-Bea-:

*Tez*:

Hva er det minste onde? En hund som blir avlivet med en gang de oppdager problemet, hunden slipper mye stress og det som følger med slike problemer? Eller å prøve å trene det bort, omplassere til en familie hvor hunden ender opp med å bite barn og blir avlivet uansett, og hvor hunden da har gjennomgått masse stress og py?

 

 

De kunne jo kanskje heller prøvd å si at hvis dette gjentar seg x antall ganger selv etter trening, så kan den avlives, eller evt etter noen forsøk bestemt at denne hunden må adopteres av noen som KAN hund og denslags trening og som ikke har småbarn.

Jeg kan ikke si meg enig desverre. Det er så sinnsykt mange dyr som strømmer igjennom der, og med det trange budsjettet de har, bør de etter min mening være mer selektiv med hva de velger å prøve å trene og omplassere. Som noen litt under deg presiserte, en død hund lider ingen nød. Selvsagt er det utrolig synd at den hund skal lide pga mennesker som ikke har vett nok i skallen til å forstå at en hund faktisk er et levende vesen som tenker og føler. Som trenger og krever den respekten og omsorgen de faktisk skal ha. Desverre er det mange av de menneskene, noe som igjen fører til mange "ødelagte" hunder. Hunder som trist nok har lært seg at angrep er beste forsvar, eller som har levd i en evig trussel om at mat ikke kommer, mat må man sloss for etc, eller av andre grunner har utviklet matforsvar. Disse hundene kan tilsynelatende trenes så de ikke viser forsvar/aggresjon lengre, men de har fortsatt lært seg tidligere at aggresjon hjelper. Jeg hadde ALDRI ALDRI tatt til meg en hund som er "rehabilitert".

Det er sagt flere ganger at "det er jo bare å omplassere til folk som KAN hund og ikke har barn". Hvor stor del av befolkningen VET virkelig hvordan å håndtere en sånn hund? Her i norge hvor hundekunnskapen ligger på høyt nivå i forhold til store deler av verden, er det ikke mange som har kunnskapen nok. I USA er det enda færre. Folk uten barn? Hmmm, de aller fleste mennesker har lyst på barn. Skal de da vente til hunden dør av alder (forhåpentligvis) med å få seg barn? Eller familier som har barn som har flyttet ut? Hva da med barnebarn? Det vil i de aller fleste tilfeller være barn uansett om det ikke er egne der og da ved omplasseringstidspunktet.

Jeg vet det er mange som syns jeg er kald når jeg sier slikt, men om det er valget mellom å redde èn hund som har aggresjon av div typer og grunner, bruke tid på å trene den, eller 3 andre hunder som er lette å omplassere, som ikke krever like mye tid og trening. Vel, valget er ikke vanskelig for meg ihvertfall. Heller redde flere og tryggere hunder, enn å tviholde på hunder som kanskje ville hatt det bedre død.

Det mange ikke tenker på, er ikke bare tryggheten til menneskene. Men tenk dere hvordan en hund som konstant lever i stress, aggressjon, frykt etc, den har det ikke bra med seg selv. Og det er slett ikke alle hunder som viser tydelig at de lider. Hadde min hund, hadde jeg heller latt den slippe. Jeg lever og ånder for Tina (og datteren min selvsagt), og vil gjøre så og si alt for ho. Da også la ho slippe om ho ikke hadde det bra med seg selv. Såpass glad er jegi ho. Jeg vil heller sette mine egne egoistiske følelser til side til fordel for en hund som ikke har det bra. Både fysisk og psykisk. Man skal ikke holde en hund i live for enhver pris.Man kan ikke komme med et eneste argument mot dette. Ikke om man virkelig er en dyreelsker som vil det beste for de dyrene som ikke har noe annet valg enn å være hos oss. Det er vårt valg, ikke hundens, å være hos oss, og da MÅ man også ta hensyn.

Så ikke episoden, men denne og andre serier skal skape sterke følelser som river seerne følelsesmessig med, og ergo skaffer reklameinntekter. Jo flere forslukne seere jo bedre. Men for å svare på spørsmålet: Finnes det ikke mennesker som kan trene bort dette? Som VET hvordan det gjøres?

Mener en mataggresiv hund aldri kan stoles på noensinne, når det gjelder at den står og spiser. Det betyr at den skal være i fred når den spiser, ergo, det må ikke være barn i familien og er det barn på besøk må hunden være under konstant oppsyn, og når den ikke spiser.

Det finnes da mennesker som vet hvordan man takler at en hund er mataggressiv, og hvordan man takler en aggressiv hund generelt, hjemme og ute. Så sant den ikke angriper eieren sin ut i blinde. Noen vil ta det som en utfordring å ta imot en slik hund. Finnes ikke denne "noen", skulle det være mere fair å si høyt på TV: Det fins ikke noen som vil ha hunden, den må avlives desverre.

I stedet for å fremstille hunden som et så håpløst eksemplar, at den må avlives av dèn grunn. Men en noe ærligere fremstilling skaper andre helt andre følelser: Nemlig håpløshet og avmaktsfølelse, folk skrur tv`en av. - En hund, som kunne levd et langt og godt liv, ingen vil ha den - trist men den grelle sannhet - den eneste utvei er avliving.

Bedre da å ta "the rough way", farlig hund - og å skape et merkevarebilde av seg selv som seriøs og ansvarligmed stor hundekunnskap. Det meste i amerika styres av selge, kjøpe, følelser uten å ta hodet litt i bruk førman handler. Ikke bare denne organisasjonen lar seg styre av overpotens, jag etter (nødvendige) penger i sine redingaksjoner. Amerika som nasjon har reddet utallige land, før i Sør-Amerika, nå Irak og Afghanistan. 

SELVSAGT kan man ha en hund med mataggresjon. Hva forventer de seg av en hund som har blitt alvorlig vanskjøttet og mishandlet? Her skal man først føle all sympati med den forkomne stakkaren, dernest kjenne raseri over avlivingen - eller kjenne følelser som "jeg er enig", "dette var rett" (man føler seg høy). Begge deler holder seerne klistret til skjermen, men ikke følelse avmakt og håpløshet, da går man heller en tur eller skifter kanal.

Med det forbehold at jeg ikke så episoden, hvis hunden ellers var leken og glad, ble den avlivet fordi det ikke fantes noen som VILLE ha den. Det fins flere hunder enn folk som kan ta imot de. Den grelle virkelighet, som vi oftest vegrer oss for å se, og å la hunder slippe, kan i noen sammenhenger være vikariat for den slags vegring.

Virkeligheten er noen ganger grusom, å la hunder slippe handler om sykdom og lidelse. en hund som forsvarer maten sin kan man la være å gå borttil, hvis hundene ellers er grei, det må selvsagt ikke være barn i huset, det må også være en familie som har kommet over den tiden de har barn. Men det fins kanskje ikke å oppdrive? Da avliver man hunden, eller lar den stå i kennel i evig tid.

Tror nok dette ikke handler om noe mere fantastisk, enn at faktisk avliver vi hunder her, som vi ikke finner eiere til. Men for å beholde inntekten, legger vi skylden på hunden.

Nei, du har helt rett. En mataggressiv hund kan man aldri stole på, og spesielt ikke med barn. Du sier at da er det jo "bare" å sende hunden til noen som latt hunden være i fred når den spiser. Ja, hadde det bare vært så enkelt. Det er ikke bare i matesituasjonen, hvor eieren setter mat ned og hunden spiser, hvor du finner mataggressjon. Hva om hunden finner noe ut som den absolutt IKKE skal spise på? Hva gjør man da? For hunden blir jo aggressiv og biter når man prøver å ta objektet fra han. Hva om hunden ikke har kun matforsvar, men også ressursforsvar? Hvor hunden blir aggressiv for ALT den anser som sitt? Hva om hunden får tak i fruens Gucci-kjole til 10.000$? Skal man bare latt hunden tygge det ihjel bare fordi den har ansett kjolen som sitt object? Kan ramse opp enda flere og værre situasjoner enn dette. Men poenget mitt er at det er aldri så enkelt som å bare latt hunden få være ifred når den eter. Det er så mange flere situasjoner denne aggressjonen kan komme opp som ressursforsvar av ymse slag.

Jeg tror heller det ikke er så enkelt som å si at de bruker en viss begrunnelse for å si at en hund må avlives fordi det er dèt som ser best ut på tv. Hvorfor i alle dager skal de bruke kanskje 3 ganger så mye penger på èn hund, som man i utgangspunktet ikke kan stole på igjen, selv om den trenes og trenes, når de kunna da ha reddet 3 andre hunder som faktisk er individer som er lettere omplasserbare? Hvorfor er det så viktig å redde absolutt ALLE hundene de kommer over, koste hva det koste vil? 

Du sier også at man kan jo også bare omplassere aggressive hunder til folk som kan litt, så lenge de ikke angriper eieren i blinde? Forstår du hva du faktisk sier her? En aggressiv hund kan du ALDRI stole på. Det i seg selv er god nok grunn, men for SPCA er det faktisk også DE som har ansvaret for disse hundene, at de som vil ha hund, får noe som ikke kanskje flyr i strupen på deg. Bare tenk deg dersom ny eier blir kraftig angrepet. For et usannsynlig søksmål det ville vært? Det ville vært økonomisk ruin for de.

Døde hunder lider ikke, og man bør ikke leke superhuman og redde alt som går. Man bruker heller ressursene sine på de man VET man kan gi et fint nytt hem, og heller latt de "triste tilfellene" få slippe mer stress, evt frykt etc.

For å presisere det jeg sa; det finnes mennesker som vet hvordan man takler en mataggressiv hund, og en aggressiv hund generelt, hjemme og ute. Jeg så ikke episoden, mener ikke at det er "bare" å plassere en mataggressiv hund. 

Poenget mitt var mere hvordan slike programmer lages, hvis det stemmer at hunden ellers var leken og glad (tillitsfull?), med aggressivitet ift. forsvar av mat. At slike programmer er skapt for å lage sterke følelser, for og i mot, altså at folk skal reagerer med følelsene, ikke med hodet, selv om de vil argumentere som om det var fornuften de reagerte med.

Hunder kan forsvare og bli aggressive om mye rart, leker/sofa/seng eller andre ting. Noen er hunder er aggressive i den forstand at de er syke, og rett og slett må avlives. Men angrep og aggressivitet trenger ikke nødvendigvis bety avliving.

En kunne like gjerne filmet den 7 mnd. tispen vi fikk i hus, som tredje familie. Nydelig, søt liten valp. Hun angrep minstebarnet på fem, uten forvarsel, og bet henne gjentatte ganger i underarmen, vi måtte bruke makt for å få henne til å slippe. Angrepene kom når ungen satt stille på gulvet med ryggen til.

Vi gav oss selv og valpen tre dager. De kunne filmet hvordan vi snakket sammen og la plan med den minste, hvordan vi sa at denne hundens eneste sjanse er at den ble tatt for tidlig fra kullet, eller var eneste valp. Tre jumpere og fleecejakke, ungen som skrek i sjokk og smerte for hvert eneste angrep som kom, og det var ikke få. 

Det ville skapt sterke følelser for valpen, for ungen, for og imot, noen ville (rasende) mene om å BRUKE en unge slik, andre ville la seg imponere (føle seg mektig og høy) over den lille ungens beregnende, smarte spontane handlinger, strategien vi la. 

Når den likevel måtte avlives, ville sterke følelser tilsi en mening om at det var det eneste rette. Noen kunne kanskje tenkes å reagere motsatt også: Hvorfor gav de hunden bare tre dager? Hvorfor forsøkte de ikke å plassere den i en familie uten barn?  

Nå ble ikke denne hunden avlivet. I dag tre år etter bor den fremdeles hos oss, har hittil ikke bitt noen, bortsett fra de tre første dagene. Jeg har den innstillingen, at hun kan meget gjerne bite igjen, slik enhver hund kan bite. 

Siden hun da har bitt, selv om jeg tror det var valpebiting, får andre barn enn våre egne, aldri være i samme rom som henne uten overoppsyn fra en av oss voksne i huset. Ikke andre voksne enn oss. Jeg sier til unger på besøk, den hunden biter, så pass dere. 

Så som sagt ikke den hunden som ble bestemt avlivet i TV programmet, men aggressjonen regner jeg var av en helt annen karakter enn manglende lært bitehemming som jeg mener vår hund hadde. Men bare som eksempel. Det ville gått enkelt og lage et filmscenario der alle ville "forstå" (les: føle) at avliving var det eneste rette.

Tror som sagt mange andre sterke følelser ville blitt satt i sving også, særlig ift å bruke et barn sånn.

Jeg er ikke imot avliving av dyr, slik at man skal holde de i live for enhver pris, tvertimot heller jeg nok til andre kanten. Imidlertid er jeg imot at man fremstiller hunder som farlig aggressive hvis de ikke er det. Mulig var denne hunden farlig, i den forstand farlig for enhver eier, og ja, da måtte den avlives.

Jeg så ikke episoden, men mener trådstarters spørsmål er betimelig. Kanskje heter det ikke å gi opp for fort, men å gi hunden skylden, dens egenskaper, i stedet for å si at ingen vil ta den, ha den. De må gjerne avlive alle de har, for min del. Når en vokser opp med dyr, er avliving ikke forbundet med de helt store stormene. Det kan heller gå i retningen av hvorfor ikke kalle en spade for en spade? Men på TV kan de bare avlive de "det ikke er håp for". 

Vi var tredje familie vår hund kom til, på tre måneder, greide vi det ikke, javel, da kunne jeg ikke begripe at det fantes andre som kunne greie det heller. Som var VILLIGE, vel og merke. I slike tilfeller er det ingen vei utenom. Derfor biter jeg meg merke i,en som har sett programmet reagarer, fordi hunden ellers er leken og glad. Jeg henger meg opp i hvordan slike programmer lages, de er spekulative, de kan få oss til å "forstå" at "det var ingen utvei", de kan få oss til å "skjønne", les: bli overvettes imponerte, så fantastisk dyktige de folkene er. Det er da lov å helle litt salt i sukkeret noen ganger.