Jeg tenker som så at når det er grunnen for å kvitte seg med hunden så er det kanskje like greit for hunden å få seg en ny eier jeg da.

Selv har jeg to hunder og en liten en på 13 mnd. Vi har helt fra starten av vært nøye på dette med hund og barn og det har gått veldig greit. Den ene hunden stresser og det kan blir noen litt for hurtige slikk i ansiktet noen ganger, men alt i alt går det knirkefritt. Tror det blir hva man gjør det til.

Det kan faktisk hende at barnet utvikler allergi mot hunden, så ikke skjær alle som omplasserer hunden grunnet allergi i familien over én kam. Det blir for lettvint.

Noen hunder kan også plutselig bli aggressive mot små barn (eller hva som helst) og da er det faktisk så enkelt at barnet går foran hunden. Det tror jeg de fleste med barn skjønner. Man tar bare ikke sjanser med det aller kjæreste man har.

-Diffi-

Vi har hatt mange problemer pga vår hund. Så mange gansger har jegneste gitt opp, men mannen min har holdt på sitt og bikkja er her enda. Så selv om vi sitter i en kjempetrang situasjon og bitteliten plass å leve på fordi bikkja ikke kan være alene enda så vi kan flytte ut, og selv om min mann har astma som har plaget han masse etter at vi fikk hunden, samt at han har allergi mot hund, ja selv da blir bikkja boende. Muligens kommer vi ikke til å kunne flytte ut på lange lange tider enda, selv om vi nesten blir jaget ut av mine foreldre som har vært så snille og gitt oss husrom da vi trengte det. Men vi har heldigvis astmamedisin som holder det værste i sjakk, og driver nå og prøver ut allergimedisiner som passer. Og når vi klarer det, så skal jammen meg ikke bikkja omplasseres den dagen vi får barn. Vi får holde bikkja vekk fra bad og soverom, samt holde barnet vekk fra hunden når den spiser. Hvis vi får for liten tid til hunden så går det jo og ant å alliere seg med noen som kan gå tur med hunden jevnlig for en liten slant. Det er fint mulig å ha både hund og barn tror jeg.

Men, jeg forstår de som faktisk må gi fra seg bikkja. Kanskje var det vanskeligere enn de trodde, kanskje får det nye barnet allergi (noe som er ganske vanskelig å forutse). Kanskje finner man ut at hunden ikke har det så bra lenger og vil la den få et bedre liv. Kanskje kom graviditeten veldig uplanlagt. Vi bør ikke skjære alle over en kam, fordi det er alltid noen som må gi tapt selv om de hadde de beste intensjoner. Min mann utviklet f.eks allergien over tid. Og det er kunn fordi vi lever midlertidig i en vanskelig situasjon at han plages mye. Men kommer vi ikke oss ut av dette snart så må vi sende bikkja over til svigers i england. Det er ikke en morsom tanke å vite at man sliter, og at bikkja må være den som eventuelt må gå.

Puguni: Føler med deg. Høres ut som en kjempetrist situasjon, men så fint at det løste seg til slutt.

Snoopsy:

Vi har hatt mange problemer pga vår hund. Så mange gansger har jegneste gitt opp, men mannen min har holdt på sitt og bikkja er her enda. Så selv om vi sitter i en kjempetrang situasjon og bitteliten plass å leve på fordi bikkja ikke kan være alene enda så vi kan flytte ut, og selv om min mann har astma som har plaget han masse etter at vi fikk hunden, samt at han har allergi mot hund, ja selv da blir bikkja boende. Muligens kommer vi ikke til å kunne flytte ut på lange lange tider enda, selv om vi nesten blir jaget ut av mine foreldre som har vært så snille og gitt oss husrom da vi trengte det. Men vi har heldigvis astmamedisin som holder det værste i sjakk, og driver nå og prøver ut allergimedisiner som passer. Og når vi klarer det, så skal jammen meg ikke bikkja omplasseres den dagen vi får barn. Vi får holde bikkja vekk fra bad og soverom, samt holde barnet vekk fra hunden når den spiser. Hvis vi får for liten tid til hunden så går det jo og ant å alliere seg med noen som kan gå tur med hunden jevnlig for en liten slant. Det er fint mulig å ha både hund og barn tror jeg.

Men, jeg forstår de som faktisk må gi fra seg bikkja. Kanskje var det vanskeligere enn de trodde, kanskje får det nye barnet allergi (noe som er ganske vanskelig å forutse). Kanskje finner man ut at hunden ikke har det så bra lenger og vil la den få et bedre liv. Kanskje kom graviditeten veldig uplanlagt. Vi bør ikke skjære alle over en kam, fordi det er alltid noen som må gi tapt selv om de hadde de beste intensjoner. 

er veldig enig med måten dere har gjort det på, vi har selv nå 4 hunder å de skal vi ikke kvitte oss med for allt i verden...så lenge det er mat i mat skålene og van i vanskålene og vi har takk over hode så er det godt nokk for meg. eg hvet hvorfor det eventuelt ikke er mat i kjøleskapet men hunden vet ikke hvorfor det ikker mat i hunde skåla. 

omplassering er den siste av de siste utveiene...

Jeg forstår godt at enkelte må si stopp, selv om endel nok gjør det fordi de tenkte litt dårlig over hva de gikk til. Hadde jeg hatt en annen type hund når jeg selv fikk barn, så kan det hende at jeg hadde fått problemer. Var alene med 3 finske lapphunder da jeg ble mor, og det har ikke bare vært enkelt å få trent hundene som jeg ønsket. Mye dårlig samvittighet. Nå skal det sises at det ikke var verdens enkleste hunder, litt problemhunder var det, så gå på tur med alle tre + barnevogn var et helvete... Spesielt fordi hundene ville beskytte barnevogna mot andre hunder! Men jeg holdt ut, og har fortsatt to av dem (dene ene er død nå i dag). Hadde jeg derimot hatt 3 krevende  brukshunder, så er jeg spent på hvordan det hadde gått. Men da kan det hende at jeg ikke hatt de problemene jeg hadde på mine hunder (litt utagering på andre hunder osv...)

puguni:

Jammen bra dette ble postet i luftegården. Og JA jeg sier det med en gang slik at andre ikke trenger å si det til meg; Jeg følte meg truffet og har fremdeles 25 år etter dårlig samvittighet for at jeg ikke strakk til. Inntil babyen var 10 måneder hadde vi det også slik som Angelcharm beskriver.

  

Som så ofte før er generaliseringen ute og går på Canis. Riktignok har det (i skrivende stund) ikke kommet så mange svar enda, men jeg legger merke til at noen av de som svarer er hundeeiere som ikke har barn enda. Er det ført noen statistikk over hvor mange det er som kvitter seg med hunden når det kommer en baby i familien?  Eller er dette noe ”alle vet” foregår i stor skala? Er det mange her som personlig kjenner til disse dårlige hundeeierne som så lett kan sende fra seg en trofast venn? Og som sikkert kan si at de vet disse menneskene ga opp for lett? Dette er jo ikke akkurat opplysninger som kommer frem i en annonse på finn. Jeg sier ikke at slike mennesker ikke finnes, men jeg velger i det lengste å tro at majoriteten av de som omplasserer hunden pga av en totalt ny livssituasjon som det en krevende baby fører med seg gjør dette til hundens beste.

  

Da jeg måtte finne et nytt hjem til hunden fantes ikke finn.no , ellers hadde jeg sikkert i desperasjon forsøk å finne en skikkelig familie til ham der også. På den tiden visste jeg bare om FOD som drev med hjelp til omplassering, og der var det ingen hjelp å få. Så lenge vi holdt ut i en etterhvert for hunden umulig situasjon, ville ikke FOD ta den i mot. De ringte ukentlig for å forsikre seg om at jeg ikke hadde fått den avlivet og for å få meg til å love å holde ut litt til. Tilslutt kom jeg via bekjente i kontakt med en familie som gjerne ville ha ham, og som kunne tilby ham et godt liv. Det var med tungt hjerte jeg måtte ta farvel med ham, men jeg visste at han fortjente et bedre hundeliv enn det jeg kunne gi ham i den livssituasjonen jeg befant meg i da.

  

Så ikke vær fullt så raske til å bedømme alle disse hensynsløse, samvittighetsløse, lite gjennomtenkte og ubrukelige hundeeierne som omplasserer hunden sin når en baby har inntatt familien.

OT: Etterpå fikk jeg regelrett kjeft av FOD fordi jeg ikke hadde latt de ta seg av dette. De hadde da visst om hunden min i nesten 2 måneder. Det er nok ikke alltid bare skamfølelse som får noen til å binde hunden sin til gjerdet rundt FOD i nattens mulm og mørke. 

Red: Måtte legge inn linjeskift

Selvsagt finnes det endel tilfeller, hvor man ikke har annet valg enn å skille seg av med hunden. Det skjer jo av og til ting i livet til folk de ikke har kontroll over. OG mitt innlegg var på ingen måte ment fordømmende overfor disse. Noen ganger er det til beste både for hund og eier at dette blir løsningen.

Det jeg refererte til.. var.. og de finnes det dessverre endel av, de som anskaffer seg hund fordi den er så søt, fordi de har lyst på en her og nå.. uten å tenke over at dette er en forpliktelse og et ansvar de skal leve med i 10 - 15 år. Og som heller ikke har skaffet seg den minste forhåndsinformasjon om hva det å ha hund faktisk innebærer. Og disse har jeg på ingen måte sympati for! :)

Skaffer man hund så må man nesten tenke over at det skal vare i 10-15 år som nevnt tidligere her. Jeg og samboeren fikk hund i fjor høst. Samboerskapet tok slutt i vår, men jeg har aldri tenkt tanken på å kvitte meg med kompisen min.

Selv ikke etter at jeg flyttet fra et flott hus med hage til et bofelleskap (!) midt i byen. Man tar ansvar for hunden og gjør det beste ut av situasjonen. Jeg skal innrømme at det har vært litt vanskelig en periode med mye som har blitt omveltet i livet, både med jobb, sivilstatus og nyvunnet singeltilværelse. Hadde en stund veldig dårlig samvittighet overfor hunden, som ikke fikk den oppmerksomheten, treningen og mosjonen han skal ha hver dag.

Men å kvitte seg med ham har aldri vært et alternativ. Har heller brettet opp ermene og tatt tak i situasjonen, og tilpasset mitt liv.

I dag går alt bra, hunden får masse oppmerksomhet her jeg bor og trives veldig godt med å ha andre mennesker rundt seg. Det er en aldri så liten bonus for ham at han så å si aldri er alene hjemme, og det er mange som vil leke med ham.

Selvfølgelig hadde det vært mye enklere for meg å ikke ha hund, men jeg tok valget om å ha hund og konsekvensene dette innebærer. Min hund kommer aldri til å dukke opp på Finn.

som har lagt merke til alle disse annonsene på finn osv..

Det er helt utrolig hvor hjertesløse folk kan være; og nettopp derfor, for ikke å bli en av dem som "må" gi bort hunden sin etter et år, så har jeg valgt meg en allergivennlig rase, som jeg får nå i høst - så jeg slipper å måtte gi bort hunden min når jeg treffer drømmeprinsen som er allergisk eller at mine framtidige barn blir allergisk..! 

Bruk huet!

*Voff*:

som har lagt merke til alle disse annonsene på finn osv..

Det er helt utrolig hvor hjertesløse folk kan være; og nettopp derfor, for ikke å bli en av dem som "må" gi bort hunden sin etter et år, så har jeg valgt meg en allergivennlig rase, som jeg får nå i høst - så jeg slipper å måtte gi bort hunden min når jeg treffer drømmeprinsen som er allergisk eller at mine framtidige barn blir allergisk..! 

Bruk huet!

Allergivennlig betyr ikke at ingen mennesker reagerer allergisk på den.

Nå kommermine sentimentale ord: Har lovet meg selv at hundene skal få leve et fint og bedagelig liv sammen med meg, til den dagen de "bukker under".Hvis jeg får barn eller lignende så skal jeg finne en løsning så fungerer.

Kjæresten jeg hadde da jeg fikk hundene klagdepå at de fikk ligge i sengen sammen med meg, det var hun ikke tilfreds med. Så hun måtte ligge på en sofa i stuen xD Men hun ga etter etterhvært. og ga opp til slutt og stakk=) Så nå har vi hele sengen for oss selv=)

Snurt:

Nå kommermine sentimentale ord: Har lovet meg selv at hundene skal få leve et fint og bedagelig liv sammen med meg, til den dagen de "bukker under".Hvis jeg får barn eller lignende så skal jeg finne en løsning så fungerer.

Kjæresten jeg hadde da jeg fikk hundene klagdepå at de fikk ligge i sengen sammen med meg, det var hun ikke tilfreds med. Så hun måtte ligge på en sofa i stuen xD Men hun ga etter etterhvært. og ga opp til slutt og stakk=) Så nå har vi hele sengen for oss selv=)

Hehe, nice ;-)

Thorbjørn:

puguni:

Jammen bra dette ble postet i luftegården. Og JA jeg sier det med en gang slik at andre ikke trenger å si det til meg; Jeg følte meg truffet og har fremdeles 25 år etter dårlig samvittighet for at jeg ikke strakk til. Inntil babyen var 10 måneder hadde vi det også slik som Angelcharm beskriver.

 

Hva skjedde når babyen ble ti måneder? 

Du skrev: ”Jeg tror dessverre at de som ender opp med å kvitte seg med bikkja fordi det kommer barn, ikke ville beholdt hunden uansett. Ungen blir bare en god unnskyldning for å kvitte seg med "problemer" man ikke hadde tenkt gjennom og forutsett FØR man skaffet hund! Det er rimelig lettvint for noen, å bare kjøpe den søte valpen.. uten at de har et fnugg av peiling på hvilket ansvar som følger med eller hva det innebærer å ha hund...synd men sant!”

puguni:

Thorbjørn:

puguni:

Jammen bra dette ble postet i luftegården. Og JA jeg sier det med en gang slik at andre ikke trenger å si det til meg; Jeg følte meg truffet og har fremdeles 25 år etter dårlig samvittighet for at jeg ikke strakk til. Inntil babyen var 10 måneder hadde vi det også slik som Angelcharm beskriver.

 

Hva skjedde når babyen ble ti måneder? 

 

 

 

Mannen min stakk. Jeg var i full jobb. Hunden ble værende alene 11 timer om dagen.  Den fikk bare kjappe lufteturer når baby sov. Nærmest ikke-eksisterende sosialt nettverk da vi nylig hadde flyttet. Så en kan vel kanskje si at min store feil var da jeg sto ved alteret og sa ja 4 år tidligere til en mann som viste seg ikke å være voksen nok til å takle ansvaret for barn og familieliv. Hørte ikke noe fra ham på 8 måneder. Hunden hadde vi hatt i 3 år fra han var valp, han var helt herlig – ikke noen problemhund i det hele tatt. 

 

jeg har fortsatt kontakt med de nye eierne idag,og han stortrives:) men det er det vondeste jeg har gjort noengang,og håper virkelig jeg ikke må gjøre det igjen.

så jeg synes man ikke skal dra alle under en kam, alt står ikke i en finn annonse.

puguni:

Thorbjørn:

puguni:

Jammen bra dette ble postet i luftegården. Og JA jeg sier det med en gang slik at andre ikke trenger å si det til meg; Jeg følte meg truffet og har fremdeles 25 år etter dårlig samvittighet for at jeg ikke strakk til. Inntil babyen var 10 måneder hadde vi det også slik som Angelcharm beskriver.

 

Hva skjedde når babyen ble ti måneder? 

 

 

 

Mannen min stakk. Jeg var i full jobb. Hunden ble værende alene 11 timer om dagen.  Den fikk bare kjappe lufteturer når baby sov. Nærmest ikke-eksisterende sosialt nettverk da vi nylig hadde flyttet. Så en kan vel kanskje si at min store feil var da jeg sto ved alteret og sa ja 4 år tidligere til en mann som viste seg ikke å være voksen nok til å takle ansvaret for barn og familieliv. Hørte ikke noe fra ham på 8 måneder. Hunden hadde vi hatt i 3 år fra han var valp, han var helt herlig – ikke noen problemhund i det hele tatt. 

 

Det er nok ikke disse situasjonene man sikter itl når man irriterer seg over finn-annonsene. Det er dog påfallende hvor mange som får allergi når hunden er rundt 1.5 år havner i den utagerende andre pubertetsperioden - og noen selger hund pga allergi typ to uker at de har fått den - det virker også litt spesielt. :)

I din situasjon gjorde nok du et riktig valg og behøver ikke ha dårlig samvittighet for det, du ga jo hunden din en bedre hverdag ved å gi ham et hjem som hadde mer tid til ham :) 

Frøya&Stine:

Ja da vet du hvor tungt det kan være å måte gi fra seg hunden sin. Det blir så ofte nevnt at man bør ha kurs eller til og med sertifikat i hundehold før man får lov å skaffe seg hund, kanskje man skulle kreve samlivskurs for par i tillegg? J Man kan være så gjennomtenkt som bare det når man planlegger hund, men hvem tar vel inn i planene at man kommer til å gå fra hverandre? Men statistisk er vel sjansene nå snart høyere for at dette skjer, enn at man lever lykkelig sammen til sine dagers ende. Hmm, rart at ingen foreslår noe lignende før en får barn forresten.

susanne85:

Men så skal det også sies at jeg syns det beste for en hund er å bli omplassert hvis menneskene alikevel ikke har tenkt til å ta seg av hunden....

Ja det skal jeg være helt enig med deg i. 

Angelcharm:
Kjære Puguni

 

Selvsagt finnes det endel tilfeller, hvor man ikke har annet valg enn å skille seg av med hunden. Det skjer jo av og til ting i livet til folk de ikke har kontroll over. OG mitt innlegg var på ingen måte ment fordømmende overfor disse. Noen ganger er det til beste både for hund og eier at dette blir løsningen.

Det jeg refererte til.. var.. og de finnes det dessverre endel av, de som anskaffer seg hund fordi den er så søt, fordi de har lyst på en her og nå.. uten å tenke over at dette er en forpliktelse og et ansvar de skal leve med i 10 - 15 år. Og som heller ikke har skaffet seg den minste forhåndsinformasjon om hva det å ha hund faktisk innebærer. Og disse har jeg på ingen måte sympati for! :)

Enig.

Selv var jeg jo nøtt å overlate min førerhund til skolen den var trent ved, men ikke grunnet dette vi nå diskuterer da. Men for meg var det også høyst nødvendig og til hundens beste.

Thorbjørn:
Snart får vi annonser på Finn med "liten gutt 1.5år, selges rimelig mot henting grunnet ny jobb og lite tid. Blid og snill, glad i mat. Gråter sjelden. Masse utstyr og endel bleier kan medfølge."

Som min svoger svarte, da han som nybakt pappa til en datter fikk spørsmål om "hva gjør dere om ikke hundene takler dette?" (det var snakk om 2 Rottweilere, kan vite :-O) "Leverer henne tilbake igjen, såklart!"

på natta med en unge som ikke får puste på grunn av allergisk astma, når sirene og blålys er det neste, så skjønner dere nok hvorfor man omplasserer hunder eller katter pga allergi. Og, ja, allergi har det med å dukke nokså uventet opp. Kanskje de to ukene med valp var akkurat det som skulle til for å få en latent allergi til å slå ut i full blomst.

Og har dere hatt en baby som skrek døgnet rundt i 6-7 måneder, så vet dere nok også at hunden kommer ganske langt i bakgrunnen. Når man nærmest går på dørkarmen av søvnmangel er man bare ikke i stand til å trene og ta seg av en hund.

Man vet faktisk ingen ting hva som ligger bak en annonse. Selv har jeg og min omplasseringsannonse blitt diskutert opp og i mente en gang her på Canis. En ganske surrealistisk følelse å se seg selv omtalt med mange forunderlige synsinger.

puguni:

Thorbjørn:

puguni:

Jammen bra dette ble postet i luftegården. Og JA jeg sier det med en gang slik at andre ikke trenger å si det til meg; Jeg følte meg truffet og har fremdeles 25 år etter dårlig samvittighet for at jeg ikke strakk til. Inntil babyen var 10 måneder hadde vi det også slik som Angelcharm beskriver.

 

Hva skjedde når babyen ble ti måneder? 

 

 

 

Mannen min stakk. Jeg var i full jobb. Hunden ble værende alene 11 timer om dagen.  Den fikk bare kjappe lufteturer når baby sov. Nærmest ikke-eksisterende sosialt nettverk da vi nylig hadde flyttet. Så en kan vel kanskje si at min store feil var da jeg sto ved alteret og sa ja 4 år tidligere til en mann som viste seg ikke å være voksen nok til å takle ansvaret for barn og familieliv. Hørte ikke noe fra ham på 8 måneder. Hunden hadde vi hatt i 3 år fra han var valp, han var helt herlig – ikke noen problemhund i det hele tatt. 

 

noen ganger har man ikke noe annet valg.. må ha vært utrolig vondt for deg:( med mitt tidligere innlegg mente jeg om tilfeller hvor par som har hund, blir gravide og ikke gidder og prøve.. og ja har desverre hørt om alt for mye tilfeller av det. kunne jo være det ble for krevende/utfordrende..uten og gi det hele en sjangs til og gå seg til..om du skjønner? min situasjon var ganske annerledes, jentungen var 2 ,og jeg hadde mulighet til og ha de med på skole og jobb. dermed ble de ikke mye alene og det gikk ikke ut over noen parter..

Sauborg:

Man vet faktisk ingen ting hva som ligger bak en annonse. Selv har jeg og min omplasseringsannonse blitt diskutert opp og i mente en gang her på Canis. En ganske surrealistisk følelse å se seg selv omtalt med mange forunderlige synsinger.

Vi vet naturligvis ikke historien bak den enkelte finnannonse. Litt avhengig av hvordan man ser det så selger jo alle hunden med god grunn. Noen pga allergi eller familieproblemer, andre fordi de aldri skulle kjøpt hunden i utgangspunktet.