For ca ett år siden fikk sambo og jeg vår første hund sammen. Jeg har hatt hund (sammen med familien) fra jeg var 11, vet hva det går ut på. Sambo er redd fremmede hunder, da han har blitt skremt da han var liten. Dette tenkte vi begge skulle forandre seg da vi fikk vår egen hund, men den gang ei. Til dags dato kan jeg telle på en hånd hvor mange ganger sambo har vært med oss på tur, og trur faktisk han bare har gått tur alene med henne èn eller to ganger. Kanskje for at han er redd for å møte andre hunder (det har vi gjort de gangene vi har gått tur alle tre, og det har gått helt fint), kanskje for at han ikke orker.

Så det er jeg som sitter med ansvaret, hvilket jeg synes er helt greit, da kan jeg lære pelsen ting jeg mener er viktig, og kan gjøre det på min måte. Passer meg ypperlig. 

Men så har det seg sånn da, at til sommeren er vi (pelsen og jeg) klar for å skaffe enda en liten lekekamerat. Men sambo er ikke enig, selv om det blir "min" hund det også. 

Ja, vi bor sammen, og en hund til vil jo ikke akkurat gå ubemerket hen for hans del, men det han vil sitte igjen med er mer pels å kose og leke med, mens mor tar på seg alt ansvar.

Synes hvertfall det er urettferdig av han å sette foten ned å nekte på det. Bør han kunne det?

Hva mener dere?

Ja, det bør han kunne! Selv om det er ditt ansvar, så kommer jo hunden til å påvirke hverdagen. En hund til å skaffe pass til når dere skal ut å reise, en hund til som kan bli syk og koste ekstra penger, en hund til å få plass til i bilen... Pluss alt det ekstra arbeidet en hund krever den første tiden, såklart.

Hvis han etter ett år fortsatt ikke er komfortabel med den hunden dere har, så synes jeg faktisk at du burde ta hensyn til det, hvis dere skal fortsette å bo sammen. ;-)

Ville du gått henn å skaffa en unge uten hans samtykke? Jada, barn å dyr er ikke det samme, men er man en familie så er man en familie, samme hvordan strukturen ser ut..

Du burde kansje prate med han, å om dette bunner ut i frykt burde dere kansje oppsøke hjelp for dette istede for å presse han inn i en situasjon han ikke er komfertabel med? -Positiv forsterkning gjelder kansje ikke bare for dyra?

Bor du sentralt, er det sikkert flere hær inne som har snille hunder han kan treffe, tenk litt som om han hadde 4 bein, hvordan villed du da gripe situasjonen?

respekten bør gå begge veier , jeg mener at hverken du eller din samboer kan sette foten ned for hverandre, man må sett seg ned ilag og gå gjennom fordeler og ulemper for hver av partene og ta en voksen velloverveid besluttning, hans motsettninger mot dine forutsettninger og veie hvor det trykker mest:)

man kan self. ikke bare ture fram å kjøpe ny valp uten en enighet, men han kan heller ikke nekte et voksent menneske retten til å ta besluttninger selv, uten å diskutere saken så ja jeg syns han gjør feil.

vet at det er noen som gjør det men jeg personelig syns det er et direkte overtramp:/

har blitt skikkelig fornermet om mannen min gikk hen å byttet bil uten å høre på mine synspungt først, selv om jeg bare bryr meg om hvilken farge den skal ha:P

lupi:

respekten bør gå begge veier , jeg mener at hverken du eller din samboer kan sette foten ned for hverandre, man må sett seg ned ilag og gå gjennom fordeler og ulemper for hver av partene og ta en voksen velloverveid besluttning, hans motsettninger mot dine forutsettninger og veie hvor det trykker mest:)

man kan self. ikke bare ture fram å kjøpe ny valp uten en enighet, men han kan heller ikke nekte et voksent menneske retten til å ta besluttninger selv, uten å diskutere saken så ja jeg syns han gjør feil.

vet at det er noen som gjør det men jeg personelig syns det er et direkte overtramp:/

har blitt skikkelig fornermet om mannen min gikk hen å byttet bil uten å høre på mine synspungt først, selv om jeg bare bryr meg om hvilken farge den skal ha:P

Jeg er enig med de fleste andre her i at det vil være galt å kjøpe hund nr 2 uten samboers samtykke. For det første har dere allerede én hund og det er jo flott at han har gått med på det, til tross for at han er redd for hunder. For det andre, vil alle hunder dere eventuelt skaffer dere måtte bo under samme tak som dere begge, og det vil derfor påvirke samboeren din selv om det er du som tar deg av hunden ellers. Jeg mener derfor alle i en familie (uansett hvor mange det er) bør være enige når det kommer til kjøp av kjæledyr.

Jeg synes du bør være glad for at du i det hele tatt får ha hund, for det er ikke en selvfølge for alle...

Normanna:

lupi:

respekten bør gå begge veier , jeg mener at hverken du eller din samboer kan sette foten ned for hverandre, man må sett seg ned ilag og gå gjennom fordeler og ulemper for hver av partene og ta en voksen velloverveid besluttning, hans motsettninger mot dine forutsettninger og veie hvor det trykker mest:)

man kan self. ikke bare ture fram å kjøpe ny valp uten en enighet, men han kan heller ikke nekte et voksent menneske retten til å ta besluttninger selv, uten å diskutere saken så ja jeg syns han gjør feil.

vet at det er noen som gjør det men jeg personelig syns det er et direkte overtramp:/

har blitt skikkelig fornermet om mannen min gikk hen å byttet bil uten å høre på mine synspungt først, selv om jeg bare bryr meg om hvilken farge den skal ha:P

Trådstarter har VALGT en mann som er redd for hunder. Man kan ikke først velge seg en kjæreste med de positive og negative sider vedkommende har, og så nekte å respektere sider av vedkommende. På tross av sin hunderedsel har han gått med på at hun anskaffer en hund. Jeg mener han har all rett til å forvente at hun nå respekterer at han synes det holder med en. Om man er veldig hundekjær så er jeg enig at det er trist å gå gjennom livet uten hund fordi man har valgt en mann som ikke er så ivrig etter å ha hund. Men det er ingen stor sorg etter min mening at man ikke kan ha to. Jeg synes TS skal kose seg med den bikkja hun har, og den mannen hun har. Ingen grunn til å skape konflikter ved å tvinge gjennom en hund til.

Jeg skriver at han er redd for fremmede hunder, ikke vår hund. Og han var minst like ivrig som meg da vi bestemte oss for å få henne. Det er ikke snakk om at han er redd vår hund, og vil bli enda mer skremt om vi hadde fått en til. Han sier selv han har lyst på enda en hund, en JRT av alle ting, enda han ikke er det minste interessert i å ha noe med hunden å gjøre, bortsett fra å leke og kose med dem. Men når jeg tar han på ordet og spør om vi ikke skal begynne å se på valpelister, nei da er det full stopp.

Jeg blir litt forvirra, han sier han vil, så er jeg enig, men plutselig har han ikke så lyst mer. Det virker som at han drømmer om en til liten kamerat (han vil ha en liten en, siden han synes hun vi har er litt i største laget, jeg sier jeg skal kjøpe sånn rosa hundeveske han kan ha på armen). 

Det er mente med spørsmålet var om dere synes det er riktig at han kan holde på sånn, ønske seg hund, og få meg helt gira, men så bestemmer han at det ikke kommer på tale likevel.

Zapp:
ser og opplever du. Hva DU gjør med det er din sak? og ikkeno vi kan hjelpe deg med?

he he he....

du får snakke for deg selv;)

lupi:

 

Zapp:
ser og opplever du. Hva DU gjør med det er din sak? og ikkeno vi kan hjelpe deg med?

 

he he he....

du får snakke for deg selv;)

 

Kan DU hjelpe henne med å tvinge samboeren til noe han ikke vil, da?

makam:

Jeg blir litt forvirra, han sier han vil, så er jeg enig, men plutselig har han ikke så lyst mer. Det virker som at han drømmer om en til liten kamerat (han vil ha en liten en, siden han synes hun vi har er litt i største laget, jeg sier jeg skal kjøpe sånn rosa hundeveske han kan ha på armen).

I stedet for å le og gjøre narr av redselen kan du forsøke å spørre hvorfor det er sånn og hvordan det kan endres?

makam:
Har heller ikke bedt noen gjøre noe, jeg hadde bare lyst å høre hva andre mente om saken.

Virker nesten som om dette er blitt en kampsak for deg i forholdet  - det å anskaffe en hund til og til og med da ikke fire på krevet og velge en mindre rase slik din samboer har ytret ønske om!

Synes absolutt ikke synd på deg som ikke får "viljen" din med hund nr. 2 - det å være samboere betyr i prinsipp å samarbeide i hverdagen om både små og store probelmer.

Hvem skal lufte begge hunden dersom du blir syk/sengeliggende, eller må reise bort uten hunder? Har dere regnet på utgifter - det koster dobbelt i forsikringer, mat, leker, kurs o.l. - har du råd til det uten at din samboer er med å betaler ? Og kan du forlange at din samboer skal splitte hundene dersom de begynner å sloss mens du er ute ?

Det å ha hund påvirker alle i en "flokk" uavhengig av hvem som mener seg ha ansvaret for hunden(e). En kan ikke kreve i et samboerskep/ekteskap - men en kan sette foten ned og si at dette ønsker jeg ikke, så må motparten enten leve med det eller velge å gjøre noe aktivt, f.eks. bli singel igjen,  da er det ingen som kan stoppe deg i å anskaffe hund nr. 2. Ja jeg vet at det er et valg satt på spissen, men det kan fort bli en realitet dersom en presser sin partner litt for langt ! Dette handler om prioriteringer i livet og det å være realist og være solidarisk med sin partner - noe jeg ikke kan se at du er akkurat nå!

Normanna:

makam:
Har heller ikke bedt noen gjøre noe, jeg hadde bare lyst å høre hva andre mente om saken.

Dette er hva jeg mener: jeg har bare din versjon av saken. Og jeg oppfatter forholdet som umodent og lite empatisk. Jeg registrerer at du endog legger ut på hjemmesiden din om disse "problemene" med samboer. Personlig holder jeg en knapp på forhold der man kan kommunisere, og der begge parter har ønske om å gi mer enn å ta. Du skriver på hjemmesiden din at samboeren din i en periode ønsket å gi bort den hunden dere har nå. Han har åpenbart ombestemt seg, men jeg finner det oppsiktsvekkende at du ønsker å skaffe deg nok en hund i et slikt forhold-klima. For å si det på en annen måte; om du skaffer deg en hund til, bør du først ha vurdert om du kan ha ansvaret for begge hunder om du ble alene.

Hadde jeg vært bedkommendes samboer hadde det sistnevnte skjedd temmelig raskt, for å si det pent.

RRene:

lupi:

 

Zapp:
ser og opplever du. Hva DU gjør med det er din sak? og ikkeno vi kan hjelpe deg med?

 

he he he....

du får snakke for deg selv;)

 

 

 

Kan DU hjelpe henne med å tvinge samboeren til noe han ikke vil, da?

har oppfordret henne til å prate med sin samboer og vei for og imot, dette er da en helt vandlig måte å ta avgjørelser på i et parforhold:)

foresten så tvinger hun ikke samboeren sin til noe? hun spørr jo bare om folk her inne, om de  er enige i at hans stadige prat om en til hund, mens han sammtidig nekter henne en er galt....

hallo snakk om å vere luremus:P

lokke hit og lokke dit...

ved tvang, kjere RR så går da dama rett ut å skaffer til veie en til hund, uten å bry seg mer om hva mannen hennes sier.

jeg derimot ville ikke personelig ha gjort det og syns man må greie å ta en avgjørelse ilag som et par om slike store ting:D skjønner du:)

lupi:har oppfordret henne til å prate med sin samboer og vei for og imot, dette er da en helt vandlig måte å ta avgjørelser på i et parforhold:)

um...ja.  Jeg antok at folk visste at det var vanlig før en la ut alle problemene en hadde på nettet.