|
MIN første egne hund.... kom i hus som 16 uker gammel "omplasseringsvalp".... i begynnelsen trodde jeg at "dette var da en usedvanlig snill og grei og rolig liten valp..." før det sakte men sikkert gikk opp for meg at denne valpen som jeg var blitt så inderlig glad i, ikke var sosialisert på en flekk, han var levende redd alt og alle, og grunnen til at han var så "rolig og snill" var fordi han rett og slett var livredd..... (Når jeg tenker tilbake til da vi hentet han, skulle jo varsellampene blinket kraftig når eieren måtte "grave fram valpen" fra under en stol, og når han satte valpen i fanget mitt så leet ikke valpen en muskel, det var så vidt han turte puste stakkars...! prøvde jeg å få han til å stå i fanget mitt, bare sank han sammen....)
Anyways; fortsettelsen på denne historien her er at vi hadde maaange og stooore utfordringer med Guzzie, og vi ofret alt vi hadde av tid,ressurser og penger på å lese,trene, gå kurs, få adferdspesialist, dyretolk, legesjekker osv osv... etter uendelig masse JOBB ble han veldig mye bedre på det aller meste, og vi godtok han som han var, selv om vi alltid fortsatte å jobbe som best vi kunne med problemene hans...(som var bl.a sterk separasjonsangst, fryktaggressjon for andre hunder og for eldre mennesker osv osv... men det var jo på en måte nettopp pga disse tingene at vi ble vi så inderlig glad i han og...! og han har lært oss mer enn vi noen gang kunne tenkt oss.... og det er jeg veldig takknemlig for...! <3
Vi hadde egentlig bare godtatt at han kom til å være sånn litt sær og spesiell liten tibbetass, og at vi skulle fortsette og trene og jobbe med den gode gutten han var innerst inne i skallet sitt.... <3
Helt til......(tears filling up....) han i midten av oktober 2010 plutselig begynte å svimle for oss.... besvimte og "datt ut" flere ganger for dag..... vi var ut og inn til veterinæren utallige ganger og vetten mente det kunne være alt fra nerve i klem/ryggprolaps, epilepsi, diabetes, hjertesvikt og mere til.... en onsdag fant han ut at han endelig skulle ta en blodprøve.... fredagsmorgen fikk vi svaret, og det var knusende urettferdig.... Guzzie hadde fremskreden kronisk nyresvikt, og eigde såvidt røde blodceller i kroppen...det var kritisk. vi fikk beskjed om at det beste for hunden var å få slippe, og vi kunne komme inn senere samme dagen for å "gjøre det..."
Jeg nektet å tro på det vetten sa i andre enden av tlf, dette skulle ikke få skje når vi hadde lagt ned så uendelig mye i den deilige lille sorte gullklumpen vår, og vi hadde komt så langt med han...!! dessuten var han bare 3,5år!! Jeg ringte tåresprengt rundt til sikkert 10 forskjellige veterinærer rundt om i hele norge og Sverige, men alle sa det samme når jeg forklarte blodprøveresultatet....
Vet ikke om Guzzie merket noe den fredagen, men av en eller annet grunn så virket han helt "som før", spiste og drakk godt, tissa og bæsja, og ville leike med de to andre hundene...vi bestemte oss for å se hvordan det gikk den helga, men fikk samtidig privatnummeret til vetten i tilfelle det skulle skje noe... helga gikk og Guzzie var den gode gamle igjen... jeg la vekk blodprøven og bekymringene, og koste meg som fy med min kjære Guzzie den helga, var ikke et sekund uten han! Tror han nøyt det <3
Jeg hadde et øøørlite håp om at blodprøven skulle være feil, og at det var noe "forbigående bug" som var årsaken til besvimelsene.... men så, seint på søndasgkvelden fikk han et kraftig "anfall" og jeg var sikker på at han skulle dø i armene mine der og da.... det var null kontakt å få, kroppen var helt slapp og øynene tomme, blanke og livløse... Ringte frenetisk til vetten, som sa at det eneste han kunne gjøre var å komme hjem til oss å gi Guzzie sprøyta... Imellomtiden kviknet Guzzie til, og vi la på hos vetten..... Men på det tidspunktet innsåg vi virkelig at dette var blodig alvor, dette var ikke noe som kom til å gå over av seg selv bare vi sluttet å tenke på det, uansett hvor mye vi enn ønsket det..... Hele den søndagsnatta låg vi våkne og grein og passa på/koste med guzzien vår, sov bittelitt innimellom og lo litt og koste masse med han og de to andre hundene i senga.... og det er ei stund jeg aldri i hele mitt liv kommer til å glemme....<3 <3 <3 <3
Da morningen kom, hadde jeg og sambo bestemt oss for at nå skulle ikke Guzzie få lide mer, nå skulle han få slippe.... Jeg mannet meg skikkelig opp og ringte vetten... jeg begynte med å presentere meg, men før jeg fikk sagt det jeg egentlig ringte for så slukte gråten stemmen min, og alt jeg klarte å få fram var en svak hviskende gråtkvalt stemme: "unnskyld, jeg må ringe opppigjen.."
jeg samlet meg nok en gang, og klarte akkurat å si at vi ville komme inn en siste gang med Guzzie litt seinere idag.... 
Vi fikk time etpar timer senere. Det to timene brukte vi til å la de to andre hundene (og oss selv) få ta ordentlig adjø med Guzzie. Så kjørte meg, sambo og Guzzie inn til vetten..... Guzzie satt på fanget mitt og logra med den skjønne haledusken sin, og tittet på meg med de store, sjelfulle forståelsesfulle mørke øyne sine.... da vi parkerte bilen utenfor vet-kontoret brast jeg sammen igjen....
jeg satte Guzzie ned og vi gikk inn.... det hele virker egentlig helt absurd når jeg sier det nå, men det virket som om tiden stod stille og jeg beveget meg i sirup..... Jeg hadde gitt ALT for å høre vetten si at det hadde skjedd en feil, og at Guzzie "bare" hadde hjertesvikt alikevel... Jeg VERKET i hver celle i kroppen etter å høre de ordene..... men de kom aldri..... I steden viste vetten vei inn til behandlingsrommet og ba meg løfte Guzzie oppå bordet....
Vetten gjorde klart den første "vanlige" bedøvelsen og satt den....BANG! det tok ikke mer enn max 7 sekunder før Guzzie sank sammen på bordet.... Noe som i følge vetten skal ta ca 5-10 minutter for en frisk hund.... Hunden som for et øyeblikk siden hadde stått der så glad og logrende oppå bordet, låg nå nesten livløs.....jeg kunne såvidt se brystkassa som hevet og senket seg...såg det i skinnet fra den sorte silkeglatte pelsen... Jeg hadde lyst til å skrike høyt, vekke min kjære Guzzie og dra hjem og glemme alt om denne dagen.... jeg husker at jeg følte meg helt nummen og kald i hele kroppen når vetten satte den andre sprøyta.... Det er helt ærlig mitt livs verste øyeblikk.
Den lille kullsorte usikre bylten vi hadde hentet hjem for bare drøye 3 år siden, som vi hadde jobbet så uendelig masse med, og som hadde blomstret på så mange måter..... alt det var nå over, bortevekk på bare etpar minutt..... det var så urettferdig...... Men samtidig skjønte jeg jo at dette var det eneste riktige å gjøre for Guzzie, for at han skulle få slippe mer smerte og mer sjukdom og elendighet.... det ønsker jo ingen for hundene sine....
Men det verste med hele denne tragiske dagen var faktisk ikke at vi mistet Guzzie. det verste av alt var at vetten pakket Guzzn min inn i en sort bossekk som om han skulle være søppel, og sa at vi måtte ta han med oss! DET kom som et jordskjelv etter en tsunami.... Vetten forklarte at de ikke hadde fryselagringsplass, og at de for tiden ikke hadde noen avtale med noe krematorium heller, men gav oss en brosjyre for et krematorium i Bergen...
Vi kjørte tilbake til huset, guzzie låg død i baksetet på bilen..... Hentet de to andre hundene og sate kursen mot Bergen..... fortsatt med Guzzie sin døde kropp liggende i baksetet.... I 4 timer kjørte vi slik, uten et knyst, uten en lyd.....bare bilsuset og noen hikst her og der fra enten meg eller sambo.....
Når vi leverte fra oss Guzzie ville jeg egentlig ikke reise derifra... Husker jeg tenkte: "Guzzie hadde jo aldri vært uten oss før, og aldri alene med fremmede mennesker i fremmede omgivelser....!!" Jeg tenkte på hvordan han skulle klare seg nå når vi ikke var der og passet på og hjalp han og støttet han.... jeg fikk litt panikk når vi snudde bilen og kjørte fra krematoriumet....
Idag er det 1 år og 2 dager siden den verste dagen i mitt liv hittill...... Guzzie står i krukka si på hylla her i stua, med god utsikt, slik han alltid likte å ha <3 <3 <3
Det går ikke en dag uten at jeg tenker på lille gullet mitt, og håper han skjønner at jeg bare hadde hans beste i tankene da jeg tok avgjørelsen om at han skulle få slippe smerter og lidelse... Noen ganger føler jeg dog at han ligger nede ved beina mine når jeg sitter i sofaen, eller ligger i fotenden av senga om natta... jeg har til og med våknet av en "guzzienuss" på kinnet......<3 da smiler jeg og tenker at "han er okey, sjelen hans han funnet tilbake til oss, og svinser rundt oss og passer på" Om det er fakta, eller i det hele tatt mulig er vanskelig å si, men jeg velger å tro det.....! :) På den måten kommer han alltid til å være her:)
Helt avslutningsvis vil jeg takke min elskede Guzzie for alt det han var, og ikke var. Alt det han gjorde og ikke gjorde, og ikke minst alt det han lærte meg. Hadde det ikke vært for Guzzie hadde aldri min hundeinteresse "tatt" av, og jeg hadde nok aldri sittet her med to andre helt herlige hunder...... <3 <3 <3 Guzzie har, og kommer alltid til å ha en helt spesiell plass i hjertet mitt, og jeg kommer aldri til å glemme den herlige, irriterende, slitsomme, morsomme, tålmodige, snille, fantete, sta, elskbare, og logrende glade svarte lille hårballen!! <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3
SOV GODT MIN ELSKEDE GUZZIE! *07.03.2007 - 01.11.2010*
(puuuuh, dette var godt å få skrivd ned...!)
|
Min konto | Kundeservice | Salgsvilkår | Affiliateprogram
