Min erfaring med omplasseringshunder er berre god. Dei har alle funne seg godt til rette, og overhode ikkje vert spesielt stressa, kanskje litt fyrste kvelden, men så har det gått over. I huset her eg bur er det 3 hndrer (eg har 2, husvert 1) og alle er velfungerende hunder utan problem. Det er også diverse grunner til omplassering, sjukdom, ny jobb som medfører flytting og eit "skilsmissebarn." Ut i frå dei siuasjonene syns eg alle desse grunnene er gode. Han som skulle bytte jobb hadde funne seg plass å bu der han ikkje kunne ha med hund, og det var vanskelig å finne buplasser i området, så han måtte berre takke ja. Skilmissebarnet veit eg ikkje, men at det ofte er ein tragisk situasjon bak ei skilsmisse/samlivsbrudd er ikkje vanskelig å forstå. Kanksje eigar ikkje har råd, tid, eller finn seg pny plass å bu der det er mulig å ha hund? Kven veit. Uansett er det betre å komme til ein ny familie då, så lenge det blir undersøkt at dei hr nødvendig kunnskap og instilling til å ha hund.

FreddiesMUM;):

frøya&stine:

 

Det er mange kloke innvendinger til gode råd. Min erfaring er at man får til det som er ekstremt viktig for en selv, både når det gjelder økonomiske prioriteringer og hva som ellers skal til for å få hjulene til å gå rundt. Det har jeg i hvert fall selv opplevd i egne sammenlignbare situasjoner.  inflasjon i!

 

hunden min var ekstremt viktig for meg. men når jeg hadde prøvd et par mnd så gikk det ikke lengre rett og slett. har du prøvd å levd på brød å vann i flere mnd eller? fordi du har en jævlig stor haug av regninger som må betales, mat til bikkjene,forsikring på bikkjene, vaksiner til dem,ormkur..... you name it. mat til meg kom som siste prioritert, så da er det vel egentlig ikke rart at jeg gikk ned 15 kg på et par mnd....

 

derfor skjønte jeg etterhvert at jeg måtte jobbe mer(ja, jeg måtte, var ikke noe særlig valg her) den ene bikkja kunne jeg ha med på jobb,den andre ikke. derfor blei han omplassert. og det er faen meg det vondeste jeg har vært gjennom. så jeg blir grenseløst irritet på folk som kommer her og sier at man greier alt så lenge man vil nok. jeg klarte det ikke,selv om viljen var der.

for å væe jævlig slem nå, så håper jeg dere som tenker sån  at dere havner opp i samme situasjon. 

så lite innsikt i andres problemer har jeg nesten aldri sett før.

 

 

Frøya&stine - ikke bry deg om slike uttalelser!!  Ingen andre enn du og de som kjenner deg kan vite hva som er rett for deg og dine hunder!! 

Det er tøft nok i seg selv å oppleve et samlivsbrudd, mange har mer enn nok med å holde hue over vannet.  Om man velger å omplassere fordi man har innsikt til å se at en hund ikke har det bra med å være alene hjemme 10-12 timer i døgnet, da har man gjort et klokt valg for hunden sin!! 

Greit nok at man har tatt på seg et ansvar når man skaffer seg hund, men ingen kan spå hva som kan skje 10-15 år fram i tid, det kan skje ting som gjør at man ikke kan beholde hunden sin.

 Jeg har aldri sagt at det ikke kan skje ting som gjør at man bør omplassere. Og kommentaren om at det meste man virkelig virkelig vil, det får man til ved å gå om lik om det så skal være, er ikke noen spesiell kommentar eller vendetta til mennesker som omplasserer hundene sine. Det er en generell leveregel jeg har, og det er en pisk minst like mye i mitt eget liv som en fordømmende kommentar jeg retter mot det store folkedypet, og det gjelder ikke bare hundehold. Jeg synes det er en sunn holdning. Man kan unngå mye syting og masing ved det, og jeg slipper å bruke 50% av livet mitt på å skylde på omstendigheter og mennesker rundt seg når jeg mislykkes i noe jeg ønsker. 

Jeg skjønner at det er en provoserende uttalelse, for det er det jo. Men når du siterer på denne måten ser det ut som om jeg driver en eller annen personlig vendetta mot stine, og det gjør jeg ikke. Det er heller ikke det man virkelig virkelig vil som alltid er det beste for f.eks hundene. Det ser man jo lett når noen venter altfor lenge med å avlive hunder med store smerter, fordi man virkelig virkelig vil at de skal leve så lenge det er pust i dem. F.eks.

Pavlov:Jeg skjønner at det er en provoserende uttalelse, for det er det jo. Men når du siterer på denne måten ser det ut som om jeg driver en eller annen personlig vendetta mot stine, og det gjør jeg ikke. Det er heller ikke det man virkelig virkelig vil som alltid er det beste for f.eks hundene. Det ser man jo lett når noen venter altfor lenge med å avlive hunder med store smerter, fordi man virkelig virkelig vil at de skal leve så lenge det er pust i dem. F.eks.

FreddisMUM;)

veldig trist historie om den hunden. Men jeg mener alle hunder kan rehabiliteres. Syns det er rart at du mener det er humant å avlive ett dyr som i prinsippet ikke har gjort noe galt. At det er vårt ansvar som hunde eier. Jeg er av den oppfatting at du verken har ansvar eller rett til å bestemme om ett liv skal avsluttes eller ikke når hunden/ katten ol ikke har en stemme og kan si sin mening.....

azora: Det er nok desverre slik at alle hunder ikke kan rehabiliteres, desverre. I noen tilfeller så har mishandlingen godt for langt og frykt og smerte sitter for dypt i en hund til at du får trukket den ut, uansett hvor gode hensikter du har. Da er avliving best for hunden. 

 JoBe: Jeg er uenig og syntes nettopp denne holdningen er toppen av egoisme. Hvis en hund har hatt det godt og er fornøyd så er den en ypperlig omplasseringskandidat og det finnes massevis av flotte mennesker der ute som kan tilby den en verdig fortsettelse på livet. Å avlive en sunn, frisk og balansert hund fordi man selv ikke har "troa" eller hva du vil kalle det blir altfor selvsentrert etter min mening. 

I tillegg så kan enhver person ha alle de beste hensiktene og forutsetningene til å ha en hund hele dens liv men man har aldri en garanti for "happy ever after". Sykdom (både en selv og familiemedlen), samlivsbrudd og andre uforventede situasjoner kan dukke opp i livet som tilser at en omplassering kan være bedre for hunden. Jeg syntes man skal være forsiktig med å sitte på sin høye hest og påstå at ting ikke kan gå galt og situasjoner ikke kan oppstå som innebærer tøffe tider. Da er det viktig å tenke på hundens beste og jeg syntes det kan være et barmhjertig valg å innse at hunden kan ha det bedre annensteds enn hos en selv. 

Mvh, Tessie

Tessie:I tillegg så kan enhver person ha alle de beste hensiktene og forutsetningene til å ha en hund hele dens liv men man har aldri en garanti for "happy ever after". Sykdom (både en selv og familiemedlen), samlivsbrudd og andre uforventede situasjoner kan dukke opp i livet som tilser at en omplassering kan være bedre for hunden. Jeg syntes man skal være forsiktig med å sitte på sin høye hest og påstå at ting ikke kan gå galt og situasjoner ikke kan oppstå som innebærer tøffe tider. Da er det viktig å tenke på hundens beste og jeg syntes det kan være et barmhjertig valg å innse at hunden kan ha det bedre annensteds enn hos en selv. 

Mvh, Tessie

Tessie:
I tillegg så kan enhver person ha alle de beste hensiktene og forutsetningene til å ha en hund hele dens liv men man har aldri en garanti for "happy ever after". Sykdom (både en selv og familiemedlen), samlivsbrudd og andre uforventede situasjoner kan dukke opp i livet som tilser at en omplassering kan være bedre for hunden. Jeg syntes man skal være forsiktig med å sitte på sin høye hest og påstå at ting ikke kan gå galt og situasjoner ikke kan oppstå som innebærer tøffe tider. Da er det viktig å tenke på hundens beste og jeg syntes det kan være et barmhjertig valg å innse at hunden kan ha det bedre annensteds enn hos en selv. 

Jeg tror ikke det er så mange som er uenig at ting kan skje, og at det i enkelte tilfeller er et barmhjertig valg å omplassere. Jeg tror derimot det er ganske sterk uenighet om hvor tøft det bør være før man omplasserer en hund, og hvor mye man skal ofre før man kaster inn håndklet.

vilja:

Jeg mener at en av problemene rundt hundehold i dag, er at alle skal ha alle raser. Alle raser skal så langt som mulig være familievennligehunder, som jager tyven, men elsker barna i nabolaget, som har stor energi og byttedrift, men kan koble av akkurat når det passer matmor eller matfar, som er perfekt snill, lydig, kan bindes ute uten å varsle (for da blir naboene forbannet) osv. osv. men tiden det tar å få en slik hund, er det mange som ikke har.

Det er mange som ikke vet  nok om rasen sin og synes det å være lettlært er  det eneste kriteriet i rasevalg. Lettlært er tosidig, fordi uvaner også festes godt.

Og så lenge det ikke blir mer informasjon og kunskap hos både de som produserer hunder og de som kjøper dem, vil vi ha omplasseringer og unødvendige avlivninger.

Omplassering bør foresten i størst mulig grad skje via en seriøs og kompetent omplasseringsinstitusjon, som også i tillegg satser på oppfølging av nye eiere. Fakta er også at majoriteten av omlasseringshundene er ikke såkalte problemhunder, og/eller hunder som har hatt det vondt hos sine tidligere eiere.

Viss en da skal tørre å definere hva vondt skal bety, det kan jo simpelthen bety at tidligere eiere ikke har maktet å gi hunden tilstrekkelig fysisk og mental stimulans også.

Pavlov:Jeg tror derimot det er ganske sterk uenighet om hvor tøft det bør være før man omplasserer en hund, og hvor mye man skal ofre før man kaster inn håndklet.

JoBe:

Pavlov:Jeg tror derimot det er ganske sterk uenighet om hvor tøft det bør være før man omplasserer en hund, og hvor mye man skal ofre før man kaster inn håndklet.

Er det mulig å diskutere dette? Finnes det én standard for hvor store påkjenninger man må takle før man velger å ikke beholde hunden? Det er jo ganske mange hunder der ute som jeg personlig tenker at ville hatt det bedre i et annet hjem, men hvor omplassering overhodet ikke er et tema. Så da faller man jo nesten tilbake på hvilke standardkriterier en må oppfylle for å kunne holde hund?

JoBe:

Pavlov:Jeg tror derimot det er ganske sterk uenighet om hvor tøft det bør være før man omplasserer en hund, og hvor mye man skal ofre før man kaster inn håndklet.

 

Er det mulig å diskutere dette? Finnes det én standard for hvor store påkjenninger man må takle før man velger å ikke beholde hunden? Det er jo ganske mange hunder der ute som jeg personlig tenker at ville hatt det bedre i et annet hjem, men hvor omplassering overhodet ikke er et tema. Så da faller man jo nesten tilbake på hvilke standardkriterier en må oppfylle for å kunne holde hund?

Nå ble det litt tullball her, beklager:-) Ett spørmål handler vel om følgende: Skal man hjelpe eierne, bistå dem slik at de blir satt istand til å ta vare på hunden?, eller skal man kun fokusere på hunden - bidra til at den får nye eiere som er bedre egnet?

Ang. standardkritterier for å holde hund, ja ideelt burde det vært det - i prakis er nok imidlertid dette kanskje en utopi.

JoBe:

Pavlov:Jeg tror derimot det er ganske sterk uenighet om hvor tøft det bør være før man omplasserer en hund, og hvor mye man skal ofre før man kaster inn håndklet.

Er det mulig å diskutere dette? Finnes det én standard for hvor store påkjenninger man må takle før man velger å ikke beholde hunden? Det er jo ganske mange hunder der ute som jeg personlig tenker at ville hatt det bedre i et annet hjem, men hvor omplassering overhodet ikke er et tema. Så da faller man jo nesten tilbake på hvilke standardkriterier en må oppfylle for å kunne holde hund?

Njaa, sånn sett er dette en eneste stor moralsk vissvass-diskusjon på linje med: Hva synes dere om folk med prikkete bukser? Hva jeg eller du, eller andre synes om omplassering, og om vi kjenner en som hadde en moralsk eller en umoralsk omplassering, spiller jo ingen rolle. Det er bare tankeleker, og har ingen praktisk funksjon. Så ja, selvfølgelig er det mulig å diskutere dette? Jeg kan synse om hva som helst, jeg, kan ikke du? :-)

Jeg har et standardkriterie for hva som må oppfylles for å kunne holde en hund: Du må kunne gi det hunden trenger. Poenget mitt er kanskje at mange som lurer på å omplassere tenker at -det kan jeg ikke, dermed må jeg omplassere. Selv tenker jeg at mange kunne unngått omplassering ved å rette litt på egne vaner, og faktisk gi hunden det den trenger. Kjøper du deg brukshund og har kraftig undervurdert mosjonsbehovet - så hvorfor ikke ta det ansvaret? Hvorfor ikke gi hunden det den trenger, i stedet for å legge den ut på finn.no? Men her snakker vi selvsagt om en utopisk verden hvor folk tar ansvar for sine egne valg og dumheter. 

Jeg hadde noen runder med meg selv der, når jeg tok til meg min yngste hund. Jeg visste at han var mer eller mindre døv, og jeg hadde ikke noen erfaring med dette. Ville jeg kunne gi ham det han trengte, hvis det viste seg at behovet hans var mye større enn noen hund jeg har hatt? Jeg bestemte meg for ja, og det viste seg at jeg hadde sett for meg enormt mye mer arbeid enn det det faktisk har vært til nå. Katastrofetenkere har muligens litt kjipere liv i gjennomsnitt enn optimistene, men det kan være en fordel med et stenk av katastrofetanker når det kommer til viktige valg. (Som f.eks: Skal jeg ha hund?)Da hopper man ikke like lettvint til avgjørelser. I hodet mitt gikk jeg gjennom alt fra hypernervøs til angstaggressiv hund, jeg så for meg å bare kunne lufte hunden om natten fordi den snappet etter alt, jeg så for meg mulige inntjeningsmuligheter til atferdskonsulenter og dyre problemkurs, og jeg så for meg det aller verste: Bestille den siste timen hos dyrlegen. Først når jeg tenkte at jeg faktisk kunne være realistisk i stand til å greie alt dette, hvis alt gikk galt, svarte jeg ja. (Og har forøvrig aldri angret.) Det hender jeg skulle ønske det var flere nevrotikere der ute.

Vi er nå på tredje hund som er mer eller mindre ”omplassert”, litt etter hvordan en ser på begrepet.

Første hunden min var en cockerhann som vi overtok ca fire mnd gammel, da var vi de tredje eierne etter at valpen hadde forlatt oppdretter. Altså fikk han fire mnd gammel sitt fjerde hjem. Når jeg ser hvordan denne hunden ble, kan en vel i ettertid si at dette neppe var gunstig.

Mens cockeren vi har nå er glad og tillitsfull med et trygt språk og stor tiltro til omgivelsene, var ”gamlingen” det stikk motsatte. Han var veldig skeptisk til nye mennesker og da særlig menn. Det tok lang tid og mye bestikkelser før pappa slutta å være farlig, mens bestefar av en merkelig grunn ble godtatt med en gang. Han ville helst sove under ting, under senga, under skapa i stua osv. Det skulle lite til for å fremkalle knurring. Heldigvis beit han aldri noen, men ved noen anledninger er jeg redd det ikke var så langt unna.

 I etterkant kan en kanskje si at noe av det han sleit med kunne vært trena vekk, men den grunnleggende usikkerheten tror jeg hadde vært vanskelig å gjøre noe med. Dessuten tenkte en litt ulikt om dette når vi fikk han enn det mange gjør nå…

Når det gjelder denne hunden skjønner jeg ikke helt omplasseringsgrunnene helt. Første gang han bytta hjem var pga flytting. Da hadde han vært hos disse menneskene i en mnd. I min verden ville jeg tro at de fleste mennesker vet en mnd på forhånd at de skal flytte? I alle fall barnefamilier i småbyer… Og dessuten synes jeg at en når en får valp bør ha tenkt gjennom slikt litt på forhånd og ikke minst ta hensyn til det nye familiemedlemmet. Familien vi overtok han fra hadde en sterkt allergisk far i huset og fant etter ei uke ut at far ikke kunne være hjemme mens hunden var der. Men disse viste på forhånd at mannen i huset reagerte meget sterkt på katt og husstøv. Å ta allergitest ovenfor hund hadde de ikke tenkt på.  Besøke noen med hund eller låne en noen dager for å sjekke var heller ikke vurdert.

Tanken på omplassere denne hunden hvis familien ikke lengre kunne tatt vare på ham var veldig langt unna. Det synes vi faktisk at han skulle få slippe. Vi hadde han til han måtte avlives 11 år gammel etter å ha sloss med en pitbull.

Hund nr to er egentlig min brors. Han fikk den når ei venninne av han ikke lengre synes det passa med valp. Tror han var ca 8 mnd når han kom hjem til oss. Dette er verdens tryggeste hund. Eneste problemet med han er at han åpner alle dører for å komme til løpske tisper ;-)

Selv har jeg og mannen min nå ei cockertispe. Vi fikk ho fra ho som har oppdretta mor hennes. Ho fikk valpen fra oppdretter for å bruke på utstilling, men fant ut etter en mnd at ho ikke kunne stilles pga ulike feil. Denne mnd har tispa absolutt ikke lidt under. Verken vi eller hunden lider under utstillingsfeila heller. Ho funker veldig godt på sånt cockere egentlig skal brukes til. Ho elsker spor, skogsturer og hopp og sprett. At ho er for spinkelt bygd og har for lite pels og korte ører til utstillingsringen er for oss i grunnen bare et gode og gjør hunden mer funksjonell synes vi (men det er jo en anna diskusjon her inne:-) ).

Jeg tenker at de fleste tåler å omplasseres en eller to ganger til stabile hjem uten å ta skade av det, men har da sett at det kan bli for mye. Tenker også når jeg leser finn-annonser at det er merkelig mange hunder i verste unghundperioden som ønskes omplassert grunnet allergi. Ikke det at en ikke kan bli allergisk, men merkelig at det skal inntre akkurat mens bikkja er som mest brysom?...

Ble langt dette gett ;-)

Pavlov:
Njaa, sånn sett er dette en eneste stor moralsk vissvass-diskusjon på linje med: Hva synes dere om folk med prikkete bukser? Hva jeg eller du, eller andre synes om omplassering, og om vi kjenner en som hadde en moralsk eller en umoralsk omplassering, spiller jo ingen rolle. Det er bare tankeleker, og har ingen praktisk funksjon. Så ja, selvfølgelig er det mulig å diskutere dette? Jeg kan synse om hva som helst, jeg, kan ikke du? :-)

Jeg har et standardkriterie for hva som må oppfylles for å kunne holde en hund: Du må kunne gi det hunden trenger. Poenget mitt er kanskje at mange som lurer på å omplassere tenker at -det kan jeg ikke, dermed må jeg omplassere. Selv tenker jeg at mange kunne unngått omplassering ved å rette litt på egne vaner, og faktisk gi hunden det den trenger. Kjøper du deg brukshund og har kraftig undervurdert mosjonsbehovet - så hvorfor ikke ta det ansvaret? Hvorfor ikke gi hunden det den trenger, i stedet for å legge den ut på finn.no? Men her snakker vi selvsagt om en utopisk verden hvor folk tar ansvar for sine egne valg og dumheter.

Katastrofetenkere har muligens litt kjipere liv i gjennomsnitt enn optimistene, men det kan være en fordel med et stenk av katastrofetanker når det kommer til viktige valg. (Som f.eks: Skal jeg ha hund?)Da hopper man ikke like lettvint til avgjørelser.

Pavlov:

Det hender jeg skulle ønske det var flere nevrotikere der ute.

 

Millan76:

Vet om en katt som ikke var mange årene gammel da eier ble allergisk. Hun avlivet den med den begrunnelsen at den var så glad i henne og hun orket ikke tanken på at katten skulle blitt glad i noen andre enn henne.

Snakket med noen som hadde fått en omplasseringsvalp. Forrige eier ville ikke ha den da den hadde tatt en sko.

Fy og fy...!

Jada, min yngste hund kom tilbake til oppdretter fordi den snorket - hehe.. jeg syns det er sjarmerende at han snorker jeg...

Hehe du fikk ordnet det i word til sist, Kokospaniel?

Helt enig med deg Pavlov, om folk bare kunne tenkt seg om en ekstra gang før de anskaffet hund, og prøvd litt hardere når de først hadde den.

Jeg skammer meg over å si det, men noen ganger når det blir vanskelig tenker jeg på å omplassere den lille gutten min. Grunnen til at jeg ikke gjør det og aldri tror jeg kommer til å gjøre det er at han er min beste venn og jeg heller "går den ekstra milen" for han enn å bare gi opp.

Jeg tror folk som omplasserer ikke er glade nok i hundene sine rett og slett. (nå tenker jeg på de som gjør det så lettvint, ikke de som faktisk MÅ) Om folk virkelig var glade i hundene sine hadde de heller gått en time ekstra ute i kulden slik at hunden skulle få dekket mosjonsbehovet sitt enn å tenke "åh, han trenger så mye mosjon, jeg har visst tatt meg vann over hodet. Han bør vel omplasseres da"

Hvis det er noe du virkelig vil får du det som regel til. Har du lyst på hytte jobber du litt ekstra for å få råd til den. Vil du virkelig beholde hunden klarer du å tilpasse deg slik at du kan det også.

Den bitt-diskusjonen skjønner jeg ikke helt. Jeg forstår ikke helt hvorfor det er så grusomt om en hund biter et barn dersom det ikke er så alvorlig? Om barnet plager hunden og hunden sier ifra men barnet fortsetter å plage den kan den da umulig klandres for å si ifra på eneste mulige måte?  Da jeg var liten ble jeg bitt flere ganger (ikke alvorlig selvfølgelig). Feks en gang jeg og nabo barna skulle "ri" på en hund i nabolaget. Den sto bindt og vi var virkelig noen små idioter. Eieren av hunden kjeftet på oss etterpå og tok med seg hunden inn mens den fikk rosende ord. Jeg tror faktisk ikke det kunne skjedd idag fordi folk har blitt så hysteriske når det gjelder biting og barn. Eieren hadde sikkert blitt kjemperedd for at hunden skulle måtte avlives. Og hvorfor? Fordi den hadde forsvart seg på eneste mulige måte. Det blir for dumt. Om et barn slår en hund, skal man avlive barnet da? Det værste jeg ser er hunder som står bundet utenfor butikken og barn som erter, plager, kaster sten på den. Jeg blir virkelig rasende både på de og på eieren som går inn i en butikk og tror hele verden er snill men ikke vet hvorfor hunden er så rar når de skal gå hjem.

sheba:
Jeg tror folk som omplasserer ikke er glade nok i hundene sine rett og slett. (nå tenker jeg på de som gjør det så lettvint, ikke de som faktisk MÅ) Om folk virkelig var glade i hundene sine hadde de heller gått en time ekstra ute i kulden slik at hunden skulle få dekket mosjonsbehovet sitt enn å tenke "åh, han trenger så mye mosjon, jeg har visst tatt meg vann over hodet. Han bør vel omplasseres da"

Den bitt-diskusjonen skjønner jeg ikke helt. Jeg forstår ikke helt hvorfor det er så grusomt om en hund biter et barn dersom det ikke er så alvorlig? Om barnet plager hunden og hunden sier ifra men barnet fortsetter å plage den kan den da umulig klandres for å si ifra på eneste mulige måte?  Da jeg var liten ble jeg bitt flere ganger (ikke alvorlig selvfølgelig). Feks en gang jeg og nabo barna skulle "ri" på en hund i nabolaget. Den sto bindt og vi var virkelig noen små idioter. Eieren av hunden kjeftet på oss etterpå og tok med seg hunden inn mens den fikk rosende ord. Jeg tror faktisk ikke det kunne skjedd idag fordi folk har blitt så hysteriske når det gjelder biting og barn. Eieren hadde sikkert blitt kjemperedd for at hunden skulle måtte avlives. Og hvorfor? Fordi den hadde forsvart seg på eneste mulige måte. Det blir for dumt. Om et barn slår en hund, skal man avlive barnet da? Det værste jeg ser er hunder som står bundet utenfor butikken og barn som erter, plager, kaster sten på den. Jeg blir virkelig rasende både på de og på eieren som går inn i en butikk og tror hele verden er snill men ikke vet hvorfor hunden er så rar når de skal gå hjem.

azora:

FreddisMUM;)

veldig trist historie om den hunden. Men jeg mener alle hunder kan rehabiliteres. Syns det er rart at du mener det er humant å avlive ett dyr som i prinsippet ikke har gjort noe galt. At det er vårt ansvar som hunde eier. Jeg er av den oppfatting at du verken har ansvar eller rett til å bestemme om ett liv skal avsluttes eller ikke når hunden/ katten ol ikke har en stemme og kan si sin mening.....

Og jeg ser det slik ; vi hjalp hunden til å leve to år ekstra for om ikke vi hadde tatt den til oss så hadde den blitt avlivet på den kennelen den sto.  Så vi prøvde i 2 år, men fikk det ikke til, og for oss som kjente hunden, deriblandt dyrelegen, (kennelen den sto på bruker samme dyrlege) mente at det eneste riktige for DEN hunden var at den fikk slippe.   Men som jeg sier, det finnes ikke et svar på dette, hver sak må ses for seg.  Når det er snakk om enten omplassering eller avlivning så kan ikke svaret være svart/hvitt, man må se nyansene i mellom, fordi hver sak og hver hund er unik.

JoBe:

Pavlov:

Katastrofetenkere har muligens litt kjipere liv i gjennomsnitt enn optimistene, men det kan være en fordel med et stenk av katastrofetanker når det kommer til viktige valg. (Som f.eks: Skal jeg ha hund?)Da hopper man ikke like lettvint til avgjørelser.

Enig med du. Litt god krisemaksimering er bare av det gode! Har reddet meg fra å ta dumme valg mang en gang! :-)

Nåvel.  Noen av oss krisemaksimerer oss fra store gleder som ikke egentlig er problemer, i blant :)  Hehe!  Jeg har blitt flinkere til å hoppe i det, briste eller bære, etter hvert :)

tåler omplassering helt fint. Og at de har BAGASJE er oftest en stor fordel for ny eier. Og slettes ikke en bakdel som mange påstår. Desto værre hunden har hatt det, desto bedre får den det. Og den forskjellen den opplever i positiv forstand på livskvaliteten gjør den bare mer harmonisk i sitt nye hjem. Antall omplasseringer betyr ikke så mye om det skjer i løpet av kort tid. Min enkleste hund var 4,5 mnd da jeg fikk han, som hans fjerde eier. Har også tatt til meg en virkelig stygt misshandlet hund på 7-8 mnd. som ikke gikk gjennom nåløyet for omplassering. Halvannet år senere fikk vi henne testet. Og det var ingen mulighet for eksperten å merk tidligere status.

Har hatt eldre omplasseringshund som beholdt kontakten med tidligere eier noe som også var flott. Men har ærfart at en flokkhund som har hatt lite menneskekontakt har vært veldig tung å jobbe seg innpå. Savnet av de andre hundene eller hundefamilien var en hard nøtt. Selvom hunden bare var 15 mnd.

Problemet med omplassering er at det dels er en halvluguber geskjeft og dels at det er alt for få gode hjem blandt de som vil ha en omplasseringshund. Og enormt mange hunder som sloss om de få hjemmene som finnes. En stor andel hunder til omplassering er unge blandingshunder som ikke har lært noe. De har blitt lekt med som valper. Og så kanskje satt ut i bånd for å bli påstått være vanskelige. Og det er kanskje vanskelig å starte med en forvokst valp på 1,5 år men bagasje har de færreste av de. Heller mangel på!

Omplassering kan være en utrolig bra ting for hunden om den ikke får den omsorgen den behøver hos eieren.

Selv er jeg jeg såpass naiv og irasjonell at jeg hadde gjort alt i min makt for å ikke omplassere hundene, om det innebar å flytte hjem til mor, få en mindre leilighet/hus osv. Kanskje jeg fortsatt tenker såpass naivt fordi jeg "bare" er 20 år? Tror med hånden på hjertet jeg fortsatt kommer til å tenke sånn den dagen det kommer småtasser i hus eller et eventuelt samlivsbrudd (forhåpentligvis ikke).

Synes det er trist at hundene blir den lidende part og må omplasseres opptil flere ganger. Skulle jeg hypotetisk setto omplassere hundene mine ville jeg hatt en prøveperiode og første rett på hundene tilbake om de måtte omplasseres for andre gang.

Og det beste av alt, her skal vi tåle alt av alle.

Og hva mener jeg? Joda, de fleste hundene tåler fint å få nye hjem. Et fåtall setter seg ned og dør på grava til eiern. Har jo hørt om dem.

Arti spørsmål trådstarter :-)