Hvis du virkelig vil så får du det til :-)

Hilsen alenemor med to hunder, full jobb 7 mil unna!

(Datteren min er nå 13 år. Den tiden hun gikk i bhg var det bare en hund, men en hest i tillegg.)

Det å ha hund, er helt klart en livsstil. Men.. det går faktisk an å ha hund uten å drive aktivt med hundesport, trening osv.

Siden jeg for tiden er alene med barn og hund,og er i videreutdanning i tillegg til jobb, har jeg innsett at alle ønsker ikke kan oppfylles. Men jeg tror da både jeg og bikkja og ungene koser oss med livet som det er :)

Klart hunden blir alene mens jeg er på jobb og ungene på skolen, men det tåler den, så lenge den får rørt seg og stimulert seg utenom. Vi er ute på tur.. det kan jo ungene være med på også. man kan jo bytte på å legge opp koselig familietur med hunden noen ganger og treningstur for mor og hunden evt andre ganger. Det handler vel endel om organisering, Om å utnytte de øyeblikkene hvor ungene er hos venner osv :)

I tillegg er det jo masse man kan gjøre hjemme, selv om man holder på med noe annet. når ungene får hjelp til lekser eller evt andre ting, kan jo bikkja bli sendt ut på leting etter godbiter eller andre spennende ting man har lagt ut :)

Nå vet jo ikke jeg hvilke fritidsaktiviteter dine unger har .. mener det uteaktiviteter, så er det jo ikke joe i veien for å ta voffsen med dit :) Han her har vært med på ganske mange fotballtreninger/ kamper og skirenn for å si det sånn ;) Og han ser ut til å trives med det :)

Men det er klart.. man skal være ærlig med seg selv på forhånd ift å skaffe hund. For det ER en forpliktelse og masse jobb i tillegg til kosen ja :) Så det er vel egentlig bare opp til dere å kjenne etter hva som veier tyngst, hva dere orker og på hvilket nivå dere ønsker hundehold. Og så se om dette er forenelig med den hverdagen dere har :)

Har to hunder og en baby selv. Det går, men det er fryktelig travelt ja.

Vet ikke om jeg hadde hatt ork til å ha en valp nå, men hva med å overta en omplasseringshund av passende slag da? Er jo ikke alle hunder som krever like mye heller. 

Der det er en vilje er det en vei tenker jeg, og hvis du virkelig har lyst på hund og innstiller deg på å få det til så går det bra!

-Diffi-

Jeg ser at det ville gått fint men den gamle hunden vår. Han var selvgående og grei og ha med bort osv. Han kunne fint ligge en arbeidsdag, og få langturen sin på kvelden. Han var glad i alle mennesker også barn. Men hvis vi skulle få en hund som har store problemer...

hundeLiv:

Jeg ser at det ville gått fint men den gamle hunden vår. Han var selvgående og grei og ha med bort osv. Han kunne fint ligge en arbeidsdag, og få langturen sin på kvelden. Han var glad i alle mennesker også barn. Men hvis vi skulle få en hund som har store problemer...

 

Det går nok bra skal du se.. de fleste hunder er jo rimelig normale :)

Med riktig trening og riktig innstilt mentalitet, nok forberedelse, innsikt og toleranse, skal det nok gå bra. Jeg har forberedt meg på det "verste", og mentalt forberedt meg på situasjoner som kan oppstå med psyken til valpen. Og jeg må si at jeg kunne ikke vært heldigere. Hun er helt utrolig. 

Så om du virkelig vil, får du det til! Du får et "emne" å jobbe med, og det er opp til deg å gjøre det riktig. En venninne av meg har barn (2mnd) nå, og hun har en staffe på 6 mnd, hun klarer seg utmerket :)(med hjelp fra sambo da vel og merke)

Da skjønner jeg bekymringen din bedre ja ! Og ta det med ro.. tror ikke du blir oppfattet som useriøs av den grunn:) Heller seriøs, som tar med alle disse tingene i en ordentlig vurdering av det å skaffe ny hund :)

Omplasseringshunder KAN selvsagt være et sjansespill. Fordi man er avhengig av at de opplysningene man får er riktige. ingen kan gardere seg 100 % mot det. Men hvis man bruker et seriøst omplasseringsbyrå, burde sjansen være god ihvertfall.

Ellers kan man jo selvsagt skaffe valp også, men det er jo igjen en vurdering dere må ta.

Håper jo at ikke den vonde erfaringen har skremt deg fra å ha hund igjen. For som jeg sa tidligere.. de fleste hunder er jo normale :)

Jeg forstår deg veldig godt jeg. Mine foreldres hunder er et mareritt. Det har fått meg til å ta oppdragelsen til Leiah veldig seriøst, og lært meg å være nøye. Jeg har fått med meg hva "vi" har gjort feil hos mine foreldre, og det har hjulpet meg veldig på vei. Men ikke være redd for å gjøre feil, om du har hatt hund før, og en omplasseringshund som det ikke gikk bra med, så har du et godt utgangspunkt. Se tilbake på hva som ble gjort riktig med deres første, og så kan du forebygge de "feilene" som den kanskje har i likhet med den andre hunden dere hadde, da kan du fortere gripe problemet om du ser tendenser til lik oppførsel. 

Det er helt forferdelig å sitte igjen med en følelse av at man har ikke har lykkes med hunden(e). Unner ingen det. Så forstår at du nøler:) 

Jeg har også vært alenemor med hund og full jobb. Vi kombinerte ofte middag og tur i skogen. Hentet først hunden hjemme så guttungen i barnehagen. Så drog vi på skauen, grillet, lekte og trente. guttungen husker godt alt dette og ser tilbake på det med stor glede. Om vinteren tok vi i bruk skiene, hunden med trekksele foran og guttungen etter i full fart. Det ble kanskje litt for mye grillpølser til middag men koselig var det. Behøvde heller ikke å tenke på vekta, var nesten slankere enn ønskelig.

På fritiden hadde vi med hunden stort sett overalt og når guttungen hadde sovnet for kvelden tok vi oss en liten kveldstur.

Da synes jeg du var flink Pamina, som fikk til alt det etter jobb! Det blir endel organisering men man henter jo energi når man er på tur også. Det er en egen livsstil med hund, det er helt klart. Vi er jo mye ute på tur, men jeg tenker litt på at det ikke alltid kan være så lett å få alt til å klaffe med barnets, hundens og foreldrenes behov. For eksempel på stranda, da skal jo helst barnet bade på sandstrand, der er det ofte massevis av folk, så hunden skal helst hoppe uti et avsidesliggende sted som svaberg eller noe, ikke lett for barn å komme uti der. Høres jeg pessimistisk ut? Jeg prøver bare å tenke grundig igjennom om vi vil klare å gi hunden og barnet det de trenger :-) Det er så flott å lese hvordan dere har greid det!

Vi har ikke noe særlig muligheter for barnevakt eller hundevakt for eksempel. Hadde vært lettere om vi hadde noen som stilte opp hjemme hos oss og passet hele gjengen når det trengs :-) I helger er vi gjerne mye ute. Liker å sykle, løpe og gå på ski og fiske. Det passer jo å ta med barn og hund på. Men når vi besøker familie, det gjør vi kanskje sånn en til to ganger i måneden. Da blir vi kanskje borte fem seks timer.