Jeg mener hunder klarer en omplassering godt. Jeg kjenner til flere hunder som har byttet hjem, og som etter tre-fire dager har slått seg godt til ro. Forutsetningen er selvsagt at de kommer til gode hjem med mennesker som ønsker og kan gi hunden et godt liv.

Bruk og kast-mentalitet overfor levende dyr er jeg selvsagt ikke for, men samtidig finnes det verre alternativer for en hund enn det å bli omplassert!

Man har hund fordi det beriker en. Fordi man tror og ønsker at det skal gi glede i hverdagen, og muligens et rikere liv? Det betyr ikke at det ikke krever jobbing med en hund, men dersom hundeholdet bare blir strevsomt, og man ikke har glede av det fordi hverdagen ikke fungerer synes jeg det er helt ok å omplassere. Ja faktisk mener jeg det er det eneste rette å gjøre både overfor seg selv, familien og hunden!

Hunder som har blitt omplasssert 5-6 ganger hører til sjeldenhetene, og da er det vel som regel noe med adferd/lynne/temperament som ikke er helt som det skal?
Jeg mener også at det ikke er noen "dødssynd" å avlive en hund som ikke fungerer. Døde hunder er ikke redde, de har ikke vondt, og de har ikke behov for å forsvare seg osv... Så det kan også være humant og "rett" i gitte situasjoner.

Jeg skulle aldri bruke 10-13 år av livet mitt på å leve med en hund som ikke fungerer i mitt hjem. Sikkert kynisk, men det synes jeg ikke det er verd!

Jeg har selv omplassert en hund, ikke gøy, men absolutt nødvendig. Om noen føler for å mene noe om det, så vær så god! Det er bare jeg som har gått i mine sko, og jeg velger å mene at de valgene vi tar i vår familie er tatt til beste for oss alle, og en hund det er mer bekymring og tårer med en kos, har vi ikke glede av.

At noen ikke kan beholde en hund etter samlivsbrudd, eller familieforøkelse feks. det synes jeg bør være opp til hver enkelt å bedømme. Ingen skriver vel hele livshistorien sin i en finn.no-annonse? Jeg tror mange triste hundskjebner (og mennesker) skjuler seg bak hver og en av dem, det er som regel med tungt hjerte man finner nytt hjem til hunden sin, selvom det finnes de motsatte også.

Vel, ok, en fornuftig argumentasjon. Hvis man ender i ett samlivsbrudd, og automatisk må omplassere hunden fordi man er borte 12 timer om dagen, så ville jeg spurt megselv hvorfor jeg er borte 12 timer om dagen, pga jobb? skole? Lar det seg gjøre å kutte ned på noe av dette uten at det går utover kvaliteten av livet (les utgifter). Om nei, lar det seg gjøre å bruke venner, familie eller for den saks skyld fremmede til barnepass av hunden innimellom? Har selv ett par linker til ett hundehotell i skedsmo, og nå er det jo startet en hundepassring her på canis også. Kan fortsette i all evighet, poenget her var at jeg så en annonse for en tid tilbake hvor noen hadde skaffet seg en valp, som nå var såvidt bikket 5 mnd og grunnet samlivsbrudd måtte de selge den videre. Hva skjedde med alle "dette burde du tenkt på før du fikk deg hund"-kommentarene det florerte av her tidligere? Det er ikke ALLE i samlivsbrudd som jobber 12 timer om dagen, jeg er sikker på at mange av dem godt kunne fortsatt med hund uten at den ville lidd noen nød. Dette gjelder da selvsagt de unge som slår opp og ikke har "reale" grunner til å ikke kunne ha hunden. Ikke de som har legitime grunner til å måtte omplassere. Sykdom, reising i jobben, økonomi trang som ett pølseskinn, jeg er ikke heeeelt uvitende. Men jeg har alltid uttalt meg meget bastant, fordi det er så moro å se reaksjonene på det :)

Det som er moralsk riktig er å være enig i alt flertallet mener. 

Oh vell, jeg liker ikke å bli kalt "lille venn", sikkert like moro som når jeg sier gamla tilbake :)

For å være ærlig så skjønner jeg begge typer argumentasjoner som er kommet frem. Jeg gjenkjenner meg i en relativt uforsonlig holdning når jeg leser mange omplasseringsannonser. Samtidig er det mer til mange omplasseringshistorier enn det folk ønsker å avsløre på nettet. Hadde folk vært fullstendig ærlig i annonsene sine ville de kanskje gått fra

søt valp 4 måneder omplasseres grunnet samlivsbrudd

 til

søt valp 4 måneder omplasseres grunnet stygg skilsmisse. Min manisk-depressive ex-kone ligger innlagt på lukket avdeling grunnet en langvarig psykose, og jeg var aldri interessert i en valp og flytter dessuten til Tokyo med bestevenninnen hennes om en måned. Noen interesserte? Vær så snill?

Men ja, jeg skal ærlig innrømme at jeg forstår Beas holdninger. Samtidig ser jeg jo omplasseringer som er helt riktige, for hundens del. Jeg tror at ofte koker det ned til hvor mye man skal gi for å beholde en hund, og hvor mye man skal tilpasse livet etter det. Skal man leve et annet liv? Skal man flytte? Skal man skifte jobb? Og der har jo folk beviselig svært forskjellige holdninger. Det er det jeg mener med at jeg forstår begge typer holdninger. Det er lett å bli forbanna når du leser "hund på 11 år må omplasseres fordi at i leiligheten vi skal flytte til er det ikke tillatt med hunder". Samtidig har jeg jo mange ting i mitt eget liv (det har vi vel strengt tatt alle) som virker suspekte, med mindre man hadde visst bakgrunnen for de og de valgene. Og jeg vet om omplasseringer som er til det beste for hunden. Men jeg har nok en liten moralsk fordømmende stemme, spesielt når det kommer til mennesker og saker jeg ikke kjenner personlig, at man skal gjøre mer eller mindre alt for å beholde hunden, hvis det er til hundens beste. Men det er kanskje et ekstremt standpunkt?

Vi har en omplasseringshund og jeg mener og tror at hunder som mennesker kan utvikle tilknytnigskader! Vi brukte lang tid på å oppnå full tillit hos hunden vår. Vi er hans 3. hjem og han bodde i et voldelig hjem før han kom til oss. Så det er helt klart forskjell på om det er en hund fra "samlivsbrudd", "allergi" og det at ting overhode ikke fungerer lenger...

Så "bagasjen" hunden har med seg i flyttelasset har mye å si for om de takler å flytte flere ganger. Vi vet med sikkerhet at han vi har nå ikke hadde taklet å flytte enda en gang, takle enda et brudd. Så dette er hans siste hjem- uansett!!

-Bea-:

Vel, ok, en fornuftig argumentasjon. Hvis man ender i ett samlivsbrudd, og automatisk må omplassere hunden fordi man er borte 12 timer om dagen, så ville jeg spurt megselv hvorfor jeg er borte 12 timer om dagen, pga jobb? skole? Lar det seg gjøre å kutte ned på noe av dette uten at det går utover kvaliteten av livet (les utgifter). Om nei, lar det seg gjøre å bruke venner, familie eller for den saks skyld fremmede til barnepass av hunden innimellom? Har selv ett par linker til ett hundehotell i skedsmo, og nå er det jo startet en hundepassring her på canis også. Kan fortsette i all evighet, poenget her var at jeg så en annonse for en tid tilbake hvor noen hadde skaffet seg en valp, som nå var såvidt bikket 5 mnd og grunnet samlivsbrudd måtte de selge den videre. Hva skjedde med alle "dette burde du tenkt på før du fikk deg hund"-kommentarene det florerte av her tidligere? Det er ikke ALLE i samlivsbrudd som jobber 12 timer om dagen, jeg er sikker på at mange av dem godt kunne fortsatt med hund uten at den ville lidd noen nød. Dette gjelder da selvsagt de unge som slår opp og ikke har "reale" grunner til å ikke kunne ha hunden. Ikke de som har legitime grunner til å måtte omplassere. Sykdom, reising i jobben, økonomi trang som ett pølseskinn, jeg er ikke heeeelt uvitende. Men jeg har alltid uttalt meg meget bastant, fordi det er så moro å se reaksjonene på det :)

Det som er moralsk riktig er å være enig i alt flertallet mener. 

Oh vell, jeg liker ikke å bli kalt "lille venn", sikkert like moro som når jeg sier gamla tilbake :)

 

Lille venn, mener du det er bedre for hunden å bli passet av en haug med mer eller mindre tilfeldige mennesker fremfor å bli omplassert til et stabilt hjem hvor man har tid og mulighet ?

MaxMekker:Lille venn, mener du det er bedre for hunden å bli passet av en haug med mer eller mindre tilfeldige mennesker fremfor å bli omplassert til et stabilt hjem hvor man har tid og mulighet ?

Kanskje dere snakker om to forskjellige saker nå? Jeg ville da helt klart leid inn en hundepasser på dagtid enn å omplassere hunden. Andre ville ikke det. Når Bea slenger frem masse forslag, antar jeg ikke at hun mener å gå rundt klokka halv syv om morgenen på Oslo S og spørre tilfeldige forbipasserende om de kan passe hunden noen timer? Er det snakk om et tilfelle hvor man med pistolen i pannen må jobbe 15 timer hver dag de nesten 15 årene, og faktisk må stå nede på Oslo S og spørre tilfeldige forbipasserende om hjelp, da stiller kanskje saken seg noe annerledes. For hundens del.

Hei.

Utifra min erfaring så er omplassering ikke noe særlig problem. Selv lever jeg løst og fast med uttrykket og har hunder som bor hos meg og min mann, men også tidvis hos mine brødre og svigermor. Vi "deler litt" for å si det slik. 

 I tillegg omplasserer jeg litt hunder ifra Budapest. Der har vi et prosjekt som innebærer at hunden er i fosterhjem frem til den kan reise til ny eier. Vi beholder gjerne en hund i ett fosterhjem hele perioden, men i noen situasjoner fungerer ikke dette og hunden må bytte fosterhjem og mor. Dette har aldri vist seg å være noe problem. Da det er sagt så er disse tilfellene ofte ekstreme og hunden er bare glad for vann, mat og hus-ly og har ofte en litt annen holdning til hvordan verden fungerer (les: uavhengig). Jeg tror at der en hund er vant til det så vil den kunne fungere godt som "nomade", men som i nesten alt her i livet er det relativt hvorvidt den vil trives med ny eier og man må se an en situasjon, som feks. omplassering nr 6. Hva er grunnen til at det ikke fungerer? Er det hunden eller de som tar den til seg? Eller er det for stor omveltning i rutiner?  Vi har sett en omplassering gå skeis fordi det nye hjemmet var altfor hektiskt altfor fort i forhold til det denne lille hunden var vant til. Denne hunden bor nå hos meg og får livet tilrettelagt utifra hans forutsetninger, men hos en annen eier ville han vært en atombombe. Derfor omplasseres han altså ikke igjen. 

 En hund som er vant til èn eier, levd og åndet for denne og også er vant til en årrekke med rutiner vil såklart ikke fungere umiddelbart i en omplassering slik en hund som har vært litt "her og der" gjør. Men det skal nok overraske mange hvor fort en hund tilpasser seg!  Selv reiser jeg med mine hunder, de er vant til storby såvel som landet og er også vant til å bli passet av andre over lengre perioder. Derfor er de laid back mht. bytte av "menneske" og hus.  Jeg tror ikke vi skal tillegge hundene altfor mange av våre egne bekymringer rundt et eierskifte. Ofte vil mann`s ego råde og visa synges : "Jeg måtte avlive han for han var så glad i meg". Sludder og pølsevev. Out of sight, out of mind, heter det. Og godt vet jeg at når min lille fanden er hos svigermor så tenker han ikke et øyeblikk på meg ihertfall ;)

 Mvh, Tessie

Pavlov:

 

< dere snakker om to forskjellige saker nå? Jeg ville da helt klart leid inn en

< hundepasser på dagtid enn å omplassere hunden.

Tilgang til nettverk er ulikt avhengig av hvem du er, hvor du bor og mange andre faktorer. Det er ikke alle som er like utadvendte.

Det er også ulik tilgang til hundepassere og hvis økonomi er med her, er det også en brikke i hverdagsøkonomien å skulle leie hundepasser.

Dessuten er det lett å bli nokså fortvilet når man opplever at situasjonen tar fullstendig overhånd og prioriteringene er ulike.

Det er derfor lett å komme med  løsninger utenfra og så må den som står i situasjonen, få lov til å bli respektert for at den selv kjenner situasjonen, sin hund og helheten.

Og å dømme noen ut i fra omplasseringsannonsen er nok ofte feil. Selv om jeg nok også går i den fella for all del og tenker mitt.

Men jeg vet at for noen er det en kjempe tøff avgjørelse og noe man gjør fordi man helt ærlig mener det er det beste også og kanskje først og fremst for hunden.

 

Tessie:

Men det skal nok overraske mange hvor fort en hund tilpasser seg!  Selv reiser jeg med mine hunder, de er vant til storby såvel som landet og er også vant til å bli passet av andre over lengre perioder. Derfor er de laid back mht. bytte av "menneske" og hus.  Jeg tror ikke vi skal tillegge hundene altfor mange av våre egne bekymringer rundt et eierskifte. Ofte vil mann`s ego råde og visa synges : "Jeg måtte avlive han for han var så glad i meg". Sludder og pølsevev. Out of sight, out of mind, heter det. Og godt vet jeg at når min lille fanden er hos svigermor så tenker han ikke et øyeblikk på meg ihertfall ;)

Jeg skulle på et vis ønske du ikke hadde rett. ;-)  For det er nesten litt sårende å se en av mine tidligere hunder  når hun ser meg igjen. Hun hilser selvsagt på meg, men at hun har det bra og ikke et sekund savner meg det er noe jeg helst ikke vil tenke på. ;-)

Men vi passer selvsagt på at hun ikke må velge mellom oss.

(for eksempel når de skal reise etter besøk). Ikke for eierens skyld bare eller min, men for at hunden skal slippe valgsituasjoner. ;-)

Men jeg ser det jo på egen hund også Han elsker treneren sin, men når hun har reist igjen så er det null sutring og alt fortsetter som før. Og tilknytningen til treneren, er det ingenting å si på.

Synes likevel det er en viss forskjell  på å "forholde seg til" og  full tilknytning og for min del som må ha en dialog med hunden hvor vi begge (hvertfall jeg) stoler "blindt" på hunden vil jeg si at jeg merker forskjellen på "greit å være hos deg " og " mitt menneske ". Synes hunder er ulike i forhold til vhor fort de gir av seg selv.

Men det er ikke så enkelt for oss mennesker når vi  blander følelser, hva vi tror, ønsker, oppfatninger osv. inn og det er det utrolig lett å gjøre.

vilja:Tilgang til nettverk er ulikt avhengig av hvem du er, hvor du bor og mange andre faktorer. Det er ikke alle som er like utadvendte.

Det er også ulik tilgang til hundepassere og hvis økonomi er med her, er det også en brikke i hverdagsøkonomien å skulle leie hundepasser.

Dessuten er det lett å bli nokså fortvilet når man opplever at situasjonen tar fullstendig overhånd og prioriteringene er ulike.

Det er mange kloke innvendinger til gode råd. Min erfaring er at man får til det som er ekstremt viktig for en selv, både når det gjelder økonomiske prioriteringer og hva som ellers skal til for å få hjulene til å gå rundt. Det har jeg i hvert fall selv opplevd i egne sammenlignbare situasjoner. Nå skal jeg si noe som kan virke en smule furtete, men det er ikke nødvendigvis sånn at vi som har kommet i relativt vanskelige situasjoner en gang i blant i vårt hundehold, og har klart oss, nærmest har danset rundt i en sky av hjelpende venner, med en formue i banken, og fru Fortuna som danser rundt oss. 

Jeg har ingen interesse av å hakke ned på personer som selv har måttet omplassere en hund på grunn av en fortvilet situasjon. MEN det er et faktum at mange gir seg for lett. (Og hvis noen ønsker å fortelle helt forferdelige problemstillinger de selv har hatt nå, så regner jeg med at de skjønner at det ikke er slike omplasserings-situasjoner jeg snakker om.) Og jeg forstår ikke hvorfor, bortsett fra at de må ha et annet forhold til hunden sin enn det jeg selv har.

Det er derfor lett å komme med  løsninger utenfra og så må den som står i situasjonen, få lov til å bli respektert for at den selv kjenner situasjonen, sin hund og helheten.

Og å dømme noen ut i fra omplasseringsannonsen er nok ofte feil. Selv om jeg nok også går i den fella for all del og tenker mitt.

Men jeg vet at for noen er det en kjempe tøff avgjørelse og noe man gjør fordi man helt ærlig mener det er det beste også og kanskje først og fremst for hunden.

Jeg leser jo også omplasseringsannonser, og tenker "stakkars mennesker!" Det er som oftest i de annonsene hvor du ser det meste er forsøkt, og hvor omplasseringen er tatt alvorlig, og hvor det skinner gjennom at eieren er opptatt av hundens beste. Og jeg tviler på at det er slike omplasseringer som "dømmes". Du skriver at man må respektere. Det må man ikke. Man må tolerere. Det er eieren som eier hunden, og det er ingenting jeg kan gjøre med det hvis en fremmed eier emigrerer til Australia og ikke gidder å ta med hunden sin gjennom 10 år. Respektere, gjør jeg dog ikke. Det ser jeg ingen grunn til. "Respekt"er et ord det har gått inflasjon i!

Ja, de aller fleste vil nok takle en omplassering ganske så greit- selv om det er en stor omveltning for hunden også. Når en hund har en spesiell bagasje med seg s er det kjempeviktig at man finner nye eiere med bde evne til  holde ut og ha god kompetanse om adferd.

Hunden vår skulle egentlig avlives, men vi tok han til oss og ville gi han en kjangs til å få et verdigt liv. Etter halvannet år stoler han endelig helt på oss og vi kommer aldri til la han flytte igjen. Det er desverre ikke alle som egner seg til omplassering men jeg syns alle fortjener en kjangse!

Pavlov:

 

Du skriver at man må respektere. Det må man ikke. Man må tolerere. Det er eieren som eier hunden, og det er ingenting jeg kan gjøre med det hvis en fremmed eier emigrerer til Australia og ikke gidder å ta med hunden sin gjennom 10 år. Respektere, gjør jeg dog ikke. Det ser jeg ingen grunn til. "Respekt"er et ord det har gått inflasjon i!

Ok, fant i farta ikke noe bedre ord, men kan være enig i tolerere framfor respektere.

det er mange grunner til omplassering og jeg forstår folk. Jeg hadde  en Border Collie, som jeg etter å hatt i 9 mnd ødela ryggen min og lå rett ut i lang tid. Jeg bodde langt unna mamma, og som arbeidsløs og nyseparert hadde jeg ikke penger til å sette henne på kennel.

Valgte derfor å gi henne til et ektepar som jeg kjente til.

der trives hun den dag i dag.

Jeg ble alene med en hund på 4 år og en baby på 5 måneder. Eksen flyttet ut av landet og kunne ikke hjelpe til. Det haltet og gikk noen uker. Fikk luftet hunden mens babyen sov, men det ble bare korte turer og ikke holdbart for noen. Tok jo en tur med barnevogn og hund om dagen, men det ble ikke noen mosjonstur akkurat. Jeg hadde kontaktet FOD, de sendte meg en liste med navn og telefon nr til folk som var interessert i jakthunder. Problemet var at listen måtte vært gammel og ikke oppdatert, de fleste hadde skaffet seg hund for lengst, jeg traff til og med på folk som ikke hadde kjennskap til at de sto på noen liste hos FOD.

Det ble heldigvis en ”Happy Ending” på denne vanskelige situasjonen.  Gjennom bekjente kom jeg i kontakt med en kar som hadde hatt samme rase før, og ville ha en hund som tur og jaktkamerat i helgene og som selskap for sin mor ellers i uken.

Da karen kom på besøk før omplasseringen stemte kjemien helt, hunden min klenget seg innpå han fra første stund.

Den første tilbakemeldingen fikk jeg etter 1 ukes tid; hunden hadde oppført seg meget lovende på jakt og var ikke skuddredd (dette visste jeg jo fra før), men karen ble litt erta av de andre gutta på laget, det var ikke så vanlig at hundene ville sitte på fangetJ I løpet av det første året etter omplasseringen fikk jeg flere ”rapporter” både i form av telefoner fra ny eier, samt fra felles bekjente som traff hunden. Det var veldig godt å få disse tilbakemeldingene, det var trist å måtte omplassere ham, men fint å vite at han hadde det bra.

Dette skjedde for 24 år siden og mye har forhåpentligvis endret seg siden den gang. Jeg er glad for at vi har ildsjeler som jobber for at hunder skal bli godt omplassert. Men den gangen jeg trengte FOD ble jeg ikke imponert.  Hvis jeg ikke hadde vært så heldig å høre om denne karen som var på utkikk etter en hund som min, så tror jeg det eneste alternativet til å få hjelp fra FOD hadde vært å reise dit og sette igjen hunden utenfor.  Det eneste jeg hørte fra dem, etter at de sendte meg den ubrukelige listen, var at de ringte meg et par ganger mens dette sto på for å forsikre seg om at jeg fortsatt ikke hadde planer om å avlive hunden.

Da jeg fortalte FOD om løsningen fikk jeg skikkelig kjeft. Hvordan kunne jeg ha gjort noe slikt uten å undersøke både det ene og det andre?? Dette skulle jeg ha overlatt til dem, for de ville sikkert med tiden ha funnet en passende familie etc.  Jeg slapp nesten ikke til med egne forklaringer og de trodde ikke noe på at dette faktisk hadde vært en vellykket omplassering.

Pavlov:

MaxMekker:Lille venn, mener du det er bedre for hunden å bli passet av en haug med mer eller mindre tilfeldige mennesker fremfor å bli omplassert til et stabilt hjem hvor man har tid og mulighet ?

Kanskje dere snakker om to forskjellige saker nå? Jeg ville da helt klart leid inn en hundepasser på dagtid enn å omplassere hunden. Andre ville ikke det. Når Bea slenger frem masse forslag, antar jeg ikke at hun mener å gå rundt klokka halv syv om morgenen på Oslo S og spørre tilfeldige forbipasserende om de kan passe hunden noen timer? 

Åjooooda..haha! :) You"ve got it! 

Jeg er så enig i det du skriver om grunnlaget for omplassering og at hunder er forskjellige og at ikke alle tåler en omplassering like lett. Selv har jeg en RR som vi overtok da den var 13 mnd. De som eide han hadde fått barn, hun var alene med spebarn og unghund som var vant til å være sentrum for all oppmerksomhet + i puberteten, da mannen henens jobbet 12-14 timer hver dag. De tok konsekvensen av at de ikke hadde tid til hunden i samme grad som tidligere og bestemte seg for at "om rett person dukket opp" så ville de omplassere han.

Nå er RR kjent for å knytte seg veldig til eierne sine og at "de dør" om de omplaaeres/eier dør osv... Mye er myte, mye er sant, mye oppspinn, mye er realitet, mye er sterkt overdrevet. Vi dro i allefall for å kikke på han, hilse på folkene og hunden. Man vet jo aldri; folk sier så mye rart for å bli kvitt ett "problem". Det viste seg at hunden var SUPER, menneskene var SUPRE og han var hunden for oss. De hadde gitt han alle muligheter til å "lykkes" som hund; de hadde gjennomført hundeholdet sitt skikkelig; gått kurs, vært konsekventepå alt, elsket han over alt på jorden, gjort han trygg, sosialisert han masse og "gjort alt rett". I tillegg var han som han var, selvsikker, trygg og omgjengelig fra naturens side. Han falt til ro i løpet av ett par dager, vi gikk rett på kurs med han da vi fikk han og fikk god hjelp til å lære han å kjenne. Kunne ikke bedd om en bedre hund!

Samtidig vet jeg at ikke alle hunder bør ende som omplasseringshund; noen har det bedre om de slipper dette. Dette bør "avgjøres" på bakgrunn av "personligheten" til hunden og hva slags bagasje den har fått med seg.... Min forrige RR kunne ikke blitt omplasert for å si det mildt. DET hadde endt med katastrofe for henne og de som overtok... Jeg har også overtatt en hund som jeg endte opp med å måtte avlive. Han burde helst ha sluppet opplevelsen med å bli omplassert og heller fått "slippe" mye tidligere... Jeg måtte ta konsekvensen av "dårlig" avel og en dårlig/feil start på livet.

Det er en ærlig sak å innrømme at dette ikke går, men å "spekulere" i det og gå på hund etter hund som man ikke får til og ikke lære noe av det, er feil og "skammelig". Derfor er det så innmari viktig at oppdrettere er sitt ansvar bevisst og ikke selger hunder i "hytt og gevær" men heller avler friske valper og gir disse riktige eiere. Samtidig er det viktig at de som kjøper seg hund, er ærlige med seg selv og spør: HVA KAN JEG TILBYE EN HUND og ikke HVA KAN HUNDE TILBY MEG! En hund er ikke ett "image", det er ikke tøft/in med enkelte hunder kontra andre hunder, om du bor i blokk og helst vil ligge isoffan men syns Lars Monsen er ett skikkelig mannfolk, bør du kanskje ikke kjøpe en Malamute....? Og hør på hva folk har å si om en rase, FØR du kjøper en, det er noe sannhet i "rasesærtrekk" som florerer, selv om det er individforskjeller. Jeg har en venninne med en Bedre Collie, ikke en Border Collie, men dette betyr ikke at alle BC"er er like behagelig som Shakespear..... Da slipper man unna mye "allergi, flytting, sykdom i familien, endrede familieforhold" i diverse finn.no annonser når (hann)hunden kommer i 12 måndersalderen  ;)

 Bare ett hjertesukk...

Altså, nå har jeg ikke lest mer enn trådstarters innlegg, men jeg mener at en hund ikke er noe man kan "kaste" hit og dit etter behov. En hund er en snill og trofast venn som knytter seg veldig til eieren sin og jeg tror det er vanskelig for den hver gang den må bytte hjem og eiere. Moren min og jeg fikk en gang en schafer som hadde vært omplassert 3 ganger allerede, og vi fikk aldri det samme forholdet til den som vi hadde hatt med de vi fikk mens de var valper. Jeg tror kanskje hun(Cindy) tenkte at hun kom til å bli skuffet hvis hun knyttet seg til oss, og derfor holdt hun en følelsesmessig avstand. Jeg så et par ganger når hun var glad ol. at hun tok ned "skjoldet", men aldri mer enn et par sekunder.

Så poenget mitt basert på denne erfaringen er at jeg tror hundene som blir omplassert igjen og igjen prøver å beskytte seg selv ved å ikke "elske" eller gjerne utagere litt sånn som mange omplasserte hunder gjør.

Jeg kan ikke svare på om det er bedre å avlive eller omplassere, har faktisk tenkt det samme selv men jeg vet ikke. Selvom eieren er flink og snill med hunden tar det lang tid for hunden å tilpasse seg og godta at dette er den nye "bestevennen". Hvis det noengang skjer. Dette kan veldig lett bli en diskusjon om døden, hva skjer? Men sånn som jeg ser det er det ingenting å være redd for, og bare positivt. Men... Jeg savner alikevel alle hundene som er borte nå. Det er alltid trist når noen du er glad i forlater deg. Men det er nesten enda tristere med disse hundene som omplasseres gang på gang. Er det ingen som er glad i de eller vil ha de liksom? Hmm...

Jeg skal lese resten av svarene nå og alle sammen får ha et fortsatt godt nyttår, og husk å gi hunden din en kos når den ikke trodde du så h*n:)

Pavlov:

Det er mange kloke innvendinger til gode råd. Min erfaring er at man får til det som er ekstremt viktig for en selv, både når det gjelder økonomiske prioriteringer og hva som ellers skal til for å få hjulene til å gå rundt. Det har jeg i hvert fall selv opplevd i egne sammenlignbare situasjoner. Nå skal jeg si noe som kan virke en smule furtete, men det er ikke nødvendigvis sånn at vi som har kommet i relativt vanskelige situasjoner en gang i blant i vårt hundehold, og har klart oss, nærmest har danset rundt i en sky av hjelpende venner, med en formue i banken, og fru Fortuna som danser rundt oss. 

Jeg har ingen interesse av å hakke ned på personer som selv har måttet omplassere en hund på grunn av en fortvilet situasjon. MEN det er et faktum at mange gir seg for lett

[...]

Nå har jeg min fjerde hund. Alle fra omplassering og jeg har overtatt de i voksen alder. Har hatt to hunder tidligere og har to nå. Eller jeg har en og datteren min har en, men hun er bare 12 år, så jeg må jo si min.

Første var hittehund fra FOD. Så han visste vi ikke så mye om, men en flott kar, bare med litt ekstra bagasje.

Andre var jeg forvert på fra hun var 2 år. God oppfølging fra eier til jeg overtok henne fullt og helt.

Tredje fant jeg på finn.no. Tidligere eier var nok ikke helt ærlig. Elsker bikkja, men er på fornavn med Gry Løberg, atferdsspesialist av div grunner.

Fjerde fant jeg også på finn.no. Denne er datteren min sin. Har bare hatt den 1mnd. Veldig god kontakt med tidligere eier i forkant og også noe i etterkant. Alt det de har sagt vil jeg si har stemt.

Tross mye ekstra arbeid med hund nr 1 og 3, så tror jeg at jeg resten av mitt liv kommer til å velge omplassering

 

Det er mange kloke innvendinger til gode råd. Min erfaring er at man får til det som er ekstremt viktig for en selv, både når det gjelder økonomiske prioriteringer og hva som ellers skal til for å få hjulene til å gå rundt. Det har jeg i hvert fall selv opplevd i egne sammenlignbare situasjoner.  inflasjon i!

derfor skjønte jeg etterhvert at jeg måtte jobbe mer(ja, jeg måtte, var ikke noe særlig valg her) den ene bikkja kunne jeg ha med på jobb,den andre ikke. derfor blei han omplassert. og det er faen meg det vondeste jeg har vært gjennom. så jeg blir grenseløst irritet på folk som kommer her og sier at man greier alt så lenge man vil nok. jeg klarte det ikke,selv om viljen var der.

for å væe jævlig slem nå, så håper jeg dere som tenker sån  at dere havner opp i samme situasjon. 

så lite innsikt i andres problemer har jeg nesten aldri sett før.

Det er nok veldig forskjellig hvor lang tid hunder trenger på å tilpasse seg etter en omplassering, og mye kommer an på om de har vært omplassert før.

Når jeg avr 12 så skulle vi overta som forvert en hund på 4. Dette synes vi var helt greit, inntil vi fikk vite at hunden hadde hatt 4 hjem før oss. Min mor sa da at eneste mulighet for at vi overtok denne hunden, var hvis vi kjøpte den, fordi den hunden skulle aldri mer skifte hjem, og vi følte da det var rett at vi kjøpte ham  med en gang. Og det gjorde vi.

Dette var en kjempehund. Men stakkaren var jo redd for nesten alt. På dette tidspunktet hadde vi 2 andre hunder, og 3 katter. I begynnelsen turte hunden såvidt gå inn i stuen. Å gå på teppene, nei det turte han ikke, ikke før det var gått en ukes tid hvor han hadde sett de andre hundene gjøre det masse. Tok nesten 1 mnd før han turte hoppe opp i sofaen sammen med de andre. Men det verste jeg opplevde var 6mnd etter vi kjøpte ham. Var på  hytten, og jeg og en kompis skulle gå tur med ham og en av de andre hundene. Kompisen min fikk da den omplasserte, og gikk foran, og hunden nektet. Han pistret og pep, og ville tilbake til meg... Denne hunden hadde rett og slett blitt omplassert for mye, og han var redd for å bli omplassert igjen. Hadde han måttet bli omplassert enda en gang, tror jeg ikke  det ville gått bra...

Uansett, noen folk tenker seg gjerne ikke helt om når det gjelder det å skaffe seg hund. Noen ganger er det bedre med omplassering. Men noen ganger så hadde det faktisk holdt med litt ekstra trening og oppmerksomhet. samlivsbrudd/sykdom er jo selvfølgelig en "klasse" for seg selv, da dette ofte kan komme "out of the blue".  

Trådstarter har bedt om at denne tråden flyttes til "Luftegården". Siden forumet er nytt og tråden ble startet før forumet var tilgjengelig, har jeg flyttet tråden.

Vi kommer i utgangspunktet ikke til å flytte tråder til dette forumet. De som poster et spørsmål i andre fora får dermed ikke tråden sin flyttet over hit fordi diskusjonen "tar av". Til info.

Moderator Margrethe 

frøya&stine:

hunden min var ekstremt viktig for meg. men når jeg hadde prøvd et par mnd så gikk det ikke lengre rett og slett. har du prøvd å levd på brød å vann i flere mnd eller? fordi du har en jævlig stor haug av regninger som må betales, mat til bikkjene,forsikring på bikkjene, vaksiner til dem,ormkur..... you name it. mat til meg kom som siste prioritert, så da er det vel egentlig ikke rart at jeg gikk ned 15 kg på et par mnd....

 

derfor skjønte jeg etterhvert at jeg måtte jobbe mer(ja, jeg måtte, var ikke noe særlig valg her) den ene bikkja kunne jeg ha med på jobb,den andre ikke. derfor blei han omplassert. og det er faen meg det vondeste jeg har vært gjennom. så jeg blir grenseløst irritet på folk som kommer her og sier at man greier alt så lenge man vil nok. jeg klarte det ikke,selv om viljen var der.

for å væe jævlig slem nå, så håper jeg dere som tenker sån  at dere havner opp i samme situasjon. 

så lite innsikt i andres problemer har jeg nesten aldri sett før.

Jeg har ikke levd på brød og vann i flere måneder. Men jeg har levd på kokt ris og knekkebrød? Jeg vet relativt mye om å leve på et økonomisk nivå hvor den såkalte "fattigdomsgrensen" vi har i Norge virker som et luksusliv. Men helt ærlig, så gidder ikke jeg gå inn i noen personlig krangel med deg om den omplasseringen du har gått gjennom. Du skrev noen innlegg om det, og jeg syntes oppriktig synd på deg. Du slo meg ikke som en som ved første øyekast ville satt bort hunden din uten grunn. Og ingen hund skal måtte være alene så lenge.

Men jeg mener allikevel (med noen forbehold riktignok. Naturlover og lignende) at hvis man ønsker en ting sterkt nok, så vil man kunne greie det. Poenget er at man prioriterer utifra hva slags ønsker som er sterke nok. Det betyr ikke at det nødvendigvis er galt å omplassere utifra økonomisk situasjon. Jeg personlig ville heller ranet en bank enn å omplassere hunden min, men jeg antar det ville blitt et lovløst samfunn hvis alle tenkte på samme måten. Jeg tror også man har ganske forskjellige svake punkter angående hva som er vondt å ofre. For noen er det tid og ork, for andre er det økonomi eller karriere, og for andre igjen er det noe helt annet. Om jeg skal analysere mine egne følelser angående omplassering går det nettopp på eiers innsatsvilje og ektefølthet, om det er forståelig.

De omplasseringene jeg får virkelig vondt i magen av, er slike unødvendige fille-omplasseringer. "Vi skal få en baby og er redd den blir allergisk", eller "vi har en tante som er allergisk", eller "valpen biter på møblene og lager riper i parketten", eller andre årsaker. (Gjerne oversatt til allergi i familien i annonsene.) Iblant må en hund omplasseres fordi eierne rett og slett ikke greier det, eller fordi hunden ikke trives i f.eks hundeflokken. Da er omplassering et nødvendig onde, og kanskje det beste for hunden. Så lenge hunder skal bo i menneskeflokker, kommer vi til å se omplassering. Men det er et poeng å begrense det så mye som mulig. Synes jeg. Uten at det skal være noen grunn til å implisitt kalle meg en psykopat allikevel. Hvis jeg sier at folk gir seg for lett, og du vet med deg selv at det gjorde du overhodet ikke, så er det vel kanskje ingen grunn til å føle seg truffet? Og hvis jeg allikevel synes at du gav deg for lett, og du faktisk ikke gjorde det, da er jeg vel strengt bare en tufs, så hvorfor ta meg alvorlig?

 Kanskje jeg rett og slett har sett for mye Disney og har fått et i overkant intenst lojalitetsbegrep i forhold til de få dyrene og menneskene jeg "tar inn i varmen", eller flokken? Men jeg greier ikke forstå når jeg hører om mennesker med tulleproblemer som snakker om omplassering av en hund de har valgt og bor med 24 timer i døgnet, på samme måte som en ovn man kan selge. Nei, dette gjelder ikke Nina (32) som oppdager at den fem måneder gamle babyen hennes får dødelige astmaanfall. Eller MS-syke Astrid (25) som ikke lenger kan bevege seg og er pleietrengende døgnet rundt, noe alaska huskyen hennes får store problemer med. Så hvis vi kan kutte dramatikken og vonde personlige følelser, så må man vel kunne innrømme at minst halvparten av omplasseringer som blir gjort strengt tatt er unødvendige hvis folk hadde skjerpet seg litt? Eller er jeg bare kjip og naiv?

jeg synes absolutt ikke du er en tufs, er vel kanskje derfor jeg er litt nærtagende og:)

skjønner hva du vil fram til. og ganske mange omplasseringer er nok bare tulle omplasseringer. men vi veit aldri hva som ligger bak.... jeg utga meg ikke så mye når jeg omplasserte heller. sa bare jeg hadde en nuffegutt til omplassering. bra hjem viktigere enn pris. så jeg synes egentlig ikke man skal dømme noen(har gjort det selv før, men nå har jeg skjønt hvordan det kan være. vi får ikke med oss alt)

dessuten hvis hunden er så uønsket(der familie liksom har fått allergi) er det ikke da bedre at den blir omplassert til et hjem der den er ønsket?

hadde nok aldri rana en bank jeg, er altfor feig til det;) hehe