Isabelle&Co:

Omplassering kan være en utrolig bra ting for hunden om den ikke får den omsorgen den behøver hos eieren.

Selv er jeg jeg såpass naiv og irasjonell at jeg hadde gjort alt i min makt for å ikke omplassere hundene, om det innebar å flytte hjem til mor, få en mindre leilighet/hus osv. Kanskje jeg fortsatt tenker såpass naivt fordi jeg "bare" er 20 år? Tror med hånden på hjertet jeg fortsatt kommer til å tenke sånn den dagen det kommer småtasser i hus eller et eventuelt samlivsbrudd (forhåpentligvis ikke).

Synes det er trist at hundene blir den lidende part og må omplasseres opptil flere ganger. Skulle jeg hypotetisk setto omplassere hundene mine ville jeg hatt en prøveperiode og første rett på hundene tilbake om de måtte omplasseres for andre gang.

Enig her, tenkte på alle mulige kommende situasjoner før jeg hentet valpen og lever etter det enda. Nå er jeg dessverre i en periode av livet hvor jeg muuligens blir alene etter 5 år, og har selvsagt allerede tenkt som så at hvis det skjer, flytter jeg rett hjem til mor og far i en periode før jeg skaffer meg noe eget i nærheten av dem. I tillegg er jeg så "heldig" å jobbe i en stooooor, privat kjede med filialer bortimot overalt hvor man enkelt kan overføres dersom man må flytte. Og som noen nevnte tidligere i tråden, JEG kan godt leve på havregrøt i en stund. Men man finner alltid noen kroner av en eller annen grunn. Og jeg forstår stine&frøya også for jeg er selv i gjeld oppetter øreflippen, og det er noe man må tenke på. Meeen, jeg har levd etter "det ordner seg alltid"...og det har det jaggu gjort, og det vil det nok gjøre neste gang også :) 

Isabelle&Co:

Selv er jeg jeg såpass naiv og irasjonell at jeg hadde gjort alt i min makt for å ikke omplassere hundene, om det innebar å flytte hjem til mor, få en mindre leilighet/hus osv. Kanskje jeg fortsatt tenker såpass naivt fordi jeg "bare" er 20 år? Tror med hånden på hjertet jeg fortsatt kommer til å tenke sånn den dagen det kommer småtasser i hus eller et eventuelt samlivsbrudd (forhåpentligvis ikke).

hehe.. ja jeg tror mora mi hadde blitt skikkelig glad om jeg som er 45 år, har to unger på 11 og 13, og to springer spaniels hadde flyttet til dem.  Pga at min far har blitt dårlig så har de solgt huset sitt og flytta inn i en lettstelt to roms leilighet ;-)

Shå.. man gjør seg andre erfaringer med alderen, ting endrer seg og det er ikke en selvfølge å ty til ho mor da gitt...

FreddiesMUM;):

Isabelle&Co:

Selv er jeg jeg såpass naiv og irasjonell at jeg hadde gjort alt i min makt for å ikke omplassere hundene, om det innebar å flytte hjem til mor, få en mindre leilighet/hus osv. Kanskje jeg fortsatt tenker såpass naivt fordi jeg "bare" er 20 år? Tror med hånden på hjertet jeg fortsatt kommer til å tenke sånn den dagen det kommer småtasser i hus eller et eventuelt samlivsbrudd (forhåpentligvis ikke).

 

 

hehe.. ja jeg tror mora mi hadde blitt skikkelig glad om jeg som er 45 år, har to unger på 11 og 13, og to springer spaniels hadde flyttet til dem.  Pga at min far har blitt dårlig så har de solgt huset sitt og flytta inn i en lettstelt to roms leilighet ;-)

Shå.. man gjør seg andre erfaringer med alderen, ting endrer seg og det er ikke en selvfølge å ty til ho mor da gitt...

for som oppdretter kan man få unghunder tilbake og selv om man helst ville hatt dem selv, er det en begrensning på hvor mange man kan ha i huset. Jeg har da ikke tenkt å bli samler heller.

Førstemann var helt grei, men han hadde blitt ignorert. Han var innom her et par uker før jeg fikk en telefon fra Danmark om at de gjerne ville ha ham. Folk jeg kjente og stolte på. Returen til meg ble begrunnet med at sønnen i huset kanskje var blitt allergisk. Nå har han fått all den oppmerksomheten han ønsket tidligere i livet, er med over alt og strutter så det er et syn å se.

Nestemann var bare 8 måneder da han kom tilbake og han hadde baggasje. Var redd for å bli tatt på snute- og bakparti. Han ble her nesten ett år til han var klar til å flytte og lever nå lykkelig hos folk som jeg har kjent siden rundt 1990 og ikke minst kjenner de rasen.

Tredjemann ble bare gående her, han var den valpen jeg hadde plukket ut til meg selv, men så trakk han opp den ene testiklen. Hadde det ikke vært for en tårevåt telefon fra en som akkurat hadde mistet sin, hadde han vel gått her ennå lenger. Nå trenes han i bruks og lever lykkelig med ny eier. 

Sistemann var en tispe på 1,5 år og som ikke skal avles på og det ser ut til å gå bra. Første måneden mailet vi flere ganger i uken da hun fikk en aldri så liten spøkelsesalder og løpetid samtidig. Nå starter de på Canis unghundkurs og det er vel snart på tide å høre litt om hvordan det går.

Eneste kriteriet jeg har ved mine omplasseringer er at skjer det noe, skal de tilbake hit, de skal ikke bli noen vandrende omplasseringshunder, og kommer de tilbake så er de kommet for å bli.

Altså lykkelige utganger på samtlige omplasseringer, IMHO finnes det rette hjem for alle hunder, det tar bare litt tid å finne det, og tid har jeg nok av de gangene det gjelder. Det er alltid plass til en til i en periode. Sender ut følere til bekjente og setter det kun inn på klubbens sider. Folk skal være såvidt interessert i rasen at de sjekker klubbsidene før dei det hele tatt har en sjanse.

Jeg synes hundene skal få en ny sjanse - men må jo også innrømme at avliving aldri hadde kommet på tale i noen av tilfellene. 

Men det er alltid litt vondt å la dem gå selv om jeg vet at de får det godt der de kommer og jeg forsøker å holde kontakten. 

Jeg synes faktisk det er egoisme å tro at hunden vil ha det best hos en selv og avlive av den grunn.

Det er i allefall noen som tror det. Jeg henger meg på Freddies MUM her. For tenk om mine barn kom flyttende hjem med unger, hunder og katter. Gå ta banen, det ville blitt texas.

SiriA, siden dette er en "krangletråd" burde jeg ha motsatt mening som deg, men desverre, jeg synes du hadde et glimrende innlegg.

Å nå blir jeg skutt, hulk.

Hva slags uttalelse er dette? Å ikke ville ha hjem barn og dyr i lengden? Makan. fnis.  Nei jeg tror de fleste av oss, som har bosatt oss over tid hjemmefra forstår at det er veldig vanskelig  å flytte hjem til foreldre med et helt menasjeri.

Zapp: Du har et godt poeng  synes jeg. det går ikke an å skylde alt på at en hund er en omplasseringshund. Men det er det enkleste.  Og  det er fullt akseptert hos de aller fleste man møter om man gjør det.

Synes SiriA har et nyttig innlegg og spør de av dere som er oppdrettere om det ikke også  er litt trist noen ganger å levere valpene den første gangen også?

Da min privathund måtte omplasseres gikk jeg gjennom oppdretteren og møtte ikke en eneste kritisk komentar, derimot fikk jeg heldigvis støtte.  Hun hjalp meg med å finne en egnet eier og hunden var selvsagt her til det var gjort. Vi visste alle at det var en stabil  grei hund og ny eier kommenterte at hunden var bedre på en del ting enn den de hadde hatt som valp. Innkalling for eksempel. ;-) Når jeg ser tilbake på den omplasseringen var den både fornuftig og gjorde hunden til en mer lykkelig hund. Hadde det vært mulig å spå i framtida da jeg kjøpte valp, hadde det ikke skjedd, men uventede endringer skjedde og hunden ble alt for mye alene hjemme og for lite sysselsatt. I dag vet jeg mye mer om hva jeg kunne gjort for å endre dette, men  dette er av årsakene til at jeg ikke så lett kan klandre de som gjør et slikt valg. For ikke alle har samme brennende interesse  for hunder som det mange av oss her inne har og ikke alle har like stor kunskap om alternativer og løsninger. Ja det er synd, men sant.

Derfor mener jeg som før sagt at mange omplasseringer skyldes for lite viten både før og under valpekjøpet og senere. Og tar man med det som uforutsett kan skje, vil vi alltid ha noen hunder til omplassering  her i landet.

Bekymringen min nå for tiden går mer mot det at det overproduseres hunder etter det jeg oppfatter. Og da vil flere hunder være i omløp til en hver tid. Og for mange er det en automatikk å kjøpe ny 8 ukers valp framfor å ta inn en eldre valp eller unghund. For ikke å snakke om de eldre hundene som veldig få dessverre vil ha.

Overproduksjonen er alvorligere enn det vi ser foreløpig.

Litt synd veterinærene ikke kunne bidratt med tall på sånne ting som avliving av overliggere.

Traff nylig en dame som hadde et par usolgte valper og lurte på hva man gjorde med det! nja sier jeg først setter du ned prisen.....nei DET var ikke lov i følge raseklubben sa damen. Jeg forsøkte forklare at det var det og at  det var pris-setting fra klubbene som ikke var lov. Det heter anbefalt eller veiledende. Damen ble nå ihvertfall veldig glad og så for seg en mulighet til å få solgt de. Når hun ikke skulle ta full pris for 16 uker gamle valper.

Valper på 10-12 uker gis bort i øst og vest og prakkes i stor grad på folk som ikke egentlig skulle ha hund (ennå) men bare hadde begynt å tenke på det. F.eks. Flere settes ut på fór og noen eller mange (jeg vet ikke) avlives.

Og ingen setter ned produksjonstakten selvom markedet er mettet. Det viser uansvarligheten hos "bransjen" som sådann og at problemet bare er på vei til å øke.

Turbosnella:

Det er i allefall noen som tror det. Jeg henger meg på Freddies MUM her. For tenk om mine barn kom flyttende hjem med unger, hunder og katter. Gå ta banen, det ville blitt texas.

SiriA, siden dette er en "krangletråd" burde jeg ha motsatt mening som deg, men desverre, jeg synes du hadde et glimrende innlegg.

Å nå blir jeg skutt, hulk.

Tja, eksempelet med å heller flytte hjem til mor er kanskje litt ekstremt (ikke mitt tilfelle som 20åring) men var for å illustrere alt jeg ville gjort for å ikke måtte omplassere hunden/hundene mine. Ville gjort alt i min makt (ikke at jeg tror de fleste ikke gjør dette), men ser altfor mange som omplasserer hundene fordi de ikke klarer håndtere dem. For å ikke snakke om alle BCene og BC blandingene som havner til omplassering fordi folk ikke klarer å håndtere rasen. Våre tabber/feil går utover hundene våre når det gjelder omplassering pga håndteringsproblemer eller liknende.

Som sagt jeg er nok naiv og ung, men innrømmer det gjerne:)

Isabelle&Co: ser altfor mange som omplasserer hundene fordi de ikke klarer håndtere dem. For å ikke snakke om alle BCene og BC blandingene som havner til omplassering fordi folk ikke klarer å håndtere rasen. Våre tabber/feil går utover hundene våre når det gjelder omplassering pga håndteringsproblemer eller liknende.

Som sagt jeg er nok naiv og ung, men innrømmer det gjerne:)

I hjem der de ikke klarer å håndtere hunden de har fått, så synes jeg det er bra at hundene blir omplassert. Hvorfor oppretholde status quo med en hun som er misstilpass, og der du selv ikke strekker til?

At mange kunne studert rasene de kjøper litt bedre før de kjøper hund er en annen sak, og ikke tema for denne tråden, men der det åpenbart ikke fungerer mellom hund og eier er vel flott at hunden blir omplassert? Alternativet for folk er ikke å beholde en hund de ikke makter å kontrollere, alternativet til omplassering er for de fleste avliving.

Turbosnella: 

SiriA, siden dette er en "krangletråd" burde jeg ha motsatt mening som deg, men desverre, jeg synes du hadde et glimrende innlegg.

Luftegården er ikke for krangling, men for diskusjoner uten "filter".

Jeg har gått og fundert litt på denne tråden, sånn utenom canis-tid. Så har jeg prøvd å sortere de umiddelbare følelsene jeg får, kontra det jeg har sett. Og jeg tror nok endel av de negative følelsene jeg har til omplassering går mer på en sånn fundamental moralistisk tankegang i meg, enn hva de faktiske omstendighetene er. Jeg vet at mange hunder får et lykkeligere liv som omplassert. Og at hvis man treffer riktig hjem, så kan de fleste(?) hunder trives med det. Men så er det idealene i meg som gir meg hva jeg oppfatter som en ryggmargsfølelse. Og da tenker jeg at slikt gjør man ikke, det er et svik mot hunden og en illojal ting å gjøre mot det som burde være din beste venn, og en som stoler på deg. 

Også kommer jeg egentlig ikke videre. Rasjonelt sett er og ville det vært best for mange, mange hunder om de blir omplassert. Emosjonelt sett føler jeg at alle bør skjerpe seg, flytte ut på landet, ditche drømmejobben, kaste ut samboeren, adoptere bort barna... (eller nesten da). Men sånn er det jo ikke? Så da tror jeg at jeg bare fortsetter å svime rundt og tenke minst mulig på omplassering. For akkurat på dette temaet henger ikke helt det kognitive og det emosjonelle sammen. Tror jeg. Sukk.

I en perfekt verden ville alle tenke seg om både 2 og 3 ganger før de valgte hund og rase, eller om de i det hele tatt burde ha hund. Det ville heller ikke finnes allergier som dukker opp ut av det blå, ei heller sykdom.

Vi skulle alle levd lykkelig ever after med våre firbente venner og de med oss...

I en perfekt verden...

red. skriveleif

Margrethe:

Isabelle&Co: ser altfor mange som omplasserer hundene fordi de ikke klarer håndtere dem. For å ikke snakke om alle BCene og BC blandingene som havner til omplassering fordi folk ikke klarer å håndtere rasen. Våre tabber/feil går utover hundene våre når det gjelder omplassering pga håndteringsproblemer eller liknende.

Som sagt jeg er nok naiv og ung, men innrømmer det gjerne:)

 

Jeg er enig i at alt for mange krevende raser er til omplassering, og gjerne når de kommer i puberteten. Men dersom de kommer til hjem som kan håndtere dem, og gi dem mer aktive liv, så må da det være bedre enn å bo i et hjem der de blir understimulert.

 

I hjem der de ikke klarer å håndtere hunden de har fått, så synes jeg det er bra at hundene blir omplassert. Hvorfor oppretholde status quo med en hun som er misstilpass, og der du selv ikke strekker til?

At mange kunne studert rasene de kjøper litt bedre før de kjøper hund er en annen sak, og ikke tema for denne tråden, men der det åpenbart ikke fungerer mellom hund og eier er vel flott at hunden blir omplassert? Alternativet for folk er ikke å beholde en hund de ikke makter å kontrollere, alternativet til omplassering er for de fleste avliving.

 

Helt enig her ja. Merker jeg har så mange tanker om emnet jeg ikke klarer å formulere meg helt klart, men som du sier er det selvsagt bedre hundene kommer i hjem hvor eierne faktisk har tid til hunden. Når det gjelder de som ikke er fornøyd eller klarer å håndtere rasen synes jeg det er synd at ikke de "gidder" å sette seg inn i rasen sin eller gjøre et forsøk på å lære seg hvordan håndtere den fremfor å omplassere den.

kort sagt, jeg er for omplassering:) 

Er enig i at mye kan ligge bak en omplasering, å det må være fælt å komme i en slik situasjon etter et samlivsbrudd at man må bryte med hunden å. -men avogtil må man stikke fingern i jorda.-men er det flere som synes at enkelte har et unormalt høyt forbruk av bikkjer?  Duger de ikke, må de gå, kan det kalles impulshunder? Eller vil ikke folk ta utfordringa? Jeg snakker ikke bare om ekstremadferd, men at den bare ikke funker "optimalt", som feks ved sykdom?

-å, nei, jeg snakker ikke hær om sykdommer som fører til store smerter ext, ext, å som i seg selv er avlivnings-debatt-material....

Nå har jeg ikke lest alle innleggene i denne tråden...

Men jeg tok selv imot en omplasseringshund for bare 6 mnd siden ca. En kastrert hannhund på nesten 6 år. Tidligere eier hadde begynt å jobbe mange timer for dagen, og hunden ble igjen alene hver dag-opptil 9-10 t på det meste. Selvfølgelig hadde han etterhvert funnet ut hvordan man skulle åpne kjøleskapet-og tømme det-rote i søpla med mer...eier hadde heller ikke overskudd etter jobb til å mosjonere hunden, noe som førte til for mye overskudd hos hunden-som for øvrig er en Flat, og de trenger tross alt sin daglige mosjon/stimulering for å være rolige, i likhet med en del andre hunder...

Så derfor ble han altså omplassert. Han var ikke den "perfekte" hund-siden han hadde fått for lite stimulans(med en del pinnekasting som også har hatt negativ innvikning på han),mosjon, være for mye hjemme alene osv. hadde han lagt til seg en del uvaner. Eier var også hele tiden ærlig om de uvanene hunden hadde. F.eks.stresset hans. Eller at han da-som et resultat av det-blokkerer totalt, og begynner å hoppe/bite i klær(men dette har riktignok blitt utrolig mye bedre, og det skjer nå sjelndere og sjeldnere). Fikk da høre at han ville "prøve" seg, så da måtte vi sette han på plass. Noe jeg gjorde i starten-desverre. Dette førte til at det ble værre en stund, og det var jo ikke så rart siden det faktisk kom av stress. Begynte å overse han istede(når han begynte med dette), han fikk mye mosjon-både fysisk og psykisk-og det er altså allerede blitt bedre.

Men-tilbake til dette med omplassering da. Jeg hadde en stund etter omplasseringen kontakt med oppdretter. Fikk høre en del jeg ikke visste fra før-som f.eks. at det hadde vært hunden som hadde vært "lederen" hos forrige eier siden han var 8 uker. Han hadde stort sett gjort som han ville, hadde ingen klare grenser og eier hadde vært lite konsekvent. Opdretteren sa også at hvis jeg en gang skulle bestemme meg for at jeg ikke ville ha han lengre, så ville hun gjerne ha tilbake hunden, sånn at hun kunne avgjøre hans videre skjebne, noe jeg syns er helt greit, for jeg tror ikke denne hunden her ville greid særlig flere omplasseringer, da han er noe stressa fra før, og bruker lang tid før han slår seg til ro. Men jeg har IKKE planer om å levere han fra meg noen gang, så det er klart ;)

Jeg tror vel også det er individuelt hvordan hunder greier omplasseringen. Uansett-å omplassere mange ganger syns jeg ikke noe om, selv om hunder sies å være tilpasningsdyktige...