Følger oppfordring fra JOBE i tråden hundeagresivitet og avlivning, om å lage en tråd om avlivning på humanitært grunnlag. Eller som han sa; Hvor mye må den firbeinte tåle av smerte før det er mer humant å avlive...

Vil gjerne høre andre sine syn på dette, et følesesladd tema, det er jeg klar over, men er fint om andre vil dele sine syn, og kansje en historie. For meg er dette et veeldi følsomt område, da jeg selv har opplevd å måtte ta det vanskelige valget, jeg valgte å handle til det jeg følte var hundens beste, men det var en helt forferdelig opplevelse. Dette var i juni 08, å jeg savner henne fremdeles, å har heller ikke lyst på noen ny hund ennå.

Ja, dette er virkelig et tema fullt av følelser!! Vi er jo forskjellige alle sammen, men jeg tror de aller fleste av oss er helt enige om at dette er et av de vanskeligste valgene man har som eier, om ikke det vanskeligste.

Vi er i den sitasjonen at vi vet at gamle-mannen vår mest sansynligvis må få slippe, før han blir så gammel at han sovner inn. Han har rukket å bli 8 år, men har fremdeles mange fler gode enn dårlige dager. Det er litt av hvert som kan plage han til tider; rygg, hofter, øyne + litt småpjus. Det vi tenker som det viktigste er at han skal ha flere gode enn dårlige dager!! Når den tid kommer må vi tenke mer på han enn på oss selv. Uff, jeg kjenner jeg får vondt i magen av å snakke om det!!!

Forhåpentligvis har vi noen gode år igjen, og vi er villig til å prøve det meste for at han skal ha det best mulig.

jeg har heldigvis ikke måtte avlive hund ennå, min første er 7 mnd. men forstår at dette er veldig vanskelig tema for mange. men jeg synes at når hunden har så store smerter at det påvirker livsgleden, i tillegg til å være gammel eller ikke bli frisk igjen, da er det nok på tide å avlive hunden.

Livsgleden/gnisten har det heldigvis ikke gått utover her i gården ihvertfall :)

Jeg syns også dette er et veldig følsomt og vansklig tema. Jeg har selv ei rottwelertispe på 10,5 år. Hun har forkalkninger i ryggen og i albuen og går på smertestillende. Hun er litt stiv innimellom men er fremdeles med på to skogsturer om dagen og hopper ut og inn av bilen selv. Hun får også medisiner for lavt stoffskifte.

Her om dagen var jeg hos dyrlegen og sjekket øynene hennes fordi de så litt rare ut. Da fikk jeg vite at hun har fått grå stær. Ser litt dårlig på avstand men har fremdeles et greit syn. Hun har de to siste månedene fjernet to brekte jeksler.

Så jeg skjønner at det går mot slutten. Men jeg syns at så lenge ho virker glad og i form og spiser maten sin så vil jeg tro at ho har glede av å leve.

Det er vel det vanskligste som er når sykdommene kommer snikende sakte men sikkert. Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne snakke med hunden min og spøre hva hun selv vil og hvordan hun har det.

Det er mye lettere når det er noe akkutt tror jeg for da vet man det liksom. Man må liksom vurdere hunden ettersom tiden går. Men jeg håper indelig at vist jeg ikke ser det selv at noen rundt meg sier ifra.

Hun skal ihvertfall slippe å være blind eller ikke klare å gå ut selv.

Synes egentlig grensen går når en ser dem har veldig vondt.. Vi måtte avlive shæferen vår pga nyresvikt og det var det riktige å gjøre, blæren sviktet helt og han klarte ikke holde på noe. Det var ganske fælt siden han ellers virket grei, men en kan ikke tvile i sånne situasjoner. Det er tross alt vårt ansvar at dyrene ikke lider, Men det er ett vanskelig valg..

red:skrivefeil

Avlivet min forrige hund da hennes dårlige skuldre gjorde at hun haltet hele tiden. Før det haddet hun bare haltet nå og da. Synes alt for mange lar sine kronisk halte hunder leve for lenge. Det er jo en grunn til at en hund halter, og som regel er det fordi den har vondt.

Mange hunder har evnen til å skjule sykdom og smerter (eller har høy smerteterskel) og kan gå lenge uten at det oppdages. Hos mange skjer forverringen så sakte og hunden tilpasser seg sin nye situasjon så bra at sykdommen ikke merkes. Hvor mange har f eks hatt eldre hunder hvor synet gradvis avtar men hunden som er ellers frisk og rask i f t alderen likevel tilpasser seg kjente omgivelser? Bør man avlive en gammel hund hvor synet er merbart redusert eller mangler helt?

Per_Olav:

Mange hunder har evnen til å skjule sykdom og smerter (eller har høy smerteterskel) og kan gå lenge uten at det oppdages. Hos mange skjer forverringen så sakte og hunden tilpasser seg sin nye situasjon så bra at sykdommen ikke merkes. Hvor mange har f eks hatt eldre hunder hvor synet gradvis avtar men hunden som er ellers frisk og rask i f t alderen likevel tilpasser seg kjente omgivelser? Bør man avlive en gammel hund hvor synet er merbart redusert eller mangler helt?

Nei. Det er lov å bli gammel og få aldersrelaterte svekkelser. Selvfølgelig er det grenser her også, men en gammel hund har som regel et mindre behov for stor aksjonsradius og kan etter mitt syn leve et godt liv selv om synet svekkes (dersom den ellers er relativt frisk ). Men her som ellers så er det individuelle forskjeller - det er vel det som er med på å gjøre slike spørsmål vanskelig?

Er selv veldig i tvil hvor grensen skal gå. Når vet man at hunden har det for ille for livet?

Mopsegutten min er 6,5 år gammel, men har hatt mange plager i sitt korte liv. Han ble født med haleknekk og innoverbrett på de nedre øyelokk, som han måtte opereres for. Han utviklet tidlig grå stær, som han også ble operert for. I sommer fikk han det første av det som ble 3 hjerneslag. Det siste utløst av et meget kraftig epilepsi-anfall. Men få dager etter slaget har han vært relativt normal igjen, så kunne ikke med god samvittighet si at det var nok....Han får nå epilepsi-medisin, og har ikke hatt noen anfall på flere mnd. Han har også fått mere gråstr...katarakt...vet ikke om d er det samme, og er nå i følge dyrlegen helt blind på det ene øyet, og i ferd med å bli det på det andre. Han har likevel ingen problemer med å orientere seg. Og har lykkedanser på stuegulvet når jeg står opp om morran, der han løper i ring, og anngriper kosebamsene sine....

Men det skal også sies at etter alle slagene så har han sovet på fanget/sofaen 80% av døgnet. Han orker ikke å gå mer enn 10 min turer. Vet alikevel ikke om han har smerter. Men regner med at det ville synes på matlyst, glede etc......Men sikker er jeg ikke. Vet flere som sier at de ville fått ham avlivet etter første slaget.............Det er et grusomt tungt valg å ta....Han er jo ikke spesiellt gammel heller.....

kjerstiva.   Med det samme jeg leste det du har skrevet så tenkte jeg at den hadde jeg avlivet. Men den tanken tar jeg tilbake. Jeg er litt i samme dillema som deg. Jeg syns også det er veldig vansklig å sette den grensa. For ting baller på seg litt etter litt.

Jeg tror uansett hva folk måtte mene at det kun er vi som lever sammen med de som må avgjøre hva vi tror er best for hunden vår.

Men det er utrolig vansklig å vite akkuratt hvordan de har det. Jeg har tenkt mye på det og vil jo ikke ha hunden bare av egoistiske grunner. Det er mulig at jeg rett og slett ikke greier og se hvordan ho har det fordi jeg ser ho hver dag og ting har kommet snikende. Men jeg tror ennå at ho har glede av og være blandt oss.