Vi hadde en dobermann tispe som er blitt snart 3 år nå. og har fått en sønn som er 9 mnd.

babyen har altid fått lov til og leke med hunden når den ligger nede, mens hvis babyen er oppe og går så er hunden redd for babyen.

men i går skjedde det noe vi ikke hadde trodd, babyen lekte med hunden mens den lå nede og sånt. (vi sitter rett ved siden) så reagerte hunden på det og snudde seg kjapt. vi vet ikke om den har bitt eller vært maks uheldig, men babyen hadde merker i hodet etter tenner, begynte og blø litt. men det var ikke noe alvorlig. var ikke dypt merke, kun overflate. han hadde 1 merke på toppen av hodet og noen på siden. så vi tok den bestemmelsen da at vi skulle avlive den, jeg vil ikke ta sjangsen på at det skjedde igjen. men så har jeg begynt og tenke i ettertid om det var nødvendig og gjøre det, kunne den forandret seg?? sliter litt med sammvittigheten etter gårdsagen da vi avlivet hun hos dyrelegen. jeg har hørt det at hvis hunden har bitt en gang er det 90% sjangs for at den gjør det igjen.

følte ikke det hadde vært ansvarlig og sette den vekk heller da den har en god historie med dyrelege, eplepsi-anfall og hd-d.

gjorde jeg riktig valg??  

Nå er det jo en gang slik at gjort er gjort. Og jeg hadde nok også gjort det samme som deg.

Mange vil sikkert være uenige, men det er nå en gang sånn, at et menneskeliv er så sinnsykt mye mer verdt enn et hundeliv. Du må først og fremst tenke på barnets sikkerhet. Slik er det bare.

Mulig det hadde vært bedre å omplassere den, men det tror jeg du skal la være å tenke på. Nå har du gjort det som for deg føltes riktig, og hunden har det heller ikke vondt.

Hvorfor har dere latt babyen leke med hunden? En 9 mnds barn bør vel ikke leke med en hund på 40 kilo??

Om det var riktig avgjørelse eller ikke aner ingen her på forumet, for vi var ikke der og så hva som skjedde. Vi vet heller ikke noe om hvordan hunden egentlig er ovenfor babyer/barn, eller noe om forhistorien til hunden.

Vi vet heller ikke hvordan dere har taklet kombinasjonen hund-barn sammen.

Riesenramp:

Hvorfor har dere latt babyen leke med hunden? En 9 mnds barn bør vel ikke leke med en hund på 40 kilo??

Om det var riktig avgjørelse eller ikke aner ingen her på forumet, for vi var ikke der og så hva som skjedde. Vi vet heller ikke noe om hvordan hunden egentlig er ovenfor babyer/barn, eller noe om forhistorien til hunden.

Vi vet heller ikke hvordan dere har taklet kombinasjonen hund-barn sammen.

synes også det er uansvarlig av dere voksne å la baby leke med hunden. ( uansett om dere sitter vedsidenav )

en hund er et levende vesen og ikke lekedyr... babyer på den alder er veldig sterk i hendene og klyper alt den får fatt i.

med avlivning ved jeg ikke helt , det kommer an på situasjonen , hunden osv , 

Ønsker å legge til en ting... Tenk om det var ungen som var uheldig og slo hodet sitt oppi kjeven på hunden deres.. Da har dere faktisk tatt livet av et helt uskyldig vesen... Jeg innrømmer at jeg har klart det selv, ved f.eks situps, der hunden har kommet for å titte på meg.. og også i andre situasjoner...

Jeg har ikke sansen for folk med så liten respekt for dyr, dessverre....

pettersss:

Vi hadde en dobermann tispe som er blitt snart 3 år nå. og har fått en sønn som er 9 mnd.

babyen har altid fått lov til og leke med hunden når den ligger nede, mens hvis babyen er oppe og går så er hunden redd for babyen.

men i går skjedde det noe vi ikke hadde trodd, babyen lekte med hunden mens den lå nede og sånt. (vi sitter rett ved siden) så reagerte hunden på det og snudde seg kjapt. vi vet ikke om den har bitt eller vært maks uheldig, men babyen hadde merker i hodet etter tenner, begynte og blø litt. men det var ikke noe alvorlig. var ikke dypt merke, kun overflate. han hadde 1 merke på toppen av hodet og noen på siden. så vi tok den bestemmelsen da at vi skulle avlive den, jeg vil ikke ta sjangsen på at det skjedde igjen. men så har jeg begynt og tenke i ettertid om det var nødvendig og gjøre det, kunne den forandret seg?? sliter litt med sammvittigheten etter gårdsagen da vi avlivet hun hos dyrelegen. jeg har hørt det at hvis hunden har bitt en gang er det 90% sjangs for at den gjør det igjen.

følte ikke det hadde vært ansvarlig og sette den vekk heller da den har en god historie med dyrelege, eplepsi-anfall og hd-d.

 

gjorde jeg riktig valg??  

Dette er ett svar du aldri vil få svar på og jeg håper at dere venter med og få en ny hund til dere er ansvaret bevist med og ha både barn og hund.

For det første lar man ikke ett barn få leke med ett dyr, leker kjøper man i lekebutikker, og det holder ikke at man er i nærheten av barnet. Om du gjorde ett riktig valg det vet ikke jeg men det jeg tror, tror jeg ikke er svaret du vil ha.

Vi utplasserte en hannhund på 2,5 år til en familie med et barn på 2,5 år. Dette gikk veldig bra og de var bare sammen under tilsyn. En kveld de lå på gulvet og koste seg sammen, begynte barnet, som barn ofte gjør, å utforske litt.... Og en liten finger var i rompa på hunden før noen rakk å gjøre noe. Hunden snudde seg raskt og barnet fikk en skrape i huden av en tann som for forbi.

Hunden var ikke aggressiv, men mer veldig "sjokkert" over "inntregningen" og snudde seg raskt.

Dette ble satt på tabbekontoen, og barnet prøvde aldri mer på dette stuntet.

En baby på 9  måneder gjør ting mer utilsiktet, men en finger kan fort komme på avveie.

Om det var riktig å avlive din hund utfra hennes reaksjon? Vet ikke, men jeg ville vel ikke latt en baby ligge på gulvet alene med hunden. Når så små barn ligger på gulvet med mine hunder, ligger jeg alltid sammen med dem

marros:

synes også det er uansvarlig av dere voksne å la baby leke med hunden. ( uansett om dere sitter vedsidenav )

en hund er et levende vesen og ikke lekedyr... babyer på den alder er veldig sterk i hendene og klyper alt den får fatt i.

med avlivning ved jeg ikke helt , det kommer an på situasjonen , hunden osv , 

helt enig i dette, synes også det var uansvarlig av dere. Det kunne vært unngått, mest sannsynlig.  

pettersss:

Vi hadde en dobermann tispe som er blitt snart 3 år nå. og har fått en sønn som er 9 mnd.

babyen har altid fått lov til og leke med hunden når den ligger nede, mens hvis babyen er oppe og går så er hunden redd for babyen.

men i går skjedde det noe vi ikke hadde trodd, babyen lekte med hunden mens den lå nede og sånt. (vi sitter rett ved siden) så reagerte hunden på det og snudde seg kjapt. vi vet ikke om den har bitt eller vært maks uheldig, men babyen hadde merker i hodet etter tenner, begynte og blø litt. men det var ikke noe alvorlig. var ikke dypt merke, kun overflate. han hadde 1 merke på toppen av hodet og noen på siden. så vi tok den bestemmelsen da at vi skulle avlive den, jeg vil ikke ta sjangsen på at det skjedde igjen. men så har jeg begynt og tenke i ettertid om det var nødvendig og gjøre det, kunne den forandret seg?? sliter litt med sammvittigheten etter gårdsagen da vi avlivet hun hos dyrelegen. jeg har hørt det at hvis hunden har bitt en gang er det 90% sjangs for at den gjør det igjen.

følte ikke det hadde vært ansvarlig og sette den vekk heller da den har en god historie med dyrelege, eplepsi-anfall og hd-d.

 

gjorde jeg riktig valg??  

Er dette seriøst ment? la en baby ligge på gulvet og leke med en hund, og av den størrelsen? som i tillegg har sterk hd, kanskje da også noe smerter? og eplepsi-anfall.. som også er redd for babyen i visse situasjoner, og til og med uten at dere følger såpass nøye med at dere har fått med dere hva som skjedde?  Jeg sier ikke mer..

ok. jeg tror jeg har formulert meg litt feil her. vi satt ikke på siden av babyen, men lå ved siden av den. var ikke lenger vekke en 20-30cm kansje. lå på en madrass i stuen vi pleier og ta opp når vi skal leke litt.

og babyen lente seg opp mot hunden, ikke bakparten, men ryggen. var ingen fingre eller bein som var på avveie. det vet og så jeg. hunden har heller ikke blitt overrasket siden den viste at babyen lå der. babyen hadde vært med hunden en liten stund, 3-4 min før reaksjonen kom. det har også vært en tidligere reakson fra bikkja når vi har vært på kjøkkenet, men da var ikke hunden borti gutten. bare litt gneldring og kjefting fra den. sikkert litt mat-aggresjon eller no.

Den første hunden min var veldig skeptisk til barn. Han var og litt redd babyer. Sikkert fordi de er litt hardhente og "uberegnelige", hehe! Når jeg merket at hunden min synes det var ubehagelig med barn rundt seg, så ba jeg dem om å la hunden være i fred. Han pleide som regel å komme til meg når han hadde fått nok og la seg da mellom beina mine. En gang hadde han gått ned til tanten min og søskenbarna mine hadde lekt med han. Etterpå fikk han grillbeinrester av tanten min som han spiste ute. Søskenbarnet mitt (som var 6-7) hadde da blitt bitt av hunden min på leggen. Hun hadde vært alene med hunden og det var ingen vitner. Tanten min var selvfølgelig svært forbannet på hunden min, men hun forlangte ikke å få den avlivet. Det er fordi denne jenta har vært stygg med dyr før. Hun kastet blandt annet kanina si i terassegulvet så hardt hun kunne en gang... Derfor var de litt usikker på hva jenta kan ha gjort. Hunden min fikk altså leve og han bet aldri noen igjen etter det. På sine eldre dager var han faktisk ganske glad i babyer! Og han elsket å kose med både barn og babyer.

Poenget mitt er at hadde dere tatt hensyn til redselen til hunden deres (dere visste jo den var redd babyen?) og holdt babyen unna hunden, så kan det være den hadde akseptert babyen til slutt.  

Jeg håper vel i grunnen bare at dere ikke skaffer dere hund igjen, jeg. 

Jeg skjønner liksom ikke hvorfor dere sender dette innlegget etter at dere har tatt en avgjørelse. Hvis dere var i det minste interessert i svarene fra oss måtte dere jo sendt det før dere gikk til det skritt å avlive hunden.

Slik det er nå blir det bare hypotetisk å forsøke å si hva som var årsaken. Ingen hensikt har det heller.

Nei, det var bare trist å lese.

ok. takker for alle svar som er kommet. men føler ikke jeg har klart og fortelle åssen åssen det er.

Vi har også vært litt bekymret utenom det også. hunden hadde et enormt jaktinstinkt.hvis det var noe som gikk fort, folk som var ute og jogget, barn som løp, biler. folk som gikk fort forbi meg skulle ho etter de og stoppe de. var ikke snakk om annet. og måten ho skulle stoppe de var og bite i beinene eller det som var lett og få tak i.så tenker da på når gutttungen blir 3-5 år gammel og skal syle, eller kjøre olabil. hva skjer da? jaktinstinket kommer altid til og være i bikkja enten jeg vil eller ikke. 

hunden var ikke redd babyen i seg selv, men redd/ungikk babyen når den var oppe og går, pga sittestolen babyen gikk i var ikke no god for hunden og bli truffet av.  så det var nok mer stolen babyen gikk i og ikek babyen den var redd for. satt han ikke i stolen var det ingenting hunden var redd for.

har snakket med en annen også ang dette og han mener jeg gjorde det riktige i og med at hunden har "glefset" etter babyen tidligere. da valgte vi og ikke gjøre noe med det siden det ikke skjedde noe.

men denne gangen skjedde det noe. det er det som er så synd. babyen gjorde ikke noe galt, eller noe som den ikke har gjort før. mhunden følte en tror at babyen tok hans plass, eller han var sjalu på babyen?

den hunden vi hadde var meget spesiell. ho veide ikke mer en par og 20 kilo. hadde hd-d, hadde kraftige eplepsianfall. har væt så ille at dyrelegen trodde hun kom til og ikke overleve det.noe vi var glad for at han tok feil i:)

Ønsker å legge til en ting... Tenk om det var ungen som var uheldig og slo hodet sitt oppi kjeven på hunden deres.. Da har dere faktisk tatt livet av et helt uskyldig vesen... Jeg innrømmer at jeg har klart det selv, ved f.eks situps, der hunden har kommet for å titte på meg.. og også i andre situasjoner...

Jeg har ikke sansen for folk med så liten respekt for dyr, dessverre.

selfølgelig, det har jo skjedd oss også det. vi ser jo hva som er vår feil og hunden. det er det ikke tvil om. men situasjonen kunne ikke missfårståes har jeg funnet ut av. min samboer har sagt det at det kom plutselig og hun knurret da hun gjorde det. så vi gjorde nok riktig besluttning.

men takk for alle svar. setter pris på det. mange negative og noen nøytale, litt positive var det jo. men hadde jeg kunne forklart åssen det er med ord og ikke skrive det så hadde det nok vært litt endringer på svarere til folk. leste igjennom teksten selv i dag og så det at det kan lett missfårståes det jeg har skrevet.

så denne saken er ferdig for min del.

pettersss:Vi har også vært litt bekymret utenom det også. hunden hadde et enormt jaktinstinkt.hvis det var noe som gikk fort, folk som var ute og jogget, barn som løp, biler. folk som gikk fort forbi meg skulle ho etter de og stoppe de. var ikke snakk om annet. og måten ho skulle stoppe de var og bite i beinene eller det som var lett og få tak i.så tenker da på når gutttungen blir 3-5 år gammel og skal syle, eller kjøre olabil. hva skjer da? jaktinstinket kommer altid til og være i bikkja enten jeg vil eller ikke. 

men denne gangen skjedde det noe. det er det som er så synd. babyen gjorde ikke noe galt, eller noe som den ikke har gjort før. mhunden følte en tror at babyen tok hans plass, eller han var sjalu på babyen?

den hunden vi hadde var meget spesiell. ho veide ikke mer en par og 20 kilo. hadde hd-d, hadde kraftige eplepsianfall. har væt så ille at dyrelegen trodde hun kom til og ikke overleve det.noe vi var glad for at han tok feil i:)