dette med hvor mye vi forventer av våre hunder. Jeg hadde aldri i min villeste fantasi forventet at min gamle, HD syke hund skulle tolerere barn som bomset rundt den. Jeg forventer ikke at mine unge,friske hunder skal tolerere barn sånn helt uten videre. En hund er en hund. Ikke en pelskledd versjon av det vi ønsker, håper og tror  at den skal være.  Det får da være grenser for hva som skal forventes.

Eksempel. Vi har inne en sharpei hannhund på 1 år. Han har blitt mishandlet på det groveste. Slått og sparket. Han har stått med en kjetting så stramt at den har grodd seg fast i kjøttet hans rundt halsen og han har gått med en øyeinfeksjon så lenge at han har blitt blind (heldigvis bare midlertidig). Han utagerer, snerrer og flerrer. Må dopes ned for å fraktes ifra kennel til veterinær. Avlivings kandidat? definitivt! Han har jo blitt torturert av mennesker i ett helt år, hvorfor ikke bare sette nådestøtet mens vi først er igang? Denne hunden er nå under rehabilitering. Vi har operert øynene hans og han kan se. Istedetfor å snerre så slikker han med sin store lilla tunge. Han stoler ikke på alle men er på bedringens vei. Han er et godt eksempel på hvor lite som skal til for å snu på ting. Og enda et bedre eksempel på hvor nådesløse vi er i vår behandling av hunder. Vi avler dem, kjøper og selger dem og funker de ikke akkurat slik vi forventer.. så bare setter vi "sprøyta" og kjøper oss en ny. Ikke sant? 

Eksempel 2: Snorre. 6 mnd. Blir hentet av gaten fordi han står og utagerer mot noen uteliggere som slår han med en kjepp. Han er dekket i arr på baksiden av bena og fjeset. Har intet språk, hverken med mennesker eller dyr. Det eneste ordet han kan si er "jeg er redd" og det sier han slik hunder gjør, med utagering, flerring osv. I riktige (dog magiske) hender hos sin nye eier leker han nå daglig i hundeparken, går uten bånd på gaten og lever det gode liv. Etter 4 uker rehabilitering. Avlivingskandidat da? Ja såvisst. Han stod allerede på "death row".  Avlivingskandidat nå? Neppe. 

Alle, absolut ALLE hunder kan bite, gitt de rette omgivelser.

Disse eksemplene er ekstreme, men dette med avliving over en lav sko har jeg ingen forståelse for. Det er veldig enkelt for eier å si at "den hunden var ikke god i hodet". Men den som ikke er god i hodet er nok som regel eieren selv.

Mvh, Tessie (For Rehabilitering av Mishandlede Hunder (og mis-handel er relativt!! ) ;))))

Jeg er helt enig med deg da smerte angår. Men jeg mener også at man skal sette pris på en hund i sin alderdom også. La den bli gammel. Ikke la barn herje med den slik den kanskje engang tålte. Vi sitter ikke akkurat og humper opp og ned på fanget til bestemor lenger? (det hadde blitt tungt for henne, stakkar ;)) 

En hund med smerter som ikke kan kontrolleres bør få slippe. En hund som sier ifra at den ikke orker fordi den er gammel og vil ha fred, bør få leve sine dager ut. (uten å bli herjet med).

Mvh, Tessie 

har du saken med å gå på smertestillende for å kunne leve, og da har du spørsmålet om det er etisk riktig eller ikke. Jeg vil ikke gjøre det med min hund og størrer dermed avgjørelsen om avliving mens andre ser annerledes på det. Regner med at meningene om dette påvirker om man mener det var rett eller ikke å avlive denne hunden. Men ja, hunder fortjener å få bli gamle slik som oss, er bare smertestillende jeg reagerer på. (men meninger om smertestillende eller ikke er jo et annet tema så for min del avslutter jeg diskusjonen siden jeg ikke har noe mer å tilføye i diskusjonen.)

Tilbake til diskusjonen; er det noen her som har omplasseringshunder som har blitt gitt bort fordi de bet?

Mye å ta tak i her.

For det første, shäferen det her er snakk om gikk allerede på sterke medisiner, mener å huske hun fikk tre ulike tabletter to-tre ganger for dag. Som sagt var jeg bare jentungen, så husker desverre ikke mer detaljer omkring det. Men jeg er enig med dere som sier at det da går på etikk, for hvilken pris skal vi la hunden leve? Hun kunne ikke lengre gå i trapp, eller være med på tur i snø, men dagliglivet karte hun greit, og tålererte både små og store, uansett oppførsel. Vi tilrettela for henne, men enkelte ting kan man faktisk ikke fjerne, som omgangen med barn i vår familie. Omplassering av en så syk hund for å unngå at hun skulle bli belastet unødig i lek eller omgang med barn hadde neppe vært gunstig for henne. Nok om det, jeg ser i dag på det som hendte da som uheldig, men en helt riktig avgjørelse da.

Zapp: med utfall mener jeg ikke forsiktige advarsler der dempende signaler og forsøk på flukt kommer først. Jeg mener utfall som i angrep med eller uten resultat (kanskje avbrutt av eier, av hindringer osv), gjerne "uprovosert" for oss som ser på. Den andre hunden jeg nevnte gjorde utfall, altså angrep både meg og min snn ved to ulike anledninger/situasjoner, men ble heldigvis stoppet av båndet den ene gangen, den andre gangen vet jeg ikke, men jeg tror at hunden "ombestemte seg" i samme øyeblikk som mennesker grep inn. Så ja, kanskje litt uheldig ordvalg, men jeg syns utfall passer bedre når det ikke resulterer i blod og skader.

Snoopy: du tolker rett. Selv om barnet i den aktuelle situasjonen ikke ble skadet der og da, var sjangsene for at noe liknende skulle skje plutselig flerdoblet. Selv om hun på sett og vis ble provosert der, kunne neste situasjon være at hun snublet på veien, jeg var nærmest, og hun koblet meg til det vonde. Slikt kan man ikke vite, kanskje spesiellt med en allerede syk hund kan ting som vi slett ikke forventer eller kan sette oss inn i skje.

Tessie: Jeg forstår deg. I dag bet Vargar min sønn. Sønnen min fikk vondt og gråt sine modige tårer. Men jeg var tilstede når det skjedde, og jeg vet at valpen bare skulle holde igjen lekekameraten som holdt på å stikke ifra. Han fikk et godt grep i tommelen og dro i sin retning. Resultat var et menneskebarn med vondt i tommelen og en valp som lykkelig fikk dratt kompisen sin med seg (gutten gav seg jo når det gjorde vondt). Hunden gjorde ingenting galt, og gutten gjorde ingenting galt. Men når valpen veier like mye som barnet må man regne med at leken av og til kan bli voldsom. Her var det menneskebarnet som måtte få en (ny) innøæring i forholdet mellom hund og menneske, mens hunden fikk gå ut å roe ned litt. Hadde det derimot vært en situasjon der min sønn sitter i lek med seg selv eller leser feks, hvorpå hunden hadde kommet byksende med flekte tenner og gått for ansiktet hadde jeg kalt det angrep, uansett hva utfallet hadde blitt.

Når det gjelder forventninger så er jo det avhengig av hva man er vant til. Jeg forventer ikke at valpen min skal gå pent i bånd, og jeg forventer faktisk at han kan leke litt voldsomt. Nabobikkja derimot forventer jeg ingen reaksjon på om jeg vifter med godbiter eller herjer rundt, men jeg forventer at han går pent i bånd. For han er voksen og lat og godt dressert. Det samme, for igjen å nevne shäferen, ingen forventet reaksjon fra henne på lek med barn. Selvsagt burde foreldrene til oss barna rundt kanskje advart bedre, og forberedt, men barn er barn.

Når det gjelder dine eksempler så er jo disse direkte resultater av vannskjøtsel og mishandling. Da forventer fktisk jeg både nervøsitet og usikkerhet, sågar aggresjon. Men det lar seg rehablilitere, og jer er enig i at man ikke er sprøytekandidat fordi om oppveksten har vært kjip. De jeg tenker på er som den andre nevnte hunden, der eiere øyensynlig jobber aktivt med dyret, er klar over probemet, trener og har den som familiehund, dekker alle behov osv, men til tross for dette viser hunden aggresjon. Er det ikke et litt annet utgangspunkt?

Utfall = advarsler kan godt sette merke etter tenner. Men uten hudperforering. Og hunden kan både høres og se aggresiv ut. DET er en advarsel. Demping og flukt er ingen advarsel. Og ingen valper som biter er hverken aggresive eller gjør noe galt når de angriper. Angrep er lek og ikke alvor. Fra valper. Selvom det blir blødende sår er det bare lek.

At en gammel og syk hund avlives pga smerter er helt i orden. Man skal bare ikke bruke et barns overfall på hunden som måle-enhet for hundens tilstand. De har gode og dårlige dager. Og en unge har albuer, knær og kanskje skosåler. Så de er ingen air-bag som faller mykt uansett. De har spisse deler som kan treffe forkjært! Og hva som traff hvor ser man ikke. Og hunder advarer ikke og angriper aldri uprovosert. Det er bare eier som ikke ser, eller missforstår provokasjonen om det virker sånn.

Jeg hadde besøk av en søt liten gutt på tre år, som tuslet rundt blandt hundene her, mens pappan hans lå å skrudde på bilen sin. Gutten hentet en syl i værktøykassen og begynte jakte på hundeøyne med sylen. Som jeg da tok fra han og la utenfor rekkevidden hans. Ungen stormer hylende til pappan, som gir tilbake sylen. Jeg tar den fra han igjen når han begynner gå etter hundene.....osv. Tredje gangen blåser faren seg opp og spør hvorfor jeg ikke kan la ungen få ha den SYLEN, når den er så viktig for han. Jeg lo, og svarte at det kunne han gjerne for min del. Men ikke her hos meg. Så da fikk han dra et annet sted og leke med pappas syl.

Det er umulig å hindre små episoder i det daglige med små barn og hund. Og heldigvis er hundene såpass forstandige at de forstår det når barna er for små til selv å forstå. Men hvis foreldrene ikke er flinke nok til å oppdra barna med hund, så gjør hunden det selv. Og det er jo ingen ønskesituasjon da.

Jeg har vanskelig for å tro at hvis en eier øyensynlig jobber aktivt med dyret, er klar over probemet, trener og har den som familiehund, dekker alle behov osv, at en hund, til tross for dette, viser aggresjon. I så tilfelle snakker vi medisinske plager/genetikk mm. 

MEN, og dette er et stor men, hvem er det som vet om eier "dekker alle behov"? Er det adferdsterapeut eller andre kyndige som har kartlagt disse behovene? Eller er det eier som i all beste mening tror han gjør det riktige? Men kanskje er i en situasjon hvor det kan være så enkelt som feil rase til feil"bruk"?

Muligens er det en hund som ikke burde være en familiehund, men som hadde trivdes bedre i en annen situasjon? (les: enslig mer aktivt/mindre aktivt menneske el.lign.) I så tilfellet ville ikke omplassering vært noe dumt.

Når alt kommer til alt så er et hvert tilfelle individuelt og bør behandles deretter. Og mitt svar på spørsmålet : Om man kan omplassere en hund som har bitt? Det er, og forblir ja. Men omplasseringen må gjøres med omhu og kun til en situasjon som vil være gunstig for hunden etter nøye utarbeidelse av hva dens faktiske behov er. 

Mvh, Tessie 

Jeg har hatt omplasseringshund som ble satt bort pga. biting mm. Scott var en flott mellomschnauzer, som hadde tilbrakt mesteparten av sitt liv i en kjeller, der bestefar i huset gikk ned og dengte hunden med en stokk når han bråkte, og ellers bare for å vise han hvem som var sjefen. Sønnen og familien eide hunden, men far på gården "passet på" når de var borte på skole/arbeid. De visste godt hva som foregikk, og når hunden en dag bet eieren ble han omplassert.

Han ble svært fort hverdagslydig(min mor har drevet med hund i snart 50 år), men problem nr 1 gjeldte seg etter bare en måneds tid. Mamma hadde stekt kylling, snur ryggen til, og hunden er oppe på stekeovnen og drar med seg en kylling som er glovarm. Mamma stuper seg av innstinkt etter hunden i frykt for forbrenninger, får tak i kyllingen, og hunden sitter deretter i fjeset på henne. Stivkrampe, opprevet nese, sydd leppe og masse småsår. Jaja sier mamma, det var min skyld- jeg skulle ikke ha forventet at jeg bare kunne ta maten fra en hund vi ikke har eid så lenge(han hadde ikke fram til da vist noen form for beskyttelsestrang ovenfor mat/leker/bein).

Nr to. Vi hadde en gammel avløser boende på gården, han var vandt til hunder, og ellers alt som krøp og gikk. En morra kom han inn på kjøkkenet med en skistav i hånden - det var vinter og glatt ute- Scott lå under benken, hopper uten forvarsel fram fra under benken og biter avløseren til blods- legebesøk, mange sting, stivkrampe.

Kroken på døra.

Ja, det er logisk at han reagerte som han gjorde på avløseren tatt i betraktning historien om gammel mann og stav, men en sånn hund kan ikke holdes i live. Han har det bedre nå, og jeg håper de forrige eierne brenner i h..... Min far gråt da han reiste for og avlive han,og min far gråter aldri.

Jeg må si meg ganske enig med Zapp og Tessie her..

Men jeg lurer på hvor dere mener grensen går for bitt???

Jeg mener at i de fleste tilfeller så trenger man ikke avlive en bare fordi den har bitt.

For det første, hva legger vi i det å bite? Advarsel/glefsing, lett tak, et litt hardt bitt, skamfering???
Begge mine hunder har sagt i fra til min datter da hun var yngre. Den ene gangen var samme tilfelle som med schäferen. Jeg gjorde aldri noe med det, og det har aldri skjedd igjen. Var nok en liten jente som lærte seg at man krabber ikke over hnden (som gså har sterk HD, men ikke så store smerter). Tispa mi har også sagt ifra ved et par anledninger. Som regel bare skinnangrep, men en gang tok hun forsiktig tennene rundt armen til datteren min. Den hunden har dønn kontroll, jeg så ikke hva som hadde skjedd, men enden på visa var at min datter konkluderte at man må være snill mot Frekja. Ble ikke merke,og det var litt snufsing et par minutter.

Men da min hjertesyke overstressede hund begynte å reagere da jenta begyndte å gå og kom bakfra, var det kroken på døren. Hvis han hadde bitt ville det blitt ukontrollerbart er jeg redd (overreaksjon), og det var ikke noe vi kunne gjøre. Han var så høyt i stress pga. sykdommen og vi hadde jobbet mye med han i mange år. Det var selvsagt andre årsaker også. Hadde han vært en frisk og normal hund somreagerte slik, hadde jeg trent han og lagt opp hverdagen slik at problemet var løst.

Hund er det dyret vi krever mest av når det gjelder ønsket adferd. De flestevet atman går ikke bak en fremmed hest,okser og kuer kan stange, katter både kloerer og biter, kaniner gjør det samme... Aggressive haner er jo alltid spennende! Og vi godtar det i mye større grad, da det er naturlig oppførsel, deter slik de forsvarer seg! Da jeg var liten fikk vi alltid høre at man klappet ikke en fremmed hund, den kunne bite. Hva med i dag?

Jeg syns du er litt på jordet? Fordi du ikke tenker  forskjell på utfall og biting og kaller det aggresjon? Hvis en hund vil bite så treffer den. Garantert. .... Men et "utfall" er ikke aggresivt, det kan være en sindig og fattet advarsel. Om trusselen er reell. Hunder som ikke advarer derimot men går fra ingenting til bitt er nok skumle. ....Det finnes svært få aggresive hunder. Men det finnes haugevis av redde hunder. Og redsel er farlig nok det. I utrygge situasjoner. Så når du hører om hunder som har bitt er det antagelig pga redsel, og eiers manglende kunnskap om hundens dårlige nærver.

En hund som advarer / truer et barn som eks. faller oppå den er trygg. Eieren til den hunden derimot er ikke trygg. Siden situasjonen har kunnet oppstå. Dette er bare kommunikasjon. Hunden forteller barnet at: det der gjør du ikke en gang til! Og er hunden fri til å fjerne seg fra barnet gjør den antagelig det. Og holder så avstand til barnet, for å beskytte segselv. Ligger hunden bundet fast i et hjørne og er uten fluktvei vil situasjonen bli farlig om den gjentar seg. Ikke fordi hunden er farlig. Men fordi hunden er i en tvangsituasjon hunder ikke må være i rundt barn. Altså ev. trengt opp i et hjørne, eller bundet fast. Hunder er rasjonelle. Ikke gale. Stort sett har de bedre dømmekraft og kontroll enn hva eiere har.

Jeg kan ikke få sagt det bedre selv.

Barn over fem-seks år kan lære å omgås hund, det vil si vi voksne mødre og fedre som er hundeiere, kan trene barna våre i å omgås hundene og forstå deres språk. Vi har trent ungene hundre ganger mer enn hundene. Kanskje derfor hundene elsker barna over alt på jord, og kan hende er det alle de erfaringer hundene overfører på andre unger også? 

Det skjer aldri her, at en av ungene går bort til en av hundene når de ligger og hviler, eller står og speider. Det skjer aldri at de roper inn hunden kun for "moro"  - det skal ha en grunn, som er en grunn også for å hunden.

Det er så enkelt som å spørre ungene sine: Når du ligger og sover, bruker jeg å komme og vekke deg, fordi jeg vil kose med deg eller snakke med deg? Når jeg roper på deg og ber deg komme, gjør jeg det bare for at du skal komme, eller gjør jeg det fordi det er noe vi skal, eller noe jeg vil du skal gjøre? Akkurat slik er det med hunden også, han har de samme rettigheter i huset som oss. - Ja, og til å ligge i sengen, sier den minste håpefullt. Nei, for du røyter ikke, og det gjør hunden. Å, ja.

Men derfra er det stopp, og kun vårt voksne ansvar å sørge for at hundene våre ikke havner i situasjoner som kan bli farlige, enten det gjelder barn eller voksne. Jeg ser innimellom klager på at "folk" ikke kan lære ungene sine å omgås hunder. Da tenker jeg at det får være grenser for mye viktigper man skal være, fordi om en har hund. En kan ikke forvente at hele verden går rundt og lærer ungene sine å omgås hunder, ei heller lære dem at de aldri skal gå bort til en fremmed hund (slik våre barn har lært). Faktisk er det vi hunde-eiere som har ansvar for å passe på hunden vår, slik at et fremmed barn ikke får anledning til å gå bort til vår "fremmede" hund.

Foreldre som ikke er hunde-eiere eller lever tett på hundeeiere, har ikke mulighet for å lære barna sine om hundens språk og signaler, og oftest kan de svært lite selv. Barn lærer ved å erfare, ved å se, ikke gjennom å bli forklart. De trenger å erfare igjen og igjen, og igjen og igjen bli påminnet om å legge merke til.

Vår lille tispe-blanding skulle aldri levd i dag, hvis vi fulgte regelen "biter hunden et barn er det sprøyta". Hun introduserte seg første dagen, 9 mnd. gammel i vårt hjem, med å ryke i underarmen på den minste, og bet henne kraftig. Det var hull på huden og litt blod piplet ut. Vi hadde syv dager på oss, for å eventuelt levere hunden tilbake til "kennelen", og følte klokken var ti sekunder på tolv. Om vi skulle snu det, måtte vi gjøre det på to dager, for vi måtte også ha tre dager på å få bekreftet at vi hadde snudd det.

Det var et taust "familieråd" vi foreldre hadde denne første kvelden, men vi bestemte oss for å gi hyenen en sjanse. Angrepet hadde kommet helt uten forvarsel, jenta satt rolig med ryggen til og lekte stille med noe på gulvet. Alle forstår at den nydelige lille blandingen satt med dårlige odds. Vi visste også at hun var blitt hentet tre 3 ganger før, og levert tilbake igjen. Vi fikk ikke vite grunnen, men syns det var underlig, slik en nydelig  og hengiven hund.

For å øke oddsene, våknet vi til et nedskitt og nedtisset hus neste morgen. Det verste jeg noensinne har sett, utover alle gulv, oppi sofaer, på stoler etc. Jeg var så sint at jeg bare hev henne ut neste natt, der hun fikk selskap av storebror som var vant til å sove ute (var 23 grader altså). Vi fikk rikelige sjanser til å trene/takle/håndterer hyenen som vi begynte å kalle henne, for hun angrep lynraskt og ofte, og bare den minste, og bare når hun minst ante det. Den femåringen har utviklet seg til å bli dyktig med hunder, hun er den beste hundtreneren her i huset. Husker ikke lenger hvor mange angrep det ble, men den lille jenta greide det.

Vi lagde situasjoner, der ungen ble servert på et brett, med tre jumpere på seg og fleecejakke, og en moralsk støtte av høyde. Men sterkest i henne var vissheten: Hvis vi ikke greier å få hunden til å slutte å bite, må hun avlives, det er ingen vei utenom. Skal vi bare levere henne tilbake, og hun blir gitt til nye, og nye og nye og nye? Vi var i syvdagersperioden, og kunne levert henne tilbake til "kennelen". Men vi hadde besluttet, at dersom det ble levering fra vår "kennel", da ble det til dyrlegen.

Hver gang tispen angrep, hyyylte jenta som en stukken gris, og ooverhylte så ille, at hunden ble skremt, hun slapp ikke taket, men slakket på taket. Jenta drev underarmen sin lengre og lengre inn i gapet på den halvstore valpen, det ble for mye til slutt, og hun slapp. Så snudde jenta seg bort som om ingenting hadde skjedd, og forskjelllige variasjoner av dette. Det kan bli mye dramatikk når man henter sine hunder fra en perrera, som ikke må forveksles med det norske ordet kennel. 

Tispen har vi den dag i dag. Jeg er ikke redd for at noen skal bli bitt av henne, men selvsagt, jeg vet at hun biter slik jeg vet at enhver hund kan bite i en gitt situasjon. Og passer godt på når unger er her på besøk. Som jeg ville gjort med enhver annen hund.