Ja overskriften sier vell sitt, men klarer du å være med på alle behandlinger hunden din må ha hos dyrlegen eller må du vente på gangen?

Jeg bare lurer for hørte en gang, at en fortalte at en eier ikke greide å være med når hunden skulle vaksineres. Kansje hadde eieren sprøyteskrekk, ikke vet jeg.

Selv har jeg ikke hatt noen problemer med å være med på noe av det min hund har vært igjennom. Verken røntgen, blodprøver, kiropraktorbehandling eller vaksiner.

Hunden min er veldig redd for å klippe klørne hos dyrlegen og det er jeg som har holdt henne vær gang, kan ikke med hånden på hjerte si at dette er det letteste å være med på. Synes egentlig det er litt ekkelt, da hun protesterer med sparking og hyling. Men nonen ganger har vi måttet det, men jeg unngår det helst og forsøker å klippe klørne hennes mest selv.

Litt rart at jeg alikevell greier å være med, når de tar blodprøver på hunden vist nokk. For jeg blir dårlig, når det taes blodprøver på meg selv.

Har ikke noe problem med å være med inn til veterinæren, uansett hva som skal gjøres.  Jeg tror det er bra for dyret at eier er med så lenge man holder seg rolig og ikke viser noe tegn på at det som skjer er skremmende, ubehagelig eller skummelt. Jeg er av den typen som ikke kan se på når noen tar blodprøve av meg – blir litt småkvalm. Ganske rart egentlig, for i jobben min tar jeg blodprøver av andre.

Da datteren min hadde utplassering i 10de. klasse fikk hun jobbe hos vår faste veterinær, hunden vår skulle kastreres og fikk time samme uke. Hun fikk være med å se på hele prosessen, holde ham i labben til han sovnet, og var der når han våknet. Hun er som meg, ei ordentlig pyse når det gjelder sprøyter o.lign. på seg selv, men syns det var fint hun fikk lov å være der, både for hundens og sin egen del.

Jeg tror også det er positivt for hunden at man er tilstede, så lenge man viser ro og trygghet som du sier. Jeg var med på røntgen med min hund, siden hun er så håndterlig foreslo jeg at vi kunne prøve det først så vi kansje slapp å dope henne ned. Det funket bra og hun lå helt rolig selv om de dro i labber osv.

De gangene vi har tatt blodprøve stikker hun hodet sitt mellom kroppen og armen min, kansje hun ikke liker å se på hun heller :)

Kan nok være noe i det, hehe. Den forrige hunden min var en ordentlig tøffing, men alltid når vi var hos veterinæren på venterommet satt han seg mellom bena mine og langt inn  under stolen. Da var det godt å ha ”mamma” der.

Når gamlehunden skulle fjerne en jeksel som først nåtte deles i 3 da gikk jeg på ganger. Men da sov hun jo.

Likeledes når min hannhund skulle kastreres. Men jeg går aldrig fra de i våken tilstand. Og vaksiner og blodprøver og sånt bryr jeg meg ikke om.

Jeg er også alltid med, blir jo litt utidig at "mor" ikke blir med inn til "skumle mannen". Jeg syns også det er bra hvis en vetrinærassistent kan holde hvis vi skal ta sprøyte. Bebien min har hatt et uhell med en annen dyrlege for ei stund siden som ikke fikk til å sette vaksinen ordentlig, og har fått litt skrekken nå. Hun syns det er litt kjedelig å reise dit, og er veldig glad når vi går igjen. 

Jeg har hvert med på alt fra keisersnitt, ultralyd, blodprøver også en kreft oprasjon som vetten ikke ga hunden  store sjanser til å overleve, det gikk bra.

Jeg har også vore med mine når de har blitt avlivet og ikke gått før de var døde, jeg ville hver med mine bestevenner til siste slutt.

Jeg har selv skikkelig sprøyte skrekk.

Siw-Ellen

Har ikke vært til stede under opreasjoner som, korsbånd, kastrering (katt og hund) ect. Men ellers alltid med inn, og ved operasjoner er jeg der til de er helt borte. Og der når de våkner.

Mor jobbet hos dyrlege før, og har da vært der en del når jeg var liten. Husker jeg sto å holdt ett hundeben som ble borret i. Da måtte jeg gå ut..

Var også tøft når forrige katten min måtte renske opp i en stor verkebyll. Sleit litt da, men ble (snudde meg bort)

japaner:

 

Jeg har også vore med mine når de har blitt avlivet og ikke gått før de var døde, jeg ville hver med mine bestevenner til siste slutt.

 

Siw-Ellen

Jeg forstår ikke at du greier det! Jeg måtte avlive hunden min på 15år i fjor sommer. Da satt jeg med han etter den første sprøyta og klappet han mens han ble trøtt og sovnet. Da dyrlegen skulle sette den siste sprøyta så anbefalte hun meg å gå ut fordi det ikke alltid er et hyggelig syn. Kramper, tømming av tarmer osv... Hun sa hun selv ikke ville vært vitne til det hadde det vært hennes hund. Jeg gikk heller ut i gangen og ventet. :)

.:Monica:.:

japaner:

 

Jeg har også vore med mine når de har blitt avlivet og ikke gått før de var døde, jeg ville hver med mine bestevenner til siste slutt.

 

Siw-Ellen

 

 

Jeg forstår ikke at du greier det! Jeg måtte avlive hunden min på 15år i fjor sommer. Da satt jeg med han etter den første sprøyta og klappet han mens han ble trøtt og sovnet. Da dyrlegen skulle sette den siste sprøyta så anbefalte hun meg å gå ut fordi det ikke alltid er et hyggelig syn. Kramper, tømming av tarmer osv... Hun sa hun selv ikke ville vært vitne til det hadde det vært hennes hund. Jeg gikk heller ut i gangen og ventet. :)

Jeg har ingen anelse hvordan jeg skal klare det, men jeg er fast bestemt på å være med min beste venn helt til hans siste åndedrag!  (blir gråtkvalt og tårefull bare ved tanken!)

HVis det er blod med i bildet så må jeg gå ut, men jeg venter til de har sovnet, og dyrlegen venter med oppvåkningssprøyten til jeg er kommet inn igjen. Jeg synes det fungerer fint.

Men datteren min var assistent da katten vår måtte opereres i øyet en lørdagskveld for noen år siden. Veterinæren måtte åpne øyet for å få ut en torn. Det var bra det var datteren min som var der med ham og ikke jeg, for veterinæren var alene og trengte en håndsrekking. Hun har forresten nettopp begynt på legeutdannelse, så eplet har falt et stykke fra stammen hos oss.

 

Jeg har ingen anelse hvordan jeg skal klare det, men jeg er fast bestemt på å være med min beste venn helt til hans siste åndedrag!  (blir gråtkvalt og tårefull bare ved tanken!)

Det sa moren min også tappert før vi skulle avlive han. Men da vi var der så ble det litt annerledes. Han fikk kos av oss til han sovnet og etter det vet han jo ikke mer. Så det spilte ikke noe rolle for hunden om vi var der eller ei da den siste sprøyta kom. Nå vet jeg jo at han ble elsket helt til siste stund, men vi slapp å se kroppens reaksjon på den siste sprøyta. Etterpå pakket de han inn i et pledd vi hadde med og bar han ut i bilen for oss. Så kjørte vi hjem med han og begravde han i hagen. Jeg treger ikke på valgene og er glad for at han fikk en så fin avsluttning på livet.

jeg kommer nok til å være der hvis jeg må avlive dem også(blir trist bare av tanken)

har vært der når marsvina mine har blitt avlivd,og det var egentlig ganske godt å få være med på hele prosessen. selv om det kom både snørr og tårer fra faren min og meg.

Jeg er alltid med, uansett om det er hunden min eller kattene mine, tåler å se det meste selv om det er mine egne dyr, de er roligere når de har noen de kjenner rundt seg.

Har bare vært hor vetrinæren to ganger da men har aldri hatt noe problem med sprøyter og lignende. jeg synes der er litt viktig for hundens skyld at man kan være der for at den skal føle seg trygg:)

Jeg har også vært med på alt med hundene, så sant ikke veterinæren ber meg om å gå. Sprøyter, mindre operasjoner, røntgen, blodprøver, behandling av kuttskader, avlivning... ja mye rart. Jeg er nysgjerring og vi vite hva som skjer, se at de har det bra og at jeg kan trøste/berolige hvis det trengs.

Jeg husker da min første hund ble gammel og syk og måtte avlives. Jeg greide ikke være med til veterinæren. Syns det var så fælt. Måtte be min daværende samboer ta med hunden. Men fy så dårlig samvittighet jeg fikk etterpå. Følte at jeg sviktet min beste venn. Mine siste hunder har jeg holdt i labben til siste åndedrag. Det er tøft, men samtidig er det en lettelse for meg å se at alt går rolig for seg, uten dramatikk. Da har jeg liksom gjort det jeg kan.

Ja, har gjort det med kattene... inkl. den vi måtte avlive av sykdom(han ble 14 år).

Og da Jentepus ble sterilisert var jeg med inn...Det var litt spesielt å se henne åpnet opp, men jeg er sånn som skal se og spørre hele tiden... :P Det gikk veldig bra :)

Ellers har det vært endel flerrer, bitesår og sånn på hannkattene som vet. har måttet åpne opp, rense...

Pusen vi savner...er Simba. Som ble påkjørt, han klarte seg med mye pleie og medisiner fra vet.  levde i 1 år til så ble han sporløst borte. Han ble kastrert etter ulykken.  Det og avliving er det værste som har skjedd hitil.... og den første fødselen til jentepus. Hun fikk EN eneste kattunge, men han var så stor som en minirotte. Han døde desverre....kanskje han var død før fødselen begynte. Det var kjempetrist. Hun bar han rundt hele huset og slikket han, men etter noen timer så mistet hun interessen og jeg måtte gravlegge han.

Det er ikke bare fryd og gammen med de dyra, men gud for en glede det er når ting er bra :)

Håper Maximus får et sunt og langt - glad-liv :D