Tuva utagerer på andre hunder i bånd og dette har jeg forsåvidt trent på siden jeg fikk henne for snart et år siden (omplasseringshund), men både motivasjonen og motet har dalt litt ettersom vi ikke har hatt den store fremgangen. Vi gjør litt av hvert, prøver så godt vi kan å unngå situasjoner hvor hun utagerer, gå i store buer om vi har muligheten, eller ta avstikkere for å unngå passeringer. De gangene vi har sånn noenlunde kontroll over den andre hunden, om de står stille, trener vi litt kindereggmetoden osv.

Hun er ikke sånn at hun utagerer så fort hun ser en annen hund, men stivner til ganske fort og er lite motagelig for godbiter. Kommer litt ann på dagsformen hennes og hvordan den andre hunden oppfører seg. Somregel, om vi klarer å legge 5 meter i mellom hundene går det stort sett greit. Ikke utagering, men hun stirrer fortsatt stivt på den andre hunden og trekker mot den.

Så, hvordan trente DU på utageringen til din hund? Oppnådde dere gode resultater? Noe dere jobbet med ved siden av selve utageringen som hadde indirekte positiv innvirkning?

Hadde en tispe som utagerte på alle tisper vi møtte på tur. Knurret, flekket tenner og var så rasende at hun var helt i sin egen verden. Mot hannhunder og valper var hun vennligheten selv. Slik var hun fra første løpetid og fram til hun var ca 5 år.

Det jeg gjorde for å få en slutt på utageringen var at jeg flyttet til et sted der vi traff mange hunder på tur (var riktignok ikke derfor jeg flyttet), slik at vi fikk mange møtesituasjoner. Og du blir sjelden bedre på noe du ikke trener på. I tillegg kastrerte jeg henne, da jeg hadde et håp om at det kunne hjelpe. Det store treningsopplegget gikk imidlertid ut på å bruke dempende signaler i møtesituasjoner. Før hadde jeg gått raskt rett forbi. Nå gjorde jeg stikk motsatt; gikk svært sakte og i en bue rundt. Hunden var i bånd, så den måtte bare følge på uansett hva den egentlig ville. Dersom hun viste noen tegn på demping i møtesituasjoner fikk hun allverdens tid på seg: Snusing, slikke seg rundt munnen, se bort osv.

Om det var det ene eller det andre eller det tredje som virket, vet jeg ikke. Eller kanskje det bare var alder og verdighet som spillte inn. Resultatet ble imidlertid en hund som strammet seg opp i møte med andre tisper og reiste bust, men aldri gjorde noe mer enn det. Hun dro ikke en gang for å komme bort til dem. Vi kunne snørekjøre med lang strikkline og møte tisper i motsatt spor. Selv ikke om de utagerte mot henne, hev hun seg med. Jeg turte riktignok ikke å teste det ut med å slippe henne løs, men det var også fordi hun hadde et jaktinstinkt av de sjeldne.