Så var vi på vei ut. To mennesker og to bulldoger. Vi bor oppe på et platå, og på vei ned trappene ser jeg på hundene og tenker. I all verden, det ser jo ut som den døve, trafikkfarlige hunden er uten bånd! Akkurat i det jeg irettesetter meg selv for å være smått hysterisk i halvmørket, ser jeg en døv, hvit liten flekk begynne å småløpe nedover trappene mot veien. Trippetitapp, trippetitapp liksom. ”Hurra mamma!” hørte jeg ham liksom rope mens han danset seg nedover trappene, raskere og raskere. ”JEG BARE GÅR I FORVEIEN JEG!”

Jeg regner med at det er flere hundeeiere enn jeg som kjenner til De Uheldiges Lov. Om båndet løsner en gang i hunds liv, kan du banne på at det er rett ved en løpetispe/barnehage/ekstremfobiker. Om hunden din plutselig blir allergisk; vær sikker på at det er mot kjøtt, hundepels, vann eller støv så du må støvsuge tre ganger om dagen. De er aldri allergiske mot kaktus eller dårlig oppførsel for eksempel. Og her følger det: Den ene gangen du mister den døve hunden din med null respekt for biler: Føl deg trygg på at du kommer til å se en bil på vei rett mot null sikts-stedet den døve hunden din skal til å kaste seg ut fra.

Og en annen ting, når man snakker om uflaks. Vet du hvordan vi mistet ham? Nehei, det vet du nok ikke, for det skulle jo min sann ikke være mulig. Båndene til hundene krysset seg på et finurlig vis. Og båndet til frøken D har rett og slett presset opp klipsen som er festet til selen hans. Så klipsen ble overført fra ringen på selen hans, til frøken Ds bånd. Føl deg trygg på at hvis en meteor skulle treffe en eller annen uheldig sjel på vestlandet, så ville det vært meg.

Så jeg løp ned trappene på platået og tenkte at dette rekker jeg aldri. Litt som en actionfilm faktisk. Man finner ikke bomben tre dager før den skal eksplodere, nei man finner den akkurat når det er for sent å stikke, eller evakuere, eller tilkalle noen med vett på bomber. Akkurat sånn var det. Ett sekund til han blir overkjørt, mens jeg trengte minst fem sekunder for å nå ham. Så jeg tar vesken min og kyler den ned i bakken foran ham mens jeg henger over rekkverket et par meter over ham.

Jeg hadde vel opprinnelig en lynrask tanke om at det ville gjøre ham nysgjerrig og sinke ham til jeg kom meg ned. I stedet blir han nokså redd stakkars, stivnet og lot festlig veibane være festlig veibane. (Jeg har en stor, svart *tung* veske. Og jeg *slapp* den ikke.) Så det var et par anklagende øyne jeg møtte idet jeg grep om selen hans et par forpustede sekunder senere. Lite takknemlighet å spore for min rådslagenhet og tapperhet, for å si det mildt.

Noen hunder altså.

Thank you, lenge siden jeg har humret så godt, så på kornet som det der! Kan neppe gjøres bedre!

*og takk gud for store svarte vesker*

Du har det med å skrive fortellingene dine på en meget morsom måte :)

Utrolig fint at det gikk som det gikk, kunne fort gått galt!  Litt slit med døve hunder skjønner jeg. 

Ozzyy:

Du har det med å skrive fortellingene dine på en meget morsom måte :)

 

Utrolig fint at det gikk som det gikk, kunne fort gått galt!  Litt slit med døve hunder skjønner jeg. 

Terapeutisk effekt vet du. Omskrive redsel til humor. Jeg begynte å le allerede da mannen min og en fortutlet frøken D nådde oss igjen, men hendene mine skalv jo samtidig. For å være helt ærlig var det aldeles fryktelig. Se for deg et mareritt hvor hunden din løper lykkelig mot et stup, og munnen din er teipet igjen og du rekker ikke bort. Omtrent sånn. Urk. Den lettelsen ved å gripe fatt i selen og holde holde, den var god.

Det kan gå lang tid mellom hver gang jeg tenker at han er døv. Jeg har hatt to slike drastiske situasjoner, altså potensielt liv/død, og akkurat det er grusomt. Ellers har vi det i grunnen veldig bra.

Frerrik:
Reine superhelten du;)

Vel... Hvis du sier det!

CanisMinor:
Flinkeste snartenkte Pavlov :)

Nemlig! Forklar det til herr Furt du! "Ååååååårh!! Må jeg gå i bånd!!!" klagde han i fem hundre meter etterpå.

Baba:

*og takk gud for store svarte vesker*

Skal minne mannen min på denne episoden neste gang han ler av at jeg alltid har med meg en veske, og at innholdet av vesken er minst to ganger min egen vekt, jeg tenker jeg.

Pavlov:

 

CanisMinor:
Flinkeste snartenkte Pavlov :)

 

Nemlig! Forklar det til herr Furt du! "Ååååååårh!! Må jeg gå i bånd!!!" klagde han i fem hundre meter etterpå.

Pavlov:

Ozzyy:

Du har det med å skrive fortellingene dine på en meget morsom måte :)

 

Utrolig fint at det gikk som det gikk, kunne fort gått galt!  Litt slit med døve hunder skjønner jeg. 

Terapeutisk effekt vet du. Omskrive redsel til humor. Jeg begynte å le allerede da mannen min og en fortutlet frøken D nådde oss igjen, men hendene mine skalv jo samtidig. For å være helt ærlig var det aldeles fryktelig. Se for deg et mareritt hvor hunden din løper lykkelig mot et stup, og munnen din er teipet igjen og du rekker ikke bort. Omtrent sånn. Urk. Den lettelsen ved å gripe fatt i selen og holde holde, den var god.

Det kan gå lang tid mellom hver gang jeg tenker at han er døv. Jeg har hatt to slike drastiske situasjoner, altså potensielt liv/død, og akkurat det er grusomt. Ellers har vi det i grunnen veldig bra.

Nei, det er jo forståelig at du blir kjemperedd!

Har f.eks aldri vært så redd som når Tolleren vår stakk snuta i et jordvepsebol og fikk stikk over hele snuta + halsen. Fikk hivd i han en hogg-orm-tabelett, men tog LANG tid før vi var hos dyrlege da vi var på en øy hvor det gikk båt annenhver time + 1 times kjøring til dyrlege fra land..  Huff, nei, den følelsen når man virkelig frykter for dyrets liv er grusom! 

Huffamei! Og en fransk bulldog med et ønske og et mål er ikke lett å stoppe. Du er er en helt du som fikk en DØV en til å stoppe!

Veldig bra at det gikk så godt! 

"Det var snartenkt og veldig bra gjort! Godt det endte bra!!

Og som de andre sier.. din evne til å skrive det er ufattelig bra. Har noen bilder i hodet nå av settingen som er ubetalelig:)

he he he :) Må si jeg så en liten stripe i hodet mitt når jeg leste denne :D

Du burde gi ut bok du vettu :D

Pavlov:

Det kan gå lang tid mellom hver gang jeg tenker at han er døv. Jeg har hatt to slike drastiske situasjoner, altså potensielt liv/død, og akkurat det er grusomt. Ellers har vi det i grunnen veldig bra.

Du har ikke lyst å fortelle om den forje gangen da? :) Du er flink å fortelle og det var bra du fikk stoppet bikja!

eterem:

Pavlov:

Det kan gå lang tid mellom hver gang jeg tenker at han er døv. Jeg har hatt to slike drastiske situasjoner, altså potensielt liv/død, og akkurat det er grusomt. Ellers har vi det i grunnen veldig bra.

Du har ikke lyst å fortelle om den forje gangen da? :) Du er flink å fortelle og det var bra du fikk stoppet bikja!

Det har hun allerede gjort, på en veldig morsom måte :) 

eterem:

Pavlov:

Det kan gå lang tid mellom hver gang jeg tenker at han er døv. Jeg har hatt to slike drastiske situasjoner, altså potensielt liv/død, og akkurat det er grusomt. Ellers har vi det i grunnen veldig bra.

Du har ikke lyst å fortelle om den forje gangen da? :) Du er flink å fortelle og det var bra du fikk stoppet bikja!

Eller, dette er sikkert ikke den andre gangen, men det er artig lesestoff hvertfall :) 

http://www.canis.no/innlegg.php?id=986084&nr=92650&sokres=1#986084