Merker nå som jeg er gift og har passert det magiske tallet tre null (30) for et par år siden at mas om barn fra venner og kjente øker kraftig. Det er nesten ikke en gang jeg er sammen med venninner (som har barn) hvor de ikke "maser" om dette. Jeg svarer som sant er at jeg rett og slett ikke vet om vi vil ha barn, men at jeg håper at lysten kommer sigende en gang. Enkelte stiller seg helt uforstående til det og synes vi er skikkelig snåle som vurderer å være frivillig barnløse. 

Merker også at når man er sammen med venner som har barn er det kun barn, barn, barn og barn man snakker om hele kvelden. Mister folk hode og forstand når de får barn? Kan man ikke prate om annet en bæsj, gulp, bleieskift, gravide mager, pupp, osv? Vet jeg generaliserer her, men har ganske mange eksempler hvor det faktisk er slik. 

Har også gjort meg noen tanker rundt det å sette egne barn til verden når det finnes så mange barn rundt om kring som lider. Er det "egoistisk" å føde egne barn når man kan adoptere et barn som virkelig trenger hjelp? 

Hva mener dere som er i samme situasjon som meg og hva mener dere som står på den andre siden (dere som har barn og som synes vi barnløse er en merkelig rase)?

Hei

Sitter med akkurat de samme erfaringene som deg ! Så jeg har funnet meg flere venner uten barn.Orker ikke å være sammen med folk som bare snakker barn,barn og barn. Det er det eneste de kan og vil snakke om.

Etter mitt syn er det mere egoistisk å skaffe seg barn enn å ikke gjøre det! Hvem har sakt at akkurat jeg er egnet som forelder? Har aldri hatt lyst på barn er ikke spesielt opptatt av barn, og barn er greit nok når jeg skal passe de for noen timer, men best når de leveres tilbake.

Støtter deg fult ut !! Å velge å ikke få barn viser at en har tenkt gjennom saken ikke bare henger med fordi sammfunnet krever det!!!

Jeg prater masse om barna mine fordi det er de som betyr aller mest i hele verden for meg! Men at folk maser om ikke du skal ha barn snart er jeg ikke fan av. Det er det ingen andre enn deg og mannen din som har noe med.

Jeg kjenner meg så inderlig godt igjen, selv om jeg hadde noen år igjen til 30-tallet. Aner ikke hvor mange ganger jeg hørte at jeg var gravid... Hører det forresten fortsatt, selv om jeg nå har satt to barn til verden. Husker selv som barnløs at jeg satt og lyttet til uendelige mange trøttsamme barne-samtaler blant venninner. Til slutt ble det mindre kontakt med disse for det virket som det sto bare en ting i hodet på dem.

Vi har også vært inne på tanken å adoptere, men var fast bestemt å sette barn til verden på vanlig måte. Jeg ville for alt i verden ikke unnvære å prøve ut dette fantastiske som er oss kvinner forunt. Da førstemann var 6 mnd ble jeg gravid på ny, noe som slettes ikke var meningen. To barn så tett og 100 % jobb har ført til at jeg har blitt utbrent (men er nå i arbeidslivet igjen) og et nytt barn er ikke aktuelt. Vet ikke om jeg angrer eller ikke på det å adoptere. Ressurssterke folk burde absolutt adoptere, men jeg mener at man bør ha fått et barn selv først dersom man er fertil. Myndighetene foretrekker også dette, slik at man ikke skal "tilsidesette" et adoptert barn hvis det kommer et biologisk barn etterpå. Det er en fordel å ha gjort unna egne barn først.

Selv er jeg ikke typen til å sitte å utbrodere hvor fantastisk mine barn er, har sånt snakk helt i vrangstrupen siden jeg har ei venninne som tar helt av når det gjelder egne barn. Spesielt når det er folk uten barn, unngår jeg bevisst dette samtaleemnet. Husker så alt for godt hvor uinteressant det var da jeg var barnløs.

I sommer var jeg på et utdrikningslag der vi var på spa. Alle satt i bassenget, og gjett hva samtaleemnet var? Følte sååå med de uten barn, og sa i fra til de andre. Det gikk ikke lenge før det var glemt...

Dette var mine tanker rundt emnet ditt. Ingen kan fortelle deg hva du skal gjøre, kun magefølelsen din. Og muligens partneren ;-) Lykke til med livets store spørsmål!

Skybertine:

Merker nå som jeg er gift og har passert det magiske tallet tre null (30) for et par år siden at mas om barn fra venner og kjente øker kraftig. Det er nesten ikke en gang jeg er sammen med venninner (som har barn) hvor de ikke "maser" om dette.

 Knegger godt og kjenner oss vel igjen. Vi har hund og i grunnen nok med det sånn som det er nå. I mitt hode tenker jeg vel også at det ikke er rettferdig ovenfor evt unger med to foreldre i fulltidsjobb, Henting i barnehagen kl fire for å bli lagt etter barnetv kl halv sju. Tre-fire våkne timer med foreldre pr dag må jo bli litt stusselig vel??

Næ, det får heller bli ei bikkje til når vi evt får råd til større heim

Jeg syns ikke det er spessielt egoistisk verken å få barn eller å velge å ikke få barn jeg. Jeg har selv to sønner på 16 og 18 år så her går det mer i hundeprek enn bleier og gulp. Kan ikke si det er egoistisk å få barn heller for du må sette dine egne behov til siden i flere år for barnas skyld.

Men jeg respekterer fult ut de som velger å ikke få barn. Det må da være opp til hver enkelt. Men det er jo bra at noen får barn så vi kan føre menneskeheten videre. Hehehe.

Odintherottis:

Dette var mine tanker rundt emnet ditt. Ingen kan fortelle deg hva du skal gjøre, kun magefølelsen din. Og muligens partneren ;-) Lykke til med livets store spørsmål!

Det var tanker jeg ønsket også, ingen råd. Jeg er i grunn bare ute etter å høre hva andre tenker om dette temaet. 

Takk for fint innlegg! 

.:Monica:.:
Jeg er snart 27 og har blitt mast på av venner om å få barn fra jeg var 20. Nå er jeg singel og kjenner at lysten på barn ikke er der. Ikke er jeg veldig flink med barn heller. Faktisk er det kona til broren min (som sladrer til andre at jeg er Såååå stygg mot barna hennes... jeg kjefter på barn om de er stygge mot dyr uansett hvem barna og foreldrene er) som maser mest! Jeg tror at hun tar som en selvfølge at jeg misunner andre damer som har barn. Det gjør jeg ikke. Jeg vil ikke bruke 30 årene mine på små barn. Det kan jo hende jeg ombestemmer meg hvis jeg treffer den rette. Men slik jeg ser det nå så har jeg muligheter til å leve og nyte friheten min. Jeg elsker dyr og kan skaffe mer av dem nå. Jeg sa til en venninne som er alene med to barn at jeg ikke ønsker å få barn. Hun ble dødsfornærma! Kan ikke forstå det jeg! Barna hennes er herlige og snille så det hadde ingenting med dem å gjøre!?

He he...

Jeg har en mor som stadig maser om barnebarn...men dette går glatt inn det ene øret og ut det andre:-)

Selv kunne jeg ALDRI tenkt meg barn...om det snødde i Helv...!!

Det virker desvere som det fortsatt er tabu å faktisk velge å ikke få barn, det er liksom ikke helt sosial akseptert enda. Og om man, for en eller annen grunn ikke kan få barn, så er det liksom forventet at man skal prøve alle mulige løsninger(adopsjon, prøverør..) for å få det til.

Mine venninner har alle barn, og de maser innimellom om at det snart ermin tur. Og mamma har så vidt begynt å hinte frempå om barnebarn. men jeg skal ikke har barn for at andre skal bli fornøyd. Skal jeg har barn, blir det fordi min samboer og jeg har bestemt oss for nettopp dette. Jeg blir glad om jeg en gang får barn, men jeg tror nok at jeg kan leve et lykkelig liv uten barn også.

det er forresten litt frekt å spørre om man kal ha barn snart, er det ikke? Blir ikke det litt som å spørre: "Hei, har du og kjæresten sex uten prevensjon eller?"

Moren min ønsker seg også gjerne barnebarn, noe jeg godt kan forstå. Nå har imidlertid praten om barnebarn blitt mitt mindre den siste tiden, ettersom jeg og samboer har fått oss hund. Fikk melding sist igår om at hun hadde vært å kjøpt refleksvest til han.;) Hun har aldri vært spesielt glad i hunder, men denne valpen har hun tatt til seg som om det skulle vært hennes eget barnebarn.:)

Jeg har noen venner med barn, men flest uten, så jeg er ikke "plaget" med altfor mye barnemas. 

MariaOgTurbo:

Det virker desvere som det fortsatt er tabu å faktisk velge å ikke få barn, det er liksom ikke helt sosial akseptert enda.

Dette er obsevert:-)

Jeg stopper gjerne en begynnende diskusjon med følgende:

Jeg liker ikke unger

De stinker,roter og bråker

De koster en formue i 20 år

Jeg har ikke tid

Jeg vil dø i fred når jeg blir gammel

Dette er meget effektivt :-)

Barn ja, si det. Er et stort valg å ta! Og et vanskelig. Får du barn blir du aldri kvitt dem (forhåpentligvis) og velger du ikke å få barn, så kan den dagen komme der du skulle ønsket du hadde barn, og er kanskje for sent da. :( Forferdelig valg! Det er mange som ikke tenker over konsekvenser og hvilket arbeid det er med barn. De skal bare ha barn siden "alle andre" har.

Noen velger faktisk å få seg "lausonger" pga den "gode" støtten de får fra Staten.. Tenker ikke over at det gode "singelliv" blir byttet ut i bleieskift og mas og kjas. Selvfølgelg, for alt i verden gode minner også. Men det blir nok langt fra det de hadde tenkt seg i utgangspunktet

BiffaloBull:

MariaOgTurbo:

Det virker desvere som det fortsatt er tabu å faktisk velge å ikke få barn, det er liksom ikke helt sosial akseptert enda.

 

 

 

Dette er obsevert:-)

Jeg stopper gjerne en begynnende diskusjon med følgende:

Jeg liker ikke unger

De stinker,roter og bråker

De koster en formue i 20 år

Jeg har ikke tid

Jeg vil dø i fred når jeg blir gammel

 

Dette er meget effektivt :-)

hehe, den får jeg prøve neste gang:)

Det er faktisk slik at jeg gruer meg til å dra på besøk til folk med barn, fordi det er liksom forventet at jeg skal drive å dulle med barna og si hvor søte de er. Ungen til bestevenninna mi ble plassert i armene mine en gang, og jeg sverger: jeg hadde hatt det mer komfertabelt om det var en tikkende bombe de hadde plassert der.

Tassen_the_angel:

Barn ja, si det. Er et stort valg å ta! Og et vanskelig. Får du barn blir du aldri kvitt dem (forhåpentligvis) og velger du ikke å få barn, så kan den dagen komme der du skulle ønsket du hadde barn, og er kanskje for sent da. :( Forferdelig valg! Det er mange som ikke tenker over konsekvenser og hvilket arbeid det er med barn. De skal bare ha barn siden "alle andre" har.

Noen velger faktisk å få seg "lausonger" pga den "gode" støtten de får fra Staten.. Tenker ikke over at det gode "singelliv" blir byttet ut i bleieskift og mas og kjas. Selvfølgelg, for alt i verden gode minner også. Men det blir nok langt fra det de hadde tenkt seg i utgangspunktet

Hva med de som får barn fordi "babyer er så søte" da? Og som ikke tenker lenger enn 1 år fram i tid. Finnes de også, tro meg.;)

StaffenYork:

Hva med de som får barn fordi "babyer er så søte" da? Og som ikke tenker lenger enn 1 år fram i tid. Finnes de også, tro meg.;)

Kanskje det er de samme som skaffer seg valp og kattunger fordi de er så søte??

Kokospaniel:

StaffenYork:

Hva med de som får barn fordi "babyer er så søte" da? Og som ikke tenker lenger enn 1 år fram i tid. Finnes de også, tro meg.;)

 

 

Kanskje det er de samme som skaffer seg valp og kattunger fordi de er så søte??

Nej, ikke helt de samme vil jeg mene... Men klart at det finnes de også.

Dyr er litt mer stabile vil jeg tro. Barn kan være så utrolig frekke og respektløse. Heldigvis så begynner ikke dyrene å banne og drikke og lage et helvete rundt seg

Jeg er en av de ufrivillig barnløse, og sånn babysnakk og mas i tide og utide holdt mang en gang på å knekke meg.  Nå var jeg veldig åpen om at vi strevde med å få unger, så ingen rundt oss maste om det, men "alle" andre syns jeg mange ganger var direkte uhøflige.  På fester eller div ting med arbeidsplassen til mannen min f.eks så fikk vi stadig kommentarer som- nå har dere vel vært lenge nok alene, på tide å få barn, eller skal dere ikke snart ha unger?  noen ganger blei jeg irritert og svarte med, ting som- det er ikke alle det er så forbanna lettvint for, eller kan ikke skjønne at dere har noe med det!   Også fortalte jeg de mest "innpåslitne" at vi drev med prøverørsbefruktning når vi kom så langt, da ble det som regel stille på folk, noen skjønte at de hadde gått over streken, mens andre bare spurte og gravde mer.   Jeg har imidlertid satt veldig stor pris på å få være "tante" til venninners barn, og har elsket å skjemme dem bort og være sammen med dem.  Jeg hadde en greie med at jeg ikke orket å se ungene første uka de var født, så ingen fikk besøk på sykehuset, bortsett fra et par veldig nære venner.  Etter at det gikk an å "ta i dem" så har jeg vært en sånn som gjerne ville bytte bleie, og når de ble litt større, syns det var stas å få lese nattahistorier for venninners barn.

Jeg har en svigerinne som ikke ville ha barn, så i vår familie var ikke barn eller mangel på barn noe tema når vi var samlet.  Vi hadde hund på den tiden, og resten av familien er kattemennesker, så våre familiesamlinger besto i samtaler om alt det rare dyra gjorde. 

Jeg tror samme hva man "velger" som ikke er helt A4 blir gjenstand for spørsmål og mas... en ting som slår meg er at veldig mange når det er snakk om unger er at det er det naturligste i verden for alle å få unger - det er jo ikke det lenger!  Har ikke opplevd større kø på noe legekontor jeg, enn de 3 gangene vi var på Rikshospitalet til prøverørsbefrukting.  Og der følte jeg at de jobbet etter samlebåndsprinsippet.

Nå er jeg på 8. året fostermor til to søsken, så jeg har etterhvert fått unger jeg også.  Vi var også inne på adopsjon, men er glad vi valgte annerledes.   Jeg har lært noe av de åra med mas og spørsmål, hver og en får gjøre som en vil, og det er ikke alle gitt å være "normal" så man skal passe seg for å mase for mye om unger med folk.  Det kan sette i gang veldig mange følelser hos enkelte.  I ettertid har jeg hatt noen oppklarende samtaler med de som såra meg som verst da det sto på, og noen har faktisk bedt om unnskyldning, det har ikke falt dem inn at ting kan være sårende, eller bli oppfattet som mas. 

Jeg syns det er helt greit at folk velger å ikke få unger jeg, det er en ting man må ha lyst til, ikke bare få unger for at "alle andre" får det.  Og det er da mange artigere ting man kan snakke om enn gulp og møkkableier.