Hei.

 Jeg har en Dobermann på 10mnd. Han er verdens snilleste, mest lojale og kosete gutt, men jeg har en liten utfordring. Fra tidligere erfaring med Dobermann vet jeg at de kan ha en tendens til å nappe i bukseben når de vil ha oppmerksomhet. Oppfører seg litt som en bortskjemt unge innimellom.

Vi går masse turer (flere timer totalt hver dag). Det virker som om det blir mindre av det, men det er fortsatt like irriterende. Eksempelvis går vi tur i skogen hvor Blade koser seg utrolig masse, men en sjelden gang, spesielt hvis jeg står stille, så kan han komme opp til meg og oponere. Det jeg legger i det, er at han hopper og spretter rett foran meg (ikke på meg) og bjeffer. Halen spinner jo frem og tilbake og det finnes ikke antydning til aggressive signaler i det hele tatt. Det er akkurat som om han mener at nå bestemmer han at han skal ha oppmerksomhet, eller så er det at han kjeder seg i hjel hvis han må stå i 10sekunder å vente på meg.

Jeg har prøvd forskjellige måter å takle dette på. Alt fra å ta tak i ham (kan være vanskelig, og jeg ønsker ikke at han slipper unna når jeg gjør det), sette meg ned på huk (være på hans nivå for å se om det roer ham) eller totalt overse ham (at han går lei). Hvis det ikke er noe annet som fanger hans interresse, så kan han holde på med dette i laanngg tid (mange minutter).

Noen som har vært borti dette og funnet en formel?

Jeg vet at Blade bare er ti mnd og hormonene raser, og noe kan sikkert tillegges dette, men innspill mottas med takk. :o)

Det viktigste her er vel at han ikke oppnår det han vil med adferden. Nemlig oppmerksomhet. Så å overse hunden er vel det lureste du kan gjøre. Men selvfølgelig da også sørge for at adferden ikke forsterkes fra andre hold.

Slik taktikk tar ofte litt tid, spesielt hvis han allerede har oppnådd det han vil med en adferd. Så du må nok holde ut mer enn noen minutter.

invitasjon til lek, og overslagshandling ligger i stressnivået.

Din beskrivelse/ ordbruk viser at du ser deg i konflikt med hunden din og gjør dette til en "kamphandling". Altså som i : hvem bestemmer?

Det er nokså langt utpå viddene. Hunder bestemmer ikke og har ingen grunn til å skulle ville bestemme noe som helst. De opponerer ikke i forhold til å "vite" seg begå en (for deg) uønsket adferd.

De bare gjør. Og de bare ER. Hunder. Med lekelyst. Men kort lunte for stress og med liten tolmodighet for pauser/ å kjede seg.

Så det første man må lære hunden sin er å kjede seg. Roligtrening er grunnlaget for en fungerende hund. Å kontrollere en unghund handler om å kontrollere stressnivået.

Desto hyprere hund, desto mer utfall i form av lekeinvitt/ overslagshandlinger.

Så gå hjem og tren roligtrening. Lær deg å stoppe med alt av aktiviteter før hunden girer seg for høyt opp.

Stresshormoner er ikke kjønnshormoner. Og adrenalinet sitter i kroppen i 72 timer har jeg lest. Så det betyr at neste aktivitet neste dag legger seg oppå forgående dags aktivitet og stress osv. Så hypre unghunder får ikke nok vile mellom til å lande.

Om en unghund hopper, biter bukseben eller bjeffer spiller ingen rolle. Alt er utslag av forhøyet stress. Og det er litt raseavhengig hvilken adferd hundene velger seg som sin overslagshandling.

Så når hunden din får en rapptus har du overdrevet aktiviteten. DU gjør feil. Ikke hunden din. Og da må du korrigere degselv, ikke hunden. Å finne rette balansen mellom ro og aktivitet er vanskelig. Men det er din jobb å finne ut av og få rettet opp. Ikke hundens.

Der og da......bind hunden i nærmeste tre. Sett deg og ta en god pause og gå rooolig hjem igjen. Neste dag dropper du aktiviteten. Og neste gang du skal gå tur går du såpass mye kortere at hunden ikke blir overstadig.

Zapp:

invitasjon til lek, og overslagshandling ligger i stressnivået.

Din beskrivelse/ ordbruk viser at du ser deg i konflikt med hunden din og gjør dette til en "kamphandling". Altså som i : hvem bestemmer?

Det er nokså langt utpå viddene. Hunder bestemmer ikke og har ingen grunn til å skulle ville bestemme noe som helst. De opponerer ikke i forhold til å "vite" seg begå en (for deg) uønsket adferd.

De bare gjør. Og de bare ER. Hunder. Med lekelyst. Men kort lunte for stress og med liten tolmodighet for pauser/ å kjede seg.

Så det første man må lære hunden sin er å kjede seg. Roligtrening er grunnlaget for en fungerende hund. Å kontrollere en unghund handler om å kontrollere stressnivået.

Desto hyprere hund, desto mer utfall i form av lekeinvitt/ overslagshandlinger.

Så gå hjem og tren roligtrening. Lær deg å stoppe med alt av aktiviteter før hunden girer seg for høyt opp.

Stresshormoner er ikke kjønnshormoner. Og adrenalinet sitter i kroppen i 72 timer har jeg lest. Så det betyr at neste aktivitet neste dag legger seg oppå forgående dags aktivitet og stress osv. Så hypre unghunder får ikke nok vile mellom til å lande.

Om en unghund hopper, biter bukseben eller bjeffer spiller ingen rolle. Alt er utslag av forhøyet stress. Og det er litt raseavhengig hvilken adferd hundene velger seg som sin overslagshandling.

Så når hunden din får en rapptus har du overdrevet aktiviteten. DU gjør feil. Ikke hunden din. Og da må du korrigere degselv, ikke hunden. Å finne rette balansen mellom ro og aktivitet er vanskelig. Men det er din jobb å finne ut av og få rettet opp. Ikke hundens.

Der og da......bind hunden i nærmeste tre. Sett deg og ta en god pause og gå rooolig hjem igjen. Neste dag dropper du aktiviteten. Og neste gang du skal gå tur går du såpass mye kortere at hunden ikke blir overstadig.

Baba:
Så jeg lurer på om det ikke må finnes andre årsker enn bare overstress og overstimuli til denne oppførselen...?

Kan det være så enkelt som at hunden har funnet ut at den oppnår akkurat det den vil ved å holde på med dette? Oppmerksomhet el. Hvorfor overanalysere så voldsomt. Det er ikke all uønsket adferd som kommer pga. stress selv om en del her inne tydligvis tror det. Akkurat som om det på 90 tallet ikke egentlig var dårlig lederskap som var roten til all uønsket adferd selv om veldig mange forklarte det slik?

masse for raske og gode svar. :o)

 Jeg må vel nesten si meg litt enig med Baba. Selvfølgelig er det jo mulig at Blade er "stresset av natur" (hvis det går ann), men adferden hans er ikke avhengig av mye eller lite aktivitet.

Jeg gjorde nok en relativt stor feil når han var liten valp med for lange turer og action. Dette har jeg korrigert så godt jeg kan nå og fokusert vesentlig mer på å være roligere og i tillegg ha veldig rolige dager, til og med flere dager etter hverandre.

Med andre ord har det vært lite herjing og mye roligere oppførsel fra min side de siste 4 månedene.

Det skal også sies at jeg har sosialisert Blade i alle mulige settinger. Han virker veldig trygg og det eneste jeg vet at han ikke liker er støvsugeren. Motorsag og andre ting som JEG mener burde virke mer skremmende er ikke noe problem. hehe.... Han har ikke problemer med andre mennesker eller dyr, han er riktignok litt forsiktig, buser ikke frem, og det syntes jeg i og for seg er en god egenskap.

hundestress er ikke det du ser som stress hos mennesker. Men langt mer.

Forventningstresset du opplever er stress forut tur. Fordi hunders glede ER stress. Så stress forut er det samme som stress baketter. Og stress har lite med over eller understimulert å gjøre. Utover at stimulien eller mangelen på øker/minker stresset.

Hundens stressnivå ligger i hunden selv. Som i forskjellen på sedat hund og hyper hund. En sedat hund kan være ekstremt stressa (mentalt) uten å røre seg. Altså lide av skjult stress.

Hundens nærvekonstitusjon er stresskontrollen. Og må ikke missforstås som "nærver" hos mennesker. En usikker og myk og sedat hund kan både ha god nærvekonstitusjon og dårlig. Samme kan den hypre hunden ha.

Her i huset går nesten alle av skaftet FØR tur. Ikke fordi de alle har forventningstress. Men en av de har. Og drar opp resten. Unntatt alfan, som blir utstudert rolig og prøver dempe "galskapen". Hun som har forhøyet forventning girer seg kraftig opp i "glede" over forestående. Og er litt hard på begynnelsen av turen, men roer seg så greit. Og er første av de, til å legge seg ved pauser.

Når turen er over avsløres stressnivået og de dårlige nærvene hennes. Ved manglende avreagering. De andre peser kansje i ti min. og så slapper de av. Hun peser i en time. Minst. Og har best fysikk. Så det er ikke fysisk slitenhet. Men det høye forventningsnivået og den dårlige avreageringen.

Hun er den eneste av mine hunder som ikke er hyper. Hun er hva alle ville kalt veldig rolig.

Og det er altså helt feil. Hun er stressa inni hodet sitt, men ligger dønn i ro og gjør ting i slow motion. Går sakte (inne) spiser sakte og er verdens roligste og greieste. Til hun eksploderer av forventning. Selvom hun er relativt lydig er det sjelden hun ikke bryter sittkommando når båndet skal på før tur. Selv unghundene som slettes ikke er gode på sitt og bli sitter. Hun klarer ikke legge bånd nok på seg da.

Så stress er dårlige nærver. I forhold til manglende evne til å roe seg. Og er likt fordelt blandt både sedate og hypre raser. Og måles på avreageringen mer enn på reaksjonen.

Eet er nok en del i det Zapp beskrev tidligere. Jeg har selv en lettstresset hund og må ta forholdsregler deretter. I tllegg er det noe med at ved feil feedback på slik atfred er det lett og ytterligere forsterke denne. Du har forsøkt å takle det på ulike måter, velg en metode og hold deg til den.Jeg har benyttet en metode som har fungert svært godt på min hund.

Når du ser antydning til slik atferd (gjerne se signaler før det når "toppnivå") kul helt ned og stans all aktivitet, sett deg gjerne ned. Bruk dempende signaler, få øyekontakt med hunden og gjesp klart og tydelig, gjenta. Ro ned til hunden responderer. Hvis den girer seg opp sitt rolig og snu hodet demonstrativt bort til den roer seg igjen, få kontakt og fortsett og gjesp til den roer seg. Når den er rolig gi godbit og ros med rolig stemme, snakk sakte og tydelig. Starter den opp igjen, ta prosessen på nytt.

Du må være tålmodig og konsekvent. I tillegg er han i en slik alder og er en type hund som nok lett kan gires opp, ta hensyn til dette jf. type aktivisering, leker etc. Og ikke gi han oppmerksomhet på hans uønskede atferd, gi han derimot oppmerksomhet når han er rolig.

Skjult stress er lett nok å avdekke. Det er bare å ta pulsen på hunden det.

På min så jeg langt senere at det egentlig var nokså synlig på øynene hennes. Fordi hun gjemte øyet i vanskelige situasjoner. Så man nesten bare så det hvite i øyet.

Men forventningstress er oftest skapt av eier og har ingenting med hunden å gjøre. Overhilsing fra eier, overgiring av eier for å si man skal på tur osv. Alt dette lærer hunden å møte det den tror er eiers sterke forventninger med egne "makne" forventninger = stress i situasjonen. Og altså ikke i hunden. Men i eiers læring av at hunden skal vise forventning (glede). Så mange utmerket rolige og alt annet enn nærvøse hunder har adferder i situasjoner med stress. Grunnet eier. Og overhilsingen er den mest utbredte. Men også eiers lagde turforventning er ganske vanlig.

Med Blade er jeg veldig påpasselig med akkurat det du nevne når det gjelder å trekke ham opp. Jeg har jo vært på en del kurs allerede og en ting som jeg helt klart har lagt merke til er hvordan, man med andre raser, belønner med godbit og rop og "hyl" og gud veit..... Hadde jeg gjort det med Blade hadde jo bikkja tatt av "like a bat out of hell".....

Jeg gir en godbit og et tydelig "BRA!"... Thats it! Er ekstremt forsiktig med å trekke ham opp for det klarer han utmerket godt selv.

FLY:
Hahaha typisk dobber, han klyper deg vel i rompa om du velger å snu ryggen til. Med mine dobbere så fungerte det best å begynne å rote rundt med noe på bakken, da kom det en nyskjerrig snute ned på bakkenivå og jeg kunne fiske tak i halsbåndet og sette på kobbel. Så reiste jeg meg opp og gikk videre med hunden i bånd.

Hehehe... rampete er de, ingen tvil om det!! :)

Nappe pappen sin har han heldigvis skjønt at ikke er så smart. Prøver han å nappe så får jeg jo tak i ham 10 av 10 ganger. Men det er den infernalske bjeffinga som setter meg litt ut. Når jeg leser alle de flotte tilbakemeldingene jeg har fått, så ser jeg jo veldig lett at dette irriterer meg litt for mye og at dette påvirker både meg og Blade. Må skjerpe meg litt skjønner jeg!! :o)

Zapp:

Skjult stress er lett nok å avdekke. Det er bare å ta pulsen på hunden det.

På min så jeg langt senere at det egentlig var nokså synlig på øynene hennes. Fordi hun gjemte øyet i vanskelige situasjoner. Så man nesten bare så det hvite i øyet.

Men forventningstress er oftest skapt av eier og har ingenting med hunden å gjøre. Overhilsing fra eier, overgiring av eier for å si man skal på tur osv. Alt dette lærer hunden å møte det den tror er eiers sterke forventninger med egne "makne" forventninger = stress i situasjonen. Og altså ikke i hunden. Men i eiers læring av at hunden skal vise forventning (glede). Så mange utmerket rolige og alt annet enn nærvøse hunder har adferder i situasjoner med stress. Grunnet eier. Og overhilsingen er den mest utbredte. Men også eiers lagde turforventning er ganske vanlig.

Jeg fikk beskjed en gang at man kan sammenligne dobberen med en kickbokser, den hopper og spretter og finter rundt deg, men den er ikke stresset. Når mine dobbere bjeffet og kløp meg, så var det bare å finne på noe utrolig spennende på bakken, fy søren så spennende det bladet/konglen/kvisten er altså, da glemte dobbisen å bjeffe/klype for muttern hadde noe spennende på bakken. Båndet settes på, kvisten er spist opp og vi går videre.

Dette med kongler og slikt på bakken kan du videreutvikle, dere finner en superkongle på bakken, dobberen får tygge litt på den før du komanderer sitt og slipp. Kast konglen inn i en haug blåbær ris eller en haug med kongler av annen type. Komander søk. Ikke kast langt for da mister du oversikten om han plukker riktig superkongle:)