Dårlig forklarende overskrift, men..

Ser dere forskjell på hunder av ukjente raser, om de er i samme farge? 

Eller raser som dere ikke har omgang med til vanlig? Jeg ble litt paff da moren min ikke hadde sjans i havet til å se forskjell på bikkja mi og andre hoffer i smt. For hvert bilde hun så, så var det "oi, så lik Index!". Og jeg syns ikke de var like i det hele tatt, forskjellige ansiktsbredder, snute, øyne etc. Men så begynte jeg å tenke etter, og jeg sliter med å se forskjell på visse hunder selv! Er det sånn for "alle", at vi kjenner alle de ulike trekkene på raser vi har selv, men sliter på fremmede? Jeg ser aldri forskjell på sorte cockere, eller golden av samme fargenyanse. Klarer ikke se forskjeller i ansiktene, selv om det sikkert er det. Spesielt ensfargede jeg sliter med, tegninger er jeg må en måte trent til å se forskjeller på.

Så bra innlegg da :-)

Jo jeg ser generelt ganske mye forskjell, selvom det er lik rase og farge

De er jo like ulike, som meg og veninnen min, som også har blond hår og blå øyne ;-)

Tror kanskje det er fordi jeg ha vært omgitt av hunder hele livet.

For det "utrente øye" skjønner jeg at det kan være vanskelig.

Jeg ser f. eks heller ikke forskjell på en fra Sydafrika sammenlignet med en fra gambia
(ikke tolk dette feil nå, vær så snill)

Hei

 jeg mener at jeg ser godt forkjelle på hundersom har lik farge, selv om det kan være vanskelig for eksempel innenfor min rase der pelsform/lengde kan variere fra gang til gang jeg ser hundene. Jeg har drevet en del med hest, da spesielt fjordinger, og jeg er helt sikker på at jeg kunne finne "mine" to ut av hunde stykker.

Min svigermor, hold dere fast, Kjenner ikke igjen biler på parkeringsplassen. Man skulle tro at hun kunne tenke; min bil er rød, ergo må jeg se etter en rød bil... men nei.. Merker/typen bil skiller hun ikke i det hele tatt..Hennes løsning er... å huske bilnummeret å bilen sin...hahahahah Kan det bli værre.. Da blir det liksom en bagatell å ikke klare å skille to hunder av samme type og farge..hahaha

Cairnglede:

Min svigermor, hold dere fast, Kjenner ikke igjen biler på parkeringsplassen. Man skulle tro at hun kunne tenke; min bil er rød, ergo må jeg se etter en rød bil... men nei.. Merker/typen bil skiller hun ikke i det hele tatt..Hennes løsning er... å huske bilnummeret å bilen sin...hahahahah Kan det bli værre.. Da blir det liksom en bagatell å ikke klare å skille to hunder av samme type og farge..hahaha

Seriøst??? Haha!!! Nå lo jeg godt! :o)

Finnes forresten en fyr her i bygda, som pugger alle skiltnr! Om han hilser i bil, så er det fordi han leser skiltnr når du møter han. Kommer man rundt en sving, så han ikke rekker å lese, så hilser han ikke. Hehe.. Kan spørre han om personer, og han forteller skiltnr med en gang.

Supert innlegg:)

Må innrømme at når det er mange pudler i samme farge og samme klipp (klipt av samme person) er det vanskelig ja;) Ikke like enkelt når alle er like sprettball og smågal. Det er flere i familien som sliter med å skille de som er like i vår familie. Roper bare alle navnene for sikkerhets skyld:)

Dette får meg til å tenke på en gang jeg var hos øyelegen. Jeg hadde jo med meg min sorte lille labradorfrøken. På tur ut fra legen møter jeg en eldre dame. Damen: Å så søt hund du har! Jeg: Takk :) *liten pause, mens damen studerer hunden* Damen: Vi hadde også en sånn Schæfer før, var veldig lik. Jeg: *?Javell?* må gå jeg... Når jeg kom ut var min første tanke, ennå godt hun var på tur til øyelegen!

Da jeg skulle få førerhunden min, var jeg ikke veldig godt kjent med rasen. Jeg var nettopp veldig redd for å ta feil hund, redd for å belønne feil hun når vi hadde innkalling og flere var løs samtidig osv. Men oppdaga nokk så fort, at jeg kunne se forskjell på dem og ikke minst kjenne det også på pelsen og bygningen.

Man finner gjerne noe spesielt ved utseende på sin egen hund, om det er øya, øra snuta eller.. Hunden min har "skruører" og de er bare SÅ søte ;) og veldig lett å kjenne igjen.

eterem:

Dette får meg til å tenke på en gang jeg var hos øyelegen. Jeg hadde jo med meg min sorte lille labradorfrøken. På tur ut fra legen møter jeg en eldre dame. Damen: Å så søt hund du har! Jeg: Takk :) *liten pause, mens damen studerer hunden* Damen: Vi hadde også en sånn Schæfer før, var veldig lik. Jeg: *?Javell?* må gå jeg... Når jeg kom ut var min første tanke, ennå godt hun var på tur til øyelegen! 

Haha! Ikke nok med at de også hadde hatt "schæfer", men var veldig lik også ja! ;o)

Ja, det var utrolig flott at hun var på tur til øyelegen!! Denne tråden var utrolig artig! Håper det kommer andre med like morsomme historier.

Gleder meg allerede!

innen egen rase ser jeg forskjell på individene og det betyr ikke bare tegninger, men også type. Kan faktisk plukke ut hvilken kennel de forskjellige kommer fra uten å se eiere - det gjelder de kennelene som har holdt på en stund da. Det var en corgi på NRK på det E6 programmet og det lyste lang vei hvor den kom fra. Sjekket dogweb for moroskyld og det stemte.

Andre raser som ikke interesserer kan jeg bare se om det er en "god" hund eller ikke - men får en overrskelse nå og da ;O). Som ringsekretær er man borte i så mange raser og med hyggelige dommere som lærer bort litt har en jo plukket opp en del ting.

- Men har bommet på kjønn noen ganger - det er mange maskuline tisper og tilsvarende feminine hanner.

Jeg ser ikke forskjell på hunder av andre raser, i hvert fall ikke ensfarget, synes de ser prikk like ut. Derimot kan jeg ikke forstå at noen synes mine 2 er like, selv om de er mor og datter, for de er ulike i alt, pelsfarge og type, tegninger, størrelse, kroppsfasong, ansiktsuttrykk. Det eneste som er likt er lengden på ørene, dvs omtrent likt.

I min egen rase ser jeg lett forskjell og kan og ofte se hvem de er etterkommere av, forutsatt at jeg kjenner foreldrene deres selvsagt.

Jeg sliter mest med å se forskjell på individer av raser som er små, hvite og fluffy/krøllete. De er nydelige små vesener, men for meg ser alle helt like ut. Jeg kjenner kun igjen en bichon gutt, men det er mest på kroppspråk og adferd fordi jeg kjenner han.

Ellers er det vel hva man er vant med. Jeg er kjent nok med hunder til å skille mellom raser, og i de fleste tilfeller skille mellom individer innenfor en rase. Men noen ser bare fire labber og en hale. Min cocker spaniel har blitt tatt for å være både dachs og irsk setter valp. Hehe.

Jeg har flyttet tråden til forum diskuter hunderaser.

Moderator chrissie

Cavalierelsker:

Jeg ser ikke forskjell på hunder av andre raser, i hvert fall ikke ensfarget, synes de ser prikk like ut. Derimot kan jeg ikke forstå at noen synes mine 2 er like, selv om de er mor og datter, for de er ulike i alt, pelsfarge og type, tegninger, størrelse, kroppsfasong, ansiktsuttrykk. Det eneste som er likt er lengden på ørene, dvs omtrent likt.

I min egen rase ser jeg lett forskjell og kan og ofte se hvem de er etterkommere av, forutsatt at jeg kjenner foreldrene deres selvsagt.

Moren min har også to cavalierer, mor og datter det og. De færreste som ser forskjell på de to, mens vi som kjenner de ikke synes de er like! :o)

Men jeg ser ikke forskjell på andre cavalierer da, spesielt på bilder... Litt enklerer med tegningene, men ansiktsuttrykk o.l. ser jeg ikke forskjell på, selv om jeg synes muttern sine har vidt forskjellig uttrykk.

Før klarte jeg ikke å se store forskjellen, før valpekurset var jeg livredd for at jeg skulle ta med feil hund hjem:s men fant fort ut at mollis er helt unik;) nå ser jeg vanligvis forskjell men synes frendeles det kan være vanskelig innimellom.

Ukjennte hunder skiller jeg nok ikke, men kjenner jeg hundene går det greit. 

Det finnes imidlertid ett stort unntak:

Når jeg går ringsekretær på Løwchenspesialen (Open show), klarer jeg aldri å kjenne min Ashegutt fra et par andre i tjukke slekta.  Dette har oppdretteren hans mye moro av, for hun har de to andre selv og er også oppdretter på dem.  Det hører med til historien at  jeg ikke forveksler dem i hverdagen.  Selvølgelig er det oppdretter som da steller hundene og viser dem.  Jeg var meget flau første gnagne, men har siden akseptert at det er slik.  Han viser aldri at han kjenner meg heller, men hennes andre hunder er lykkelige for å se meg i ringen.

Det er ikke så lett det med biler!

Jeg har vel verdens beste historie: to venner av oss hadde satt bilen hos oss (fellesparkering ute i gata) mens de var på ferie et par uker. En eldre, blå VW. Nøkkelen hadde de også lagt igjen, og vi måtte bare låne bilen hvis nødvendig.

Bilen hadde stått stille i to uker, men så brakk mannen min benet, og jeg måtte hente ham på legevakta etter gipsing. Så jeg skulle ta bilen. Den stod rett utenfor døra, en eldre, blå VW. Nøkkelen var litt trå, men det gikk fint å låse opp. I setet lå det en brodert pyntepute (noe som var litt rart, tenker jeg i etterkant, ettersom eierne gutter på min alder, 23-24) som jeg slengte bak i bagasjerommet. Så stilte jeg på setet, forsynte meg med sitrondrops som lå der (også litt rart å ha det der, kanskje?), og startet bilen.

Nøkkelen var litt trå igjen,og jeg fikk kjørt en meter frem, og så slokna motoren. Dette skjedde flere ganger. Jeg prøvde å finne choken og alt jeg trodde kunne hjelpe, før jeg åpna panseret (som betyr: hjelp! Noen!) og gikk for å se om jeg kunne se noe galt. Det kunne jeg ikke, og den kjekke herremannen som kom for å hjelpe fant heller ikke noe galt, og han fikk heller ikke skikkelig start på bilen. Var på telefon med mannen min, og han kunne heller ikke hjelpe.

Til slutt låste jeg bilen, ringte og ba ham ta drosje, og gikk mot døra. Da kom plutselig de to bileiere gående fra busstoppet (hva er oddsen for det?) og jeg forklarte problemet. Gutta tilbød seg å kjøre til legevakta (hvis jeg kunne guide), og så gikk de til bilen. Ikke den bilen jeg hadde "brudt" meg inn i, men en som stod to plasser lenger unna. Det var en annen eldre, mørkeblå VW som var deres.

Jeg turte ikke å ta et nytt innbrudd for å rydde opp, så jeg lurer på hva den gamle damen som sikkert eide den første bilen sa da hun fant puta i baksetet, dropsposen flyttet på og setet justert...

hahaha, dritbra:) bryte seg inn i eldre damer sine biler og stjele drops fra dem. du er en ordentlig kriminell:)

red: svarte på en annen tråd egentlig.hehe

Haha, Siiri!! Hva sa gutta når du fortalte det????

Hmm, kanskje starte en flause tråd...

Jeg har lurt litt på de som er oppdrettere og har feks 30 hunder. Ofte de fleste i samme farge. Går ut fra at de likevel vet hvem som er hvem bare ved å se på de?

Selv synes jeg det er greit, så lenge det ikke blir for mange på en gang. Mine egne og andre cavalierer går veldig greit, men vet ikke hvordan det hadde vært om jeg hadde 30 ensfargede cavalierer? Værre med andre raser hvertfall. Men det har med interesse og erfaring å gjøre. :)