Jeg har foreldre som ikke er direkte dyreelkere - greit nok. Men jeg har også foreldre som ikke syns noe om å stille opp for meg på hundeting mer eller mindre i det hele tatt! Og å passe hunden er jo bare styr, for den kan jo lage riper i gulvet eller i den malte trappen eller i sofaen eller tisse inne eller you name it! Og det er jo krise og bare altfor mye styr, og er helst å unngå for enhver pris! Og jeg har en rooolig hund som ikke gjør mye ut av seg! Ikke vil de bli med på ting og ikke kan de se at det er noe gale i det i det hele tatt, eller at det kanskje er en smuuule trist for meg! Og ikke har jeg rett i det heller, for det er jo bare tull - de har jo vært med hele 5-6 ganger det siste året! Men så har jeg heldigvis så snille "svigerforeldre" som gjerne er med på slike ting og vil engasjere seg, og syns sånt er koselig:) Men det er jo trist og noe litt gale i at min samboers foreldre er blitt mer foreldre for meg etter jeg har fått hund enn mine egne foreldre! Selv de reagerer på at det "alltid" er de som er med og ikke mine egne, men gud forby at mine kan innrøme det! Blir så frustrert!! Og litt lei meg.... Er det noen andre som har det sånn? Som har foreldre som syns alt med hund bare er styr? For jeg er omringet av folk som syns dette, og er mer eller mindre helt alene når det kommer til alt som har med meg og hunden å gjøre, bortsett fra "svigers" såklart.. Alle rundt meg har famile som eelsker at hunden er med og generelt det nye familimedlemmet, men jeg med min rolige snille hund som aldri gjør noe gale står alene som et svart får i min flokk.. Vær så snill å si at det også er andre der ute som har det sånn, og gjerne har et go`ord å kaste inn...heh.. *ja, jeg er "voksen", men foreldre er uansett foreldre uansett alder...;P*

Beklager et sytete barnslig innlegg, men var litt godt å få det ut, har frustrert meg i lang tid nå og i dag tok det kaka! :P

Exstran:
Prøvd å snakke med dem om det eller eventuelt skrive ett brev ogforklare hvordan det føles?

Var det jeg nettopp gjorde, noe som resulterte i dette frustrerte og noe sytete innlegget;P Reaksjon var som beskrevet: "det var bare noe tull!"

Du skal iallefall vite at du ikke er alene! Jeg kjenner meg så vannvittig godt igjen at det var litt godt å lese innlegget ditt nå og se at det ikke bare er meg! Mine foreldre har alltid vert glad i dyr, men nå er alt bare et stress for de. Jeg og min samboer flyttet et par timer vekk fra våre foreldre og hjemsted for et halvt år siden. Overtok en hund på omplassering, og så begynte problemene. Nå har vi plutselig ingen plass å være hvis vi skal hjem til hjemlige trakter... bare fordi mine foreldre blir så stressa av hunden... Sier de iallefall. Skjønner ikke at de ikke kan bite i seg det for å få besøk av meg og ikke minst barna våre... deres barnebarn! Har hatt så mange skuffelser og nedturer pga det at jeg har nesten vert på nippet til å bryte kontakten med de. Skulle ikke sagt noe hvis de var redd for hunden eller var allergisk eller no, men når de er på besøk her så er jo hunden bare helt topp! De får ikke rost han nok da! Har til tider lurt på om hunden bare er en unnskyldning for å slippe å få besøk av oss. Får virkelig ikke håpe det da.

Heldigvis har jeg svigerforeldre sånn som du. De stiller opp når det trengs. Passer hunden og kommer med råd...til tider alt for mye! Ikke nødvendigvis fordi de liker hunden så godt, men fordi de er foreldre og vet godt at det er det foreldre er til for.

Godt å få ut litt for min del også:)

Tja, jeg tror du beskriver den virkeligheten jeg vil leve i når jeg endelig finner hunden for meg. Mine foreldre er IKKE glade i hunder.. Misforstå meg rett, de hater ikke hunder, men de har også gjort det helt klart at noen hund skal aldri inn i deres hus, uansett hvem som eier den. Derved vil jeg anta at det vil være UAKTUELT å passe en eventuell valp/hund jeg ville skaffe meg.. faktisk har jeg blitt fortalt såpass også. Men jeg tar det ikke så tungt, og tenker som så at det er dem som går glipp av noe.. Om jeg virkelig ville ha med meg noen, ville jeg vel spørre min tante som har hund, tenker jeg. Det er ikke deres valg om jeg skal ha hund, det er mitt, men da må vel jeg også respektere at de ikke ønsker å ha noe ansvar for denne hunden? Og om de heller ikke ønsker noen kontakt med den, så må det nesten være deres valg, siden de ikke kan bestemme over mine valg.

Det ble kanskje ikke så støttende som jeg ønsket det skulle bli, dette.. Men jeg forstår hvordan du har det. Kanskje blir det lettere for deg om du begynner å tenke på det som at de ikke har valgt dette nye familiemedlemmet og kanskje ikke har noen hundeinteresse? Jeg vet ikke, for meg så er det bare en realitet jeg bare må leve med, og ikke tenker så mye på egentlig:) Enda. Men så vet jeg jo ikke hvilke situasjoner som kommer, da.

Håper det ordner seg for deg. Du kan jo prøve å snakke med dem, men det er ganske vanskelig å endre folk..:)

Heisann! Jeg tror nok heller ikke du kan regne med å forandre foreldrene dine her. Selv om jeg syns de godt kunne være med deg noen ganger. Men dersom de er negative uansett og du stadig får høre negative kommentarer om valget ditt å ha hund, syns jeg du har rett til å si fra. Det skal du ikke finne deg i!! Jeg har foreldre som stort sett alltid har støttet meg i dyreholdet mitt, selv om jeg nok gikk min mor på nervene til tider med dyremaset mitt. Ho er nemlig ikke veldig glad i dyr, ho syns de er fine og slikt, men er absolutt ikke den som klapper et dyr hvis ho ikke må. Likevel fikk jeg både katter, hest, bikkje og kaniner.

Men jeg kan likevel sette meg inn i det du mener for jeg har andre rundt meg som er ekstremt negative. Jeg har vært ganske sliten til tider og gjett om jeg da får høre at jeg vil ikke bedre ha det når jeg skaffer meg dyr. Det de ikke skjønner er at det er dyrene som holder meg oppe og gir meg det vesle overskuddet jeg har. Og dette kan komme både fra mennesker jeg anser som nære og burde kjenne meg bedre, men også fra mennesker jeg nesten ikke kjenner. Og de kommentarene mener jeg at de kan spare seg. Ellers så har jeg en mann som vil ha minst mulig med dyr å gjøre, men han har innsett at med meg følger det dyr så det går greit, men jeg har ingen hjelp og lite støtte derfra. Svigerforeldrene mine synes også at det er noe ordntlig tull å ha dyr, helt bortkasta tid og penger.

Nå snakker jeg meg visst helt bort her, det jeg mener er at man må godta at andre ikke er interessert, men man skal ikke godta å få stadig negative kommentarer. Det er rett og slett dårlig folkeskikk, syns jeg. De rundt skal respektere dyreholdet selv om de ikke vil ta del!

LoveBorder: Leste du egentlig innlegget til Anette og Seriina???

Anette&Seriina:

Jeg har foreldre som ikke er direkte dyreelkere - greit nok. Men jeg har også foreldre som ikke syns noe om å stille opp for meg på hundeting mer eller mindre i det hele tatt! ---------Ikke vil de bli med på ting og ikke kan de se at det er noe gale i det i det hele tatt, eller at det kanskje er en smuuule trist for meg! Og ikke har jeg rett i det heller, for det er jo bare tull - de har jo vært med hele 5-6 ganger det siste året! ------

Bra at du ser at du ikke har helt rett. Og at dette var et noe barnslig og sytete innlegg;-)
Når det er sagt, så er det jo trist at du har mistet mye av den nære kontakten dere hadde før. Men det er jo også en del av det å bli voksen. Synes Baba og rikkerikke har noen gode poeng i sine innlegg.

Du sier ikke noe om hva du ellers snakker med dine foreldre om, og hva dere gjør når dere er sammen. Har du også gått i fella og ikke kan snakke om annet enn hund? Til og med foreldre kan bli lei av å høre om en hobby dem selv ikke er interessert i. Så kan du jo teste deg selv litt; Greier du være sammen med foreldrene dine en kveld uten å bare snakke hund??  

canisa:Når det er sagt, så er det jo trist at du har mistet mye av den nære kontakten dere hadde før. Men det er jo også en del av det å bli voksen. Synes Baba og rikkerikke har noen gode poeng i sine innlegg.

Nå handler ikke dette om å ikke ville bli voksen elle noe som helst "mamma&pappa-buhu-syt"! Det handler om å føle at man mister den nærmeste familien sin, de som betyr mest for deg. Jeg har bodd for meg selv i flere år og likevel hatt god kontakt med mine foreldre. Men først etter jeg fikk hund har forholdet blitt sterkt redusert. For meg er og alltid har familie vært viktig, så for de av dere som ikke skjønner dette; føl dere gjerne bevilget til å bla til neste tråd uten et innlegg. Oki;P?

Jeg forventer ikke at noen i familien stiller opp hvis jeg skal noe med mine hunder.

Noen i min familie elsker mine hunder og noen kan ikke like hundene pag de er stor og hvilken rase de er. og det må jeg aceptere . og det gjør jeg... jeg kjøpte jo hundene selv og de møtte først hundene når de kom på besøk i danmark. nu er jeg jo flyttet til norge igjen så nu møter de hundene mye oftere ...

Men min far og litt min bror har stillet opp mye til meg nu etter bilulykken hvor jeg nu ikke kan gå lange turer med dem. eneste jeg kan nu er å stå i gårdsplassen og kaste litt ball med dem , og hjernetrimm hjemme... Men nu skal jeg nok bli helt bra etter skaden og da kan jeg gå med mine hunder selv. så de har vært så snill og komme og hente hundene og mosjonere de uten at jeg har spurt om det , da de vet hvor mye hundene mine betyr for meg...

min far skal også passe dem når jeg skal til danmark i sommer på konserter , han synes det var godt at han går med hundene får da kommer han seg litt ut i naturen hehe.

men man kan ikke forvente at alle i familien støtter opp med at man har hund .

må nesten tilfølge at siden min ene søster som ikke liker rasen kommer aldrig på besøk til meg , jo hun kom en gang da jeg hadde invitert på grilling og hundene måtte være i band et godt stykke ifra henne..

det sårer jo  det også.. , jeg kommer da på besøk til henne uansett om jeg reagerer på katten hennes...

min mor vil gjerne bli kjent med hundene , så vi tar det gradvis da hun er redd stor hunder... jeg bor på samme gård som min familie bare i et annet hus...

det er kun min far og bror og hans kjæreste som kommer på besøk til meg...

Det at foreldre evt har lyst til å stille opp og passe hund, det syntes jeg man bør ta som en stor bonus. Ikke en selvfølge.

Men når jeg leste innlegget til TS, er vel følelsen av å bli "glemt bort" litt også til stede. Fikk intrykk av at det var hovedproblemet. (TS får rette meg om jeg tar feil :) ) Det at det har blitt mindre kontakt generellt med foreldrene, etter hunden ble anskaffet. Og det er ikke noen koselig følelse. Uansett hva som er årsaken.

Ja man er voksen...eller "voksen" som jeg liker å kalle meg. :P Men det å bli sett, husket på og innlemmet i familien, det er like viktig som når man er liten. Med eller uten hund. :)

Jeg har også hatt svigermor og svigerfar gjennom 8 år (ikke nå lenger), som fungerte mer som mamma og pappa for meg enn mine egne. Hadde ikke hund da. Men det blir jo det samme. Alle ønsker å dele det de er interessert i med sine nærmeste. Ikke dermed sagt at man skal tvinge noen til å vise interesse om de ikke føler det på den måten. Men man bør kunne møtes på midten. Og jeg mener da at foreldre, selv om barna er "voksne", bør ha en viss interesse for hva som skjer i livene deres.

Lilien:

Det at foreldre evt har lyst til å stille opp og passe hund, det syntes jeg man bør ta som en stor bonus. Ikke en selvfølge.

Men når jeg leste innlegget til TS, er vel følelsen av å bli "glemt bort" litt også til stede. Fikk intrykk av at det var hovedproblemet. (TS får rette meg om jeg tar feil :) ) Det at det har blitt mindre kontakt generellt med foreldrene, etter hunden ble anskaffet. Og det er ikke noen koselig følelse. Uansett hva som er årsaken.

Ja man er voksen...eller "voksen" som jeg liker å kalle meg. :P Men det å bli sett, husket på og innlemmet i familien, det er like viktig som når man er liten. Med eller uten hund. :)

Jeg har også hatt svigermor og svigerfar gjennom 8 år (ikke nå lenger), som fungerte mer som mamma og pappa for meg enn mine egne. Hadde ikke hund da. Men det blir jo det samme. Alle ønsker å dele det de er interessert i med sine nærmeste. Ikke dermed sagt at man skal tvinge noen til å vise interesse om de ikke føler det på den måten. Men man bør kunne møtes på midten. Og jeg mener da at foreldre, selv om barna er "voksne", bør ha en viss interesse for hva som skjer i livene deres.

men det bør vel gå begge veier når man har blitt voksen? Hvor mye tid bruker du/dere sammen med foreldrene på deres interesser og hobbyer?

Baba:
 Finn deg heller noen hundevenner som har litt ekstra kapasitet til feks å passe om dere må bort (dere kan jo bytte med noen andre som kan ha passe-behov)

Det er jo oss det Anette ;)

Skjønner godt du syns dette er kjipt. Nå har jo vi vært så heldige at begge familiene våre elsker hunden og GJERNE passer (selv om mine foreldre ALDRI skal ha hund selv ;)), og jeg ser at det hadde vært slitsomt hvis det ikke var sånn.

Godt svigers er med på leken da, det er jo kjekt :)

Gleder meg til søndag, håper jeg rekker det!!

forsto det fremdeles ikke ser jeg. Greia var vel ikke først å fremst å få hjelp til hunden, men at de viste noe engasjement i interessen til datteren og ikke "unngår" henne fordi ho har hund.

Jeg syns det er viktig at foreldre viser en viss interesse selv om man er voksen. Man trenger å kjenne at de fortsatt bryr seg. Jeg har alltid hatt et veldig nært forhold til familien min, så jeg forstår hva du mener anette. Du får ta en samtale til med dem og si at du savner det nære forholdet dere hadde, så får du kanskje ikke snakke så mye om hund...;)

Anette&Seriina:

 

canisa:Når det er sagt, så er det jo trist at du har mistet mye av den nære kontakten dere hadde før. Men det er jo også en del av det å bli voksen. Synes Baba og rikkerikke har noen gode poeng i sine innlegg.

 

Nå handler ikke dette om å ikke ville bli voksen elle noe som helst "mamma&pappa-buhu-syt"! Det handler om å føle at man mister den nærmeste familien sin, de som betyr mest for deg. Jeg har bodd for meg selv i flere år og likevel hatt god kontakt med mine foreldre. Men først etter jeg fikk hund har forholdet blitt sterkt redusert. For meg er og alltid har familie vært viktig, så for de av dere som ikke skjønner dette; føl dere gjerne bevilget til å bla til neste tråd uten et innlegg. Oki;P?

Beklager, men jeg mente ikke å antyde at du ikke ville bli voksen. Det er dog for de fleste av oss slik at familien ikke deltar like mye i hverdagsopplevelsene som før.

Mitt hovedpoeng var, som du faktisk påpeker, at  kontakten ble dårligere etter at du skaffet deg hund. Og siden du vet årsaken til at kontakten er dårligere, mente jeg kun å si at kanskje du selv kan gjøre noe for å forbedre situasjonen.

Har selv erfart at en altoppslukende hobby eller stor endring av livsstil kan være drepen på forhold, såfremt ikke begge parter blir like oppslukt.  Så derfor mitt tips i forrige innlegg.

Jeg fikk IKKE lov å få meg hund. Det var altfor mye ansvar, noe som jeg ikke kom til å takle, og mamma ville ikke ha noe dyr i hus (annet enn gamle katten :)

Mas mas mas fra meg gjennom mange år, uten å rikke foreldrene mine. Men så flyttet jeg hjemmefra, hadde det supert, og fant ut at nå var tiden inne for å få meg en valp. Og da overasket foreldrene mine meg med å hjelpe meg å bestemme riktig valp og ordne med betaling av flybilletter for å hente valpen osv.. Men så ble det kluss med leiligheten vi bodde i og jeg ble nødt å flytte hjem igjen... Men de som elsket hunden min mest var jo familien min <3 Dulle og bortskjemming.. ;) Selvfølgelig var mamma utålmodig på å få han stuerein, og ikke kjempeblid hvis det skjedde et uhell..

De stiller nesten alltid opp hvis jeg trenger pass en kveld eller natt. Men det tar jeg ikke som en selvfølge.

Tror jeg er heldig jeg :)