Bernergutten min på 10 mnd har funnet på at han "eier" altanen. Altanen med tilhørende liten hundegård ligger utenfor stua vår, og han pleier å gå ut og inn der som han vil (vi lukker han ut/inn). I det siste har han begynt å bli helt ustyrlig når vi kommer ut på altanen. Han hopper, bjeffer, småglefser osv. Ikke morsomt, og dette MÅ han slutte med. Ser for meg sommeren når pelsen sitter å koser seg i sola, mens vi må være inne fordi vi ikke får komme ut :). Nå skal det sies at vi går ut, og mot ham, løfter ham opp på to bein og sier strengt NEI! (Råd fra oppdretter). joda, han gir seg etterhvert, men neste gang er det på han igjen. Han er også begynt å yppe seg litt meg når vi går tur, biter i båndet, jakken osv. Hva er dette? Puberteten? Skikkelig sjefshund eller hva? Han er ALDRI sånn inne. Bare søt ,snill og kosen. Gode råd mottas med takk! og bare for å ha sagt det: ignorering er ganske håpløst. Ikke morsomt med en 45 kg berner hengende på ryggen! Er det lurt å snu å gå inn igjen? har på følelse at da har han iallfall "vunnet altanen".

Ikke la hunden gå ut på altanen! Dersom hunden ikke kan oppføre seg der, er det da ingen grunn til at den skal oppholde seg der. Grunnen til oppførselen kan være mange, og mest sannsynlig innlært på en eller annen måte. Men det hele kan unngås dersom dere bare slutter å slippe hunden ut dit.

Og saken med båndet og tur har vel en del med alder å gjøre vil jeg tro. Eller det kan være et symptom på stress. Litt vanskelig å gi noe råd uten noe mer konkret å gå på. Når skjer dette, er det på slutten av turen, i begynnelsen, på midten? Er det vanlig at det hender i forbindelse med noe spesielt f.eks passering av andre hunder, ved en meget traffikert bilvei eller rett før man kommer til et jorde som hunden slippes på e.l? Er det kun med en person eller med flere?

Nå er altanen utgangsveien vår i øvre etasje, og det er ganske vanskelig å unngå at han går ut der. Det er jo også veldig praktisk at vi kan ha muligheten til å ha han der og i hundegården. Bernere er jo hunder som elsker å være ute, og hvis vi ikke kan bruke altanen til å slippe ham ut, kan han ikke være ute alene. På nedsiden av huset , er det rett på veien, og vi har ikke lyst til å la han stå i bånd heller. Når det gjelder bitingen i bånd/klær er det stort sett i begynnelsen og slutten av turen, som oftest i nærheten av huset.

Unn5:

Nå er altanen utgangsveien vår i øvre etasje, og det er ganske vanskelig å unngå at han går ut der. Det er jo også veldig praktisk at vi kan ha muligheten til å ha han der og i hundegården. Bernere er jo hunder som elsker å være ute, og hvis vi ikke kan bruke altanen til å slippe ham ut, kan han ikke være ute alene. På nedsiden av huset , er det rett på veien, og vi har ikke lyst til å la han stå i bånd heller. Når det gjelder bitingen i bånd/klær er det stort sett i begynnelsen og slutten av turen, som oftest i nærheten av huset.

Båndsaken kan jeg i hvert fall gi deg et råd på. Siden dette stort sett skjer i begynnelse og slutt av turen er det muligens stress. På tur ut er det sannsynligvis forventningsstress, altså at han gleder seg til å gå på tur. Mine hadde en periode de gjorde det samme, bare at de prøvde å klø av seg båndet. Det jeg gjorde var å stoppe helt opp, til hunden roet seg. Siden det ikke er et alternativ for deg, ville jeg snudd og gått tilbake hver gang han gjorde dette. Etterhvert ville jeg gått over til å kun stoppe, altså en gradvis overgang. Dette tar tid og det er godt mulig at adferden en periode blir verre før den blir bedre. En periode hvor jeg var nødt til å bare gå og ikke hadde tid til å gå frem og tilbake brukte jeg belønningstaktikk, dvs at jeg belønte hele den første biten av turen for at hunden gikk fint med godbiter. Da er det viktig at du begynner å belønne med en gang dere kommer ut av døren og sier bra og gir godbit for hvert steg han du går. Ikke la det gå så lang tid mellom godbitene at han begynner å tulle. Du trenger selvsagt ikke belønne hele veien, kun den delen av turen som gir problemer. Etter en stund venter du litt lenger mellom hver gang du sier bra og gir godbit. Men dette må gjøres så gradvis at hunden ikke begynner å tulle.

På slutten av turen er det mulighet for at dere har gått litt for langt, og at hunden av den grunn er stresset. Forsøk å kort ned lengden på turen og se om dette hjelper.

Både oppførselen på altanen og på tur er nøyaktig samme sak. En kombinasjon av lekelyst og overslagshandling. Altså stress, som i glede og forventning. Alt du skriver om vokting og sjefing er bare tøys. Hunden din viser bare litt ukontrollert glede, og det fixer du ved å trene mer lydighet og aktivisere hunden mer. Eller mindre.

Når du tar tak i hunden og sier nei med streng eller sint stemme er hunden din nødt til å missforstå deg. Den inviterer deg til LEK og du svarer med KAMPLEK. Altså, du ber her hunden leke enda voldsommere.

Vekten på hunden har ingen betydning for treningsmetoder og ignorering. Å ignorere betyr ikke å gjøre ingenting. Ignorering betyr nei, slutt med det du gjør. På hundespråket. Så lær deg ignorering, så vil du bli i stand til å SI nei til hunden din. Istedetfor nå som du sier: jippi. ja la oss lekesloss. Når du tror du sier nei.

Det du sier , Zapp, høres veldig logisk ut. Når jeg tenker meg om oppfører han seg omtrent likedan mot oss på altanen som når han lekesloss med broren som bor i nabohuset :). Og det høres også rett ut å ignorere ham, men dette er min første hund, og kan du gi meg eksempler på en riktig måte å ignorere ham på? Skal jeg snu ryggen til (da har jeg han på ryggen), skal jeg gå bort, skal jeg begynne å måke snø på altanen (han tar snøskufla...)? Jeg høres sikkert helt dum ut, men skal en lære, må en spørre :)

Nei, dette er ikke dumt. Det er vanskelig når de er såpass store og attpåtil viltrere enn mange andre i rasen i samme alder. Snøskuffing er morro. Så akkurat det er ikke særlig beroligende i situasjonen. Det blir som å rake løv med en på tre mnd. i hæla. Snøskuffing er attraktivt for ettåringer.

Å ignorere gir først en forværring. Å snu seg er ikke nok. Slå armene i kors over brystet (dette er for ryggholdningen vår og for å fjerne hendene). Stram ryggen og hold hodet skikkelig høyt. Og det viktigste: når hunden kommer rundt for å få kontakt med ansiktet eller blikket vårt, snu hodet ditt veldig demonstrativt vekk. Gjerne med et attogant lite kast med hodet. Hele tiden posisjonere ansiktet FRA hunden. Når den hopper opp på ryggen din blir det et lite henteskritt fremover. Det gjør ingenting. Fortsett posituren din. HELT til hunden gir opp. Og da kommer NESTE viktige fase, Ikke gi den noe. Ikke blikket ditt. Ingen lys stemme. OVERSE og IGNORER hunden vidre. Da først begynner du gjøre ditt. Men ikke snøskuffing da. Det blir en for stor fristelse. Rydd i en skuff eller noe annet kjedelig for hunden. Ettersom hunden roer seg helt og fullt opptar du de vanlige syslene dine med hunden. Så fort du merker den girer seg opp. Avbryt, ignorer og ro helt ned.

I tilegg til ignorering i situasjonene kan du trene litt roligtrening om den også behøver det. Finn også¨ut av mengden tur den tåler og mengden lek den tåler, før det blir for mye. I perioder tåler de veldig lite. Pga stressnivået sitt. Vær litt utstudert rolig selv rundt hunden og bruk blikket ditt / vend blikket vekk for å dempe (forventninger) jeg pleier bruke "bli" inne når jeg går ut, og hundene ikke skal sprette opp i forventning om tur f.eks. Sier bli og viser stopphånd. Det lærer de fort, uten annen trening enn bruken av. Går litt sakte i fra de første gangene. Med hånden opp.

Det kan være viktig å ikke være alt for gøyal selv. I perioder er de lynraske til å dra seg opp i lekemodus, så vi må liksom gå å se litt ned. Subbe litt med bena osv. Akkurat som med yngre valper i rapptusser. Vi demper ned hunden.

Tren enkle lydighetsøvelser i noen små økter, både hjemme og på tur. Kjenn litt på hvor mye du skal "gi" av lydnivå/ glede selv. Så får du fort tak i hundens stressknapp.

Andre tegn på for høyt stress kan være lite tid til å spise maten sin. Røde øyne og småpiping eller sutte/ tyggebehov. Om så trengs det også litt roligtrening.

Stålsett deg bare og ignorer i vei. Hunden vil bli frustrert de første gangene. Så vil den gi seg raskere og raskere. Etter en stund vil det holde at du bare snur hodet vekk. Uten å reise deg. Men den stive AV_VISENDE holdningen din som betyr "nei" må til i førsten.

Nå har jeg hatt noen ignoreringsrunder med hunden, og da oppsto det jo selvsagt et nytt spørsmål: Hva gjør du når han biter HARDT når jeg snur ryggen til. Har faktisk blåmerker oppover den ene armen. Er det noe en bare må ignorere? Det er jo kjempevondt!! Kanskje jeg må bruke vernedrakt? Når en ser bort fra at jeg er nærmest oppspist, så gav han seg faktisk etter ei stund, men det er synd å si at jeg hele tiden sto rak i ryggen og med oppreist hode! Og mannen min blir sikkert mistenkt for konemishandling når de på jobben får se armen min.

over brystet, så ikke dinglende underarmer frister til biting. Du vil få en forværring en periode, dette er ikke snakk om tre ignoreringer eller en uke. Så forstår hunden tegningen. I starten blir den bare frustrert over at du sier "nei" på denne måten og vil forsøke nå deg. Som ved å bite f.eks. Så bit tennene sammen. Og fjern deg når han biter. Altså som i: ta armen ut av munnen på han? og ignorer vidre.......Det er faktisk viktig at du får adferden eller kall det villskapen under kontroll når han er blitt såpass gammel som ti mnd. Og er han spesiellt hyper må du i tilegg KUTTE UT all lek, og all oppmerksomhet. Både fra deg og resten av familien, så han får landet. Altså sett dere selv i "roligmodus" med hunden. Tren, gå turer, gi mat og ros hvis fortjent. Og ingenting annet en periode. Ikke dra hunden opp i stress. Ikke hilsestestress, ikke lekestress og ikke forventningstress?

Les boka dempende signaler av Turid Rugaas om du ikke har lest den? og lær deg å dempe. Det vil virke etterhvert som hunden faller litt mer til ro.

Forskjellen på å bruke ignorering= positive metoder er at her øker effekten til du er i mål. Ved motsatt metode, straff så vil effekten de første gangene være god, men så avta for hver gang til all effekt er borte. Så du må ikke forvente positiv respons fra hunden i starten. Men du skal forvente totalt opphør av adferden og kontroll på den. Og det får du med ignorering. MEN det tar litt tid.

Jeg skjønner at ting tar tid, og det er da enda godt at jeg kan ta armen ut av munnen hans :). Vi har forresten aldri lekt voldsomme leker. Har vært veldig besvisst dette, fordi han er så stor, og fordi ha har lett for å gire seg opp. Han har alltid vært en tøff type, men syns han har vært rimelig grei de siste månedene, før han "slår til igjen" nå de siste par ukene. Han er som sagt kjemperolig inne, og han ligger som regel i nærheten av oss og betrakter verden med et godslig blikk. Han har vært superflink til å gå i bånd, etter at han lærte det. Har faktisk fått mange kommentarer på hvor flink han er, men også her er det skjedd endringer de siste ukene,særlig i forhold til meg,ikke så mye min mann.

Så et nytt spørsmål: Bør en unngå eller oppsøke situasjoner han "klikker" i? Bør vi gå så ofte som mulig ut på altanen eller la han være i fred? Vil jo helst ikke at han skal eie altanen heller. Nå har det jo vært vinter lenge, og han har jo ofte vært der alene. Blir jo noe annet når det blir vår.

Har forresten meldt oss på lydighetskurs som går i slutten av måneden :)

Det er antagelig et aspekt av for lite utfordringer i livet hans. Vokting arter seg ikke mot familien eller som hopping og lek/ utagering. En vokter bjeffer på fremmede og hindrer fremmede i å komme inn i huset eller haven. Så det du beskriver er ikke vokting. Hundegårdshund er dette ikke. Greit med en time eller to i hundegård etter en times tur. Men ikke sett en ustimulert hund i hundegård. Bruk hundegården kun som vilested etter ordentlig mosjon.

Altanen ligger så dere bruker døren som utgang? og sånn sett vil det vekke forventninger til action når noen kommer ut? Sørg for nok mosjon, mental trening (kurs) og se an altanoppbevaringen. Fungerer det ikke nå? så dropp å ha han der. Eller vær der sammen med han. (nå som vårsola har begynt å skinne)

Med kurs og ev. mer mosjon vil hunden få utfordringer. I denne alderen er det viktig. Og til trøst? de BLIR voksne da.......og mye lettere å ha i hus!